Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[L4r5]

...men jeg har fortsatt telefonskrekk da.

[AnonymDiskusjon]

Møkka lei av at alle alltid forventer suksess av meg og mener jeg er suksessfull, drittlei av stempelet som rik, for det er jeg absolutt ikke.

Har få venner, aldri dame, blir aldri invitert på fester og turer, drikker meg fra sans og samling på byen for å ha det litt "morro" når jeg en skjelden gang drar på byen mot min vilje.

Alle tror livet mitt er en dans på roser, lite vet de om at jeg ikke får sove om natten, mangler motivasjon til alt, har 0 energi, ikke har noen hobbyer, føler meg som en dritt og jeg misstenker at jeg har sosial angst.

Lite konkret, men skader sikkert ikke å skrive det ned..... Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[AnonymDiskusjon]

Jeg blir snart sprø av ungene mine...

Det er hyling, skriking, grining, kjefting, sutring 24/7...

 

Jeg er møkklei av jobb, kona, venner, alt...

Jeg leker med tanken på å flytte fra alt, jeg leker med tanken på å gi bånn gass på motorveien og lukke øyenene...

 

Jeg vil bare skrike og få ut all dritten jeg bærer på!

Jeg har ingen å snakke med... Kan ikke stole på noen...

 

Jeg skjønner ikke hvorfor ungene har blitt som de har blitt... De har hatt det godt og kjærlig hele livet. (Jeg har altså ikke vært sliten og lei før nå).

 

Alt er en kamp....

 

 

Jeg ber til gud, og jeg har aldri trodd på den fisen engang, om å hjelpe...

Jeg skriver inn her, akkurat som om det kan hjelpe... Kanskje bare for å få det ut...?

 

Anonym poster: 4d207080c7efaedd989f6822bf444e5d

[L4r5]

Ofte hjelper det på å få sortert tankene litt når man får det ut og ned på papir/internett synes jeg hvertfall.

[hun]

Blir så vanvittig oppgitt noen ganger! Driver og leter etter nytt sted å bo nå, men det er ikke lett.

Jeg går på avklaringspenger via nav og jobber i klesbutikk +/- 4 dager i uka. Full dag.

Jobber til tider MER enn de som er fast ansatt der.

Når jeg er i kontakt med folk som skal leie ut bopel er de hyggelige og imøtekommende helt til jeg sier at jeg er inne i navsystemet. På en måte kan jeg forstå at folk er skeptiske, det hadde jeg sikkert vært selv også.

Greit nok, jeg forstår at folk griner litt på nesa når de får henvendelser fra narkomane og alkoholikere.

Men utenom at jeg har angst/depresjoner(noe som forøvrig ikke synes på meg til daglig), er jeg en helt normal person. Blid og hyggelig. Betaling av husleie har aldri vært noe problem. Husverten jeg leier av nå sier jeg er en drøm å ha i hus. Er stille og rolig, vasker og holder det rent og pent på fellesarelaer. Holder hagen vedlike gjør jeg óg. Han har sagt at han kan ordne gode referenser for meg.

Men som alltid er det disse studentene/høytlønnede-stereotypene som foretrekkes.

Får samme svar hver gang.

"Beklager, men leier ikke ut til personer med NAV/kommunal garanti"

AAAAARRRRGGGGHHHH.

Skjønner ikke hvorfor folk på død og liv heller vil ha studenter, er da vel like stor risikosport å få de i hus som en som meg.

Endret 5. mai 2012 av hun

[Jann - Ove]

Har du mulighet til å la vær å benytte deg av kommunal garanti / nevne at du er inne i NAV-systemet?

 

Klarer du et normalt depositum på egen hånd så er det jo ikke nødvendig å nevne NAV. (Vet av satsene for AAP, og det er fint mulig å legge av nok til å spare seg opp en normal buffer.)

 

Benytt deg av nåværende husvert som referanse. Plutselig stiller du noen hakk over en vanlig student som ikke har referanser.

Endret 5. mai 2012 av Jann - Ove

[Cortinarius rubellus]

Store problemet med det er at mange vil ha 3 måneders dep. ( har bare opplevd det ), så da skal ikke husleia være høy før det blir litt.

[hun]

Jeg har ikke noe problem med å betale depositum så det skal ikke stå på det.

[hun]

Hva AAP angår bor jeg per dags dato i et villastrøk med ganske feit husleie,det er derfor jeg skal flytte.

Etter at husleie og andre faste utgifter er betalt har jeg ikke mye igjen, så nei jeg har ikke nok til å spare opp til buffer:( Sparer riktignok i BSU, men det er jo til fremtidig kjøp av bolig

[Cortinarius rubellus]

Godt og høre:) Vet flere som har slitt med det pga. mange svarer nei til kommunal garanti.

