Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Nok en venneløs jævel her. Jeg er blitt så vandt til det at jeg faktisk har blitt min egen bestevenn. Jeg diskuterer ting med meg selv inni meg og prøver å overbevise meg selv om at ting ikke alltid er så ille som den negative siden av meg vil ha det til. Det lyser unormal av hele meg, derfor får jeg mange blikk og folk visker og tisker de få gangene jeg er ute blant folk på forelesninger ossv. Det styrker ikke akkurat selvtilliten.

En del av meg håper at jeg stryker på eksamen for da har jeg lovet meg selv at jeg skal gi blanke faen i alt og bare dra. Ikke til noe bestemt sted, bare se hvor veien fører meg. Kanskje ender jeg opp meg å reise jorda rundt? Bare tanken på å slippe alt jeg har i hendene er så befriende at jeg mister enda en del av motivasjonen for å bruke tid på studiene. Herregud for et tragisk liv jeg lever. Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke det at jeg har lyst til å gi opp. Det er bare det at jeg ikke har lyst til noen ting. I det hele tatt. Anonym poster: 302cfa01d21b0fa748a4b86d05d40efb

[bublizz]

Jeg så sliten.. både fysisk og psykisk. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker, er det noen høyt der oppe som hater meg? Virker som om alt det dårlige skjer meg.. som om ikke alt det andre var nok, akkurat da jeg faktisk så et lite lys i tunnelen så kom dette. Jeg finner ingen vei ut av det, det er absolutt ingen ting jeg kan gjøre med det. Det er så fælt å ikke kunne ha kontrollen over sitt eget liv, jeg skulle gjort nesten hva som helst for å bli kvitt dette.. Alt jeg vil gjøre er å gråte eller sove

Endret 13. september 2012 av acquiesce

[AnonymDiskusjon]

Bare noen timer til største familiesamlinga på årevis. Med feil side av familien. Gruer meg noe jævlig. De fleste av dem er sykelig opptatt av status, penger og så videre mens jeg er den kjæresteløse nerdete taperen. Blæh. Angrer på at jeg sa ja, men nå er det for sent å snu. Anonym poster: d48d1c37c03ee0f9594eff8e8d666d7b

[AnonymDiskusjon]

Jeg går med et slikt sinnssvakt forstyrrende og latterlig desperat håp om at noe skal ta livet av meg. En ulykke eller en drapsmann eller hva som helst. Jeg vil at noe skal ta meg bort. Anonym poster: 54ce99e2c15c021adf319c1d8bdddb3d

[Myst]

Faen så dritt jeg føler meg i dag. I motsetning til i går da jeg var skikkelig frisk og rask, jobbet bra overtid og var motivert. Sent på kvelden og fortsatt lysvåken. Plutselig er alt borte. Har ikke ork til noe. Slumreknappen fikk gjennomgå i morges og kom en time for sent på jobb (ikke at det gjør noe, har fleksitid). Mens det tastes og klikkes rundt meg, ser jeg mest ut av vinduet og det triste været. Kollega kommer innom noen ganger, forhører om ting, gir instrukser på ting. Etterpå sitter jeg igjen med ok, hva var det egentlig jeg skulle gjøre...

 

Ikke nok med det kommer foreldrene på besøk i dag. Føler ikke for noe besøk heller og vil bare hjem og sove. Etterpå kanskje lese noen bøker jeg hadde kjøpt og bare støver på hylla.

 

Jeg hater slike dager.

[AnonymDiskusjon]

