Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[V3r0n1c4]

Skulle ønske mattelærerene mine så meg i dag, jeg var en helt. Halvdags, gruppearbeid. Jeg pleier som regel å trekke meg litt tilbake, men denne gangen var jeg omtrent lederrollen i gruppa. Jeg er så stolt, og mattelærerne som alltid klager over min manglende innsats så meg ikke.. (de var ikke tilstede, var en annen ukjent dame som vakt...)

 

 

_

 

I motsetning til det fikk jeg ikke begynt på økt 1 på 30 days shred en gang, skal slanke meg... Hodepine.. og energiløs

Endret 21. mai 2012 av V3r0n1c4

[Venelite]

Jeg kommer til å bli Nav-klient ut livet. Hipp hipp hurra.

[Zeph]

Hei

Eg vil berre minne om korleis me behandlar innlegg på forumet der det er snakk om tankar rundt sjølvmord.

Gjennom dialog med SSFF, Seksjon for selvmordsforkning og forebygging har me fått råd om korleis me skal behandle sånne situasjonar.

Trådar kan bli stengt, innlegg eventuelt fjerna for å stoppe diskusjonen. Me henviser den eller dei som måtte ha tankar om dette om å ta kontakt med profesjonell hjelp. Forumbrukarane her inne har ikkje den nødvendige kunnskap og forutsetningar for å takle ein situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe personar med den slags tankar, eg vil oppfordre å ta kontakt for ein prat. Du kan og ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Forumet er ein fin stad å diskutere mindre alvorlege, daglegdagse problem og få nokon å prate med, som i "Trenger du noen å snakke med?"-tråden eller Deppetråden. Det er mange brukarar på forumet som gjer ein fantastisk jobb med å strekke ei hand ut til dei som har bruk for hjelp. Etter min meining dei beste bidraga som finnes på forumet vårt. Når det derimot er snakk om personar som har tankar om sjølvmord så følgjer me anbefalingar frå SSFF.

Kristeinformasjon i nødstilfelle
Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97.)

Om nokon har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no gjennom ein privat melding.

Mvh
Zeph

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler jeg er på vei ned igjen i et helvete av depresjoner og sosial angst. For noen år siden kom jeg meg endelig ut av en langvarig depresjon, og jeg hadde det bra en stund. Kunne endelig føle glede over ting i livet, og samtidig fungerte jeg mye bedre sosialt. Jeg gruet meg ikke lenger til simple ting som å gå i butikken eller møte klassekamerater/kollegaer. Men for omtrent et halvt år siden sluttet plutselig en av mine beste venner å være med på å finne på ting, og han sluttet å ta kontakt overhodet. Han var en av få som ikke har flyttet fra hjembyen, og den eneste som jeg hadde gjensidig kontakt med. Den andre vennen jeg har igjen, har ikke tatt initiativ til å finne på noe på mange år. Han har f.eks. heller ikke sendt en eneste melding for å høre hvordan det går eller slike ting... Til tross for dette er han en av mine beste venner og vi er meget gode venner når vi først finner på noe sammen. Men når man aldri blir kontaktet selv, føler man at man er uønsket. Nesten som en slags reservevenn når de andre ikke har stort annet å gjøre...

 

De siste månedene har selvtilliten nådd bunn, bare det å passere mennesker på gaten har blitt krevende. Jeg klarer ikke engang å gå en kort tur til jobb uten å bli gjennomsvett, noe som videre gjør situasjonen helt jævlig på jobb. Jeg må ofte gå inn på toalettet for å roe meg ned og tørke vekk svette. Det latterlige er at selv om jeg har roet meg ned og har sluttet å svette, skal det ikke mer til enn å prate i et halvt minutt med en kollega før det renner av pannen min igjen. Jeg ser at kollegaene mine merker at det er noe i veien med meg, jeg klarer ikke lenger å holde masken. Før ville jeg gått bort og pratet med folk når jeg kom på jobb, men nå unngår jeg sosial kontakt så mye som mulig. Jeg er bare så lei av å føle meg enda mer som dritt når jeg ikke engang klarer å føre en vanlig samtale uten å svette som en gris og høres ut som en tosk.

