Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Er lei av folk og venner som er nedlatende.

 

F.eks når man setter på musikk i bilen og de sier det er "dritdårlig".

Det føles jo veldig bra.

Det er bare ett av mange eksempel.

 

Synes folk kan dra flere hvite løgner som jeg gjør.

Ikke at man skal regelrett lyve om noe, men hvorfor ikke være mer vennlig?

 

80% vennene sine øser ut med sånne kommentarer i hytt og pine. Mobber meg for ditt, mobber han for datt. Og jeg ser alltid at folk er frekke med hverandre fordi det er "kjempetøft".

 

Fuck ærlighet, folk skal alltid være ærlig og såre andre og gjøre hverdagen sur som et helvete! FAEN! FAEN. Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

[AnonymDiskusjon]

Faen, håper ikke jeg er på vei nedover i en depresjonskløft igjen.

 

Hvordan er dette med depresjon og jobb? Jeg er vel litt av den typen som mener at privatliv ikke bør påvirke jobben i stor grad og man har et ansvar for effektivitet uansett hva som skjer etter arbeidstid.

 

Men, likevel, så er vi bare mennesker, vi føler og tenker og har ikke helt kontroll over hvordan psyken vår takler ting. Noen ganger går det faktisk utover jobben.

 

Jeg er litt redd for å ta opp dette med sjefen. Jeg har fått psykologtime neste tirsdag, så må nok gi beskjed uansett, men, hvor mye kan/bør man fortelle? Har arbeidsgiver plikt til å være forståelsesfull og samtykke til en viss tids bortgang?

 

Aner ikke hva som skjer med meg disse dager, jeg får ikke gjort det jeg skal... Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

[Gaarulf]

Faen, håper ikke jeg er på vei nedover i en depresjonskløft igjen.

 

Hvordan er dette med depresjon og jobb? Jeg er vel litt av den typen som mener at privatliv ikke bør påvirke jobben i stor grad og man har et ansvar for effektivitet uansett hva som skjer etter arbeidstid.

 

Men, likevel, så er vi bare mennesker, vi føler og tenker og har ikke helt kontroll over hvordan psyken vår takler ting. Noen ganger går det faktisk utover jobben.

 

Jeg er litt redd for å ta opp dette med sjefen. Jeg har fått psykologtime neste tirsdag, så må nok gi beskjed uansett, men, hvor mye kan/bør man fortelle? Har arbeidsgiver plikt til å være forståelsesfull og samtykke til en viss tids bortgang?

 

Aner ikke hva som skjer med meg disse dager, jeg får ikke gjort det jeg skal... Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

Om depresjonen er såpass alvorlig at den påvirker deg i hverdagen så kan du jo få sykmelding for det. Jeg er i alle fall det for tiden. Men for min del så er det såpass at jeg rett og slett ikke er i stand til å være på jobb i den grad jeg var før. Store søvnvansker, konsentrasjonsproblemer, apati og all den dritten som depresjon fører med seg. Hvordan det er med mindre depresjoner vet jeg dog ikke, men jeg vet ikke hvilket forhold du har til sjefen din og hvilke løsninger som passer for deg.

[krizkriz]

Er lei av folk og venner som er nedlatende.

 

F.eks når man setter på musikk i bilen og de sier det er "dritdårlig".

Det føles jo veldig bra.

Det er bare ett av mange eksempel.

 

Synes folk kan dra flere hvite løgner som jeg gjør.

Ikke at man skal regelrett lyve om noe, men hvorfor ikke være mer vennlig?

 

80% vennene sine øser ut med sånne kommentarer i hytt og pine. Mobber meg for ditt, mobber han for datt. Og jeg ser alltid at folk er frekke med hverandre fordi det er "kjempetøft".

 

Fuck ærlighet, folk skal alltid være ærlig og såre andre og gjøre hverdagen sur som et helvete! FAEN! FAEN. Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

Kjenner meg igjen der.

 

Det er altfor mange idioter der ute som bare tenker på seg selv dessverre. De vet rett og slett ikke bedre.

