Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Dørslag]

Sneversynt? Utdyp gjerne. Jeg syntes den beskrev en fryktelig god løsning på et veldig kjipt problem. Å ta teksten bokstavelig er selvfølgelig ingen god ide, men essensen i den er perfekt.

 

Når man er deprimert så er det vanskelig å finne glede i noe som helst. Det sitter i hodet, man kan ikke bare si at "Nei, vet du hva? Nå gidder jeg ikke å være deprimert lenger!", og så er alt fint. Å sitte inne døgne rundt 24/7 kan jeg være enig i at ikke er en så veldig god løsning, men problemet blir ikke nødvendighvis borte om man bare går ut døra. Ja, godt mulig at verden er din østers eller whatever, men en av grunnene til at jeg sliter, og sikkert mange andre også, er at jeg nettop ikke klarer eller får til å gjøre det jeg vil, uansett hvor mye jeg ønsker det.

 

Den teksten er helt bakvendt, det er trolig kun de som ikke har selvmoldstanker som vil ha nytte av den. Det er ganske åpenlyst at han som skrev den ikke aner hva han snakker om.

[Myst]

Han skriver jo han er faggot, så.

 

Fra spøk til revolver, ting er slett ikke enkelt når man er deprimert, alvorlighet avhengig av omstendigheter, og man må ikke glemme det berømte TTT, Ting Tar Tid. Essensen i teksten er å finne ut hva å bruke tiden til, få tankene på andre ting og komme seg vekk fra den negative kilden.

 

Nå takler ikke alle depresjon på samme måte selvsagt og avhengig av omstendigheter, så bør man prøve å finne hvilke mulighter man har for å komme seg oppå bena igjen.

 

Som personlig synspunkt vil jeg mene at en mulighet begynne med noe som krever fast aktivitet til faste tider, for da blir man nødt til å gjøre det og fokuserer seg vekk fra det negative.

[Nittutt]

Når man er deprimert så er det vanskelig å finne glede i noe som helst. Det sitter i hodet, man kan ikke bare si at "Nei, vet du hva? Nå gidder jeg ikke å være deprimert lenger!", og så er alt fint. Å sitte inne døgne rundt 24/7 kan jeg være enig i at ikke er en så veldig god løsning, men problemet blir ikke nødvendighvis borte om man bare går ut døra. Ja, godt mulig at verden er din østers eller whatever, men en av grunnene til at jeg sliter, og sikkert mange andre også, er at jeg nettop ikke klarer eller får til å gjøre det jeg vil, uansett hvor mye jeg ønsker det.

 

Den teksten er helt bakvendt, det er trolig kun de som ikke har selvmoldstanker som vil ha nytte av den. Det er ganske åpenlyst at han som skrev den ikke aner hva han snakker om.

 

Jeg har selv vært deprimert, prøvd å ta selvmord, alt det der. Jeg vet hvor vanskelig det er for når man er deprimert så tenker man bare på hva man ikke får til. Jeg prøvde (og prøver med alle jeg møter som ikke har det så bra) å få han til å tenke på det han vil gjøre istedenfor. Ja, det er en sammenheng mellom hva man vil og hva man ikke får til når man er deprimert, men tankemønsteret man forsterker ved å fokusere på det man ikke får til istedenfor det man vil ødelegger alt.

 

Ved å ta teksten så bokstavelig som noen av dere har gjort så ødelegger det alt. Essensen er at istedenfor å sitte på rævva å tenke på alt det kjipe, føle alt det kjipe, så kan man gå å gjøre noe drastisk. Trenger ikke være noe du vil engang. Det er så lite som skal til for å gjenskape gnisten som har slukket men når man sitter inne og er lei seg så prøver man ikke engang.

 

De som er deprimerte men klarer å sitte på et forum å diskutere det, klarer da også å gå ut av huset og gjøre noe nytt. Ved å fornekte at det finnes en løsning så finner man heller ingen løsning. Det var en veldig lik meg (i dagens tilstand) som hjalp meg når jeg var nede. Han bitchslappet meg og presset meg hardt til å gjøre ting jeg ikke ville, ting jeg ikke var komfortabel med. Den dag i dag har jeg hjulpet flere av mine venner med samme metode og alle er nå oppegående personer.

 

Depresjon er kjedelig, det er kjipt å føle at man er så lite verdt at man vurderer å ta sitt eget liv. Men det hjelper ikke å snakke det til døde! Man må gjøre seg selv verdt her i livet, og ja, man må være streng mot de som er deprimerte.

 

Han skriver jo han er faggot, så.

