Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Føler jeg begynner å bli en kvinnehater av denne datinga. Jeg finner bare jævler. Hvertfall her til lands. For hver jente jeg dater blir jeg litt mer forbanna på hunnkjønnet generelt. Jeg er så lei av å måtte gjøre hele driten selv, mens de knapt gidder engasjere seg. På byen har jeg ingen problemer, men jeg har absolutt null tro på at jeg finner konemateriale drita full på en sliten nattklubb en dårlig lørdagskveld.

 

Jeg vil bare ha ekte og herlig kjærlighet med ei som er seg selv fra første stund. Tydeligvis vanskelig å finne dem. Anonym poster: c807a4cf842d4b861389e3772b4e6a3d

[Dunsay]

Korrekt: konemateriale finner du sannsynligvis ikke drita full på en sliten nattklubb en lørdagskveld. Hvilke interesser har du? Hvilke saker brenner du for? Finnes det organisasjoner relatert til noen av disse? Mye større sannsynlighet for å finne en god match på seminarer og arrangementer i regi av livssyns- og/eller interesseorganisasjoner enn på en tilfeldig nattklubb en fuktig kveld.

[AnonymDiskusjon]

Jeg skulle ønske jeg klarte å gi litt mer faen. Eventuelt at det ikke føltes som om alle som (jeg trodde) stod meg nær gav faen i meg. Anonym poster: 302cfa01d21b0fa748a4b86d05d40efb

[AnonymDiskusjon]

Tror jeg må til psykolog eller psykiater snart, for nå har jeg endret meg voldsomt de siste par månedene. Jeg har blitt mer care, mindre sosial/kommunikativ, mindre effektiv på arbeid. Trening går opp og ned, kan trene bra en uke men uka etter får jeg bare ikke lyst.

 

Er ikke noe voldsom endring i kostholdet heller, prøver å spise sunt (kjøttretter, grønnsaker, frukt) men dytter i meg også ting som ikke er bra (brus, pizza (bestiller som regel, urettferdig at usunn mat også er den mest gode), osv.)

 

Største forandringen har jeg merket i hjernen. Har også blitt mindre oppmerksom, går i egne tanker og glemmer ting veldig fort. Skikkelig nedsatt hjernekapasitet virker det som.

 

Innrømmer også at PC bruken er også ganske høy, sett mye serier i det siste og nå som samtlige serier begynner på nye sesonger, blir kveldene fylt med enda mer PC og TV.

 

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette men føler vel at jeg burde få det ut. For dette plager meg og påvirker hverdagen min i stor grad.

 

Kan også være klima, vær/årstid, kjemisk forandring for alt jeg vet.

 

Uansett føler jeg dette er noe jeg burde prate ut om. Nå spørs det bare om jeg skal ta den lange veien gjennom fastlegen eller finne en privat som koster.

 

Når jeg tenker gjennom igjen, kanskje en ide med fastlegen likevel, da vi kan ha et startpunkt men jeg har allerede tatt en blodprøve og aller meste kom normalt der, bortsett fra høy BMI og vit-D mangel.

 

Huff, jeg vil være en oppegående, positiv og glad person igjen. Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

[Laserbeam]

Nå sitter jeg her skjælven og mildt sagt ganske urolig. Kjenner at den sosiale angsten blusser seg ganske kraftig opp igjen. Men problemet er at jeg har ikke presset meg noe sosialt idag, har kun vært for meg selv og spillt litt dataspill med kameraten min. Det endte med at vi måtte avslutte det første spillet fordi jeg ble ganske ukonsentrert, det andre, og siste spillet vi prøvde fikk jeg en feilmelding på, og jeg er som regel ganske god med feilsøking av diverse programvare, spill, maskinvare etc. Men ikke idag. Jeg sto helt fast på en liten filleting jeg veit jeg kunne ha løst på 5 minutter hvis jeg ikke hadde vært så nervøs og ukonsentrert. Ikke har jeg fått jobba med noe heller idag. Jeg tok en angstdempende tidligere på kvelden (15mg sobril), og måtte ta en til for cirka en halvtime siden, siden den første hadde jeg ganske liten effekt av. Jeg håper ikke at angstnivået mitt stiger igjen til uka, siden jeg MÅ komme meg på jobb da, siden jeg har hatt hjemmekontor denne uka nettopp pga et tilbake med den sosiale angsten. Jeg har ikke lyst til å bli sykmeldt igjen, da dette resulterte med at jeg måtte slutte i praksisen på den andre jobben, siden de ikke hadde noen som jobba der som hadde fagkunnskap om å håndtere angstanfall og angsttilfeller. Der jeg er på praksis nå er en tilpasset bedrift for folk med Aspergers, har den diagnosen selv. Men jeg vil ikke virke "svak" for å ikke møte opp pga den sosiale angsten, sliter også i tillegg med en irrasjonell frykt for å ta tog (alt for mange mennesker og lyder).