Er flere ganger jeg har satt på musikk på fest, så får jeg høre med engang, at nei dette her var dritdårlig musikk. *Sukk* Jaja, hva kan man si? Folk bør skjønne at alle har forskjellig smak. Når det gjelder musikk, mat, partner osv. Er lov å så meningen sin, men å buse ut med at meningen til den andre er "feil" eller "dårlig", er bare tafatt og frekt. Men de fleste skjønner dessverre ikke det.

[AnonymDiskusjon]

Sliter litt med humøret om dagen, fikk meg en liten smell i helga og da jeg presterte å invitere med meg en gjeng med folk etter at vi hadde vært på en fest. Trodde dette var ordentlige folk, men fikk vite nå i ettertid at noen av de som var der hadde pratet om å stjele ting og det er fortsatt usikkert om noe har blitt tatt.

Jeg sa selvfølgelig ifra til foreldrene mine som tok det veldig pent og synes at det var flott at jeg sa ifra, men jeg føler meg så latterlig dum, jeg skjønner liksom ikke hva jeg tenker på noen ganger og jeg blir deprimert av hele greia.

 

En annen ting er at jeg merker vennenettverket blir dårligere og dårligere, flere av de jeg tidligere så på som gode kompiser har sklidd bort pga studier andre steder osv, men det er vel kanskje endel av det å vokse opp. Men jeg liker det ikke alikvel...

For å ikke nevne at stort sett alle jeg kjenner driver med en eller annen form for dop, bestekompisen min har begynt å bli det som jeg ser på som litt for glad i kokain og jeg føler liksom livet mitt går litt i feil retning

 

Jeg savner det og ha gode venner, med felles trygge og sunne hobbyer. Men virker som absolutt alle røyker hasj og tar mdma og cola om dagen, eller er det bare jeg som er uheldig med de vennene jeg har? Anonym poster: ac6687e89c9386021b7ef2ab4c880fd2

[AnonymDiskusjon]

 

 

Jeg er ikke så langt fra din situasjon. Har også vansker med å fokusere på jobb og siste sliten slitt med å stå opp om morgenen. Før kunne jeg være på jobb senest 8, men i det siste har det blitt senere og senest i går halv 10.

 

Jeg har ikke noe særlig forhold til samtlige kolleger og prater ikke mye med sjefen heller men føler jeg må innkalle til en medarbeidersamtale snarest og helst før timen min neste uke så vi får pratet åpent og sett på alternative løsninger.

 

Bare frykter at jeg ikke synker så dypt at jeg drukner. Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

[Mord-Sith]

Å ha sagt ja til å få hjelp er det hardeste jeg har gjort.

Av diverse grunner får jeg hjelp av ambulant akkutteam nå, før jeg kommer inn til poliklinisk behandling på DPSen.

De sier det blir bedre.

Jeg bare tror de ikke helt for øyeblikket.

[Poor Leno]

Håper det blir bedre. <3

[AnonymDiskusjon]

Faen. Faen. Faen. Det finnes ikke noe mer patetisk enn meg. Uansett hva jeg gjør så ødelegger jeg bare for meg selv og alle rundt meg. Selv når jeg prøver å ikke være selvdestruktiv så klarer jeg å ødelegge.

Er bare så utrolig sliten og prøver å finne veien ut av en hverdag jeg ikke klarer å forsette med. Jeg må bort, ut. Hver gang jeg ser en buss får jeg lyst til å hoppe på og bli med lengst mulig bort. Jeg har lengta så lenge, hysjet ned stemmene og følelsene. Jeg exploderer.

 

Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[Dellers]

Hvorfor ikke bare hoppe på den bussen, eller enda bedre et fly? Norge er et veldig kaldt land (i overført betydning), så det vil sikkert hjelpe å få litt andre impulser. Alle andre land jeg har vært i har vært betydelig bedre for humøret.

Endret 15. november 2012 av Dellers

[AnonymDiskusjon]

Er ensom... Har noen få venner igjen i en alder av 30. Men de er jo stort sett opptatt med sitt, jobb, kjærester, samboere og unger. Er vel kanskje misunnelig på de, tenker jeg? Vet ikke...

 

Utad har jeg en "vegg" som andre ser. Der jeg er fornøyd med livet, koser meg som singel, alltid glad, livet er stort sett kos, og går på byn med de få single bekjente jeg har igjen. Ser de finner kjærester/one night stands osv mens jeg fortsetter på min happy single way.... En av de har spurt ang dette, men så var det den veggen da, den er blitt forbanna høy og kraftig med årene.

