Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Det klikker for meg. Jeg holder ikke ut lengre, enten er jeg bare likegyldig til alt, eller så er det en jævla berg og dal bane av følelser. Jeg får trang til å gjøre noe drastisk, skade meg, skrike, gråte, men jeg klarer ikke. Det gjør så vondt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Uansett hvem jeg snakker med så føler jeg meg som en patetisk dritt som klager og syter over ingenting, som alltid. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å forandre på ting en gang, for jeg kjenner jeg trenger en kraftig forandring. Tror jeg har gått og fortrengt mine egentlige følelser alt for lenge, og nå sier hele kroppen og hodet stopp. Men etter hvert har jeg begynt å bli så vandt med det. Jeg må bort fra alt dette, men jeg aner ikke hvor eller hvordan. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[AnonymDiskusjon]

Man blir drevet så langt at man til slutt må gjøre noe drastisk for at noen skal skjønne at alt er ufattelig galt, og det går ikke an å fortsette lengre. Og det hjelper ikke med samtaler, gråt, trøst, medisiner. Jeg er bare ødelagt. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[tribalman]

Hei, jeg er en gutt på 16 som går på vg1.

 

Har slitt med noe i det siste.... no jeg ikke helt klarer å definere hva er.

Har gjerne begynt å tenkte på alt det negative istedenfor positive...

Er gjerne heller ikke like glad for ting som jeg var glad for før.

På skolen har jeg alltid kommet meg fint igjennom før uten å måtte jobbe noe sørlig for det, så sliter nå med arbeidsdidiplin og "dårlige karakterer".

 

hadde et snitt på rundt 4.5 før, mens nå har jeg gjerne glidd ned en karakter eller to i flere fag (har ikke fått halvårskarakterene ennå, men jeg vetd et så inderlig godt.

istedenfor å tenke på 3 femmere jeg fikk i naturfag (samme som ungdomsskolen), så tenker jeg gjerne på den ene matteprøven jeg fikk 2 på. Når jeg skal jobbe hjemme, så utsetter jeg alt til kvelden før fordi jeg ikke klarer å gire meg opp til å jobbe med det før.

 

Hadde før store planer om å bli ingeniør og greier, men nå vet jeg ikke lenger hva jeg duger til...

 

(litt rotete, men må bare få ut noen tanker)

[1814_]

 

 

Hadde før store planer om å bli ingeniør og greier, men nå vet jeg ikke lenger hva jeg duger til...

 

 

 

Slapp av. Ingeniør har lave karakterkrav. Noen steder kommer alle inn som har studiekompetanse.

[Dellers]

Lave karakterkrav er jo ikke nødvendigvis en fordel. F.eks. informasjonsteknologi har ikke pleid å ha krav i det hele tatt til tross for at det er et ekstremt vanskelig studie. At det er lett å komme inn betyr at man kan få seg en skikkelig overraskelse. Generelt bør man ha klisterhjerne for de fleste vanlige studier, da de fleste bygger mest på pugging. Å lære 2-3000 sider på rams (det er helt nødvendig!) på noen måneder er ikke lett.

[AnonymDiskusjon]

Stopp verden, jeg vil av.

Dager man blir inndelt i grupper er dager jeg skulker.

 

Duger ikke til å jobbe med noe, heller ikke musikk for skolen har gjort det til noe kjedelig.

 

Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

[AnonymDiskusjon]

Er spent på hvor lenge jeg holder ut. Er faen ikke frisk. Vil bare vite hva som er galt og håpe at jeg kan få noe medisiner for det, for jeg skal ikke være sånn her. Så ekstremt ustabil at jeg bare føler meg som en stor byrde for samboeren for tiden. Men vet ikke hvem ellers jeg skal snu meg til uten at de blir skremt. Gjør mitt beste for å virke normal ellers, kan jo ikke sykemelde meg. Får vel bare brenne ut. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[L4r5]

For en fantastisk jævlig dag.

[Laserbeam]

Lenge siden sist jeg måtte ta en Truxal for å få sove, da Remeronen bestemte seg for å ikke fungerere, har mildt sagt vært urolig i hele dag, forventet ikke at det skulle være så mye folk på butikken, fant heldigvis ikke det jeg skulle ha tak i, så jeg slapp å stå i kø i folkemengden.

Har hatt operasjonssåret mitt i over 9 måneder nå, og selvsagt hadde den stoppet opp å gro, legen skrapte i sårflata i dag for å (re)starte groprosessen. Fikk beskjed å dusje 2 ganger om dagen for å holde såret reint, dusje 1 gang hver dag var tydeligvis ikke god nok hygiene for såret.

Tilbakefall med den sosiale angsten, tilbakefall med såret, skal til fastlegen snart for en rutinesjekk siden jeg har hatt jernmangel, finner sikkert ut at det er mer som feiler meg. Skal ikke sitte for mye, da det ikke er bra for såret, blodsirkulasjonen blir for lav. Jeg begynner å bli lei såret, lei angsten, lei depresjonen som er et resultat av å hatt såret såpas lenge og at angsten bedrer seg midlertidig, og kommer sterkt tilbake seinere. Lei, lei. LEI!