Men gjør som Jann sier, papir på at du er godt og fast betaler er positivt:)

 

Og det er jo ikke akkuratt morsomt og få avslag på avslag:S

Endret 5. mai 2012 av Amanita Muscaria

[Sam Crow]

Da jeg spurte en venn av meg hvordan det gikk med henne fikk jeg det svaret her:

 

"det går lol, har hatt så mye angst for tiden, så er for det meste hjemme, men alt er bra "

 

Hva i huleste svarer jeg til dette?

[AnonymDiskusjon]

Nå er det en liten stund siden jeg holdt på å stryke med,blodet rannt og satt i dusjen,må hjelpe blodet på vei skall vite,litt medisinering siden det å åpne arterier og den slags med barberblad virkelig føles,så allt i boks,og begynnte bli svimmel av både medisiner og blodtap,og bruker ikke bli særlig svimmel på de medisinerne vanligvis når de er brukt som det er tenkt f,ø.

Så kommer det en som har nøkkel til leiligheten,er noen få som har det,så gikk det i dass,på legevakta og blev sydd sammen,farsken og,komme der å ødelegge hele greia,var mye planlegging og forberedelser gitt.

 

Nå er de med nøkkler ikke til stede en stund så sjansen at noen kommer å ødelegger ting igjen er langt mindre,finnes vel en liten sjanse siden det er en med nøkkel igjen i såpass nærhet at de kommer seg hit på relativt kort tid,men likavel sjansen at den siste med nøkkel hit kommer er liten,så nå er ju sjansen der,og man har fått dreisen på greia,øvelse gjør mester.

(litt makaber spøk der gitt)

 

Nå har jeg hatt en ræva dag,kranglet med noe av det kjæreste familiemedlemet man har,og ingen liten krangel heller,en svær greia,fortsatt sånn at jeg har nån uke igjen av fred og ro innen det kommer folk som blander seg igjen,må bare få hentet litt medisiner først i hvilket fall som helst uberoende av det oven,siden det er smerter her og der,ikke minst etter den forrige turen til legevakta,sår over det hele,svir og har seg og,

For såvitt fair siden man orsaket skaden i utgangspunktet,så får man ta prisen for det etterpå,helt ok i mine øyne.

Men grunnproblemet er der fortsatt,lei av ensomheten,lei av det meste egentlig.

 

Når det er sagt så blev man prioritert tilfelle så det er ting på gang både poliklinikst og noe med kommunen,hjelper å bli sydd på legevakta,men hul i huet at det må til det,blev nekta før når man har søkt hjelp,veit ikke hva,ser ikke trengende ut (når man har vært hos frisøren),snakker brukbart,og holder ting inne til krampa tar en,derfor jeg har bedt om poliklinisk før,skjønner ju at det går ikke i lengden,og da var det ikke behov enligt "expertene".

Blev langt dette,sorry folkens. Anonym poster: b50b3a1c1199f4e5241319ae492d22ba Anonym poster: b50b3a1c1199f4e5241319ae492d22ba Anonym poster: b50b3a1c1199f4e5241319ae492d22ba

[Venelite]

Jeg er så lei av å sitte hjemme alene hele dagen. Så lei av å ikke komme meg noen vei i livet. Lei av å ikke klare å få videregående utdannelse og lei av å ikke få jobb noe sted. Er drittlei av byen min også. Herregud så godt å få det ut.

[hun]

Da jeg spurte en venn av meg hvordan det gikk med henne fikk jeg det svaret her:

 

"det går lol, har hatt så mye angst for tiden, så er for det meste hjemme, men alt er bra "

 

Hva i huleste svarer jeg til dette?

 

Dette er vel det man kaller et rop om hjelp. Hun kunne jo bare kuttet ut alt det foran og bare skrevet "alt er bra ".

Si til henne at hvis det er noe hun trenger å prate om så er du lutter øre.

Det ville i alle fall jeg gjort.

[AnonymDiskusjon]

vil prøve å skrive dette så kort som mulig, siden hvis jeg først begynner så vil det bli veeeeeeeldig langt.