 

Sist jeg faktisk fikk meg noe, er vel en 3-4 år siden. I dette lettere sex-fikserte samfunnet bygger ikke akkurat det selvtillit. Er jo rett og slett litt deprimerende i seg selv. Er sånn at jeg nesten vurderer en tur til thailand e.l. for horer, bare for litt nærhet/sex Kommer nok ikke til å gjøre det, men tanken har streifet meg en gang eller to.

 

Snakket med en kollega for litt siden, vi kom innpå damer osv. Han måtte på byn samme kvelden, han hadde jo ikke hatt seg på en måned nå!!! Hva f... Prøv 4 ÅR du Mr....

 

Får komplimenter for utseende, problemet mitt ligger i det jeg åpner munnen. Sjenert, stille og rolig, egentlig ganske kjedelig person som ikke har noe spesielt å si, kan virke likegyldig i ren forsvarsmekanisme. Det vet jeg veldig godt. Prøver å jobbe med det, men fanken meg ikke lett når jeg må klatre over muren hele tiden Styrketrening som jeg har begynt med har en POSITIV effekt for å si det mildt, skulle ønske selvtillitboosten fra treningen varte lenger en den gjør.

 

Er rett og slett ensom. Savner nærhet, sex, en kjæreste, noen å være glad i (9år siden ett kort forhold). Små problemer i sammenligning med andre kanskje, men når du går sånn 6-7-8-9 år i strekk, sliter det litt på hvem som helst.

 

 

 

Leser gjennom nå, og ser det var ett veeeeeldig klagete og rotete innlegg. Hakke noe å si, hjelper meg kanskje å få det skrevet ned anonymt ett sted. Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

[AnonymDiskusjon]

FY FAEN! Nå er snart begeret fullt. Ting ble knust på plassen her i kveld. Nå gidder jeg snart ikke mer. Ikke mer press. No pain. Takler ikke presset, ER LEI LEI LEI!!!!!!!!!!!!!!!!! ALLE KAN DRA TIL HELVETE!!!!

 

Jeg må få tak i mer rusmidler i morgen ellers smeller det!!!!!!!!! Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg igjen der.

Det er altfor mange idioter der ute som bare tenker på seg selv dessverre. De vet rett og slett ikke bedre.

Er flere ganger jeg har satt på musikk på fest, så får jeg høre med engang, at nei dette her var dritdårlig musikk. *Sukk* Jaja, hva kan man si? Folk bør skjønne at alle har forskjellig smak. Når det gjelder musikk, mat, partner osv. Er lov å så meningen sin, men å buse ut med at meningen til den andre er "feil" eller "dårlig", er bare tafatt og frekt. Men de fleste skjønner dessverre ikke det.

Kjenner meg igjen der.

Det er altfor mange idioter der ute som bare tenker på seg selv dessverre. De vet rett og slett ikke bedre.

Er flere ganger jeg har satt på musikk på fest, så får jeg høre med engang, at nei dette her var dritdårlig musikk. *Sukk* Jaja, hva kan man si? Folk bør skjønne at alle har forskjellig smak. Når det gjelder musikk, mat, partner osv. Er lov å så meningen sin, men å buse ut med at meningen til den andre er "feil" eller "dårlig", er bare tafatt og frekt. Men de fleste skjønner dessverre ikke det.

 

BLI KVITT DEM! Skvis dem ut og vask dem bort fra livet ditt som den JÆVLA søpla sånne folk er!!! ORDENTLIGE folk som oss trenger ikke SÅNNE FORBANNA amøber og skadedyr i livene våre!!!! Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

FY FAEN! Nå er snart begeret fullt. Ting ble knust på plassen her i kveld. Nå gidder jeg snart ikke mer. Ikke mer press. No pain. Takler ikke presset, ER LEI LEI LEI!!!!!!!!!!!!!!!!! ALLE KAN DRA TIL HELVETE!!!!

Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

 

Yes, sir.

[Gjest Slettet+6132]

Å ha sagt ja til å få hjelp er det hardeste jeg har gjort.

 

Kjenner meg for godt igjen i dette. Sa ja til hjelp for noen måneder siden, og det er var ikke lett.

