Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

FML. Alt jeg har å si. Anonym poster: eccaf4af4c8cbe4d6faa139c432ca207

[emwa]

Min evigvarende depresjon Når skal den ende?? Dagens sak: Jeg fikk 5 i matte i fjor. Vi skulle ha tentamen. Jeg er en ganske flink elev. Jeg satt i ca. 2 måneder og leste til matematikktentamen. Jeg kjøpte til og med en bok for 600;. Og hva fikk jeg? 4. Greit nok, den beste karakteren var 4. Men jeg er utrolig skuffet over meg selv. Skjønner ikke hvordan dette er mulig egentlig. Jeg vet at jeg var den som leste mest i klassen. Jeg brukte HELE påskeferien min på å lese matematikk. Men fortsatt var det ikke godt nok???

Det er utrolig skuffende når det går så dårlig. Matte er det eneste faget jeg gjør det dårlig i. Jeg prioriterer skole veldig høyt. Men nå ser det ut til at jeg får en 4. Grunnen til at jeg tar det så tungt, er fordi skole betyr enormt mye for meg. Det er det eneste stedet, der jeg har mottatt positive sanksjoner gjennom tidene. Jeg har verken venner eller en støttende familie. Derfor er skole, enormt viktig for meg. Det er det eneste stedet jeg gjør det bra. Hvor jeg føler meg bra. Og når det går dårlig der,,, så raser livet sammen i grus. For da har jeg ingenting. I dag var det eksamenstrekk også. Jeg kom opp i matte. Det er helt greit. Alle kom opp i matte. Men hva skal jeg øve på? Jeg gjorde tross alt alle oppgavene i boken før tentamen, og jeg kan det faktisk. Men jeg feilet. Kjipt! Utrolig kjipt! Skal jeg gå 2.vgs om igjen eller?

Herregud. Jeg sitter på café, og begynner nesten å gråte. Jeg er så ensom, depressed, og i tillegg kommer dette.

[Malways]

Jeg orker ikke dette mer. Jeg orker ikke skolen. Har vært borte fra skolen i noen dager nå bare fordi jeg har gruet meg så mye. Ikke at det har v'ært noe spesielt med skolen, men jeg gruer meg bare så vanvittig mye til den sosiale delen. Jeg har vondt i magen og sterke smerter i brystet fordi jeg gruer meg sånn til skolen imorgen(tror jeg). Jeg gråter bare av tanken, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Er så lei av livet og takler ikke tanken på vidergående. Takler ikke tanken på livet. Hadde satt pris på om noen sendte en pm med kanskje litt erfaringer om skolevegring, angst og depresjon. (har det ikke diagnosert, men veldig sikker på jeg har det). Går forresten i 10.klasse.

Endret 15. mai 2012 av always

[del_diablo]

 

tja, hvilket mattefag da? T1? R1? R2?

[Dunsay]

Hadde satt pris på om noen sendte en pm med kanskje litt erfaringer om skolevegring, angst og depresjon.

 

Sendt PM og skrevet litt løst om mitt eget styr.

[emwa]

 

tja, hvilket mattefag da? T1? R1? R2?

 

Jeg har S1.

[del_diablo]

Ok. Problemet ditt er vel mest sannsynlig ting du ikke lærte i år, men i barneskolen, hvor de ikke gjorde en god nok jobb. På f.eks brøk. Eller grafer... Går selv på R2 og sliter selv med samme problemet: Lærerne gjorde en elendig jobb i grunnskolen.

 

Ville ha starter over her: http://www.khanacademy.org/#browse pga god gjennomgang av stoffet, og mest sannsynlig gått inn på norske wikipedia for å så gå over til de engelse sidene for å finne ut hva konseptene heter på det språket. F.eks Brøk --> Fraction

Eneste problemet med siden er at den er litt tøvete å nagiere, og at å finne nøyaktig de bitene av pensum du trenger å kunne kan være vanskelig. Den skal dekke S1 matte godt nok da, heldigvis.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Hei, jente her.

Har det ganske vanskelig, bare sitter og gråter og kjenner på det håpløse.

Siste halvåret har vært tung for meg.

