Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Laserbeam]

Hater angsten og depresjonen! Gikk i butikken noen timer før jeg pleier for å sleppe alle menneskene, men selvsagt så slapp jeg ikke unna folka, selv om tidspunktet skulle tilsi det, pleier å være lite folk halv tre på lørdagene, men ikke i dag selvsagt. Tror jeg fikk kjøpt det jeg trengte. Sitter her skjelven som bare pokker etter den butikkturen.

[Staketten]

Flyttet til ny by for å gå ut i lære hos en stor bedrift, har ingen venner her og har bod her siden juni.

DETTE SUGER!

Kva for ein by?

[Gjest Slettet-ZQr2eN]

Stavanger

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler meg utrolig rar. Egentlig lurer jeg på HVA det er med meg, for jeg er nok en merkelig og litt spesiell person, ja.

 

Jeg har venner, nære venner. De er greie og det er rart jeg ikke trives så med dem, men de er kanskje litt annerledes enn meg. Jeg later som om jeg trives godt i deres selskap, men det er ikke sannheten, dessverre, for egentlig så er jeg dritt lei hele vennegjengen, særlig til tider. Jeg gruer meg for å gå ut og treffe dem, vil heller tilbringe tid med familien min (jeg er en veldig familie-fyr).

Når jeg er på min "virkelig dårlige dag" reagerer jeg automatisk negativt på all den humoristiske praten fra vennene, gidder ikke delta i noen morsom samtale. Det er nesten litt "enten eller", for jeg kan være utrolig full av glede til tider, men jeg føler det blir mindre og mindre på den måten. Jeg bygger bare opp mer og mer "dårlige tanker" når jeg tenker på vennene mine.

Noen morgener når jeg våkner kan jeg ønske å nesten bare forsvinne i evigheten, tanken på hverdagen er så ufattelig slitsom.

 

Til tider er jeg ufattelig deppa, og særlig søndagene i det siste har vært et rent mareritt. Og det blir bare verre, verre og verre... sikkert søndag fordi morgendagen er starten på en ny skoleuke, en skoleuke med de folka jeg er lei av, en skoleuke full av stress som lekser og annet arbeid. Jeg tror jeg blir deprimert av stress, stress over lekser, også blir jeg deprimert av tanken på å skulle tilbringe "dyrebar alene-tid" sammen med vennene... jeg har ganske få, men veldig

Jeg lurer ofte på hva det egentlig er med meg, for det er jo ikke normalt å ønske å bare lukke seg inne for seg selv, drive med det jeg liker å drive med, men helt på egenhånd. Jeg har hobbyer, og jeg tror det er de som holder meg oppe akkurat nå, får meg til å ikke bryte fullstendig sammen.

 

Vennene mine er greie, men likevel ønsker jeg altså å nesten bryte kontakten. Men det tør jeg ikke, vet at jeg ikke burde, for da blir jeg stående helt alene når jeg er på skolen, for eksempel... og da blir jeg virkelig en "loner".

Egentlig så føler jeg meg fullstendig tom for energi også til tider, føler meg stadig syk eller i dårlig form. Jeg ønsker å bare være hjemme, slippe å gå ut i offentligheten... jeg er forsåvidt i dårlig form ganske ofte, men...

 

Er det noen som har følt litt på samme måte som meg, for eksempel som å ha et "omvendt venneproblem"? Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan jeg, som alltid har vært et relativt sosialt menneske uten problemer meg å samhandle kan ha blitt så merkelig og deprimert nå tenårene. Jeg er uten interesse for venner, iallefall de jeg har nå. Klarer meg fint uten noen nære venner, liker å være for meg selv, rett og slett.

 

Huff, jeg er litt redd for å bare bryte sammen snart slik at alt blir helt krise.