 

Ja, det gjør han, og jeg syntes selv (i ettertid selvfølgelig) at jeg var en liten faggot når jeg var deppa. Alle som er deppa er små faggots, det kommer de som er deppa til å syntes om seg selv når de blir bedre også. Harde ord er det som hjelper når ingen tør å være streng med deg.

 

TIl dere begge:

Jeg sier ikke at harde ord og press til å utforske noe nytt hjelper for ALLE, men det hjelper for de fleste. Det hjelper hvertfall ikke å sitte å syte om det. Ved å syte om det forsterker man bare de negative tankene. Bare det å si til noen "jeg er deprimert" ødelegger for deg. Greit nok å innrømme det, innrømme at man har det vondt. Men ved å gjenta det ødelegger man mer enn man hjelper.

[Dørslag]

Neida, altså jeg er enig at det å sitte hjemme og være trist døgnet rundt ikke hjelper i stor grad, og det nevnte jeg også forsåvidt, men jeg nevnte også at det å gå ut å prøve noe nytt ikke automatisk løser alle problemer heller.

 

Selv om man prøver, så betyr det ikke nødvendighvis at man lykkes. Om man prøver og feiler på noe om og om og om igjen, og sjeldent sitter igjen med noen form for positive resultater, så mister man så klart alt av mot til slutt. Hvis man kaster seg ut i situasjoner man føler seg ukomfortable i, så er man nesten nødt til å oppleve noen form for positive resultater, ellers vil det bare føre videre nedover. Det å bare gjøre noe drastisk i seg selv hjelper ikke nødvendighvis på problemet.

 

Og jo mer deprimert man er, jo vanskeligere blir det å gjennomføre ting. Når enkelte er så langt nede at de strever med å stå opp av senga om morgenen og egentlig bare har lyst til å dø, hvordan skal de i hele tatt da klare å skaffe seg venner osv. på egenhånd? Det er der den teorien din bryter sammen.

[Sexylubb1]

Jeg klarer fortsatt ikke skape noen form for sosial kontakt/relasjon med personer jeg treffer gjennom felles bekjente. Regner med alle har hatt den følelsen en av og til får når en sitter med en kompis av en kompis og den felles kompisen er borte en stund. Flau stillhet. Jeg har det alltid slik. Blæh.

[Poor Leno]

Det må jo sies at den stillheten er begges fortjeneste. Men vi har alle vært der. Jeg pleier å påpeke stillheten. For da blir det stort sett litt mindre kleint. Har du gitt det et forsøk?

Uansett situasjon fungerer det alltid å spørre... "Og ellers da "

Men jeg er ganske dårlig på småsnakk jeg også da.

[Nittutt]

Neida, altså jeg er enig at det å sitte hjemme og være trist døgnet rundt ikke hjelper i stor grad, og det nevnte jeg også forsåvidt, men jeg nevnte også at det å gå ut å prøve noe nytt ikke automatisk løser alle problemer heller.

 

Selv om man prøver, så betyr det ikke nødvendighvis at man lykkes. Om man prøver og feiler på noe om og om og om igjen, og sjeldent sitter igjen med noen form for positive resultater, så mister man så klart alt av mot til slutt. Hvis man kaster seg ut i situasjoner man føler seg ukomfortable i, så er man nesten nødt til å oppleve noen form for positive resultater, ellers vil det bare føre videre nedover. Det å bare gjøre noe drastisk i seg selv hjelper ikke nødvendighvis på problemet.

 

Og jo mer deprimert man er, jo vanskeligere blir det å gjennomføre ting. Når enkelte er så langt nede at de strever med å stå opp av senga om morgenen og egentlig bare har lyst til å dø, hvordan skal de i hele tatt da klare å skaffe seg venner osv. på egenhånd? Det er der den teorien din bryter sammen.

 

Jeg tror vi ser på dette på forskjellige måter. Når jeg skal prøve noe nytt så handler det ikke om å lykkes / ikke lykkes. Det handler om å prøve det. Hvis jeg kommer så langt at jeg prøver det nye er jeg fornøyd. Jeg er enig i at hvis man prøver noe gang på gang og har mentaliteten om at "jeg klarer det ikke" så er det ikke akkurat oppbyggende. Men det er en slik mentalitet som er farlig å ha, spesielt hvis man ønsker å forebygge depresjoner. Livet handler ikke om å feile/lykkes, det handler om å oppleve.

[Myst]

Jaja, virker som at til søndag (i morgen) mandag så smeller det. Er virkelig slitsomt når man blir knyttet til noen og den noen ikke er like ordentlig som man selv. Er dessverre den største svakheten jeg har, jeg bryr meg alt for mye om enkelte folk! Men tålmodighet er en dyd sies det og det er mest mørkt rett før sola står opp.