Tenker mye på å avslutte livet, har mareritt når jeg sover og er fryktelig deprimert. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre

Er det noen snille mennesker her som kunne tenke seg å snakke litt med en sliten sjel? Tenker msn eller noe. Send meg en mld

 

PM sendt.

[Puke Nukem]

Hei, jente her.

Har det ganske vanskelig, bare sitter og gråter og kjenner på det håpløse.

Siste halvåret har vært tung for meg.

Tenker mye på å avslutte livet, har mareritt når jeg sover og er fryktelig deprimert. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre

Er det noen snille mennesker her som kunne tenke seg å snakke litt med en sliten sjel? Tenker msn eller noe. Send meg en mld

 

En til PM sendt...

[AnonymDiskusjon]

Etter å ha vokst opp med alvorlig psykisk syk mor og sadistisk stefar har mine evner til å forholde seg til andre mennesker på en normal måte vært mildt sagt begrenset.

I retrospekt var det som reddet meg fra å gå rett ut i en karriære som igle på samfunnets rumpe det faktum at jeg hadde en spesiell evne og ikke minst interesse for vitenskap, matematikk, og fysikk. Studietiden var stort sett en fin tid, en tid hvor jeg fikk drive med det jeg kunne best, en tid hvor jeg var vant til å være best.

 

Tilværelsen var bekymringsløs, eksamensangsten som alle snakket om kunne jeg ikke forstå, det var jo så lett. I tillegg hadde jeg tilogmed et ikke så lite kobbel med venner/bekjentskaper som jeg trivdes med og som delte mine interesser, selv om det ikke var til å skyve under en stol at jeg emosjonelt sett var på linje med en 10-åring. Som et eksempel traff jeg en jente som jeg ihvertfall hadde overfladisk god kjemi med, men da tiden kom for å bli med henne hjem etter en tur på byen ante jeg ikke hvordan man skulle reagere på denslags. Da hun kort tid etter at vi kom inn døren leide hun meg inn på soverommet og sa noe sånt som "så dette er soverommet", tolket jeg da det som om hun bare var interessert å vise meg det rommet i huset av en eller annen grunn. Jeg responderte interessert, men da interessert som om jeg var på visning, og vi endte opp med å sovne på sofaen istedenfor å bedrive andre aktiviteter.

 

Vi hopper noen år frem i tid, og etter at jeg var kommet så langt det er mulig å komme i utdannelsessystemet her i landet, og i tillegg vært med på spennende nok prosjekter til at jeg hadde mine 15 minutter med berømthet i flere landsdekkende medier, var det på tide å prøve seg i det virkelige livet. Det manglet ikke på jobbtilbud fra industrien, og jeg kunne nærmest velge og vrake. Jeg hadde heldigvis på denne tiden, etter å ha flere års stressfri tilværelse bak meg, evnen til å opptre rimelig normalt på jobbintervjuer.

 

Samtidig fikk jeg meg en fantastisk kjæreste gjennom internett-dating (hvordan ellers?), og hun bidro, og bidrar fortsatt betydelig til å øke livskvaliteten min.

 

Problemene begynte å melde seg når det kom til å fungere i et miljø hvor kravene til produktivitet og kostnadseffektivitet var av høy betydning, og kreativ frihet var nærmest ikke-eksisterende. I tillegg var jeg sosialt ukompatibel med kollegene, noe som etterhvert ble en betydelig stressfaktor. Jeg begynte å få problemer med angst og depresjon, og fysiske symptomer som hodepine og kvalme begynte å melde seg.

Etter å ha holdt ut et par års tid bestemte jeg meg for at dette ikke var noe jeg hadde lyst til å fortsette med, og startet å søke andre jobber som krevde at vi måtte flytte til et annet sted i landet. Å flytte kort tid etter vi hadde kjøpt leilighet såklart en stressfaktor, men jeg tenkte som så at det viktigste var å finne en jobb jeg trivdes i. Jeg fikk tilslag på en jobb, og takket ja til den. I Oppsigelsestiden ble ting hakket verre, hvor kollegene begynte å bli merkbart irriterte / fiendtlige, og jeg hadde flere tilbakeslag i prosjektene jeg jobbet med. En av de siste dagene på jobb opplevde jeg det jeg tror kalles depersonalisering, en slags følelse at at jeg observerte meg selv utenfra i det jeg bedrev aktivitetene mine.