 

Har også vært rusmisbruker noen år nå, i begynnelsen røyket jeg cannabis med venner pga. det sosiale. Men nå i det siste har jeg røyket veldig mye mer, fordi det er det eneste jeg føler som letter litt på depresjonen og ensomheten. Jeg ser ingen mening med å slutte, da jeg tragisk nok ikke har stort annet å se frem til etter arbeidsdagen er over.

 

Jeg er så forbanna ensom. Jeg har ikke pratet ordentlig med et menneske på veldig, veldig lenge. Jeg føler jeg ikke kan stole på noen, og jeg klarer ikke å prate om tunge ting med familiemedlemmer. Alt er så mørkt. Jeg har ingen fremtidsplaner, annet enn at jeg vil flytte langt vekk fra mennesker og isolere meg pga. angsten. Den er så utrolig hemmende. Men når man så inderlig ønsker å være sosial og finne på ting med venner, er den "fremtidsplanen" ganske trist. Det å reflektere over at jeg nok engang er blitt deprimert, hovedsaklig på grunn av sosial angst og ensomhet, gjør at jeg føler ett enormt hat mot de som mobbet meg gjennom hele barneskolen. At de måtte ødelegge selvtilliten og livet mitt for at de selv skulle føle seg bedre i et kort øyeblikk gjør så utrolig vondt, og det er så grusomt urettferdig. Hevn er ikke en fremmed tanke, men jeg vil aldri synke til det nivået.

 

Føler en sær blanding av å være ytterligere patetisk, men også en form for lettelse av å skrive dette innlegget. Beklager for en vegg av tekst, men jeg følte jeg måtte sette ord på tankene et eller annet sted... Anonym poster: 9cc6226741df08ea01bf8b0765110613 Anonym poster: 9cc6226741df08ea01bf8b0765110613 Anonym poster: 9cc6226741df08ea01bf8b0765110613 Anonym poster: 9cc6226741df08ea01bf8b0765110613 Anonym poster: 9cc6226741df08ea01bf8b0765110613

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så jævlig lei av at jeg ikke klarer å komme meg ut døra, at jeg er tiltaksløs, at jeg aldri klarer å bestemme meg, at jeg aldri er fornøyd, at jeg er et bedritent menneske, at jeg bryr meg, at jeg ikke bryr meg, at jeg er den jeg er og ikke den jeg vil være, at jeg ikke gjør noe med det, at jeg ikke tørr, at jeg ikke vil, at jeg ikke klarer. Kunne ønske jeg ikke følte skam. Nå skammer jeg meg over at jeg skammer meg, livet er bare kjipt. Det beste med dagen min er å sove. Jeg vil leve for faen. Anonym poster: 5160e39486896452f3467ebab614fe23

[Kakkki]

Jeg er så jævlig lei av at jeg ikke klarer å komme meg ut døra, at jeg er tiltaksløs, at jeg aldri klarer å bestemme meg, at jeg aldri er fornøyd, at jeg er et bedritent menneske, at jeg bryr meg, at jeg ikke bryr meg, at jeg er den jeg er og ikke den jeg vil være, at jeg ikke gjør noe med det, at jeg ikke tørr, at jeg ikke vil, at jeg ikke klarer. Kunne ønske jeg ikke følte skam. Nå skammer jeg meg over at jeg skammer meg, livet er bare kjipt. Det beste med dagen min er å sove. Jeg vil leve for faen. Anonym poster: 5160e39486896452f3467ebab614fe23

 

Du vil, hvorfor gjør du ikke? Skjønner veldig godt hva du sier, og det er ingen andre her i verden som kan hjelpe deg, enn deg selv.

[Dibs]

Jeg føler jeg er på vei ned igjen i et helvete av depresjoner og sosial angst. For noen år siden kom jeg meg endelig ut av en langvarig depresjon, og jeg hadde det bra en stund (...)