 

Skal bli godt å bli ferdig med dette kvinnemennesket og starte å leve livet igjen med blanke ark.

 

Skjønt, skulle ønske vinteren kunne drøye litt mer, skikkelig kaldt og mørkt vær hjelper ikke mye på humøret.

 

Edit, liten oppdatering: SELVSAGT skulle hun til faren sin på søndag nå putselig og skjøv alt til mandag etter jobb. Skulle ikke forundre meg om hun skulle finne på noe da også. Endring i planene igjen, hun kommer i morgen likevel. Helt feil tråd, men er litt i lykkerus nå.

Endret 1. desember 2012 av Myst

[Brutii]

Er jævelig nedfor på tredje dagen nå, etter at jeg var hos psykolog for første gang. Mye annet grums som har blitt dratt frem fra glemselen og lagt seg oppå det andre jeg sliter med. I tillegg har kjærlighetssorgen meldt seg for fullt igjen nå som jeg har reist tilbake til hybelen og er alene. Hadde et angstanfall for tredje gang denne høsten i går kveld. Hater Trondheim og alt nå. Trenger en klem :/

[AnonymDiskusjon]

Sliten både fysisk og psykisk for tiden, har alt for mange baller i luften, både på jobb og privat som tar opp alt for mye kapasitet.

I tilegg/som følge av det jobber jeg ALT for mye, har ikke hatt en eneste dag fri på godt over en uke, og får det ikke før kanskje en dag eller to neste helg før jeg skal jobbe minst 2 uker i strekk igjen. Får ikke tid til det jeg skulle gjort privat, noe som stresser meg både privat og på jobb.

 

Det gjør nok at jeg heller ikke får sove, noe som bare forværrer alt, antagelig det at jeg knapt tar meg tid til å spise også. Trenger å grave meg ned en periode, men har ikke sjans til det før tidligst neste år Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[AnonymDiskusjon]

Hva skal man gjøre når dine egne tanker er løgn?

Når hvert ord man ytrer er en oppbrukt klisje.

Enhver handling er et skuespill for å være som andre.

Hvordan skal man finne seg selv når man har funnet opp ett liv for å passe inn?

 

En dag våkner du opp i en hverdag som du ikke lenger skjønner, og oppdager at man lever en annen persons liv.

 

Du har skapt en perfekt fasade for hva menneskene rundt deg forventer av deg, og nå er det for sent å snu.

Du vet ikke lenger hvem du er og må lete for å finne igjen hvem du engang var, men enhver interaksjon bringer deg tilbake til den fremmede du er blitt.

 

Er dette meg? Har jeg blitt den jeg skal, eller den jeg må? Hva, hvor og når skjedde det som gjorde at jeg ikke lenger kunne leve uten en forkledning?

I skjul bak en personlighet som ikke er min. For jeg vet, selv om jeg ikke helt skjønner, at jeg kommer aldri til å nå opp for de som betyr noe for

meg om jeg skal være meg selv.

 

 

Og hemmeligheten om deg gjør deg totalt ensom uansett hvor mange mennesker du har rundt deg. Nå sitter man med tomheten som bare en kropp uten ett 'jeg' kan ha. En forvirrende virkelighet hvor man ikke lenger fatter hvem som har hovedrollen i sitt eget liv. For hvem er det som har tatt alle disse avgjørelsene som har brakt meg hit?

 

Så har man de lyse dagene hvor man med sterk vilje velger å lette litt på teppet til noen man stoler på. En intim innsikt i det mennesket som ligger skjult under det tykke laget med løgner og selvbedrag, bare for å bli møtt med likegyldighet og mangel på forståelse. Så kommer murene opp igjen, enda høyere og mer undertrykkende en før. Da slipper man oppgjøret med skammen det er med å være seg selv.

 

 

Livet går videre, og det gjør du også. Bare nå kjenner du bedraget i hver handling du gjør, men du makter ikke å stoppe det.

Stadig undrene om andre merker det, om de skjønner at du ikke er deg. Utslitt hver dag av å holde styr på alle løgnene du må være slik at alle fortsetter å være glad i deg.

 

Men da er håpet at man en dag møter noen som du kan vise ditt sanne jeg til, som vil vite hvem du er og liker den de finner.

En som du aldri behøver å lyve til, som du alltid kan være sann mot. En som kan ta bort ensomheten slik at smerten endelig blir borte.