Jeg har fått innvilget taxi fra NAV, midlertidig, til og fra jobb. Det er ihvertfall én trygghet.

Jeg eksponerer meg sosialt hver eneste dag (unntatt denne helgen, har vært alt for utslitt).

[Mord-Sith]

Min nye fastlege.. Hun spurte meg hvordan jeg hadde det, siden hun hadde sett arrene mine. Vi kom fram til at jeg skal få hjelp.

Tanken gjør meg livredd. Jeg ha sagt meg villig frivillig til å gå til min lokale DPS. Livredd for å snakke om ting, livredd for at de ikke skal tro meg, livredd for å bli sett ned på. Skammer meg over at jeg ikke klarer meg selv. Redd for å starte på medisinen legen min sa jeg 100% sikkert kommer til å få. Redd for å få behandling. Jeg har det tyngre nå etter den legetimen enn jeg har hatt det på en stund. Fordi jeg klarte å dytte alle tankene mine vekk. Nå klarer jeg ikke det. Jeg veksler mellom å være helt.. flat/blank, til å ville gråte, og til å late som alt er bra foran samboern. Jeg tør ikke legge meg, fordi jeg blir liggende å stirre i taket. Om jeg klarer å sovne, så drømmer jeg så fælt, og jeg våkner i panikk. Jeg er enda mer sliten enn før, å stå opp sliter meg ut..

Og jeg er redd fordi jeg ikke poster dette som anonym. Men det er på tide at jeg klarer å innfinne meg med tankene mine. Jeg må klare å stå for den jeg egentlig er, bak maska.

[AnonymDiskusjon]

Tung dag

I dag er en av de mange dagene der alt egentlig bare er tomt og meningsløst.

Jeg er bare så fryktelig lei, men har ingen rundt meg som forstår hvordan det er å være på bunn.

 

Er det mange som føler seg ensomme når de er langt nede? Jeg søker ikke det sosiale liv da jeg takler folkemasser dårlig når jeg er deppa/sosial angst, men det hadde vært så deilig å ha noen som virkelig forstår meg når jeg sier at ting er svart.... Anonym poster: 52496c261f7cd24116563f1dd251c849 Anonym poster: 52496c261f7cd24116563f1dd251c849

[AnonymDiskusjon]

Jeg forstår virkelig hvordan det er å være på bunn. Har vært på bunn siden jeg flyttet til Oslo for å studere. Kollektiv er virkelig ikke min greie. Føler meg som en fengsels fange bare at jeg betaler for å være det. Hater virkelig å måtte forholde meg til andre mennesker. I dag startet dagen bra og jeg følte meg faktisk ganske bra en stund, før jeg så meg selv i speilet. Herregud så dust jeg ser ut, etter det har jeg bare sittet på nettet og gjort ingenting. Klarer ikke å gjøre studiearbeid, klarer ikke konsentrere meg. Vil bare hjem til gutterommet og bli sittende der resten av livet. Det er det eneste stedet hvor jeg føler meg trygg og komfortabel med meg selv.

 

I morgen må jeg ut blant mennesker igjen. Herregud som jeg grue meg. Jeg føler det som at jeg har en stor spotlight rettet mot meg hele tiden når jeg er ute blant mennesker. At jeg gjør meg ekstra bemerket.