(Gruuusomt langt innlegg, men må bare få ut litt tanker når jeg først er i gang, og det er jo en deppetråd)

 

Anonym poster: bd75a6862f290b0786045d9e7ad9db98

[AnonymDiskusjon]

Er ensom, slutten av tjueåra, har litt venner, men..... Prøver å få de med på ting, men de er jo gjerne opptatt med sitt, samboer, barn etc.. Så sitter stort sett aleine mandag til søndag. Etter jobb er ferdig for dagen, så sitter jeg foran pcen til jeg sovner. Med my thrusty brus/chips og rulletobakk. Ser gamle serier, spiller, surfer de samme forbanna nettsidene/avisene om og om og om igjen.... Savner noen, vet ikke hvem. Kjæreste, kanskje? Noen å være glad i(som ikke er familie, kompiser)

 

Trener, men det blir på en måte bare ett lite avbrekk i serieglaningen min. Etter trening går det pokker meg ikke lang tid før jeg sitter her igjen og leser de samme nettsidene enda en gang....

 

Alltid fattig, hatt forbrukslån og kredittkort opp gjennom årene, så betaler på de. Ikke så mye heldigvis, men pengene forsvinner nå der og. Er jævlig flink til å pisse vekk penger på sjait. Lønn idag, utbetalt 23k, 20k gikk direkte i regninger og privat gjeld til far. Litt til mat og sånt. Så må studielånet på 3000 utsettes..... Igjen... Blir en jævla koselig jul, overflod av gaver og god mat(ja ikke sant)

 

 

To ting som hadde gitt livet mitt en annen retning en gang i tiden.

1: På førskolen for noen og tjue år siden lærte vi en sang: "Å kjøpe kjøpe er en sykdom" - Er vel det eneste jeg husker, den hadde pokker meg rett Skulle hørt på den.

 

2: Å mikse amfetamin, rohypnol, øl, sprit og hasj i en "herlig" 2 dagers kontinuerlig coctail var dumt dumt dumt. Fikk meg en knekk den gangen. Å høre på trusler maaaaaaange timer i strekk, men ikke være i stand til en gang å flytte seg pga rus, har gjort meg veldig passiv/innestengt. Forandret meg mye etter den gangen.

 

Økonomisk er det egentlig lett å gjøre noe med, slutt å pisse vekk pengene. Men, snop og nikotin føles som en trøst. Always there...

 

 

Vet det nytter lite å sitte her å klage på dette, uten å faktisk gjøre noe fysisk med det. Men heey, fin tråd Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

[hun]

Er det mange av dere som henger inne på denne tråden som har en ensom jul i vente?

[Sexylubb1]

Har heldigvis(?) fortsatt brødre som ikke har partnere de feirer jul med. Samles sammen med vår bestemor hjemme hos min far.

 

Rundt nyttår er det vanligvis verre med selskap.

Endret 12. desember 2012 av Sexylubb1

[Saft Suse]

Deler jula med en familie jeg knapt fordrar. Noen vil kanskje kalle det ensom. Ærlig talt litt glad for at jeg jobber til kl. 21 julaften, så jeg i det minste slipper den kjedeligste delen. Nyttårsaften har lenge vært den dagen på året jeg liker aller minst. Det er da folk liksom skal samles, spise, drikke og feire sammen. Jeg har som regel feiret den med en mor som noen år har vært hos meg angivelig kun fordi hun synes synd på meg.

 

Tror aldri jeg kan sette pris på jul og nyttårsaften igjen, selv ikke når (og om) jeg noensinne stifter egen familie. Alt for mange dårlige minner.

