Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Sexylubb1]

Jeg gidder ikke mer. Lei av å gi og aldri få noe tilbake. Venner som jeg forsøker å støtte men som bare driter i meg, og en sjef som heller ansetter en helt ny person i lederstillingen for avdelingen min enn å i det hele tatt vurdere meg til den, etter alt jeg har gjort. Jeg er den som har vært lengst der, jeg kjenner til hvordan ting fungerer. Haha, jeg må være mentor for min egen sjef, og vise han hvordan ting gjøres. Godt mulig jeg er urimelig nå.

 

Ouch... Sa du fra til ham?

 

Føler dårlig samvittighet for noe av det samme. Ble spurt om å overta en stilling på jobb selv om det var andre som hadde jobbet i en mer relevant stilling enn meg og som nok følte at de burde blitt spurt før meg... Meh.

[AnonymDiskusjon]

Jeg gidder ikke mer. Lei av å gi og aldri få noe tilbake. Venner som jeg forsøker å støtte men som bare driter i meg, og en sjef som heller ansetter en helt ny person i lederstillingen for avdelingen min enn å i det hele tatt vurdere meg til den, etter alt jeg har gjort. Jeg er den som har vært lengst der, jeg kjenner til hvordan ting fungerer. Haha, jeg må være mentor for min egen sjef, og vise han hvordan ting gjøres. Godt mulig jeg er urimelig nå.

 

Ouch... Sa du fra til ham?

 

Føler dårlig samvittighet for noe av det samme. Ble spurt om å overta en stilling på jobb selv om det var andre som hadde jobbet i en mer relevant stilling enn meg og som nok følte at de burde blitt spurt før meg... Meh.

 

Føler ikke at det hadde vært noe vits. Gjort er gjort nå liksom, og føler at kulturen er litt sånn at hvis jeg hadde sagt noe ville jeg vært en som "sutrer".

 

Det er jo ikke vedkommende nye sjef sin feil, eller din i ditt tilfelle. Det er jo sjefen som i begge tilfeller bør klare å se de som allerede jobber et sted som kanskje er aktuelle. Hvis jeg hadde sagt i fra hadde han uansett bare "sett meg" fordi jeg tipset han om det. Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[Sexylubb1]

Jeg tok det faktisk opp med de som spurte meg, om hvorfor jeg ble spurt foran den andre mest opplagte personen. Jeg fikk jo gode grunner på hvorfor de foretrakk meg fremfor den andre. Så den andre ble ikke oversett, men hadde snarere satt seg selv i en posisjon der jeg ble foretrukket. Men jeg hadde allikevel dårlig samvittighet. Å bli forbigått av folk med mindre ansiennitet blir ikke sett så bra på i et på gulvet-yrke som jeg har...

 

Det er jo surt for deg da. Men jeg synes det er greit å spørre uansett. Jeg sier ikke at det er et valg som hadde vært bra for deg, men jeg liker å vite om de faktisk har tatt et valg eller om de bare har glemt meg.

[meg0709]

Haha, jeg må være mentor for min egen sjef, og vise han hvordan ting gjøres. Godt mulig jeg er urimelig nå.

 

Når jeg leser slike ting så blir jeg regelrett lei meg, det er jo dog sant at slikt skjer, men når slikt skjer så er de ett noen som skulle hatt seg ett spark bak, den ny ansatte er vel uten skyld i stor grad, men den som sier at, "lær opp nykomlingen her" burde det vært tatt ett tak i.

Men slikt skjer jo og btw, skal du ha en høy stilling, ikke gjør noe bare smisk som ett helvete er det som får det opp og fram her i dette bedritne livet, aldri jobb hardt, snylt og smisk, det funker, alltid.

[frds]

Lite matlyst, trives ikke å bo med 3 jenter (jeg er gutt), men har så mye heller lyst å bo alene, isteden for å være fanget på det lille rommet mitt.

 

Jeg studerer også, og er ganske ny til hele denne studietiden, jeg har ikke gledet meg spesielt mye til dette, men har litt motivasjon og har veldig lyst til å klare studiet. Men denne motivasjonen forsvinner for hver dag, å eksamen er om 5-6 uker. Så nå håper jeg bare på at matlysten kommer tilbake, konsentrasjonen og motivasjonen.

 

Men foreløpig har jeg 0 motivasjon til å jobbe med skole.