 

 

 

Jeg måtte skrive det på denne måten da det var eneste måten for meg å få det ned i skrevne ord. Takk for meg. Anonym poster: 0dd9c43321918a781cfeec28a239eb88 Anonym poster: 0dd9c43321918a781cfeec28a239eb88

[AnonymDiskusjon]

Dumpa nok en gang i går, før vi i det hele tatt kom til stadiet hvor man kan kalle det et forhold. Pratet sammen i noen måneder, men grunnet hennes skole og min jobb fikk vi aldri sett hverandre, før for to uker siden. Hadde en fantastisk kveld sammen, og ble enige om å gi det et forsøk. Helt til i går, hvor hun etter noen timers prating kommer inn på at hun ikke tør å prøve mer, angivelig fordi hun ikke stoler på menn, og bla bla.

 

Jeg blir knust, og forbannet, men prøver å skjule det så godt jeg kan. Forbannet fordi jeg er så drit lei av å aldri prestere å finne en jente som passer meg. Hun var perfekt på nesten alle måter, og det var visstnok jeg også fram til i går. Føler meg snytt, løyet til, og utnyttet. Og hadde jeg ikke problemer med respekt for kvinner fra før av så har jeg det hvertfall nå.

 

Hun prøvde å plastre litt på samtalen vi hadde i går, tilsynelatende uskadet av situasjonen selv, til jeg bare gir faen og sier god natt. Deretter slettet hun meg fra livet sitt. Det føltes jo kjempegodt, når vi bare en time tidligere hadde en fantastisk samtale sammen...

 

Nå er jeg fly forbanna, og har egentlig mest lyst til å gå amok på noe eller noen. Kvinnekjønnet fortsetter å imponere med hvor lavt de klarer å synke. Jeg er ikke laget for å leve alene. Trenger noen å elske, som jeg også vet elsker meg, men jeg mister troen litt mer for hver jente som sårer meg så brutalt.

 

Finner jeg ikke en god kjæreste snart er jeg redd jeg ender opp på selvmordsstatistikken, for jeg orker snart ikke mer. Snart 23 og fortsatt helt uelsket. Lengste forholdet mitt varte i to måneder, også med en jente som til slutt bare lukket meg ute.

 

Jeg prøver å se inn i meg selv etter feil, men jeg får jo bare komplimenter og kommentarer på hvor flott jeg er. Trener jevnlig for å opprettholde en atletisk kropp også. Jeg forstår ikke hva jeg gjør feil, og det dreper meg at jeg ikke finner ut av det. Har jeg bare uflaks med jentene jeg møter? Hun som forsvant i går hadde jeg jo alt til felles med. Like intelligent, like sær, like innadvendt, og så videre. Samme smak når det gjaldt så godt som alt.

 

Jeg oppnår vel lite ved å skrive dette her, men det føles godt å få det ut i det minste. Har ingen andre jeg kan dele de dypeste tankene mine med. Anonym poster: c807a4cf842d4b861389e3772b4e6a3d

[Myst]

Wow, skremmende lik meg, og hadde jeg fulgt logikken, hadde jeg vært død nå, da jeg er noe eldre enn deg.

 

Det jeg har lært disse siste ukene, og takket være en viss bruker jeg er takknemlig for, så er det ikke noe å gjøre med disse kvinnfolka. De vil ofte gi oss dårlige opplevelser og erfaringer, og er det ingen håp, er det bare å prøve og gå videre. Ikke la en jente ødelegge livet for deg og heller tenk på at du er fri fra henne og kan gjøre det du vil. Prøv å finn nye bekjentskaper og en dag vil du møte en du passer godt med.

 

Har du bruker her inne og vil prate om det, er du velkommen til å kontaktes på PM.

[AnonymDiskusjon]

Drep meg.

 

 

Og dere som siterer dette innlegget for å fortelle meg at selvmord ikke er løsningen: Dra til helvete. Jeg orker ikke mer. Anonym poster: a6b6c8b60a9ba8eb06456b6d365ed7a3

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror vi ser på dette på forskjellige måter. Når jeg skal prøve noe nytt så handler det ikke om å lykkes / ikke lykkes. Det handler om å prøve det. Hvis jeg kommer så langt at jeg prøver det nye er jeg fornøyd. Jeg er enig i at hvis man prøver noe gang på gang og har mentaliteten om at "jeg klarer det ikke" så er det ikke akkurat oppbyggende. Men det er en slik mentalitet som er farlig å ha, spesielt hvis man ønsker å forebygge depresjoner. Livet handler ikke om å feile/lykkes, det handler om å oppleve.

Det handler om å lykkes i å ha en god opplevelse. Er opplevelsen i begynnelsen så mye verre enn det man opplever ved å la være å prøve, så holder man kanskje ikke ut lenge nok.

