Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Herre, jeg trenger noe å ruse meg på. Om det ikke skjer noe snart smeller jeg rett i veggen. Anonym poster: 46bd3f465313f808a7457062a50986a1

[AnonymDiskusjon]

Satt på skolen og hadde dårlig samvittighet for at jeg brukte tid på skolearbeid og ikke på å løse noen belastende problemer som jeg burde ta tak i. Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

[Gjest Harley Quinn]

Nå hadde jeg planer om å sutre, syte og klage skikkelig over alt som er galt, hvor fælt jeg har det og hvor vondt ting er... Men nå har jeg sitti her i snart fem minutter og prøvd å starte og jeg greier rett og slett ikke skrive noen ting. Jeg har rett og slett latt det gå så lang tid med så mye faenskap inni meg at jeg har gitt opp....

Endret 23. november 2012 av Aniria

[AnonymDiskusjon]

A-seksualitet er noe dritt Anonym poster: d46c47a5dd5485446ccfd96eb60439cf

[AnonymDiskusjon]

Jeg har det helt miserabelt. Og samboeren min ser ikke ut til å bry seg.

Det er helt fantastisk. Anonym poster: 302cfa01d21b0fa748a4b86d05d40efb

[Gjest Harley Quinn]

Jeg har det helt miserabelt. Og samboeren min ser ikke ut til å bry seg.

Det er helt fantastisk. Anonym poster: 302cfa01d21b0fa748a4b86d05d40efb

 

To i samme båt da! Samboern min spurte hva som var galt (puster veldig tungt og "dobbelt" når jeg sliter), svarte med kommentaren 'masse' Fikk ok til svar også snudde han ryggen til for å sove...

 

 

Det er ufattelig hvor mye f.eks en klem kan gjøre, men ikke engang det kan jeg få...

[Mord-Sith]

To i samme båt da! Samboern min spurte hva som var galt (puster veldig tungt og "dobbelt" når jeg sliter), svarte med kommentaren 'masse' Fikk ok til svar også snudde han ryggen til for å sove...

 

 

Det er ufattelig hvor mye f.eks en klem kan gjøre, men ikke engang det kan jeg få...

Prøv å si til han at du trenger en klem? Kan jo være at han ikke vet hvordan han skal reagere, og kanskje han selv liker å være alene når det er "masse" som er galt, og dermed tror du også vil være i fred? Kanskje han ikke vil være masete? Ikke vet jeg. Men du kan jo si til han hva du trenger når ting er ille. Det gjorde jeg til samboeren min. Det er ikke alltid det er så lett å vite hva man skal gjøre, spesielt ikke når den du liker så godt har det vondt.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har et problem med atj eg ikke føler meg fri. Jeg nærmer meg 20, aner ikke hva jeg vil i livet, jeg har ikke hatt kjæreste enda, selvtillitten og selvbildet mitt er på bunnen, vet ikke hvem jeg har som venner lenger, og føler rett og slett at jeg ikke har kontroll over meg selv på samme måte som før.

 

Før kunne jeg si akuratt det jeg ønsket til hvem som helst, uten noe problem. Nå derimot, får jeg dritdårlig samvittighet av ingenting. Jeg tenker alt for mye "konsekvens", og tenker alltid på "hvordan vil den og den personen se på meg om jeg gjør ditt eller datt?"

 

Føler ingen fremgang i livet, føler meg "underutviklet", at jeg ikke har opplevd like mye av det gode som jeg kanskje burde ha gjort i min alder. (Som å ha fått kjæreste osv, selvstendighetsfølelsen osv.)

 

Jeg vil også ned en del kg i vekt, noe jeg ønsker å oppnå mest nå om dagen, selvom jeg samtidig ikke har den drivkraften som gjør meg supermotivert til å faktisk gjøre det. (Trenger ikke noe kostholdsråd eller treningstips, jeg har lest meg grønn på dette, og vet hva jeg skal gjøre teoretisk.) Jeg tror faktisk at å gå ned i vekt ville løst veldig mange problemer for meg. (Selvbilde, som igjen fører til at jeg kanskje tenker litt mindre negativt om meg selv, som igjen gir meg mer glede av å være ute og sosialiserer meg i større grad enn jeg allerede gjør osv.)