[Myst]

Nå feirer jeg ikke jul, men prøver å komme meg ut på nyttårsaften og -natten for å få med meg lysshowene. Hittil har det vært kun meg og søstera mi, spørs om jeg finner noen å være med denne gangen. Uansett kompenserer jeg med mye drikke og penger rett til himmelen, tenker å bruke et par tusen i år også.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Du vekker 'æ sjæl og kjenner æ helt aleine

Du kjenner at nå, det er nå du må stå for det du gjør sjæl

Skaffe 'ræ lønn - aleine

Lage 'ræ mat - aleine

For nå må du finne ut hvem du er

De gir 'række fri, de gamle vil ha dæ hjemme

De trøkker ræ' ned og gir deg'ke fri til å tenke sjæl

Starte et liv - aleine

Tenke ut alt - aleine

For da (For da) Får du fri (Får du fri) Får du prøvd hva du vil bli

Tenke sjæl og mene,måtte stå for det du sa

Ikke vri deg unna,ikke være likeglad

Ikke late som du ikke mente det du sa

Ikke si som andre

Du må tenke sjæl

En dag er det slutt, så står du der helt aleine

Du kan ikke gå til skolen mer nå, du må starte sjæl

Skaffe 'ræ klær - aleine

Finne 'ræ jobb - aleine

For da (For da) Får du fri (Får du fri)

Får du prøvd hva du vil bli

Tenke sjæl og mene,måtte stå for det du sa

Ikke vri deg unna,ikke være likeglad

Ikke late som du ikke mente det du sa

Ikke si som andre

Du må tenke sjæl

[AnonymDiskusjon]

Husker ikke når sist jeg følte meg lykkelig, uff det er isåfall mange år siden Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

[AnonymDiskusjon]

Er det noen som har følt litt på samme måte som meg, for eksempel som å ha et "omvendt venneproblem"? Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan jeg, som alltid har vært et relativt sosialt menneske uten problemer meg å samhandle kan ha blitt så merkelig og deprimert nå tenårene. Jeg er uten interesse for venner, iallefall de jeg har nå. Klarer meg fint uten noen nære venner, liker å være for meg selv, rett og slett.

 

Huff, jeg er litt redd for å bare bryte sammen snart slik at alt blir helt krise.

(Gruuusomt langt innlegg, men må bare få ut litt tanker når jeg først er i gang, og det er jo en deppetråd)

 

Anonym poster: bd75a6862f290b0786045d9e7ad9db98

 

Du høres nøyaktig ut som meg da jeg var på din alder. Skulle nesten tro det var jeg som har skrevet det der

 

Jeg var også et ganske så sosialt barn. Beskjeden riktignok og med angst tendenser, men ikke noe som gav meg problemer i hverdagen. Når jeg tenker tilbake (er nå 28 år) så er tiden på barneskolen den beste jeg har opplevd i mitt relativt korte liv. Jeg hadde mange venner, var populær. Likte ikke skolen, men det var fordi det var kjedelig Elsket fotball og var veldig aktiv. Var faktisk også den første i kompisgjengen som fikk seg kjæreste.

 

Men dette er fjerne minner nå for i likhet med deg så skjedde det ting i skallen på meg etter hvert. Kanskje lå det der hele tiden, men ble ikke skikkelig aktivert før tryggheten ble revet vekk fra hverdagen min. Jeg snakker da om tiden etter barneskolen. Når det jeg hadde vokst opp med ble skiftet ut og kompisgjengen ble delvis spredd. Jeg snakker selvfølgelig om da jeg skulle begynne på ungdomsskolen.

 

Jeg var fortsatt mye sammen med bestekompisen og var endel på fester og slikt. Men jeg begynte å bekymre meg mer og mer, og samtidig bli mer og mer borte fra skolen. Jeg kom meg gjennom det, men det var bare et spørsmål om tid. Og så kom vgs og ting gikk skikkelig på trynet.