Nå begynner jeg virkelig å gå lei. Dagene går, tiden går. Ofte kan jeg legge meg uten å huske hva jeg har gjort. Jeg vet at jeg har vært i den knøttlille hybelen fra jeg stod opp til jeg la meg, men mer spesifikk enn det kan jeg ikke være. Jeg har ikke lenger en vilje. Det finnes ikke lenger noen drivkraft. Det er ikke så mye det at jeg er deprimert, det er bare en gjennomgående følelse av tiltaksløshet og den totale mangelen på noe mer enn bare det å være. Følelser som sinne, glede og sorg er blitt bleke gjenskinn av noe jeg engang følte sterkt. Ofte har jeg følelsen av å råtne, som om jeg sakte forsvinner inn meg selv og blir borte. Jeg hadde en gang håp og drømmer, nå bagatelliserer jeg tilværelsen og reduserer meg selv til ingenting. Det verste med å leve i dette tomrommet er at det er så abstrakt. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har blitt den jeg er, hvorfor jeg lever, så jeg klarer ikke å få gjort noe med det. Jeg klarer ikke å finne noe å holde meg fast i. Jeg er i fritt fall. Nedover, nedover, nedover. Jeg griper i luften, hiver etter pusten, men det er svart og det er tomt og det er ikke en sjel som hører at jeg roper. Det er ikke en sjel som vet at jeg eksisterer og ingen som ser at jeg faller. Jeg lever i en evig unntakstilstand uten mål eller mening. Eksiterer jeg? Er jeg noen? Har jeg en verdi? Jeg kjenner ingen lenger og det er ingen som kjenner meg. Jeg har selv valgt dette livet, men ofte tar jeg meg selv i å lure på om jeg noensinne tok et valg av egen fri vilje. Jeg trodde jeg visste om andre det jeg visste om meg selv, men jeg har lært at jeg ikke engang kjenner meg selv.

 

Se meg. Jeg vil bli sett.

Anonym poster: 46bd3f465313f808a7457062a50986a1

[Poor Leno]

Hei! Det hadde vært lettere å se deg om du ikke var anonym, men du er sett.

Jeg føler det mye på samme måte, tror jeg. Om jeg har en helg uten planer blir jeg apatisk. Spiser lite og blir sittende foran pc'en uten å egentlig gjør noe som helst. Jeg blir apatisk uten forpliktelser. Det er egentlig noe jeg er klar over og forsøker å jobbe med, men jeg merker det er vanskelig å komme ut av.

 

Om du trenger å snakke er det selvsagt bare å sende meg en melding.

[AnonymDiskusjon]

Bare noen timer til største familiesamlinga på årevis. Med feil side av familien. Gruer meg noe jævlig. De fleste av dem er sykelig opptatt av status, penger og så videre mens jeg er den kjæresteløse nerdete taperen. Blæh. Angrer på at jeg sa ja, men nå er det for sent å snu. Anonym poster: d48d1c37c03ee0f9594eff8e8d666d7b

Er på andre siden av deg, er ikke noe bedre der.

Er en kjæreteløst, nesten venneløs nerdete taper med penger, dermed er alt jeg gjør så forbanna riktig og bra, men fakta er at det kun er penger "jeg" faktisk er. Føler med tom innvendig, både fysisk og psykisk, ser på meg selv som totalt fjasko, men ingen andre ser det sånn...

de 3 siste døgnene har jeg brukt på å sitte å se på TV hjemme, har ikke hatt noe mer fornuftig å gjøre. Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[AnonymDiskusjon]

Great, ikke nok med at det er fredag og jeg allerede er i helgemodus, så måtte jeg jo selvsagt innom diverse forum og lese om samlivsproblemene til folk. Nå klarer jeg ikke å slutte å tenke på venninna som jeg er betatt av. Føler at før eller siden vil komme til et punkt der ting må prates gjennom og valg må bli tatt. Kult, hadde tenkt å jobbe overtid i dag, men den gang ei. Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

[Gaarulf]

Bah, aner ikke helt hvor jeg skal og vil med dette, men bare det å sette ned ting i ord har funket før...

 

Føler meg ganske langt nede for tiden, for det første så har jeg slitt med en sykdom som de ikke finner ut av. Har vært sykmeldt i over en måned nå og etter uendelige runder med prøver og legebesøk så er det forstatt ikke noe svar å hente. Har ikke noe overskudd... eller, har ikke noe ork i det hele tatt for tiden for å være ærlig. Orker ikke spise, orker ikke være våken. Å dra på butikken gjør meg fysisk sliten etc.