 

Jeg tenkte kanskje at å flytte ut hjemmefra en liten periode kunne kanskje ha hjulpet, å klare ting på egenhånd en liten beite, for å få den "voksen-følelsen". Men det er jo heller ikke mulig da jeg ikke har jobb atm (valgte å ta et "jobb-år" fordi jeg ikke aner hva jeg vil bli, men så var det å få tak i jobb da.) Hva tror dere? Ville å være litt alene gitt meg følelsen av å klare meg selv, og gitt meg pågangsmot til å være meg selv? Noen som har vært i samme situasjon? Anonym poster: c1a9767b5eb74da3c844e5686fa80a43

[AnonymDiskusjon]

Jeg har et problem med atj eg ikke føler meg fri. Jeg nærmer meg 20, aner ikke hva jeg vil i livet, jeg har ikke hatt kjæreste enda, selvtillitten og selvbildet mitt er på bunnen, vet ikke hvem jeg har som venner lenger, og føler rett og slett at jeg ikke har kontroll over meg selv på samme måte som før.

 

Før kunne jeg si akuratt det jeg ønsket til hvem som helst, uten noe problem. Nå derimot, får jeg dritdårlig samvittighet av ingenting. Jeg tenker alt for mye "konsekvens", og tenker alltid på "hvordan vil den og den personen se på meg om jeg gjør ditt eller datt?"

 

Føler ingen fremgang i livet, føler meg "underutviklet", at jeg ikke har opplevd like mye av det gode som jeg kanskje burde ha gjort i min alder. (Som å ha fått kjæreste osv, selvstendighetsfølelsen osv.)

 

Jeg vil også ned en del kg i vekt, noe jeg ønsker å oppnå mest nå om dagen, selvom jeg samtidig ikke har den drivkraften som gjør meg supermotivert til å faktisk gjøre det. (Trenger ikke noe kostholdsråd eller treningstips, jeg har lest meg grønn på dette, og vet hva jeg skal gjøre teoretisk.) Jeg tror faktisk at å gå ned i vekt ville løst veldig mange problemer for meg. (Selvbilde, som igjen fører til at jeg kanskje tenker litt mindre negativt om meg selv, som igjen gir meg mer glede av å være ute og sosialiserer meg i større grad enn jeg allerede gjør osv.)

 

Jeg tenkte kanskje at å flytte ut hjemmefra en liten periode kunne kanskje ha hjulpet, å klare ting på egenhånd en liten beite, for å få den "voksen-følelsen". Men det er jo heller ikke mulig da jeg ikke har jobb atm (valgte å ta et "jobb-år" fordi jeg ikke aner hva jeg vil bli, men så var det å få tak i jobb da.) Hva tror dere? Ville å være litt alene gitt meg følelsen av å klare meg selv, og gitt meg pågangsmot til å være meg selv? Noen som har vært i samme situasjon? Anonym poster: c1a9767b5eb74da3c844e5686fa80a43

 

 

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Kjæreste fikk jeg første gang som 23åring. Den "konsekvens" tenkingen kjenner jeg ALTFOR godt fra før. Den lå alltid i bakhodet mitt. For min del så kom den tankemåten etter for mye ruscoctails og noen dårlige opplevelser på nevnte rus. I ettertid så ser, og opplever jeg at folk stort sett driter en lang faen i om du gjør ditt eller datt Faktisk sant, det er bare i hodet ditt/mitt. De gir en faen, eller så har de gjerne samme tankene selv.

Den kommer tilbake av og til, men klarer stort sett å ignorere den. Jeg ble kvitt den på en måte rett frem, kommer den tvilende tanken om du skal gjøre en ting, GJØR det, oftere enn du lar være! Små steg, føles veldig godt etterpå.

 

 

Du vil ned i vekt, jeg var 180høy og under 60kg(mann), hadde dårlig selvtillit fra det. Nå er jeg 83kg, men langt ifra nøgd med kroppen, men klarer meg. Du sier du vil trene, men finner ikke motivasjonen/drivkraften. Igjen, GJØR det Er faktisk helt utrolig hvor mye selvtillit som følger deg ut døren fra treningssenteret når du trener sett med den vekten du ikke klarte løfte skikkelig en gang 2 mnd tidligere For å ikke nevne det at du faktisk ser kroppen forandre seg utseendemessig.

 

 

Flytte ut, tja er nok bedre for selvbildet ditt enn å bo på gutterommet hos mor/far. Ikke gjør som jeg gjorde, gjorde nemlig det du tenker på. Hadde jobb, flyttet ut, selvtilliten steg osv. Endte opp med at jeg drakk og festet så mye at jobben røyk , BAM der var jeg på gutterommet igjen uten jobb. Så var jeg tilbake til tankene mine. Søk på alt du kommer over av jobber, det hjelper å ha noe å gjøre på om dagene, trust me. Er ikke så viktig HVA du gjør i begynnelsen.