[AnonymDiskusjon]

Klarer ikke være positiv lengre. Er som at jeg har gått 2-3 år siden forrige smell og dyttet bort all dritten, og nå kommer det snikende mer og mer. Klarer ikke se lyst på ting lenger, eier ikke motivasjon eller lyst, er bare likegyldig, utkjørt. Jeg vil bare bort fra alt og grave meg ned, være i fred. Er så tungt å være så likegylig og sliten på innsiden, og på utsiden skal man være den samme, sterke, smilende, positive sjelen en prøver å være hele tiden, på jobb, for venner, for kjæresten. Etter tingenes tilstand burde jeg være overlykkelig, men jeg klarer bare ikke. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[kmatis]

.

Endret 14. september 2012 av kmatis

[AnonymDiskusjon]

Ettersom det ikke er mulig å få gjort alt, ender jeg opp med å gjøre ingenting.

 

Komme seg på skolen, skaffe deltidsjobb, lage mat, betale regninger, rydde rommet og trene.

Nå må jeg rette all fokus mot skole, alt det andre blir bare utsatt.

 

Faen da, hvorfor har jeg 10% av kapasiteten som andre folk har?

 

Vurderer å melde meg ut av gruppa jeg jobber med på skolen.

Er en asshole uten like som er gruppeleder.

Blir utrolig sliten og deprimert av kvalme folk.

 

Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

[L4r5]

Bah. Fikk en stor avgjørelse som kan ha en del å si for fremtiden min i dag. Og en time å svare på. Ikke sikker på at jeg valgte rett.

[kmatis]

Bah. Fikk en stor avgjørelse som kan ha en del å si for fremtiden min i dag. Og en time å svare på. Ikke sikker på at jeg valgte rett.

 

Magefølelsen!

[L4r5]

Fulgte den, men den forandret seg etter at jeg hadde svart.

[Psykake]

Fulgte den, men den forandret seg etter at jeg hadde svart.

 

Får du gjort noe med det?

 

Hvis ja

- Hvorfor bekymre seg?

 

Hvis nei

- Hvorfor bekymre seg?

[AnonymDiskusjon]

Sukk, de kunne ha spurt om jeg ville bli med i stedet for "vi må gå nå, skal spille snooker"

Anonym poster: 185b6d55194a709dd37b465cd1e60949

[AnonymDiskusjon]

Jeg står bare her gråter og alle bare farer forbi i sin egen verden. Så meningsløs. Det betyr ingenting om jeg bare forsvinner. Jeg tenker på skammen de andre må kjenne på. Jeg har vært langt nede, hatt angsten som holdt et kaldt grep i nakken gjennom hele dagen. Men aldri følt det sånn før. Så sterk trang til å bare forsvinne. Alene. Få fred. Jeg klarer ikke tolke alle følelsene en gang. Bare en stor klump med svart faenskap som ingen kan hjelpe meg med.

 

Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[L4r5]

Dette er ikke First World Problem-tråden.

Ett innlegg fjernet.

[AnonymDiskusjon]

En ny dag venter, med angst og falske smil. Forskjellen nå er at jeg ikke har noe i horisonten som holder meg oppe. Jeg har ikke noe å se frem til lenger. Det er det eneste som har holdt meg oppe tidligere. Jeg er dømt til et ulykkelig liv, likevel tørr jeg ikke slippe taket. Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

[Myst]

En ny mandag, en ny dag med humøret nede og ingen lyst til noe. Føler bare en tomhet inni meg. Var også ganske dårlig i går og tilbrakte store deler av dagen med søvn og hodepine. Bare halte meg ut av senga i dag kun fordi det er ting som må bli sendt.

 

Og der kom det kollegaer med andre ting som må sees på. Tuuuusen takk skal dere ha.

Nei, får jeg gjort det jeg skal utover dagen, så bra med det og da er det rett ut.

[Kea]

Vil bare tømme hodet litt, hvis dere ikke har noe imot det.

 

Noe har skjedd med meg. Vel... det er vel ikke egentlig noen overraskelse. Mye som har forandret seg over de siste årene. Har fått mye perspektiv på ting. Jeg har vært høyt oppe og langt nede, og har forandret meg på grunn av alle hendelsene i livet mitt og opplevelsene de har gitt meg. Noe av det er jeg takknemlig for, men det er mye jeg angrer på, mye jeg skulle ønske aldri hadde skjedd.