I tillegg så har økonomien min gått til helvete også. Har starta å kun spise knekkebrød og ost, med vann for å spare penger, varmeovnen står på det laveste som er mulig, så jeg ikke fryser ihjel, for å spare penger. Vurderer snart og bare ha kjøleskapet i gang, og laptop-en, for å spare enda mer penger. MÅ spare, kan kun kjøpe det mest nødvendige, spise lite (må uansett ned i vekt, så har endel fett å tære på itillegg).

 

Alt virker helt håpløst, såret vil ikke gro, den sosiale angsten blir bare værre, depresjonen blir bare værre, økonomien blir bare værre, jeg blir tjukkere og tjukkere, og styggere og styggere (mer enn jeg er fra før), har ikke råd til å betale den siste fakturaen med sårstell ustyr, har allerede lånt nok av foreldrene mine, kan ikke spørre dem om enda et lån, etter bare 1 uke.

[AnonymDiskusjon]

Har bare lyst til å legge meg ut i snøen og dø.

 

Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[Hardrocktarzan]

Jeg kommer aldri, aldri til å bli feit. Fordi den dumme kroppen min ikke vil lagre fett uansett hvor mye jeg spiser! Det værste er at det ikke hjelper å trøstespise en gang! Da er det ille da...

 

Det kjipe er at jeg ikke greier å deppe, blir bare inspirert til å gjøre noe med det. Faen ass.

[AnonymDiskusjon]

Befinner meg i en vanskelig situasjon, er ikke helt sikker på hva som er den smarteste løsningen ettersom jeg bryr meg veldig mye om denne personen, og har vært igjennom en god del av det samme før, men klarte å komme meg igjennom det.

 

Redd for at jeg tar for mye kontakt, og skremmer vekk personen i mitt forsøk på å hjelpe. Virker som jeg bare får det svaret jeg vil ha, fordi personen er redd for å belaste meg. Føles ut som alt jeg gjør er alt. Begynner å lure på om det er til det beste å fortsette å ha kontakt med personen, eller ikke. Hadde kanskje vært til det beste for personen at vi ikke hadde hatt kontakt på en periode, virker som det smarteste.

Tror rett og slett ikke på alle svarene jeg får av personen, når innholdet dreier seg i noen grad av meg.

 

Synes det å kutte kontakten med personen i en periode blir feigt, at jeg ikke tørr å ta opp kampen mot å havne i min egen depresjon, når sjansene har minsket. Feigt å forlate noen man bryr seg om, fordi om personen trives slik den har det. Feigt å ikke hjelpe det man kan. Være der før det en dag går for langt.

 

Har alltid klart meg fint selv til tross for store problemer i veien. Men det som berører meg mest er å se at noen ikke har det bra, og jeg ikke er istand til å hjelpe.

 

Står helt fast.

Føler mest for å bare rømme fra alt akkurat nå, drikke meg sanseløs eller ruse meg på substanser. Blir gal av dette dilemmaet, siden jeg ikke stoler helt på svarene jeg får. Tankegangen her brenner seg fast, og skaper en frustrasjon jeg ikke kan fordra.

 

Har de siste åra klart å bygd meg opp rimelig bra når det kommer til sosiale settinger. Men slike settinger som det her, klarer jeg fortsatt ikke. Hater det for alt i verden.

 

Enda ikke funnet ett eneste individ jeg føler jeg kan kommunisere problemfritt med, uten noen bekymringer. Føler meg så kald imotsetning til alle andre. Får stadig vekk høre av kompiser og venninner at jeg er en sterk person og takler situasjoner veldig bra, men kanskje ikke noe rart når det som berører meg, og ikke noen venner, bare har vekt frustrasjon.

 

Skulle ønske jeg hadde hatt samme funksjonene som en datamaskin, og bare satt meg selv i sovemodus, og våknet fra det når det har passet meg best. Hatt funksjonen av å bare kunne avsluttet de aktivitetene, man vil. Eller bare slå seg selv helt av, koble helt ut fra omverdenen.

 

Forbanna dritt!

 

 

 

 

Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

[AnonymDiskusjon]

Jeg har bare lyst til å bli borte. Bare forsvinne. Rømme.

 

Igjen.

 

 

Men jeg tror det er første gangen jeg har følt meg så verdiløs. Anonym poster: 302cfa01d21b0fa748a4b86d05d40efb

[AnonymDiskusjon]

Det å klare å innstille seg på noe man aldri har opplevd før, for å komme seg best gjennom alt:

 

Alt er som en tåke med forvirring og usikkerhet, som ligger tungt belagt. Akkurat som en kjedereaksjon som blir utløst. Det ene leder til det andre, og til slutt vet du ikke hvor du befinner deg.

 

Man begynner å stille spørsmål ved alt. Ingenting er klart lenger.

Det er bare deg og tankene, du føler deg fanget i ditt eget sinn. Følelsen av å være fanget i en labyrint. Ser ingenting tegn til å finne veien ut. Du er helt mutters alene.