 

Jeg var allerede da så langt nede i kjelleren at oppstarten på den nye jobben gikk mindre bra. Jeg klarte å gjøre jobben som jeg skulle, men sosialt sett feilet jeg fullstendig. Det ble veldig synlig hvor langt nede jeg var, og jeg merket på folk at de nærmest var redd for å ha noe med meg å gjøre, sikkert fordi jeg så ut som et vrak som kunne bryte sammen når som helst. Jeg begynte å oppleve mobbing (om det bare var paranoia eller faktisk ondskapsfull hensikt til stede vet jeg ikke), og jeg sluttet å bli innkalt til kundemøter. Nå sitter jeg her og ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg har allerede flyktet til en ny jobb en gang, bare for å oppleve at det faktisk ble verre. Jeg er helt ute av stand til å gå på jobbintervjuer pga angst, og er redd for at jeg også vil få dårlige referanser fra jobbene jeg har hatt. Er bekymret for fremtiden, og ser egentlig bare uføretrygd som en realistisk inntektskilde. Lå våken i hele natt og planla hva jeg skulle si til legen, regnet på hvorvidt jeg kunne betjene huslånet vha. trygd osv. Jeg har ikke behandlet kjæresten min bra heller, jeg har vært fraværende og irritabel stort sett all den tiden vi har sammen den siste tiden, og jeg er bekymret for om forholdet går mot en slutt også.

 

Dette ble fryktelig langt ser jeg, så takk til alle som tok seg tid til å lese det. Om noen som har vært i samme båt har lyst til å ta kontakt så setter jeg pris på det. Anonym poster: 118e31ac3640828b42585ca1406fa2b3 Anonym poster: 118e31ac3640828b42585ca1406fa2b3

[AnonymDiskusjon]

Samfunnet gjør meg deprimert. Hater det mer enn alt.

Hater hvordan det former mennesker, vennene mine, og meg.

 

Forbanna DRITT. Helvetes usikkerhet som bare et bakvendt samfunn kan få til. HELVETES FORBANNA FITTEDRITT. Jeg blir så mektig forbanna.

Har alltid lyst til å bare stikke fra alt. SAMFUNNET KAN BRENNE. Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

[Kalle_92]

Samfunnet gjør meg deprimert. Hater det mer enn alt.

Hater hvordan det former mennesker, vennene mine, og meg.

 

Forbanna DRITT. Helvetes usikkerhet som bare et bakvendt samfunn kan få til. HELVETES FORBANNA FITTEDRITT. Jeg blir så mektig forbanna.

Har alltid lyst til å bare stikke fra alt. SAMFUNNET KAN BRENNE. Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

Hei! Dette har jeg også tenkt noen ganger, i mer eller mindre grad. Foreslår at du tar deg en gåtur eller gjør noe du liker. Prøv å få deg litt pause fra disse tankene. I fremtiden vil du kanskje klare å flytte fokus på de positive tingene. You'll see!

[Saft Suse]

Føler med deg Anonym...

 

Ofte jeg får lyst til å prøve å stikke av fra samfunnet. Lage meg en egen tilstand hvor jeg kan leve akkurat som jeg selv vil, uten å måtte jobbe for noen som helst. Jakte min egen mat. Bygge mitt eget bo. Leve i naturen. Dessverre noe vanskelig å få til i et lite land som Norge.

 

Men det er ikke uten grunn at Into The Wild er blant favorittfilmene.

[Myst]

 

Dere som har sendt PM til henne, har dere fått noe svar? Snakket med henne? Fikk kontakt med henne noen dager siden og snakket litt, men hun har ikke vært pålogget siden sist.

 

Håper alt er bra. Blir litt bekymret når folk dukker opp slik og forsvinner igjen.

[V3r0n1c4]

Hadde satt pris på om noen sendte en pm .