 

 

Er det noe hjelp i det jeg skriver, så bra. Skrev det litt for å prøve og hjelpe, litt fordi at å skrive om det jeg har slitt med før i tiden, hjelper meg også.

 

To ting til;

-Du er fremdeles ung. Ikke 20 enda engang, prøv å utfordre deg selv litt og litt, så går det bra

-Hvis du "tør", ta gjerne kontakt med noen du kan snakke med, fastlege e.l. Jeg gjorde aldri det, og tror jeg kunne spart meg for mye fortvilelse etc, hvis jeg bare hadde tatt det steget. Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

[Myst]

Rart hvordan èn SMS og noen ord kan drepe folk innvendig. Akkurat nå er jeg bare et skall, fylt av depresjon, tunge tanker, litt raseri og tristhet. En selvdestruktivhet som ødelegger all fokus på det som er viktig. Går jo selvsagt utover jobb og effektivitet, og har heldigvis en åpen dialog med sjefen om dette, som til viss grad har en forståelse.

 

Jeg sa jeg skulle prøve å ikke la dette gå utover arbeide, men her sitter jeg da. Stirrer tomt ut av vinduet, tanker helt på andre steder, og det jeg burde gjøre virker bare gørrkjedelig.

 

Eneste som hjelper er å få det ut, snakke med noen, få litt peptalk, men det er ingen. Psykologen er opptatt fram til januar. Er mange folk rundt meg, men likevel så alene.

 

Bare tida kunne gå fortere, komme meg hjem og ringe henne. Oppklare situasjonen, og satse alt og ingenting på neste møte. Det må gjøres noe før det fører til verre konsekvenser.

 

Jeg burde også kanskje innse at jeg ikke vil klare å få til et skikkelig etablert liv. Hva er vel eget bolig og jobb når man ikke har en partner i livet å dele det med? Har prøvd mange ganger, og på en eller annen måte ender det samme. Jeg har det bare ikke i meg, og ikke nok tid eller muligheter til å gjøre noe med det heller. Er lite eller begrenset hva andre kan bidra med når alt i alt hovedproblemet er ens selv og ikke får gjort noe med det. Er for sent uansett når man har nærmet seg 30.

 

Det fins ingen lykke for meg her. Ingen.

[Gjest Slettet+5132]

Så fucked. Ikke snakk om å få sove heller. Fantastisk start på uken.

[koosepus]

Så fucked. Ikke snakk om å få sove heller. Fantastisk start på uken.

 

Sov nesten ikke, hele forrige uke. Føler med deg.

Endret 27. november 2012 av koosepus

[AnonymDiskusjon]

Sitter her nå, har bare lyst til å sove bort dagene. Drite i jobb og alt rundt meg. Sove hele tiden.

 

Startet med at jeg hater jobben min. Fullførte denne utdanningen for å ha noe å støtte meg på om alt skulle gå galt. Snart fem år har gått og jeg sitter her fortsatt, klarer ikke finne ut hva jeg skal studere.

 

Oppå dette her så flyttet jeg og min samboer gjennom syv år fra hverandre for ett par måneder siden. Veldig ryddig brudd, med baktanke hos begge at det kommer til å ordne seg mellom oss. Overnattet hos hverandre jevnlig, men ikke hver dag. Har hatt det utrolig bra sammen denne tiden.

Over en enkel helg endret hun adferd totalt.

Svarer meg kun i korte uengasjerte svar, på grensen til enstavelsesord. Spurte om jeg ikke kunne dra hjem til meg for kvelden fordi hun ville være alene. Lovet å kjøre meg hjem siden det er fort en time med buss (ruteskifte osv) i kulden og masse å bære på. Dette spurte hun om bare en time etter at jeg hadde dratt til hennes leilighet.

Selvfølgelig sa jeg, og prøvde å være forstående.

En time gikk hvor flere mislykkede samtalestartere fra meg ble feiet bort med korte svar. Så sier hun at hun ikke vil kjøre meg hjem alikevel fordi hun er redd for å miste parkeringsplassen (aldri vært noe problem tidligere).

Så jeg får ta bussturen, igjen. Sammen med alle tingene mine - stor pose med arbeidsklær+++.

 

Jeg kommer hjem og klarer ikke kvitte meg med tanken om at noe er galt (dette spurte jeg også om da jeg var hos henne, men fikk bare "neida" til svar).

Hun var pålogget facebook og jeg klarte ikke la være å spørre igjen. Nok en gang kort svar "nope".

Svar frem og tilbake, endte med at jeg sa at jeg ikke skulle plage henne mer nå, og hun fikk komme til meg når hun fant ut at hun ville fortelle meg hva som var galt.