Var nesten lettere å bare holde alt for seg selv, selv om det over lengre tid er direkte selvdestruktivt.

 

Om det blir bedre? Aner ikke enda, men jeg håper det blir bedre etterhvert.

 

 

 

[aleksanderro]

Jeg må få tak i mer rusmidler i morgen ellers smeller det!!!!!!!!! Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

 

Rus løser bare problemet en liten stund og etterhvert blir det bare enda verre! Søk hjelp, selv om det kan være veldig vanskelig! Det vil hjelpe vis du er villig til å prøve og aldri gi opp håpet selv om du feiler! Da prøver du igjen til du klarer det. Og ja, snakker om erfaring. Nå er jeg endelig på et punkt i livet der jeg ser lyset etter mange år med prøving og feiling.

[AnonymDiskusjon]

Jeg mister grepet. Det tørner for meg. Jeg orker ikke mer. Jeg er så lei. Jeg vil bare glemme alt, legge meg ned. Ikke tenke på alt tullet.

 

Ble knust noen laptoper og skjermer på plassen i kveld. Går snart tom for PC'er. Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[AnonymDiskusjon]

Æsj altså.

Det må virkelig være noe galt med meg.

Etter å ha jobbet frivillig på studentbaren i halvannet år og vært med på mer eller mindre alle arrengementer mulig, så har jeg ikke kommet noe nærme en person, heller det motsatte.

Jeg føler meg utenfor og det virker som samtlige har en svær runkering hvor alle deltar - untatt meg.

Vil komme til lege og få vite hva som feiler meg, men det er faen ikke lett.

 

Hadde det vært en pris for å være udugelig, hadde jeg vært topp 3. Anonym poster: d3720156a1b04e2147abb5f4a81ba9b3

[Mord-Sith]

Kjenner meg for godt igjen i dette. Sa ja til hjelp for noen måneder siden, og det er var ikke lett.

Var nesten lettere å bare holde alt for seg selv, selv om det over lengre tid er direkte selvdestruktivt.

 

Om det blir bedre? Aner ikke enda, men jeg håper det blir bedre etterhvert.

Nemlig. Da jeg holdt det for meg selv klarte jeg å kontrollere det. Nå er jeg like stabil som en 14år gammel jente som ikke vet hvem hun er og som har PMS for første gang. Eller noe sånt.

Legen og psykologene mine sier det blir bedre i hvert fall. It will be ups and downs, men bedre. I lengden.

 

Bra du turde å ta i mot hjelp. Det er visstnok det største og viktigste steget mot det påståtte bedre livet. Jeg krysser fingrene for oss begge to. Vi skal bli bedre! Det kommer til å være vondt, og veldig vanskelig, og det må jobbes for. Men we can do it!

 

 

Kan jo late som jeg er optimistisk da.

[AnonymDiskusjon]

Når man går hele livet uten å finne en plass man føler at man virkelig hører hjemme, å aldri finne en eller personer som man virkelig føler seg tilfreds med, eller kan kommunisere med uten å måtte legge så mye energi i det. Å føle at man kjeder seg i de fleste sosiale settinger. Å føle at den êne personen man virkelig har fått kontakt med plutselig er blitt kjedelig og fortutsigbar, fordi du kjenner mønsteret til h*n for godt. Slik det alltid skjer!

 

Å stadig må gi seg selv utfordringer for å føle at man lever, at man ikke bare kan nyte livet som alle andre. Ikke føle seg tilfreds med livet før man har fått oppleve forskjellige reisemål, fått nye erfaringer, kunnskap og føler seg reflektert over livet.

 

Det å alltid må føle seg alene i livet, at man aldri passer inn i noen gruppe. En ensom ulv. Man tviler på alt og alle, stiller spørsmål ved alt og blir sjelden fornøyd om man får ett svar. Ett svar kan tilfredstille en liten periode, før man igjen leter etter nytt svar. Noe som er mer utfyllende og tilfredstillende.

 

Men du vet at du aldri kommer til å finne et slikt svar, på alt du stiller spørsmål ved. Noe som ikke er en forutsetning til at du ikke slutter å stille deg selv spørsmål ved livet, men heller fører til at du stiller flere. Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d