 

Blir et langt innlegg dette også, men jeg vil egentlig bare gi deg to råd. Du har vært inne på det selv, og mitt første råd er; ikke bryt kontakten med venner o.l.! Du ser det kanskje ikke nå, men det er noe som enten kan holde deg inne i en slags normal hverdag, eller som faktisk kan redde livet ditt om ting blir virkelig ille. Jeg var hele tiden lysten på å rømme fra ting og begynte først med unnskyldninger om hvorfor jeg ikke kunne finne på ting med kompiser. Når jeg gikk tom for unnskyldninger så sa jeg egentlig bare nei fordi jeg ville heller være alene. Venner vil fortsette å ringe en stund..gode venner vil fortsette enda lengre, men alle vil gi deg opp til slutt om du sier nei mange nok ganger, og det er en situasjon du ikke vil havne i.

 

Mitt andre råd er; søk hjelp. Det er ingen skam i å be om hjelp. Er kompisene dine ordentlige venner så vil de forstå og støtte, kanskje til og med gi deg det pusterommet du søker uten å bryte kontakten. Av erfaring så vet jeg at det er viktig å ta dette så tidlig som mulig, for de tankene du har nå kjenner jeg meg veldig godt igjen i og det vil ikke bli bedre med tiden om du ignorerer dem. Jeg skjøv det unna, holdt min lidelse skjult og skyldte på andre ting. Så kuttet jeg kontakten med alle rundt meg og søkte utdanning på egen hånd. Å gå med dette på egen hånd er et prosjekt som er dømt til å mislykkes og nå sitter jeg her som 28 åring uten venner, uten kjæreste, på trygd fra NAV (er dermed fattig) og med et mislykket selvmordsforsøk på CV'en. Jeg har gått så lenge med dette på egen hånd at når jeg endelig fikk hjelp så hjalp det ikke. Jeg vet ikke om noe annet for jeg klarer ikke å huske hvordan livet var uten angst, dermed klarer jeg heller ikke få frem nok motivasjon til å hjelpe meg selv. På en måte har jeg fått det akkurat slik jeg vil, nemlig at jeg har isolert meg fullstendig med unntak av noen familiemiddager og slikt. Samtidig så hater jeg livet mitt og blir enda sykere av å leve sånn.

 

Du kan jo se på det på denne måten. Jeg har en bror som er 4 år eldre, og vi to har samme diagnosen. Jeg er en isolert og fattig NAV klient, mens han er gift, har 2 unger og jobber som lege. Likheten mellom oss, bortsett fra diagnosen, er at den kom til overflaten på nøyaktig samme tidspunkt. Forskjellen er at jeg var "sterkere" psykisk og hadde ingen problemer med å skjule hva jeg slet med. Han derimot brøt sammen og grein seg nærmest ihjel på den tiden han skulle begynne på ungdomsskole/vgs..og det gjorde at han fikk hjelp med en gang og man tok tak i det helt fra begynnelsen av. Det var ikke lett det heller, men han kom seg gjennom det og lever et godt liv i dag. Jeg som holdt det hele skjult i 10-12 år har fått enorme arr på innsiden og må psyke meg opp for å gå på butikken, i tillegg til at jeg får voldsomme depresjoner hver gang jeg er sammen med andre mennesker som minner meg på hvor bedritent livet mitt er nå.

 

Ble et grusomt langt innlegg dette også, men var jeg deg så ville jeg tatt kontakt med noen som kan henvise deg videre, feks fastlegen din. Eller tatt det opp med foreldrene dine om de er noen du kan prate om slikt med. Ikke skyv det under teppet slik jeg gjorde

 

Anonym poster: 8f446aa816b4d26e6c69074312ab25d1 Anonym poster: 8f446aa816b4d26e6c69074312ab25d1

[AnonymDiskusjon]

Juleaften med familie jeg egentlig ikke bryr meg om og ser på som kun irriterende? Som i tillegg har elementer som er ekstra slitsomme?

 

Eller være alene hos meg selv? Problemet er at der familien feirer og der jeg bor er samme by, slik at da må jeg aktivt avvise invitasjonen/"gjemme meg". Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[AnonymDiskusjon]

Og der kom det enda en nedoverbakke... Mange av dem i det siste. Og det er mindre og mindre som skal til tydeligvis.