 

Nok en uke hvor jeg knapt kommer til å prate med noen annet en om jeg skal ha pose til matvarene. Kanskje et par "takk" og et par "hei". Sånn har det vært i 5 år nå. Men det føles verre nå enn før siden jeg ikke har noe sted hvor jeg føler meg komfortabel. Finnes det noe anti angst medisin man kan kjøpe uten resept? Hva anbefaldes som ikke gir bivirkninger? Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

 

Jeg forstår virkelig hvordan det er å være på bunn. Har vært på bunn siden jeg flyttet til Oslo for å studere. Kollektiv er virkelig ikke min greie. Føler meg som en fengsels fange bare at jeg betaler for å være det. Hater virkelig å måtte forholde meg til andre mennesker. I dag startet dagen bra og jeg følte meg faktisk ganske bra en stund, før jeg så meg selv i speilet. Herregud så dust jeg ser ut, etter det har jeg bare sittet på nettet og gjort ingenting. Klarer ikke å gjøre studiearbeid, klarer ikke konsentrere meg. Vil bare hjem til gutterommet og bli sittende der resten av livet. Det er det eneste stedet hvor jeg føler meg trygg og komfortabel med meg selv.

 

I morgen må jeg ut blant mennesker igjen. Herregud som jeg grue meg. Jeg føler det som at jeg har en stor spotlight rettet mot meg hele tiden når jeg er ute blant mennesker. At jeg gjør meg ekstra bemerket.

 

Nok en uke hvor jeg knapt kommer til å prate med noen annet en om jeg skal ha pose til matvarene. Kanskje et par "takk" og et par "hei". Sånn har det vært i 5 år nå. Men det føles verre nå enn før siden jeg ikke har noe sted hvor jeg føler meg komfortabel. Finnes det noe anti angst medisin man kan kjøpe uten resept? Hva anbefaldes som ikke gir bivirkninger? Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

[Laserbeam]

For meg så virker det å spise eller drikke noe med sukker i. Sukker inneholder stoffet Serotonin som skal være angstdempende, har jeg skjønt.

Endret 8. oktober 2012 av Gnålern

[AnonymDiskusjon]

Tror jeg begynner å miste grepet. Fy faen hvor talentløs jeg var på jobb i dag. Kunne ha blitt ille bråk av hvordan jeg var mot enkelte. Rota med masse ting, stress, ukonsentrert. Enkelte rusmislder som hjelper, men de kan jeg jo ikke ta. Enten rusa eller detoxe. Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[AnonymDiskusjon]

Har møtt det vakreste mennesket i verden. Bare synd hun er altfor god for meg. Prøver å trene, øve gitar, skrev til og med et dikt om henne! Lurer på hva hun hadde gjort hvis jeg leste det for henne .. flyttet? Anonym poster: 1e9cca7cfc2ecfb7b22819e8a692a77c

[Myst]

Tøv, finnes ikke noe som altfor god. Prøv å bli kjent med henne, finn ut hvilke interesser hun har. Er lite smart å bare hoppe til ting uten å vite om hun faktisk liker de. Kan hende hun ikke er gitarperson eller liker dikt, selv om det høres romantisk ut i hodet.

 

Opprett gjerne egen tråd i S&R-forumet, så kan vi kanskje hjelpe deg litt på vei.

[AnonymDiskusjon]

På nippet til å gi faen i alt. Lei av alt. Utbrent og MØKK lei. Faens drittsamfunn. Mer mer mer. KRav krav krav. Doktorgrad for å jobbe på Esso. Mer Mer mer. meg meg meg. Alt går til helvete. Finanskriser. Overbefolkning. Lån. Stygge 68-erjævler. Hater alt. Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[AnonymDiskusjon]

Snart maks 5 år igjen å leve! Jippi! Synes livet er et sant helvete uten lyspunkter. Nå er jeg snart 25, men har lenge "visst" at jeg aldri kommer til å passere 30. Har stor tvil til om jeg holder ut ett år til også. Målet er å tørre å ta skrittet fullt ut før fylte 30, men jeg håper jeg klarer å ta livet mitt godt før det. Det har til nå vært 25 år med BARE nedturer, og jeg orker ikke tanken på 60 til. Den smerten ville jeg ikke engang ønske for min verste fiende.

Sånn, trengte bare å få det ut. Har ikke noe behov for at noen skal bry seg, for det vet jeg at ingen egentlig gjør uansett. Hadde jeg dødd på skogstur hadde neppe noen merket noe til det. Kanskje like greit, så slipper noen det brydderiet. Anonym poster: bb6868420b5e0c210b54a5c824a3cc59

[Gjest Slettet+5132]

Tror jeg går på veggen snart.

