Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[felicity]

Alle legger meg for hat. Uansett hvor jeg kommer og hvem jeg møter. Alle hater meg.

[Staketten]

Alle legger meg for hat. Uansett hvor jeg kommer og hvem jeg møter. Alle hater meg.

Eg har ikkje lagt deg for hat enno.

[Gjest]

Alle legger meg for hat. Uansett hvor jeg kommer og hvem jeg møter. Alle hater meg.

Slapp av. Du er aldri alene om den følelsen.

[Nøbe]

Min bursdag i morgen. Alt som skjer er at jeg tenkte å se batman, men jeg gidder ikke å få med noen av de jeg kjenner. Er alltid enveiskontakt og da drar jeg heller alene. Har ikke plaget meg så mye at jeg alltid er alene men nå begynner det å skjære i sjelen. Verste er at jeg har kompiser som jeg har det morsomt med, men de bor langt fra meg. Det som alltid ligger bak i hodet er at det snart blir på tide å forsvinne herfra. Tsk tsk

[Balthier]

Jepp. Tiden ebber ut, da etter da og det er ingenting å gjøre... Det er ingen å bry seg om, ingenting er morsomt. Man bare lever for å leve... En poengløs tilværelse.

[Caissa]

Jepp. Tiden ebber ut, da etter da og det er ingenting å gjøre... Det er ingen å bry seg om, ingenting er morsomt. Man bare lever for å leve... En poengløs tilværelse.

Sånn føler jeg det også.

[Sexylubb1]

"Man må ikke spørre om meningen med livet, man må gi det mening."

 

Samme mann sa dog også: "Det gjelder å leve slik at man greier å dø."

[Balthier]

Jepp. Tiden ebber ut, da etter da og det er ingenting å gjøre... Det er ingen å bry seg om, ingenting er morsomt. Man bare lever for å leve... En poengløs tilværelse.

Sånn føler jeg det også.

 

Bawwwd

[Psykake]

Har en periode med litt tunge tanker,eller, det er mer slitsom siden hodet jobber på høygir hver gang jeg skal sove.

Problemet er at jeg glemmer hvorfor jeg tenkte tanken jeg nettopp hadde. Jeg kan se for meg tanken visuelt, men husker absolutt ikke hvorfor jeg tenkte den tanken. Veldig slitsomt siden jeg ikke greier å la det gå, men i stedet begprøver å huske og ender opp langt uti la-la-land.

Endret 9. august 2012 av Neptjune

[AnonymDiskusjon]

Hvordan kan en sak der jeg ikke er en involvert eller pårørende pviirke meg så sterkt? Jeg er så sint, jeg har et konstant raseri, jeg ikke vet hvorfor jeg har. Jeg har alltid klart å distansere meg fra saker, hvorfor nå? Med hvilken rett har jeg det? Det er jo ikke som om jeg er påvirka? Men nei, jeg må gjøre noe. Jeg klarer ikke å fungere. Det er jo latterlig. Jeg er så sint. Og hvor var jeg natt til søndag? Tenke det å bare sitte i uvitenhet og gjøre sine ting mens slike ting skjer. Og med hvilken rett? Med hvilken jævla rett? Jeg er bare så usannsynlig sint. Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[Poor Leno]

Kjenn på følelsen og lær å verdsette den. Selv om det er frustrerende viser det at du er et godt, empatisk menneske.

[AnonymDiskusjon]

Skal begynne å studere og gruer meg helt forferdelig. Først og fremst pga. fadderuka. Påtvungen sosialisering og aktiviteter absolutt alle sikkert syns er helt fantastisk gøy. Er det ikke lov å ville studere for studienes skyld?

 

Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

[b-real]

Selvsagt er det lov. Du bestemmer akkurat hvor mye du vil delta i aktivitetene

[Dunsay]

Skal begynne å studere og gruer meg helt forferdelig. Først og fremst pga. fadderuka. Påtvungen sosialisering og aktiviteter absolutt alle sikkert syns er helt fantastisk gøy. Er det ikke lov å ville studere for studienes skyld?

 

Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

 

Samboeren var på alt av omvisningsopplegg, men droppa "tvangssosialiseringa" og var fornøyd med det.

[Venelite]

Skulle ønske jeg hadde noen å være med.

[meg0709]

Du er på langt nær aleine om akkurat det der.

[AnonymDiskusjon]

Da var fadderuka i gang og jeg deltar ikke på noe av det sosiale. Det klarer jeg ikke uansett hvor mye det betyr å skape kontakter som foreldrene mine maser om hele tiden. Jeg hadde uansett ikke klart og skape noe kontakter. Men også på det obligatoriske sliter jeg tøft og i perioder sitter jeg med hjertebank og lurer på hvorfor i alle dager jeg gjorde dette frivillig. Eller "frivillig", i min familie er det ikke akseptert og ikke ha høyere utdanning. Aller helst vil jeg bare rømme til et sted og skaffe meg en jobb på kasse på rimi, der jeg kan stå bortgjemt resten av livet før jeg endelig får slappe av.

 

Jeg har lyst til og gråte, men klarer det ikke. Jeg har lyst til å slippe alt jeg har i hendene, men jeg tørr ikke. Jeg har lyst til å gi blaffen hva alle andre rundt meg måtte mene om meg og klare å leve lykkelig, men jeg klarer det ikke. I tillegg til at jeg ser ut som en idiot lyser antagelig usikkerheten i ansiktet mitt. Sett flere av mine medstudenter som skuer mot meg og hvisker og tisker. Og naive meg som trodde mobbing var et fenomen på videregående skole.

 

Hvordan skal jeg greie meg?

 

Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

[AnonymDiskusjon]

Meh. Anonym poster: a6b6c8b60a9ba8eb06456b6d365ed7a3

[vaarblomst]

-Innhold fjernet av bruker-

Endret 16. august 2012 av vaarblomst

[felicity]

Alle legger meg for hat. Uansett hvor jeg kommer og hvem jeg møter. Alle hater meg.

Slapp av. Du er aldri alene om den følelsen.

Aww.