 

Jeg er ingen flittig bruker av Facebook, men jeg så at en av kollegaene mine feiret bursdag i dag. En av de som alltid sier hei når vi møtes, kanskje prater litt og. Jeg skrev en liten gratulasjon på veggen, og ser nå at min gratulasjon er den eneste uten en "like" eller kommentar. Samtlige over og under har fått respons. Sånt gjør meg bare forbanna og deprimert, og får tankene på vonde baner igjen.

 

Jeg fungerer ikke sosialt. Jeg prøver mitt beste, særlig på jobben, men det virker som om folk prater med meg kun fordi de "må". For å være hyggelige, kanskje. Og det verste av alt er at jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg gjør galt. Jeg hadde en ufattelig tung ungdomstid, med kun én nær venn og ingen andre. Han er fortsatt min eneste nære venn. Jeg har brukt flere år nå på å prøve å forbedre meg sosialt, og jeg klarer fremdeles ikke å skape nye vennskap.

 

Den eneste teorien jeg har igjen er smalltalk. Jeg klarer det ikke. Jeg bryr meg ikke det minste om hva folk gjorde i går, hva de gjør neste uke eller hvordan det går med katten og bestemoren dems. Det må jo være der feilen min ligger, men det er ikke bare-bare å fikse på det heller..

 

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange år jeg fortsatt klarer å leve nært total ensomhet. Jeg har et stort behov for nærhet, og kjærlighet, men så langt i livet har jeg levd på absolutt minimum av begge deler. Føler for å bare gi opp snart, og er egentlig redd jeg kan ta sjansen om den plutselig byr seg og oddsen for suksess er god nok. Anonym poster: c807a4cf842d4b861389e3772b4e6a3d

[AnonymDiskusjon]

Og der kom det enda en nedoverbakke... Mange av dem i det siste. Og det er mindre og mindre som skal til tydeligvis.

 

Jeg er ingen flittig bruker av Facebook, men jeg så at en av kollegaene mine feiret bursdag i dag. En av de som alltid sier hei når vi møtes, kanskje prater litt og. Jeg skrev en liten gratulasjon på veggen, og ser nå at min gratulasjon er den eneste uten en "like" eller kommentar. Samtlige over og under har fått respons. Sånt gjør meg bare forbanna og deprimert, og får tankene på vonde baner igjen.

 

Jeg fungerer ikke sosialt. Jeg prøver mitt beste, særlig på jobben, men det virker som om folk prater med meg kun fordi de "må". For å være hyggelige, kanskje. Og det verste av alt er at jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg gjør galt. Jeg hadde en ufattelig tung ungdomstid, med kun én nær venn og ingen andre. Han er fortsatt min eneste nære venn. Jeg har brukt flere år nå på å prøve å forbedre meg sosialt, og jeg klarer fremdeles ikke å skape nye vennskap.

 

Den eneste teorien jeg har igjen er smalltalk. Jeg klarer det ikke. Jeg bryr meg ikke det minste om hva folk gjorde i går, hva de gjør neste uke eller hvordan det går med katten og bestemoren dems. Det må jo være der feilen min ligger, men det er ikke bare-bare å fikse på det heller..

 

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange år jeg fortsatt klarer å leve nært total ensomhet. Jeg har et stort behov for nærhet, og kjærlighet, men så langt i livet har jeg levd på absolutt minimum av begge deler. Føler for å bare gi opp snart, og er egentlig redd jeg kan ta sjansen om den plutselig byr seg og oddsen for suksess er god nok. Anonym poster: c807a4cf842d4b861389e3772b4e6a3d

 

Du høres helt ut som meg. Jeg føler jeg prøver å gi og gi, men aldri blir helt "akseptert" og inkludert av andre. Har det mye sånn på jobben selv.

 

Hvor totalt jeg driter i smalltalk. Jeg har null interesse av det. Føler alle elementene i såkalt sosialisering kun er kunstig og bullshit, og orker ikke å forholde meg til det.