 

Og på toppen av det så er psyken min ganske nede, tunge tanker fyller hverdagen og det er vanskelig å være genuint glad eller positiv. Det verste er at jeg ikke vet hva slags tanker som egentlig roter rundt, det er mest en gjennomgående følelse av å ikke ha det bra. Ingenting funker, ingenting er som det skal. Og jeg har egentlig ingen grunn til det, det meste av det jeg hadde håpet på for et par år siden har ordnet seg. Og her er jeg nå og det føles ut som jeg har fått alt dritt i verden. Blir trist på meg selv for det skal jo ikke være noen grunn til at jeg har det slik, jeg har en fast jobb jeg liker, masse gode venner, fritidssyssel jeg liker, bor alene og har framtida foran meg. Men alikevel så føles det ut som om jeg er jobbløs og bor på gata uten noe håp for fremtida....

 

Jeg er lei, jeg er lei, jeg er lei av meg...

[AnonymDiskusjon]

Savner litt det å være singel. Det å bare trenge å tenke på seg selv økonomisk, følelsesmessig etc. Samtidlig som jeg liker det. Straks etter at jeg har vært noen dager med h*n så frister det med noen uker fri. Den stunden kan jeg merke at jeg savner tilværelsen til personen litt, men vil fortsatt tilbringe mer tid med venner eller alene. Fordi om vi ikke møtes så ofte. Liker ikke følelsen av at jeg føler meg avhengig av en person, fordi om jeg vet jeg ikke er det, enda, og har ingen planer om å bli det. Synes h*n fortjener bedre enn meg, gjør alt jeg kan for at h*n skal ha det bra, men føler aldri at jeg blir fornøyd selv med hvordan jeg oppfører meg ovenfor personen.

 

Er alt for dårlig til å ta hensyn til personen sine følelser. Derfor kompenserer jeg heller med gaver og sex (noe jeg selv vil ha). Begge er konfliktskye, noe som gjør at forholdet virker veldig overfladisk. Kan fint diskutere, men virker som det er en del usagt, før følelsen av å sveve på en rosa sky. Nå kan det godt hende at jeg at jeg tar fullstendig feil. Men det virker for godt til å være sant.

 

Går rundt med dårlig samvittighet og skyldfølelse, for at jeg hoppet for fort inn i hele greia. I starten slet jeg med å få sove og jeg tenker ganske ofte på å finne en out. Skjønner virkelig ikke greia.. Føles ut som jeg er i borderlands til å være deprimert.

Når jeg for engangsskyld blir behandlet bra av den andre, så går jeg rundt med en slik følelse. Nesten som om det var bedre å være i et turbulent forhold. Klarer ikke å få dette ut av hodet.

Jeg bryr meg utrolig mye om denne personen, og vil helst ikke at dette skal ta slutt. Å slite med å knytte seg til personer er utrolig vanskelig.

 

Har det veldig bra, men samtidlig sliter jeg utrolig mye. Mener at det ikke er slik det skal være. Vet ikke om jeg skal kalle det følelser for personen heller, for har aldri opplevd å ha hatt romantiske følelser for en annen person.

 

 

 

 

Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

[B25S]

Jeg får ikke sove. Jeg klarer ikke å komme over min første kjærlighet. Tenker på henne hver dag. Det er så mange ting jeg skulle ha gjort annerledes.

 

Det var en gang det bare jeg og henne som skulle utforske verden sammen. Vi som skulle ha barn sammen. Vi som skulle bygge hus sammen. Bare oss to, jeg og henne. Jeg styrte forholdet inn i en dårlig periode og hun var utro... Dette er vel ca. 1 år siden nå...

 

Kjærlighet suger.

 

Jeg skulle så inderlig ønske at det bare var jeg og henne. Gjensidig respekt og tillit (null sjalusi fordi vi stoler på hverandre).

 

Jeg har virkelig mistet mitt livs kjærlighet. Jeg så gjennom noen gamle bilder ista, og det er nesten latterlig å se hvilket annet menneske hun har utviklet seg til å bli. Det værste er at det er min skyld, før var hun søt og snill, nå er hun kald og kynisk.

 

Det vil aldri bli oss to igjen. Aldri.

 

Jaja, det var nok sutring for i kveld. Livet går vel videre, selv med åpne sår.