 

Skjekk innboksen

 

 

Dere som har sendt PM til henne, har dere fått noe svar? Snakket med henne? Fikk kontakt med henne noen dager siden og snakket litt, men hun har ikke vært pålogget siden sist.

 

Håper alt er bra. Blir litt bekymret når folk dukker opp slik og forsvinner igjen.

 

Sendte henne melding nå nettopp, håper på svar. Hun var forresten pålogget i 21 tiden i kveld

Endret 21. mai 2012 av V3r0n1c4

[AnonymDiskusjon]

Jente 17, skilte foreldre, bor hjemme hos mamma og pappa 50/50 med lillesøs. - arbeidsledig

 

Pappa er blakk, mamma er blakk, jeg er blakk, min bror er blakk, min søster er blakk. Man blir litt deprimert når ingen har penger.. Siste stipendet gikk inn denne månden. 1200 kr, siden jeg måtte ta ut på kreditt noen dager før. Men pengene var ikke i min egen hånd før de forsvant igjen, til en person jeg skyldte. Spurte pappa om penger til shampoo/balsam i går. "Nei, jeg har ikke penger" - heldigvis kom sjåføren på døra med noen konfolutter i dag. (han kjører taxi)

 

På pulten til læreren lå det i dag noen ark... "Venneligst få eleven til å betale denne regningen, det er 4 faktura. Få han/henne gjerne inn til samtale også ved behov" Inni heftet lå pc regninga mi på 890 kr som jeg fikk i august i fjor. Før kontaktlærer hadde kommet inn tok jeg arket mitt, og la det i sekken. Flaut å prate med lærer om slikt.

 

Man merker fort når kontoene blir tomme. Billigbrød, billigpålegg, ikke nok bensin på bilen, og en fortvilet mamma som ligger i sofaen med tannpine og hodeverk. "- hvorfor tar du deg ikke noe smertestillende, mamma?" - "nei, jeg har ikke"

 

Det er så mye penger jeg skylder.. Er så beskymret for sommeren, blir den bra? Ringte inn til en restaurant i dag, som jeg så etterlyste folk. De hadde allerede tatt inn en del folk, men de ville møte meg også neste uke.

 

Jeg er så lei av å gå rundt blakk, vant 2 biletter til en festival på pga livssituasjonen min.

"Hvorfor fortjener du å vinne denne biletten" greie.

 

Ingen venner har jeg heller. - Har selvfølgelig folk jeg henger med på skolen, og kjæresten min men ikke ellers på fritida. De "vennene" jeg har tar aldri kontakt, spørr meg aldri med på noe, Jeg føler meg bare så glemt..

 

Men skal la være å skrive en bok om driden min, måtte bare lufte tankene litt.

Anonym poster: 2480b228ff703fccf5213d3df0e18e61

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Føler med deg. Sånt er kjipt. Kanskje du kan spørre vennene dine om å finne på noe en gang? Det kan jo hende at manglende initiativ fra din side har ført til at de har gitt deg opp litt.

[Myst]

 

Aha, da har hun slettet meg da. Jaja, håper andre kan hjelpe henne bedre.

[AnonymDiskusjon]

Føler med deg. Sånt er kjipt. Kanskje du kan spørre vennene dine om å finne på noe en gang? Det kan jo hende at manglende initiativ fra din side har ført til at de har gitt deg opp litt.

 

Min aller beste venninne har jeg ikke lengre. Hun valgte å ikke være venn med meg mer, og sende meg ekle blikk på skolen ettersom jeg valgte å røyke litt hasj.. Greia når jeg vil finne på noe er at jeg ikke vet hvem jeg skal spørre. Tidligere venner er ikke som meg, de kan ikke forstå meg og den jeg er. Vet heller ikke hen jeg står hos andre.. Jeg er svært dårlig til å ta intiativ, men det kommer vel av at ingen har inkludert meg heller, i en stor grad. Anonym poster: 2480b228ff703fccf5213d3df0e18e61

[V3r0n1c4]

 

Aha, da har hun slettet meg da. Jaja, håper andre kan hjelpe henne bedre.

 

Er jo ikke sikker hun har slettet deg?