 

Jeg har ihvertfall mistet gnisten. Jeg er ikke deprimert, bare likegyldig. Livet er den samme rutinen om og om igjen for meg. Har sikkert med økonomien å gjøre, men det er noe jeg prøver så godt jeg kan å forandre på. Angrer jeg på at jeg ikke søkte skole i fjor? Ja, litt. Men omstendighetene tatt i betraktning, så var det ikke mulig å forestille seg hvordan jeg skulle klart skole nå. Men uansett, sporer litt av. Jeg har slike humørsvingninger som setter en demper på livskvaliteten for meg. Og det er nettopp fordi jeg har mistet gnisten. Jeg har ingen lidenskap i livet mitt. Vel, jo, én - mitt livs kjærlighet. Men det er ikke nok til å gjøre meg lykkelig med livet mitt. Jeg har ingen interesser, ingen hobbyer, ingenting å gjøre på om dagene... det er såklart mye jeg gjerne skulle gjort, men alt det jeg vil er langt utenfor rekkevidde. Jeg føler meg tom, rett og slett. Og nok en gang fyller jeg tomrommet med mat. Ikke mat engang - snacks. Is, chips, kjeks, sjokolade... you name it. Vet ikke helt hvordan jeg skal forandre på dette. Jeg trenger en hobby, eller et eller annet jeg brenner for. Men jeg har ingenting.

 

Da jeg var utenlands i noen år hadde jeg samme problem, og det løste jeg med World of Warcraft. Eneste haken med det var at jeg var så langt nede i den perioden at jeg lot det ta over. Det var det eneste av betydning som eksisterte i livet mitt en stund. Og selv om det absolutt ikke var bra, så savner jeg det faktisk litt. Høres rart ut, men... jeg savner å ha en lidenskap. Selv om det bare var et dumt spill. Jeg har i grunn ikke lyst å gå tilbake til det, da jeg har mistet interessen for spill. Og selvfølgelig fordi jeg ikke har lyst å havne på "kjøret" igjen. Jeg tror dog ikke det ville skje nå siden jeg ikke har den spillelysten lenger. Og dessuten føler jeg at jeg trenger noe hvor jeg kan være fysisk aktiv. I grunnen er det det jeg vil. Jeg vil ha en hobby eller noe som jeg kan drive med utendørs, siden jeg liker å være ute. Men hva? Det jeg virkelig har lyst til å drive med er hest - men det har jeg absolutt ikke råd til. For øyeblikket ihvertfall. Utenom det kan jeg ikke tenke på noe. Kanskje jeg bare er fantasiløs... vet ikke. Men denne tomheten driver meg til vannvidd. Jeg kjeder meg omtrent 24/7. Eneste jeg har er data og TV. Ingen venner å besøke, ingen interessante steder å dra. Bare TV og data. Besøk til foreldre av og til, en liten sykkeltur her og der, men det er langt fra nok. Sukk.

 

Jeg savner tiden da jeg hadde venner. Eller... venn. La oss kalle henne Oda. Jeg har vært en outsider siden barneskolen og derfor hadde jeg kun én venn gjennom barne- og ungdomsskolen. Så reiste jeg fra Norge og vi liksom gled fra hverandre. Så fikk jeg en venn til - la oss si hun heter Lise - som møtte Oda gjennom meg og flyttet til hjembyen min pga. henne. Vi snakket mye da jeg var i *land*. Jeg følte vi kom veldig nær hverandre. Vi kunne snakke om alt. Så kom jeg hjem igjen og alt forandret seg. Nå eksisterer jeg omtrent ikke for Lise lenger. I grunnen driter jeg i det nå - jeg har prøvd å holde på vennskapet, men jo hardere jeg prøver jo mer rakner det, virker det som. Så jeg bare sluttet å snakke med henne, siden det virket som hun hadde gjort det samme for lenge siden. Samme kan det være egentlig. Den jeg virkelig savner er Oda, men hun er nær venn med Lise, så jeg er redd det ikke vil fungere. Dere vet jo hvordan jenter kan være - selv om Oda egentlig ikke er sånn. Det er vel kanskje bare å ta kontakt, men jeg får meg ikke til det. Føler det er flaut. Jeg har kun vært på besøk hos henne tre ganger på to år, og hun virker ikke særlig interessert i å beholde vennskapet vårt heller. Så jeg vet ikke helt hva jeg vil gjøre med det. Føler meg venneløs nå og det gjør meg trist. Jeg er en sånn person som trenger venner, selv om jeg har prøvd å fortelle meg selv at jeg ikke gjør det. Kanskje en hobby/interesse kan erstatte det behovet, slik det gjorde i *land*. Men da er jeg tilbake til det opprinnelige problemet; hva?