 

Anonym poster: 8756ad871d2d3a213b22a38a2692b927

[AnonymDiskusjon]

Prøver å finne en mening med dette. Hvorfor jeg skal gidde å prøve å dytte meg selv gjennom nok en depresjon, eller del av den. Hvorfor jeg ikke bare skal gi etter med destruktiviteten jeg kjenner på. Er ikke mer tålmodighet igjen. Må ødelegge noe, meg selv, alt rundt meg, gråte, be alle dra til helvete. Sette meg i bilen og kjøre bort og håpe det er alt for glatt i en sving. Er ingen som forstår, ikke en gang jeg forstår noen ting lengre. Verden går videre uten meg, har sakte men sikkert meldt meg ut, og ingen merker det likevel. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[Gaarulf]

Skrev denne teksten for en tid tilbake når alt var dritt, ser ut til at jeg er på vei nedover igjen...

 

 

 

 

Livet går på skinner, alt er sol og fyll og sang.

Ja verden den er latterfull og jævlig på en gang

Ta tak i livets goder, det er godt at de er her

Men jeg ser meg blind i en skog med bare trær.

 

jeg vil ligge her i mørket

Ligge her og råtne vekk.

Søvn er en befrielse,

å våkne er en skrekk.

Ja la meg heller ruste,

blåse bort med tidens tann.

La meg ligge her i mørket

til livet viskes vekk

 

Sinnet mitt det mørkner som byller fra en pest.

Å leve er et sjansespill, men langt fra noen fest.

Kanskje er jeg heldig og ingenting er galt

Men det skjer nok ikke, det blir nok som normalt.

Jeg driver vel å venter på at ting skal bli som før

I en tid hvor det var håp og ting å gjøre før jeg dør.

I den store helhet driver alle på med sitt.

Jeg eksisterer knapt men vet hva jeg har blitt.

,

jeg vil ligge her i mørket

Ligge her og råtne vekk

Søvn er en befrielse,

å våkne er en skrekk.

Ja la meg heller ruste

blåse bort med tidens tann

La meg ligge her i mørket

til livet viskes vekk

 

Jeg skakke lage hjernegrøt

Jeg skakke søle blod

Men faen som det frister.

Jeg er trøtt og jeg er lei.

For at håpløsheten ender

Det skjer nok ikke meg.

>

 

Endret 4. desember 2012 av Gaarulf

[Gjest Slettet-ZQr2eN]

Flyttet til ny by for å gå ut i lære hos en stor bedrift, har ingen venner her og har bod her siden juni.

DETTE SUGER!

Endret 5. desember 2012 av Slettet-ZQr2eN

[AnonymDiskusjon]

Jeg hater livet mitt. Jeg hater meg selv. Jeg hater at jeg er annerledes. Jeg hater at jeg er spesiell. Jeg hater at jeg er god og ordentlig. Jeg hater at jeg er innadvent. Jeg hater at jeg ikke er sosial nok. Jeg hater at jeg ikke er aktiv nok. Jeg hater at jeg ikke har det bra nå. Jeg hater at jeg ikke kan forbedre meg. Jeg hater at jeg er alene og ensom. Jeg hater at det er ingen rundt meg. Jeg hater at jeg har få venner. Jeg hater at jeg ikke får oppmerksomhet nok. Jeg hater at jeg ikke har kjæreste eller partner enda. Jeg hater at jeg ikke er godt nok utdannet. Jeg hater at jeg er sløv og lat. Jeg hater meg selv. Jeg hater livet mitt. Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

[Nittutt]

Jeg hater livet mitt. Jeg hater meg selv. Jeg hater at jeg er annerledes. Jeg hater at jeg er spesiell. Jeg hater at jeg er god og ordentlig. Jeg hater at jeg er innadvent. Jeg hater at jeg ikke er sosial nok. Jeg hater at jeg ikke er aktiv nok. Jeg hater at jeg ikke har det bra nå. Jeg hater at jeg ikke kan forbedre meg. Jeg hater at jeg er alene og ensom. Jeg hater at det er ingen rundt meg. Jeg hater at jeg har få venner. Jeg hater at jeg ikke får oppmerksomhet nok. Jeg hater at jeg ikke har kjæreste eller partner enda. Jeg hater at jeg ikke er godt nok utdannet. Jeg hater at jeg er sløv og lat. Jeg hater meg selv. Jeg hater livet mitt. Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

 

Hvorfor?

 

Flyttet til ny by for å gå ut i lære hos en stor bedrift, har ingen venner her og har bod her siden juni.

DETTE SUGER!

 

Finnes mange gode råd å få i Samliv og Relasjoner forumet