[Balthier]

Vel, noen ganger trenger noe å bli ødelagt før du finner deg selv igjen. Ta tiden til hjelp så blir det bedre etterhvert

Endret 28. september 2012 av Balthier

[Kea]

I tillegg til alt det andre som gjør at jeg er deprimert så har jeg også et problem med mat. Et stort problem. Jeg skulle hatt besøk av Hellstrøm eller noe for jeg er lut lei av å ha det på denne måten. Jeg vet det er min egen feil... eller, skylder faktisk litt på mamma for å ha skjemt meg bort som liten. Ja, jeg ville ha det og det istedenfor det hun spiste til middag, men jeg var et lite barn. Man hører ikke på det et lite barn vil når det gjelder mat.

 

Nå er jeg altså sånn at jeg omtrent ikke spiser noenting som er sunt. Eneste jeg liker av frukt og grønt er epler. gulerøtter, salat, appelsiner og poteter. Ikke tomat, ikke paprika, ikke erter, ikke bønner, ikke sitron, ikke sopp, ikke løk, ikke mais. Jeg klarer heller ikke spise ting jeg ikke liker. Jeg prøvde å spise en minitomat en gang og jeg klarte ikke svelge fordi jeg bare brakk meg. Måtte spytte det ut. Jeg aner ikke hva det er som gjør det. Jeg har blitt fortalt at det er et mentalt problem. Det kan godt være, for dette kan umulig være normalt. Jeg vil ikke ha det sånn, men jeg klarer ikke forandre på det heller. Ihvertfall ikke uten hjelp. Men hvor skulle den hjelpen komme fra? Aner ikke.

 

Hvorfor skriver jeg dette i deppetråden? Jo, fordi det er en av grunnene til at jeg er deprimert. Rett og slett det at jeg er matlei fordi jeg alltid spiser det samme. Ikke nok med det, men mangel på diverse vitaminer fører jo også med seg depresjon, humørsvingninger, hormoner ute av balanse, og lav seksualdrift som følger av sistnevnte. Noe som også er et stort problem for både meg og samboer. Noe som igjen bidrar til mer depresjon. For ikke å nevne det faktum at jeg vil ha barn en gang og at jeg må være et forbilde når det gjelder kosthold, men hvordan i alle dager skal det skje når jeg er så unaturlig kresen?

 

Bleh. Dritt.

[AnonymDiskusjon]

Har du vurdert å bake brød selv?

 

Godt, ferskt brød kan løfte et kjedelig kosthold mye, samtidig som "rett" type brød er utrolig sunt og næringsrikt.

 

Surdeigsbrød med en grei andel sammalt mel er fine greier. Vitaminer, mineraler, ja til og med antioksidanter. Anonym poster: 583b9228a44ba29862ea4535ee82b550

[AnonymDiskusjon]

Faen i helvete. Vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre.

Bli singel eller se om situasjonen utvikler seg? Gjør det ikke noe bedre at jeg har skyldfølelse og dårlig samvittighet for at jeg kanskje hoppet for fort inn i det hele.

 

Tar h*n for gitt, hele greia. Frister å flørte med andre på ett annet nivå igjen.

Er samtidlig glad i denne personen, men vet faen ikke hva jeg skal gjøre lenger.

 

Blir deprimert, sint og lei meg alt på engang. Gjør det heller ikke bedre at det er andre situasjoner rundt meg som også preger alt av inntrykk.

 

Ta noen uker fri fra personen og se om ting ordner seg for meg. Hvis ikke er jeg redd det hele er gått til helvete.

 

Skulle postet dette i forbanna-tråden, men der kan man faen ikke være anonym heller. Fuck, faen helvette! Fuckings shit.. Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

[Kea]

Har du vurdert å bake brød selv?

 

Godt, ferskt brød kan løfte et kjedelig kosthold mye, samtidig som "rett" type brød er utrolig sunt og næringsrikt.

 

Surdeigsbrød med en grei andel sammalt mel er fine greier. Vitaminer, mineraler, ja til og med antioksidanter. Anonym poster: 583b9228a44ba29862ea4535ee82b550

Har aldri prøvd å bake brød. Har aldri prøvd å bake noe annet enn brownies, og det ble katastrofe. Du skal lete lenge skal du finne en person som har dårligere selvtillit på kjøkkenet enn det jeg har. Det har kommet seg nå da. Etter at jeg flyttet for meg selv og ikke hadde noen til å lage mat til meg måtte jeg jo lære. Men når det gjelder baking tør jeg omtrent ikke tenke tanken engang. Det er naturligvis verdt å prøve, men jeg tenker alltid "dette kommer til å gå galt, jeg kommer ikke til å klare det". Sånn har det vært hele livet med meg. Får jeg noe til så får jeg litt bedre tillit til meg selv til neste gang, men feiler jeg så er det som å ta to steg bakover. Da blir det verre og jeg er avskrekket fra å prøve igjen.

