Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Misamisa]

Jeg skal dø. De døde har vunnet. Avdelingen har vunnet. Mere sier jeg ikke.

 

Det er vel bare en tanke jeg har, ikke en konklusjon.

 

vel.. jeg konkluderer med at din tanke er feil.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

vel.. jeg konkluderer med at din tanke er feil.

 

Det må du gjerne gjøre, jeg snakker bare for meg selv.

[TheKims]

Dette er deppetråden, ikke selvmordstråden.

Til alle dere som sliter med depresjon og annen faenskap, så vil jeg bare si at det går ann å få hjelp med problemene sine. Jeg har slitt med angst og depresjoner i 12 år, å har omsider klart å komme meg ut av faenskapet med litt medisink hjelp, samtale terapi og selfølgelig en stor dose med egen innsats.

 

Dette er ting som ikke blir fikset over natta, men første steg er å søke hjelp, så tar man det derfra.

Endret 16. februar 2013 av Kim Spartacus

[omnomnomnivore]

Jeg skal dø. De døde har vunnet. Avdelingen har vunnet. Mere sier jeg ikke.

 

De døde er døde. De ligger begravet under bakken og råtner eller brent ned til aske.

 

Du hallusinerer og trenger mer hjelp før du er klar til å slippes. Du er ikke rasjonell, kjære Misamisa...

[Mord-Sith]

Jeg får hjelp, men for tiden er det verre enn noen gang. Flashbacks og bilder fra tidligere hendelser plager meg også nå. Angrer på at jeg fikk hjelp. Jeg klarte meg jo før. Selv om ting ikke var supert, så gikk det i hvert fall relativt ok. Nå er jeg så langt nede at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Var innlagt i tre uker på dps. Tre dager etter jeg ble skrevet ut havna jeg på lukket avdeling i noen dager. Ble skrevet ut igjen etter noen dager. Nå sitter jeg her. Dritlei.

[omnomnomnivore]

PTSD eller lignende? Hva er det du flasher tilbake til?

[Mord-Sith]

PTSD eller lignende? Hva er det du flasher tilbake til?

Har ikke noe diagnose på PTSD. Er "bare" alvorlig deprimert, angst og selvskadingsproblematikk. For nå i hvert fall.

Tilbake til overgrep og mobbing.

[AnonymDiskusjon]

Jeg hater å være likegyldig til alt. Og gå rundt og bare være apatisk.

Jeg går forbi alle blomstene, men jeg klarer ikke å stoppe for å plukke de opp og kjenne lukten. Livet bare suser forbi. Jeg overlever, men jeg LEVER ikke.

Savner det å kjenne på følelsene. Nå er alt bare tungt og jævelig. Det eneste som holder meg i live, er at det kanskje en dag vil bli bedre. Det må da være bra?

Vel, det har blitt værre de siste årene, har oppsøkt hjelp, går på tabletter, og til samtaler hos psykologen et par ganger i måneden. Men alle disse teknikkene føler jeg ikke får noe særlig til. Hvorfor må det være sånn med meg? Jeg er en fantastisk person. Men jeg føler meg ikke hjemme i kroppen min. Det er helt forjævelig når den største fienden er en selv.

En presser seg selv til å dra på jobb, trening osv. Men alt er et ork.

Jeg kan ikke huske sist jeg slappet av i kropp og sinn, og kjente varmen strømme gjennom kroppen som den herlige energien som finnes et sted der ute. Jeg ønsker å ta livet mitt, men jeg VIL ikke. Off, det her er vanskelig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Har holdt på sånn i flere år nå. Skal gjøre det slutt etter ferien, etter neste ferie, etter helgen, etter tur med jobben osv. Det drøyer bare, utsetter det hele tiden, jeg lever uke for uke, muligens dag for dag... Men sånn har det vært siden videregående. Og det er snart 15 år siden.

Jeg håper dere som sliter får den hjelpen dere fortjener. Jeg håper det finnes noen lyspunkter i livene deres som får dere til å gløde, om ikke littegrann hvertfall. Jeg savner farger. Er lei av grått. Fortell meg hvordan!? Det er det eneste jeg vil vite. Jeg vil føle for faen!

Har prøvd alt. Presser meg selv hele tiden til å dra ut, trene, spise sunt, møte folk, stirre frykten i hvitøyet. Men jeg vil vite HVORDAN. Jeg ønsker ikke å ende det. Jeg ønsker å leve. Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a

[TityBoi]

Du kommer deg ut når du slutter å skade deg selv og si rare ting. VI har alle masse rare tanker i hodet men det er ikke så lurt å si det høyt

[omnomnomnivore]

Har ikke noe diagnose på PTSD. Er "bare" alvorlig deprimert, angst og selvskadingsproblematikk. For nå i hvert fall.

Tilbake til overgrep og mobbing.

 

Jeg synes det høres ut som klassisk PTSD, og at du burde utredes for dette. Jeg sliter med traumer og overgrep selv, men er heldigvis spart for flashbacks, og har en mer generell angstilstand.

 

Du kommer deg ut når du slutter å skade deg selv og si rare ting. VI har alle masse rare tanker i hodet men det er ikke så lurt å si det høyt

 

Lett å si. Ikke så lett for en som er langt nede å bare rusle ut en tur. Særlig om vinteren. I varmere land er det betydelig enklere å dra på seg flip-flop'ene og gå en tur på stranden om kvelden og møte noen å snakke med eller gå på den lokale gatebaren.