 

Huff, rotete. Men jaja. Hodet er tømt.

Endret 10. september 2012 av Therawyn

[AnonymDiskusjon]

Sukk, prater med en jente som forteller at hun alltid sitter sammen med vennene sine når hun er hjemme, nærmest som i amerikanske sitcoms, naboene er alltid på besøk.

 

Ikke så gøy å høre når man aldri har besøk selv.

 

MEN kom i litt bedre humør da jeg ble invitert på fest på facebook. Ikke pga festen, men for en gangs skyld så viste facebook noen som har det like kjipt som meg. For han som inviterte meg hadde bare invitert jobbkollegaer og alle jobbet der samtidig som meg, for 3 år siden.

 

Huff føler meg litt fæl som finner glede i sånt. Anonym poster: 185b6d55194a709dd37b465cd1e60949

[AnonymDiskusjon]

Vil bare tømme hodet litt, hvis dere ikke har noe imot det.

 

Noe har skjedd med meg. Vel... det er vel ikke egentlig noen overraskelse. Mye som har forandret seg over de siste årene. Har fått mye perspektiv på ting. Jeg har vært høyt oppe og langt nede, og har forandret meg på grunn av alle hendelsene i livet mitt og opplevelsene de har gitt meg. Noe av det er jeg takknemlig for, men det er mye jeg angrer på, mye jeg skulle ønske aldri hadde skjedd.

 

Jeg har ihvertfall mistet gnisten. Jeg er ikke deprimert, bare likegyldig. Livet er den samme rutinen om og om igjen for meg. Har sikkert med økonomien å gjøre, men det er noe jeg prøver så godt jeg kan å forandre på. Angrer jeg på at jeg ikke søkte skole i fjor? Ja, litt. Men omstendighetene tatt i betraktning, så var det ikke mulig å forestille seg hvordan jeg skulle klart skole nå. Men uansett, sporer litt av. Jeg har slike humørsvingninger som setter en demper på livskvaliteten for meg. Og det er nettopp fordi jeg har mistet gnisten. Jeg har ingen lidenskap i livet mitt. Vel, jo, én - mitt livs kjærlighet. Men det er ikke nok til å gjøre meg lykkelig med livet mitt. Jeg har ingen interesser, ingen hobbyer, ingenting å gjøre på om dagene... det er såklart mye jeg gjerne skulle gjort, men alt det jeg vil er langt utenfor rekkevidde. Jeg føler meg tom, rett og slett. Og nok en gang fyller jeg tomrommet med mat. Ikke mat engang - snacks. Is, chips, kjeks, sjokolade... you name it. Vet ikke helt hvordan jeg skal forandre på dette. Jeg trenger en hobby, eller et eller annet jeg brenner for. Men jeg har ingenting.

 

Da jeg var utenlands i noen år hadde jeg samme problem, og det løste jeg med World of Warcraft. Eneste haken med det var at jeg var så langt nede i den perioden at jeg lot det ta over. Det var det eneste av betydning som eksisterte i livet mitt en stund. Og selv om det absolutt ikke var bra, så savner jeg det faktisk litt. Høres rart ut, men... jeg savner å ha en lidenskap. Selv om det bare var et dumt spill. Jeg har i grunn ikke lyst å gå tilbake til det, da jeg har mistet interessen for spill. Og selvfølgelig fordi jeg ikke har lyst å havne på "kjøret" igjen. Jeg tror dog ikke det ville skje nå siden jeg ikke har den spillelysten lenger. Og dessuten føler jeg at jeg trenger noe hvor jeg kan være fysisk aktiv. I grunnen er det det jeg vil. Jeg vil ha en hobby eller noe som jeg kan drive med utendørs, siden jeg liker å være ute. Men hva? Det jeg virkelig har lyst til å drive med er hest - men det har jeg absolutt ikke råd til. For øyeblikket ihvertfall. Utenom det kan jeg ikke tenke på noe. Kanskje jeg bare er fantasiløs... vet ikke. Men denne tomheten driver meg til vannvidd. Jeg kjeder meg omtrent 24/7. Eneste jeg har er data og TV. Ingen venner å besøke, ingen interessante steder å dra. Bare TV og data. Besøk til foreldre av og til, en liten sykkeltur her og der, men det er langt fra nok. Sukk.