*Melding kutta ned for ryddighetens skyld*

 

Anonym poster: 9cc6226741df08ea01bf8b0765110613

 

PM meg hvis du vil snakke

Endret 24. mai 2012 av GwenDibley

[AnonymDiskusjon]

Jeg hadde virkelig en god periode gående. Av en eller annen grunn klarte jeg å tryne den òg. Jeg tryner alt, det er bare et spørsmål om når.

Nå er jeg tilbake til å være et paranoid drittmenneske. Eneste som mangler nå er at kjæresten innser at hun kan få så mye bedre enn meg og dumper meg.

 

Anonym poster: 302cfa01d21b0fa748a4b86d05d40efb

[L4r5]

Da var årets vanskligste telefonsamtale tatt. Det var både godt og vondt.

[weebl]

Uff, da er det ikke lenge til jeg flytter fra plassen som har vært "hjemme" i tre år, studiene er over og flytter hjem til norge og joda deilig det, men satan som jeg kommer til å savne både plassen og venner herifra :/

 

nå er det på tide å bli voksen å finne ut hva jeg skal gjøre med livet og alt tre år med studering har gjort er å gjøre det vanskeligere å bestemme seg for hva jeg skal gjøre resten av livet, vil aller helst gå 5 mastergrader samtidig som jeg ikke studerer.... vil lære men er lei av å studere, spørs om det blir et år med jobbing

[zulo]

Er meget sjenert og liker ikke akkurat å gå ute blant folk. Men, jeg liker å styre med det jeg styrer med, mine egne prosjekter osv. Lærte nettop om Introvert og Extrovert personlighetstyper og syns kansje det er viktig å opplyse om det her da det lettet veldig for meg å få vite om dette. Nå tenker jeg litt mer at jeg kan være den jeg er og ikke absolutt prøve å søke etter å bli en supersosial kar, da jeg er introvert. Den introverte personlighetstypen forklarer mye av hvorfor mange såkalte "sjenerte" "inadvente" "usosiale" personer er slik, og det beste er at det føles bra å være i den kategorien.

 

Kansje det kan hjelpe noen andre å lese om dette også. Det står MASSE om dette på internet, bare å låse seg inne foran pcn og nyte litt studering i fred og ro

http://en.wikipedia.org/wiki/Extraversion_and_introversion

http://tooxyz.blogspot.com/2011/06/why-introverts-hate-small-talk.html

[emwa]

Føler at jeg trenger et friår fra skolen. Jeg er kjempe deprimert, og ligger i sengen min nesten hver dag. Jeg klarer ikke komme meg ut av dette, selv om jeg hver bidige dag forteller meg selv at det skal gå bra.

Jeg bryr meg ikke om at jeg er russ neste år. Jeg blir 18 år snart, men bryr meg ikke.

 

Jeg ligger i sengen min nå, og er ikke mentalt sterk nok til å komme meg opp.

[AnonymDiskusjon]

Det har gått for langt når man velger å ikke ta selvmord i frykt for at man overlever og folk får vite hvordan jeg har det!!

 

Anonym poster: afef4f98b95d02ced0819cca307d52c9

[Laserbeam]

Hadde en operasjon i Januar, og etter 4 måneder så skulle såret ha lukket seg. På siste kontroll så viste det seg at såret hadde gradvis stoppet å gro og ikke lukket seg. Jeg måtte da på en operasjon til på Fredag for å skrape vekk endel vev (dødt og levende vev), og samt skrape i selveste såret for å få det til å blå, så legningsprossesen skulle starte igjen. Skulle egentlig begynne å jobbe som programmerer om en drøy måned, men jeg må mest sannsynlig utsette det. Jeg hadde gledet meg veldig å starte å jobbe. Når den sosiale angsten min har blitt mye bedre, så bestemmer selvsagt operasjonssåret seg for å stoppe å gro. Med min uflaks, når såret begynner å bli bedre så bestemmer sikkert angsten seg for å komme i stor grad tilbake. jeg VIL jobbe, men det er alltid noe som kommer i veien. Har jeg en god periode jeg ikke sliter med sosial angst, så er det et operasjonssår, er det ingen av de delene så kan jeg banne på at det dukker om noe annet som holder meg vekk fra det jeg VIRKELIG vil, å jobbe. Begynner å bli lei, jeg vil være noenlunde frisk ihvertfall 2 måneder i strekk, både fysisk og psykisk.