 

Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a, jeg skulle gjerne likt å vite mer om situasjonen din.

 

Hvilket område av Norge er du ifra, hvor gammel er du, hvordan er livet ellers? Har du noen historie med depresjon og angst og i så fall hvor lenge har du slitt? Er det noen triggere?

[TityBoi]

Jeg vet at det ikke er lett, men en dag må man ta skrittet. Det er ikke noe hjelp å få. Man må handle selv. Det er for eksempel min skyld at jeg ikke har noen venner,

[Mord-Sith]

Jeg synes det høres ut som klassisk PTSD, og at du burde utredes for dette. Jeg sliter med traumer og overgrep selv, men er heldigvis spart for flashbacks, og har en mer generell angstilstand.

Får nevne det for psykologen.

Det er ikke lett å sitte med traumer. Flashbacksene er relativt nye for meg, så det er helt forferdelig og jeg sliter med å håndtere det hele.

[omnomnomnivore]

Får nevne det for psykologen.

Det er ikke lett å sitte med traumer. Flashbacksene er relativt nye for meg, så det er helt forferdelig og jeg sliter med å håndtere det hele.

 

Det morsomme jeg sliter med om dagen er panikkangrep. Kjempefestlig

 

Veldig viktig at du nevner PTSD som en mulighet.

 

Jeg vet at det ikke er lett, men en dag må man ta skrittet. Det er ikke noe hjelp å få. Man må handle selv. Det er for eksempel min skyld at jeg ikke har noen venner,

 

Samme sak her. Var syk i mange år så jeg mistet kontakt med alle venner og tom. mesteparten av familien. De siste 12 årene har jeg vært sammen med én dame som også har vært min beste venn, og nå er hun ute å kjøre... og jeg likeså. Og jeg innser at jeg ikke kan leve for og gjennom et annet menneske.

 

Til syvende og sist er det eneste man har seg selv... familie, forhold og vennskap krydrer tilværelsen men er nesten alltid midlertidige allianser.

[Mord-Sith]

Det morsomme jeg sliter med om dagen er panikkangrep. Kjempefestlig

 

Veldig viktig at du nevner PTSD som en mulighet.

Kjempefestlig ja. Vi har det morsomt vi. Huff. Stakkars. Hey, en internettklem til deg fra meg. *klem*-

[omnomnomnivore]

Kjempefestlig ja. Vi har det morsomt vi. Huff. Stakkars. Hey, en internettklem til deg fra meg. *klem*-

 

Takk, klem tilbake Panikkangrep er ikke vanlig for meg heller, første gang jeg har hatt. Hadde to foreldre som var alkoholikere med påfølgende morro omsorgssvikt og slikt.

 

Psykologen vil nok motsette seg en slik diagnose pga. tidspunkt og varighet, men flashback som gjør en 'paralysert' med frykt eller lignende har ikke så mange andre knagger...

Endret 16. februar 2013 av omnomnomnivore

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Kjip dag.

[omnomnomnivore]

Hatt et par kjipe uker... masse småkrangling det ikke er mulig å komme seg bortfra. Slitsomt å leve i samme hus med en som er potensielt suicidal og dypt deprimert og kranglete. Disse jævla panikkangrepene hjelper heller ikke.

 

Det viktigste i kjipe perioder er å okkupere hjernen med noe som enten ER eller hvertfal VIRKER fornuftig. Netflix har vært redningen min i det siste.

[Laserbeam]

Har sovet ganske dårlig i natt. La meg rundt 2 på natta og våkna for en halvtime siden. Har i tillegg også bråvåkna et par ganger i løpet av natta, med svette og skjelvinger. Begynner å bli ganske lei av mareritta, hvor jeg gjenopplever alle angstanfalla. Jeg har i tillegg hatt en periode på 5 år, hvor jeg stengte alle følelser og emosjoner inne i meg. Følelsene og emosjonene kom på tilbake for fullt i høst, det var ikke sånn at de kom gradvis, men alle kom tilbake samtidig. Dette er egentlig noe ganske nytt, siden jeg ikke husker hvordan det har vært å hatt såpass mange følelser. Jeg var ganske kald, distansert og kalkulert i den perioden på 5 år.

Følelser som blant annet; empati, sympati, medmenneskelighet, tristhet, glede, samvittighet og andre, positive, følelser.

Endret 17. februar 2013 av Gnålern

[Misamisa]

Jeg er stresset. Når skal jeg få tid til å dø?? De ansatte skjekker meg hele tiden. De holder meg gunstig i live. Jeg vil til de døde. Jeg orker ikke dette livet mer. Eller er det virkelig et liv? Nei.

 

Jeg har aldri vært så suicidal som jeg er nå. Nå er jeg ikke redd for døden. Jeg vil bare komme til den. Jeg er mere redd for livet. Faen. Hvorfor kan de ikke bare la meg død? Jeg er verdiløs uansett.

[TityBoi]

Du er ikke verdiløs, da hadde du ikke vært i live. Du må ikke tenke så mye på å dø, det hjelper ingenting. Du har jo internett. Gå på youtube å se på fail videoer eller noe liknende