 

Tankene tar deg, med et gisp. Alt av fortrengte følelser blir fremkalt. Man blir lamslått. All tegn til håp er borte. Du er en fange i ditt eget sinn.

 

Følelsen av å miste pusten.

Pulsen din slår raskere enn den noen gang har gjort.

Du begynner å kaldsvette.

 

Frykten har tatt taket i deg.

 

Du gisper etter pust. Men ingenting hjelper.

Synsfeltet ditt blir mørkere og mørkere, du klarer ikke å holde kroppen i balanse.

 

Man kjenner kulden legger seg oppover ryggen, som en kald ensom vinternatt.

 

I ett blir alt borte, borte som hos deg føles ut som ett lite fem minutt.

 

 

 

Men sannheten er at du var borte lengre enn det. Du lå der bevisstløs i en time, pulsen din slo såvidt.

 

Når du endelig var våken, var det slik som om ingenting hadde skjedd. Legen hadde fortalt oss at det muligens var medisinske årsaker bak det hele. Dermed var alt var tilbake til det normale.

 

 

 

Du sitter der nå med tankene at du slapp unna,du klarte å skjule det denne gangen og. Reddet nok engang av flaks og din evne til å snakke deg bort fra realiteten. Priser deg lykkelig. Ingen får vite hvor svak du egentlig er.

 

Reddet nok engang.

Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

[AnonymDiskusjon]

Å føle seg ensom, når man er omgitt med mange mennesker rundt seg som bryr seg. Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

[L4r5]

Ett innlegg m/svar er fjernet da det etter min mening ikke har noe her å gjøre. Man skal være svært forsiktig med å komme med vidunderkurer og enkle løsninger og påstander om medisiner som man ikke har belegg for.

 

Reaksjoner på moderering gjøres ikke i tråden da det er off topic. Skriv heller en klage her: https://www.diskusjon.no/index.php?showforum=593

[AnonymDiskusjon]

Faen igjen og igjen.. Hatt det fint i det siste, smekk rock bottom igjen...

 

Meg; sosialt udugelig i grupper, håpløs med damer, hodet fryser, tør ikke`no. Prøvde meg på en for 1.5år siden, fikk litt napp med rotings på sofa før jeg ble skutt ned med luftvernkanon(egentlig på en ok måte, men føles sånn). Sånt som skjer, skjer alltids med meg. Fortsatte å ha litt kontakt(bor 5min fra hverandre) og har ikke hatt følelser for henne, men faktisk tenkt på henne som en venn. Hun fikk seg type, som nå er dumpa igjen for en mnd ell to siden. BOM, der kom det litt følelser igjen, faen... Og vi begynte å henge litt mer med hverandre igjen... (Hvorfor i helvete gidder jeg???)

 

Tingen er at jeg introduserte henne for broderen i en sammenkomst for en liten stund siden, TADAAAAA nå er de to på flørteren. Han vet jeg har hatt ett crush på henne, vi har rotet osv. Han vet også at jeg er sånn som jeg er med damer, så hvorfor i HELV.... kan ikke han holde seg unna? Selvom jeg ikke har sjangs, ikke gå å gjør dette? Kommer ikke til å si noe uansett, det vanlige skjer, jeg trekker meg litt i bakgrunnen og holder kjeft. Alt som vanlig...

 

Det som får meg ut av dette er enkelt og greit å gå på byn å få meg noe en helg eller tre på rad, få hodet på andre tanker, kose meg litt... Men det skjer jo ikke. Går gjerne ut med venner, men er så forbanna pyse i hodet mitt at jeg tør ikke prøve meg på noen, og går hjem aleine.. Skjedd hver gang i ehm... 3 år ca... Det sliter litt på hodet mitt når jeg ser hva "resten" av folk/bekjente holder på med..

 

 

Godt å få ut litt frustrasjon, takk Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86 Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86 Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86 Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86 Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

[AnonymDiskusjon]

Jeg håper jeg ikke våkner i morgen Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

[AnonymDiskusjon]

Enda en ræva dag, bortkastet på nettet istedenfor det jeg egentlig skulle ha gjort. Jeg vil, men får ikke fokusert ordentlig, tenker helt på andre ting og dermed setter meg selv i dårlig humør og ødelegger dagen min.

 

Heldigvis er det fredag men klokka er ikke 12 engang og fortsatt 4 timer til jeg bare kan stikke herfra.

 

 

Åh, som jeg hater slike dager. Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

[AnonymDiskusjon]

Depresjon er ikke noe å spøke med. Sitter her og fucker med hodet mitt.

Jeg har det egentlig bra, men depresjonen sier noe annet.

 

Skulle bare ønske jeg visste hvordan jeg slår den av. Skulle vært en av-bryter.

Jeg presser meg selv til å stikke ut, trene, finne på ting, men alikevel er det ikke godt nok.

Jeg har heldigvis oppsøkt hjelp, og det har blitt en smule bedre, men langt igjen.

 

Vær så snill, lær meg å leve og å nyte livet sånn som det egentlig er meningen at jeg skal Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a