 

All denne oppførselen er ulikt henne. Hun kan være deprimert hun også, men hun har da alltid snakket med meg om det til slutt.

 

Oppdaget i dag at hun enkelt og greit slettet meg fra facebook. Dette burde ikke ha noe å si, men hun sletter aldri folk. Ikke folk hun så vidt har møtt en gang!

Ikke svarer hun på de tre meldingene jeg sendte, jeg tør ikke ringe.

 

Så nå sitter jeg her, i en by hvor jeg ikke har noen venner - bortsett fra kollegiale forhold til de andre på jobben min. Ingen gode kompiser jeg henger med på fritiden.

Over 9 timer med buss hjem til nærmeste familie.

Jeg orker ikke dette her nå.

 

Dette virker nok ikke som noe sak sammenlignet med andre her.

Men det er mye tyngre enn jeg kanskje får fremstilt det skriftlig, og mye mer bakgrunnsinfo som kan være med på å øøke forståelsen for depresjonen min.

Men det blir for mye å skrive.

 

 

 

 

Nå vil jeg bare sove. Anonym poster: 00b1d9b15ae32fdb4b95dc469b6b5f0c Anonym poster: 00b1d9b15ae32fdb4b95dc469b6b5f0c Anonym poster: 00b1d9b15ae32fdb4b95dc469b6b5f0c

[AnonymDiskusjon]

Klarer ikke snakke med en forbanna sjel lengre, får ikke til å åpne meg opp for psykologen heller enda, og det hele er så absurd at h*n hadde bare dømt meg som alle andre likevel. Det bare hoper seg opp om dagen, zombie på dagtid og alt for lite søvn. Aner ikke hvem jeg skal snu meg til, for alle får tydeligvis panikk og stresser med en gang man prøver å få lufta litt ting. Skulle are ønske det var en rolig sjel å snakke skikkelig med, som kunne hjulpet meg ut av driten. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[Myst]

Det fins alltid noen eller noe du kan rette deg til. Her er du hvertfall velkommen til å dele alt du bærer på.

Tro meg, å stenge det inne gjøre det bare helvetes verre. Tviler sterkt på at pyskologer dømmer folk, og tro meg igjen, de har hørt det meste(!).

 

Har du det rotete i tankene, kan det hjelpe først å kartlegge hva problemet er. Nå vet vi ikke hva din daglige situasjon er, men burde kanskje starte med å få deg nok søvn og gjøre mer ut av dagen.

 

Vi har en egen tråd for de som trenger noen å snakke med i Samliv-forumet, og kan også få hjelp over PM om du ikke ønsker å fortelle alt offisielt.

 

Bare husk at ting tar tid og til slutt så begynner det å lysne.

[AnonymDiskusjon]

Fikk anbefaling fra en annen bruker om å poster her, har er tråden jeg har laget..

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1476679&st=0&gopid=19964402entry19964402 Anonym poster: e7e9ec37c31358db8df05c0d6925171e

[Nittutt]

Fant en utrolig bra tekst isted som jeg vil dele med deg:

 

http://i.imgur.com/MiQT6.png

 

Er ikke meningen å prøve å være morsom eller noe, men seriøst jeg syntes det han skriver er så utrolig sant.

 

Hvis du vil snakke mer om det, så har jeg selv vært der for noen år siden. Har prøvd to ganger men mislykkes begge (som er ganske tydelig?). Den dag i dag så lever jeg lykkeligere enn noensinne og fant ut at livet er verdt å leve, uansett hvor kjipt jeg har det (for det finnes alltid en dag i morgen).

 

Bare kontakt på PM hvis du ønsker å prate mer om det, eller så kan vi ta det videre her. Opp til deg.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Fant en utrolig bra tekst isted som jeg vil dele med deg:

 

http://i.imgur.com/MiQT6.png

 

Sneversynt.

[Nittutt]

Sneversynt.

 

Sneversynt? Utdyp gjerne. Jeg syntes den beskrev en fryktelig god løsning på et veldig kjipt problem. Å ta teksten bokstavelig er selvfølgelig ingen god ide, men essensen i den er perfekt.

[Sexylubb1]

Det der er jo basicly kortversjonen av "When I feel down I stop feeling down and feel awesome instead". Og en veldig dårlig løsning for de av oss som ikke synes det er så kult å dra på barer i Barcelona for å ikke få seg dame der i stedet for, siden man har så dårlig selvfølelse og er feit og sånt. Og i tillegg skaffe seg STD-er, tydeligvis.