 

Jeg savner tiden da jeg hadde venner. Eller... venn. La oss kalle henne Oda. Jeg har vært en outsider siden barneskolen og derfor hadde jeg kun én venn gjennom barne- og ungdomsskolen. Så reiste jeg fra Norge og vi liksom gled fra hverandre. Så fikk jeg en venn til - la oss si hun heter Lise - som møtte Oda gjennom meg og flyttet til hjembyen min pga. henne. Vi snakket mye da jeg var i *land*. Jeg følte vi kom veldig nær hverandre. Vi kunne snakke om alt. Så kom jeg hjem igjen og alt forandret seg. Nå eksisterer jeg omtrent ikke for Lise lenger. I grunnen driter jeg i det nå - jeg har prøvd å holde på vennskapet, men jo hardere jeg prøver jo mer rakner det, virker det som. Så jeg bare sluttet å snakke med henne, siden det virket som hun hadde gjort det samme for lenge siden. Samme kan det være egentlig. Den jeg virkelig savner er Oda, men hun er nær venn med Lise, så jeg er redd det ikke vil fungere. Dere vet jo hvordan jenter kan være - selv om Oda egentlig ikke er sånn. Det er vel kanskje bare å ta kontakt, men jeg får meg ikke til det. Føler det er flaut. Jeg har kun vært på besøk hos henne tre ganger på to år, og hun virker ikke særlig interessert i å beholde vennskapet vårt heller. Så jeg vet ikke helt hva jeg vil gjøre med det. Føler meg venneløs nå og det gjør meg trist. Jeg er en sånn person som trenger venner, selv om jeg har prøvd å fortelle meg selv at jeg ikke gjør det. Kanskje en hobby/interesse kan erstatte det behovet, slik det gjorde i *land*. Men da er jeg tilbake til det opprinnelige problemet; hva?

 

Huff, rotete. Men jaja. Hodet er tømt.

 

Samme anonym som over, men du beskriver livet mitt! Eller jeg har det faktisk verre enn deg for jeg har ingen kjæreste og når man først er venneløs så er det ikke så lett å få det heller. Er 2 år eldre enn deg burde vært færdig med studiene, men er ikke ferdig. Ikke fordi studiet er vanskelig, jeg acer det lett, og ikke fordi jeg fester(har ikke vært på en eneste fest eller noe sosialt gjennom studiet fordi jeg kjenner for få og de jeg kjenner har kone og barn, bor en time fra universitetet så ikke så gira på å feste med 20-åringer. Men jeg har satt av 2 år ekstra for å finne en hobby, gjort noen artige studentting(fester, hytteturer, studentppolitikk), noen midlertidig venner(mister jo dem etter studiet).

 

Legger til en ekstra catch, hvordan i all verden forklarer man dette til foreldrene sine.De tror jo at jeg er ferdig til jul! Jeg kunne blitt ferdig om ett år om jeg ville, men har som sagt lyst til å ha gjort noen studentting. Høres jo helt sykt ut, men å komme ut i arbeidslivet og få etablert seg når man ikke har noen hobbyer, ikke synes yrkene man kan få med min utdanning virker spennende( i tillegg vil jeg jobbe med gamlinger som ikke vil kunne bli venner eller kjæreste med meg), ikke har venner, ikke har kjæreste, ikke har levd et ordentlig studentliv og i tillegg har klart å spare opp 1,5 mill under studietiden i stedet for lån.

 

Vel i morgen ender jeg med å måtte fortelle deler av sannheten(at jeg ikke blir ferdig til jul) så får jeg prøve å finne ut av hva jeg skal si for hvorfor jeg vil bruke 2 år ekstra å utdanningen i stedet fot 1 som er det jeg trenger. Og hvorfor jeg sa at jeg var ferdig til jul.

 

Nei dette blir gøy! Anonym poster: 185b6d55194a709dd37b465cd1e60949