[AnonymDiskusjon]

Føler at jeg trenger et friår fra skolen. Jeg er kjempe deprimert, og ligger i sengen min nesten hver dag. Jeg klarer ikke komme meg ut av dette, selv om jeg hver bidige dag forteller meg selv at det skal gå bra.

Jeg bryr meg ikke om at jeg er russ neste år. Jeg blir 18 år snart, men bryr meg ikke.

 

Jeg ligger i sengen min nå, og er ikke mentalt sterk nok til å komme meg opp.

 

Det er ingenting i veien med å ta seg et friår (eller seks som jeg gjorde). Se deg om etter en jobb, gjerne en hvor du må være litt sosial. Skal du være hjemme et år må du ha noe å gjøre for å ikke bli gal. Håper du finner ut av det.

 

-----------------

 

Føler meg så massivt ensom om dagen. Sitter veldig mye alene og det er som om samboeren min ikke bryr seg om jeg er her. Har prøvd å snakke om det, men det virker ikke som budskapet når inn... Jeg leser til veldig mye til eksamen fordi jeg vil gjøre det bra og når jeg endelig tar meg fri en kveld drar kjæresten på fest uten meg. Kjipt. Sover for det meste alene om natten også. Anonym poster: 0feb4b23f858499a19b8046e47d42ef1

[AnonymDiskusjon]

Woopdidoo, der kom depresjonene igjen. Jeg hadde (stort sett) kvitt dem over mengder av tid, men takket være en idiot av et kvinnelig vesen er jeg nå helt nede igjen. Vi var gamle venner som ikke hadde sett hverandre på årevis. Hun tok kontakt, og vi endte opp sammen. Hadde det jævlig koselig noen måneder, ingen tegn til kluss i forholdet, og nå er hun plutselig helt fjern. Svarer meg ikke engang.

 

Og da tenker jeg jo såklart; er jeg så lite verdt at jeg ikke fortjener å få det verbalt engang? Så lite verdt at hun bare plutselig gir faen i meg. Later som om jeg ikke er der engang?

 

Det hjelper jo ikke på at jeg sa opp jobben (som tok opp 12 timer daglig en uke i strekk av gangen) for å tilbringe mer tid med henne.

 

Sitter nå med lite på banken, uten jobb en stund til, mista kjæresten, og den eneste kameraten som er verdt å nevne blir pappa om noen uker, så da ser jeg aldri han heller.

 

For et herlig liv. Faen ta folk. Anonym poster: c807a4cf842d4b861389e3772b4e6a3d

[V3r0n1c4]

Sitter nå her, snart hjemme i kr.sand etter ei helg i stavanger. Kjæresten flytta hjem når vi dro opp, og skal kanskje i militæret i nordnorge til høsten. Jeg er ikke vant til avstansforhold, og dette er en stor forandring i livet mitt. Sitter å presser tårene hardt tilbake når jeg tenker på hvor tomt det kommer til å være i min egen hjemby når han er borte. Det er ikke "bare" å reise å besøke ham når pengene ikke strekker til.