 

jeg har et problem med at jeg ikke klarer å vise noen følelser på en måte. jeg er liksom full med all den dritten og ulykkeligheten at jeg ikke har plass til noe positivt i livet mitt. den alle andre kjenner meg som er rett og slett et skuespill, hvilket er veldig slitsomt å drive med et skuespill hele dagen så jeg ikke har energi til å gjøre noe etter skolen. jeg har heller ingen som jeg kan dele all dritten jeg har inni meg for å få det ut og kan begynne å leve et mer normalt liv. psykiatriker eller en tilfeldig ukjent vil ikke funke, siden jeg må liksom si det til en som vet hvordan jeg er fra utsiden og ser meg daglig og som betyr noe for meg. vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det kort. jeg har jo plenty med venner, men ingen som jeg kan si noe sånt til. jeg møtte ganske nylig en jente som jeg prøvde å vise/fortelle om den ekte meg, men jeg følte at hun egentlig ikke brydde seg (hvilket sikkert stemmer) og jeg ble forelsket i henne, men fant ut på en bursdagsfest at hun var forelsket i en venn av meg og hun begynte å kline med han, så jeg fortalte henne hva jeg følte og sverget på å ikke ta kontakt med henne før jeg har fikset opp i livet mitt. (ikke tenk at dette er noe som har kommet fram bare pga denne hendelsen, fordi jeg har vært like miserabel i rundt 5 år elns, hun bare ga meg enda en grunn til å fikse opp i livet mitt) det eneste som holder meg gående er musikk og bare det å være sosial, for selv om jeg er helt miserabel så må jeg være nogenlunde sosial. jeg har flyttet og byttet skole flere ganger under livet mitt (pga at morra mi slo opp, fikk seg ny mann osv. aka ikke pga meg, og har da endt opp med så mye ulikt og nytt at jeg ble mobbet i hele 4 og 5 klasse som jeg tror var starten da på en måte, selv om det har vært verst i det siste såvidt jeg kan huske det (mener da sånn rundt de 2-3 siste årene). hvordan skal jeg kunne få tømt meg for denne miserabiliteten min og få fikset litt på livet mitt?

 

har sikkert glemt en masse ting jeg egentlig skulle si siden jeg prøvde å gjøre det så absolutt kort som mulig, men kan hende jeg kommer tilbake og skriver den lange versjonen hvis noen ønsker det (som om det kommer til å skje -.-) eller jeg har energi til det.

 

håper noen har noen tips, evt har opplevd noe liknende? og bare spørr om noe hvis det var uklart elns. Anonym poster: 170b3c624ad094fee082646272adb231

[Dunsay]

Da jeg spurte en venn av meg hvordan det gikk med henne fikk jeg det svaret her:

 

"det går lol, har hatt så mye angst for tiden, så er for det meste hjemme, men alt er bra "

 

Hva i huleste svarer jeg til dette?

 

Dette er vel det man kaller et rop om hjelp. Hun kunne jo bare kuttet ut alt det foran og bare skrevet "alt er bra ".

Si til henne at hvis det er noe hun trenger å prate om så er du lutter øre.

Det ville i alle fall jeg gjort.

 

Jeg kunne skrevet nesten akkurat det samme uten at det er snakk om et rop om hjelp for min del, f.eks. til noen jeg ønsker skal forstå litt mer om situasjonen min. Ja, jeg har en del angst som hindrer meg i å gjøre mesteparten av det jeg har lyst til om dagen, men jeg har det heldigvis ganske bra likevel. For meg er akkurat den siste biten viktig å formidle til mine nærmeste, slik at de slipper å bekymre seg mer enn nødvendig. Resten kommer med tiden.

 

Forslag til svar kan f.eks. være: "Godt å høre at du har det bra. Jeg er her for deg hvis du vil prate om noe. " eller noe sånt...?

[Sitronsaft]

Forslaget over meg fungerer veldig bra. Har en venninne som har det tøft for tiden, alt er på bunn osv, og da sa jeg kort og enkelt "Du har det ikke greit for tiden. Om du vil ha noen å snakke med stiller jeg opp:)" noe hun mottok med stor takknemlighet.

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler meg som dritt, jeg ser ut som dritt. Jeg hater perioder der alt bare er kjipt. I det siste har jeg brutt alt av sosial kontakt og holdt meg for meg selv. Med unntak av et par telefonsamtaler og et og annet tilfeldig møte med en nabo har jeg ikke hatt en direkte samtale med et annen menneske på en måned. Det har ikke alltid vært sånn og kommer heller ikke alltid til å være sånn, men akkurat nå finnes ingen lys i tunnelen.

 

Jeg ser ikke lenger noe mening med livet. Jeg har et mål jeg strekker meg mot, at jeg en dag kan flytte langt til skogs. Selv det gjør meg trist. Hva er livet om selv drømmetilværelsen er ensomhet? Anonym poster: 5160e39486896452f3467ebab614fe23

[Gjest]

Selvhat. Helvetes depresjon.

 

Vil dø, nå.

[crazy_penguin]

Hei, jente her.

Har det ganske vanskelig, bare sitter og gråter og kjenner på det håpløse.

Siste halvåret har vært tung for meg.

Tenker mye på å avslutte livet, har mareritt når jeg sover og er fryktelig deprimert. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre

Er det noen snille mennesker her som kunne tenke seg å snakke litt med en sliten sjel? Tenker msn eller noe. Send meg en mld