[Vesle_]

Kreft? Jeg?

 

Finnes det en tråd for brystkreft? Jeg fant ikke. Iallefall, i går fikk jeg vite at jeg har brystkreft. Jeg er 29 år. Har sannsynligvis hatt "svulsten" i mer enn to år, husker ikke helt når jeg oppdaget den. Er ganske sjokkert ennå, trodde liksom det bare var godt voksne damer som fikk det.

 

Svulsten (æsj, for et ekkelt ord), skal fjernes om en uke, det blir en lang uke. Jeg er ikke vant til å snakke om triste og alvorlige ting, ikke med familie og gode venner engang. Har sagt ifra til de nærmeste da, og noen venner har fått en sms, selv om det ble veldig rart.. "Hei, nettopp fått vite at jeg har brystkreft. Kjipt." Jeg visste ikke hvordan jeg ellers skulle si det, men tenkte at det iallefall greit at de får vite det, for min egen del.

 

Er sint også, hadde hatt klumpen lenge før jeg gikk til legen, tenkte jo at den ikke var no farlig når jeg var såpass ung. Men i mars i år fikk jeg legen min til å gi meg henvisning til brystundersøkelse. Jeg fikk kjapt time, det stod i brevet at de kom til å gjøre mammografi, ultralyd, og biopsi hvis det var nødvendig.

 

Gruet meg så vanvittig til den timen, men det gikk helt fint. Mammografien var fin sa de, ultralyden var fin sa de. Det de sa ang. kulen var at "vi kjenner jo tydelig at du har en kul, men den er naturlig." De tok ikke biopsi. Det gikk så fort, jeg hadde gruet meg SÅ mye, og de sier at alt er fint..? Jeg var jo glad for det, men følte at det var noe som ikke stemte.

 

Jeg sa til meg selv at jeg måtte skjerpe meg, "slutt å være så paranoid, de har jo sjekket, de sa det var fint."

 

Så kom september, hadde tenkt endel på kulen, det lå liksom hele tiden i bakhodet. Synes det var ekkelt å ha den, jeg har ganske små pupper, så den ble veldig tydelig når man tok på. Umulig å ikke kjenne liksom. Bestemte meg for å gå til legen igjen, få ny henvisning sånn at jeg kunne få den fjernet selv om den var "naturlig".

 

Fikk ny time til brystundersøkelse, det var noen andre leger der denne gangen. De tok mammografi og ultralyd som sist. Jeg følte de brukte lenger tid på ultralyden denne gangen, og tankene eksploderte i hodet.. "hvorfor gjør de det?", "hva ser de?", "skjerp deg, ikke vær så paranoid!"

 

Så sier de at de skal ta en biopsi.. Jeg kjenner en kvelende panikk bre seg over hele meg.

 

Det er visst ikke no uvanlig å ta en biopsi? Men jeg hadde aldri tatt det, jeg syntes det var forferdelig ekkelt, jeg var redd og tenkte at "hvorfor gjorde de ikke det da jeg var her sist da?"

 

Fikk beskjed om at jeg skulle komme tilbake uka etter for å få svar på biopsien.

 

Jeg var nervøs for timen igår, men forventet vel egentlig bare å høre at alt var fint som sist, og at de kunne fjerne kulen uansett, om jeg ønsket det.

 

Så nå sitter jeg her da, med kreft. Brystkreft. Føles rart å si det, "jeg har kreft"..

[1814_]

Jeg går med et slikt sinnssvakt forstyrrende og latterlig desperat håp om at noe skal ta livet av meg. En ulykke eller en drapsmann eller hva som helst. Jeg vil at noe skal ta meg bort. Anonym poster: 54ce99e2c15c021adf319c1d8bdddb3d

 

Har hatt den samme følelsen før. Ironisk sett skjedde det nesten ifjor, mens alle andre var hysteriske var jeg mer oppgitt over at jeg lurte døden denne gangen også.