[Kalinse]

Har hele livet slitt med dårlig selvtillit og selvbilde, men det siste året har jeg følt at det har tatt helt kontroll. Av og til kan jeg føle meg ok med meg selv, men plutselig kan jeg havne i det jeg kaller "hullet". Da føler jeg at hele verden er mot meg, og at jeg bare vil grave meg ned. Jeg hater meg selv, og synes jeg ser ut som et misfoster. Grunnet til navnet "hullet" er fordi det føles som om jeg aldri kommer meg over det, som om det er ingen håp. Det er 1 person som vet om dette, nemlig kjæresten. Til tross for "hullet", går forholdet veldig bra. Han hjelper meg med å komme ut av det når det slår over meg, men det blir stadig vanskeligere. Samtidig finner jeg flere og flere komplekser. Dersom jeg tenker at jeg ser ok ut, kan dette fort bli motbevist. Kjæresten sier at det virker som om jeg vil at det positive jeg tenker om meg skal bli motbevist, som om jeg VIL være stygg. Jeg vet ikke, men jeg klarer ikke å styre det. Plutselig er jeg i "hullet" og plutselig orker jeg ingenting lenger. Pga. dette har jeg til tider lyst til å utvikle anoreksi, og jeg stopper å spise. Jeg har også vært borti tanken med selvskading, men har funnet ut at jeg er litt for feig. Likevel blir jeg så sliten av å ha det sånn, og jeg ønsker ikke at kjæresten min skal tenke slik på dette heller. Jeg tør ikke snakke med noen om det, verken familie, venner eller psykologer. Selv om det trengtes et spark bak for å skrive det på et forum, kjenner jeg at det hjelper allerede. Jeg vet hva som skal til for at dette skal bli bedre, nemlig å godta meg som jeg er. Jeg har lest mange steder at å stå foran et speil og si positive ting hjelper, og det gjør det når jeg er vanlig. Men når jeg kommer i "hullet", forandres alt. Jeg blir nesten en helt annen person. Samtidig klarer jeg ikke å tenke positivt om meg selv, det eneste jeg klarer å tenke er at jeg må forandre meg for å se bra ut. Jeg tenker også at om 1 år, eller noe i den duren, vil jeg ha vokst meg bort fra alt det stygge. Men det skjer aldri. Av og til kan jeg også tenke at etter å ha dusjet vil jeg bli finere, for nå er det bare det fettete håret som gjør meg stygg. Selvfølgelig er det mer enn som så, og jeg blir enda mer skuffet etterpå av å se at det ikke virket. Jeg ser ingen framgang, heller bare motgang. Det føles som om livet mitt sirkler rundt denne lille bagatellen. Det påvirker det sosiale livet mitt. Jeg føler ofte at jeg ikke blir likt blant venner fordi jeg er så stygg, eller fordi jeg gjør alt galt. Derfor ender jeg opp med å være asosial, og samtidig føle at jeg har mistet mine sosiale ferdigheter. Jeg klarer ikke lenger å kommunisere riktig med folk. Jeg føler meg ødelagt. Jeg må bare beklage for lang post, og for dårlig formulerte setninger. Jeg er redd for at om jeg ser gjennom det jeg har skrevet for å rette opp i feil, vil jeg angre og slette innlegget. Dette steget vil jeg ta.

[AnonymDiskusjon]

Har for øyeblikket ingenting å være glad for. De eneste stundene jeg faktisk smiler genuint er jeg sammen med eksen, som fortsatt er en bestevenn. Men så blir jeg deprimert igjen samme øyeblikk som hun drar. Ingenting i livet å glede meg til lenger utenom stundene med henne, og nå ser jeg henne ikke på en uke. En uke med depresjoner og helvete.

 

Svært sjelden jeg gråter, men nå klarte noen tårer å tvinge seg fram mens jeg skrev det her. Livet mitt går i dass, og tiden min renner ut før jeg rekker å fikse på det. Orker ikke stort mer av det her. Anonym poster: c807a4cf842d4b861389e3772b4e6a3d

[Sitronsaft]

Har du fortsatt kjærestefølelser for eksen? Min erfaring er at det ikke alltid er en god idé å fortsette et venneforhold med eksen, spesielt ikke om man er den som ble dumpet/man fortsatt har følelser. Da får man aldri sjansen til å bearbere disse følelsene, komme over det, akseptere det og bevege seg videre. Kjærlighetssorg er en veldig normal ting, og det kan kanskje virke som at alt går til helvete pga det.