[AnonymDiskusjon]

Er mildt deprimert. Noe har farget hverdagen min med et ørlite lag med grått.

Alt er litt mindre interessant, litt mindre spennende, litt mindre fargerikt.

 

Kunne heller ha svartmalt hele dritten sånn at jeg føler noe som helst, bedre å være sinnsvakt trist enn å befinne seg i en apatisk tilstand som ikke er ille nok til at jeg kan prate med noen om det en gang, men som bare er der 24/7.

 

Det er bedre å kunne gråte enn å ikke kunne le. Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

[del_diablo]

Lurer fortsatt på hvorfor jeg ikke klarer å sove. For en uke siden hadde jeg omtrent 8 dager med god søvn, og jeg sovnet omtrent så fort jeg la meg i sengen. Og så etter det... tilbake til normalen Forsøker å sove, trøtt, og finner en god stilling, og ca 1 time etterpå, er trøttheten borte, uten at jeg har fått dratt i gang søvnen. Enten det er stille, eller om jeg har på litt P2 på radioen hjelper ikke. Huff....

[AnonymDiskusjon]

Poster som anonym for første gang her - etter nesten 2000 poster med min vanlige bruker. Hovedsakelig for å ikke skremme de som kjenner meg.

 

Men jeg er redd. Jeg er veldig redd. Har alltid vært frisk, og de siste årene har jeg også spist veldig sunt. Har trent flere ganger ukentlig, alltid gått/syklet til skole/jobb. Ingen i familien under 70 har hatt problemer med kreft, og av de som er over 70, som har, så er det prostata og bukspyttkjertel som har vært problemet.

 

Men nå i det siste har jeg hatt problemer med blodig avføring, uregelmessig avføring, endret avføring, magesmerter, slim i avføringen og følelse av at jeg ikke får tømt meg - noe jeg heller ikke får.

Ringte til legen for en ukes tid siden, og skal ikke inn før om noen dager. I løpet av den tiden, har symptomene på tarmkreft bare økt. Om det er reelt eller ikke aner jeg ikke. Da jeg jo blir mer og mer nervøs.

Prøvde å få meg en time hos legevakta i helga - over telefon, men ble bare avvist. Klarte til slutt å få en lege til å ringe meg opp. Og fikk beskjed om å kjøpe avføringsmiddel nå på Mandag (i dag).

Jeg vet at jeg om snaue 4 timer skal ringe til legesenteret der jeg har fastlege og be om å få en såkalt "akutt-time". Nå er ikke smertene mine akutte. Men psyken er. Jeg har snart brutt komplett sammen. Jeg griner, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hva jeg skal gjøre.

Leser at 85-90% av all tarmkreft skjer blandt de over 50-55 år. Og at snittalderen for tarmkreft er 72. Jeg er tross alt bare 21. Leser også at de yngre som får dette, gjerne har historie i familien hvor det er tarmkreft, eller polypper. Noe jeg ikke har i min familie.

Men, det endrer ikke det at det er en mulighet - at alle mine symptomer stemmer med tarmkreft. Dette gjør at jeg snart går fra vettet, og jeg tror ikke jeg klarer å vente 3 dager til med å få komme til lege... Jeg må få meg time i morra, fort. Jeg er rett og slett livredd og vet ikke hva jeg skal gjøre Anonym poster: 78434b0502c524941e198847133ba638

[AnonymDiskusjon]

Det sies at innadvente mennesker ikke kommuniserer så godt fordi de har en intern, magisk verden de trekker seg tilbake til. At de lever innvendig, at de finner noe der som gir dem noe.

 

 

Ønsker det var sant i mitt tilfelle. Jeg har ingenting, jeg lever hverken på utsiden eller på innsiden. Klarer knapt å holde en samtale, men har heller ikke noe "beautiful mind" som jeg kan trekke meg tilbake til.

 

Hvis jeg en gang blir gal, blir jeg ikke den gale kunstneren, geniet eller noe sånt, blir bare en skrulling.

 

Jeg er ikke en fargeklatt, jeg er ikke en karakter, jeg er ikke en original, jeg er ikke stort. Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

[dymoletratag]

--

Endret 10. juli 2015 av Fittegulp