 

Tror aldri jeg egentlig har følt reell nærhet fra eller mot noen. For meg har å leve for objektivitet og kulde samt. rusmidler vært det som har holdt meg gående, men det er snart ikke nok tror jeg. Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[Bakitafrasnikaren]

No er det ikkje lenge før vi har ein dommedag. Kva tenkjer dykk om det? Hadde vore kjekt å sjå verda rase saman?

[Gjest]

No er det ikkje lenge før vi har ein dommedag. Kva tenkjer dykk om det? Hadde vore kjekt å sjå verda rase saman?

Er sikkert ikke så farlig. Er nok bare en helt vanlig dommedag. Ikke noe å bry seg om.

[fluffy_1]

Og der kom det enda en nedoverbakke... Mange av dem i det siste. Og det er mindre og mindre som skal til tydeligvis.

 

Jeg er ingen flittig bruker av Facebook, men jeg så at en av kollegaene mine feiret bursdag i dag. En av de som alltid sier hei når vi møtes, kanskje prater litt og. Jeg skrev en liten gratulasjon på veggen, og ser nå at min gratulasjon er den eneste uten en "like" eller kommentar. Samtlige over og under har fått respons. Sånt gjør meg bare forbanna og deprimert, og får tankene på vonde baner igjen.

 

Jeg fungerer ikke sosialt. Jeg prøver mitt beste, særlig på jobben, men det virker som om folk prater med meg kun fordi de "må". For å være hyggelige, kanskje. Og det verste av alt er at jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg gjør galt. Jeg hadde en ufattelig tung ungdomstid, med kun én nær venn og ingen andre. Han er fortsatt min eneste nære venn. Jeg har brukt flere år nå på å prøve å forbedre meg sosialt, og jeg klarer fremdeles ikke å skape nye vennskap.

 

Den eneste teorien jeg har igjen er smalltalk. Jeg klarer det ikke. Jeg bryr meg ikke det minste om hva folk gjorde i går, hva de gjør neste uke eller hvordan det går med katten og bestemoren dems. Det må jo være der feilen min ligger, men det er ikke bare-bare å fikse på det heller..

 

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange år jeg fortsatt klarer å leve nært total ensomhet. Jeg har et stort behov for nærhet, og kjærlighet, men så langt i livet har jeg levd på absolutt minimum av begge deler. Føler for å bare gi opp snart, og er egentlig redd jeg kan ta sjansen om den plutselig byr seg og oddsen for suksess er god nok. Anonym poster: c807a4cf842d4b861389e3772b4e6a3d

Her var det mye å kjenne seg igjen i, det skal du iallefall vite. Dessverre er det sånn at er man god i smalltalk så kommer man ganske langt i dagens samfunn. Enten det gjelder sosialt, kjæreste eller jobb. Sammen med fattige så er asosiale mennesker samfunnets tapere. Jeg er slik selv og blir aldri helt akseptert. Slik har det vert både på skole og de jobbene jeg har hatt. Fungerer sånn midt på treet, men føler meg utilpass rimelig ofte.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Var faktis litt "kjekt" å snakke med noen som har det noe lunde likt til meg selv. For de fleste jeg har snakket med har fokusert på å bli bedre og få et sååå mye bedre liv.

 

Tenk litt på det.

[Venelite]

Jeg avskyr virkelig livet mitt mer og mer for hver dag som går. Eneste gangen jeg orker å stå opp er en gang i uka når jeg skal til psykiateren. Ellers er det ingen vits for jeg har verken noe eller noen å gå til ellers. Bursdag har jeg også om ett par uker men som alltids så må jeg tilbringe den alene på rommet mitt med en eller annen serie på pcen. Er nesten så jeg håper at dommedag faktisk vil skje, for jeg klarer ikke å ta livet mitt selv..