Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Pliktoppfyllende, oppofrende, strukturert og målbevisst, hva skjedde med meg? Andre dagen jeg ikke orker å kave meg opp av senga, men gir faen. Venner? Aldri hatt en normal samtale, altfor klein og uinteressant til å holde den gående. Ingen felles interesser, fotball og fyllafester har jeg aldri hatt sansen for. Hjelper heller ikke at jeg blir uvel i møte med andre. I det minste har jeg ikke hatt angstanfall siden i fjor. Har utviklet et hat for meg selv og min egen personlighet. Det var en tid jeg kunne stolt erklære meg for en nerd, men er i dag en kilde til bitterhet. Kaster vekk vennskap etter vennskap uten grunn, og hvis noen, idiotiske. Oppgittheten kommer alltid i bølger. Kan legge meg glad og lykkelig etter en perfekt dag med ingen bekymring for framtiden og full av idéer og inspirasjon, men våkner opp til en grå tomhet. Jeg er lei. Ønsker trøst, en god klem, noen å finne noe på med, uten å måtte være bekymret for hva jeg sier eller hva jeg er. Ønsker å slutte å avvise denne personen.

Anonym poster: 1229ccdc24f36b216e80d141e468e0db

[Nøbe]

Lonely og misforstått

[L4r5]

Razors pain you;

Rivers are damp;

Acids stain you;

And drugs cause cramp.

Guns aren't lawful;

Nooses give;

Gas smells awful;

You might as well live.

[hun]

Hei, håper noen kan hjelpe meg.

Er en jente som sliter med å leve mitt eget liv.

Jeg er nok litt for snill og redd for å si nei. Lar veldig enkelt folk herse over meg og styre livet mitt.

Har lyst til å skaffe meg noen gode bøker om å få bedre selvtillitt, ryggrad o.l, noen som har noen gode boktips?

[AnonymDiskusjon]

Tror virkelig jeg er forbi punktet der det er en vei tilbake denne gangen. All mening og glede er borte.

 

Alt jeg har er min egen kulde og mest mulig rusmidler. OH YEAH!

 

Skal man virkelig håpe på en framtid i denne helvetes verdenen? Fylt av kunstige og oppkonstruerte regler og systemer som ikke virker for fem øre. En folkemasse så patetiske at man ikke en gang kommer forbi "normer", bruke tiden på å stemple andre som unormale, moralisere og bestemme hva "korrekt" atferd og bruk av livet her. Herregud, hva slags feige, ignorante sauer er det egentlig vi er? Fy faen som misantropien svulmer, men jeg må bare le over hvor latterlig det er.

 

At menneskeheten er intelligent er det største bullshitet jeg noensinne har hørt.

 

WTB romskip så jeg kan forlate faenskapet. Jeg er bare lei, jeg gidder rett og slett ikke mer av dette tullet. Anonym poster: 2a69a1df2fc4aa38c4c51635bad9166a

[AnonymDiskusjon]

Sliten... Jeg er bare så ufattelig sliten om dagen! Jeg har håpet de siste dagene at det har vært fordi jeg nettopp har flyttet! Det tar på, man blir sliten! Men jeg har begynt å legge forskjell til hvordan man blir sliten nå! Og dette er den dårlige versjonen av sliten! Sånn man blir når man har strevet for lenge med noe, tenkt for mye og hatt for mye å vurdere. For mye tenking og for mye energi til meningsløse ting! Siste dagene har vært et evig rot! Alt har gått i ett, ikke fått noe ut av dagene!

 

Både rydding, utpakking og luftinga av bikkja burde vært gjort! Jeg har gjort det egentlig, men ikke like gjennomført og skikkelig som det burde vært gjort!

 

Føler meg skikkelig udugelig pga det! Føler jeg gjør det dårlig ovenfor samboeren min! Og den følelsen er helt forferdelig og driver meg lengre og lengre ned!

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg! Har mest lyst til å bare legge meg til å sove og ikke stå opp på et par dager, men vanskelig med jobb Anonym poster: afef4f98b95d02ced0819cca307d52c9

[Partlow]

Hei, håper noen kan hjelpe meg.

Er en jente som sliter med å leve mitt eget liv.

Jeg er nok litt for snill og redd for å si nei. Lar veldig enkelt folk herse over meg og styre livet mitt.

Har lyst til å skaffe meg noen gode bøker om å få bedre selvtillitt, ryggrad o.l, noen som har noen gode boktips?

 

Det er vanskelig å leve slik man ønsker. Selv for mange som tilsynelatende er lykkelige. Men jeg er overbevist om at alle kan få det bedre med seg selv. For å bruke en analogi: vi er ikke alle utstyrt fra naturens side med den beste fysikken. Noen kan aldri bli maratonløpere, tungvektsboksere eller sjakkspillere. Men alle kan gjøre noe med, og forbedre det de har fått utdelt. Sånn tror jeg det er med ens egne tanker rundt livet og: alle kan få det bedre med seg selv og med livet sitt.

 

Så punkt 1 - vit at du har kapasitet til å gjøre ditt eget liv lettere å leve.

 

Du konkretiserer jo allerede en del av problemet her. Du er litt for snill. Selve snillheten din er allikevel kanskje ikke nødvendigvis problemet i seg selv - man kan godt være veldig snill og allikevel leve et godt liv. Men, dog. I en verden av ulver risikerer man desverre å miste seg seg selv ved å ved la ens egne interesser og ønsker forvitre. Det blir fryktelig slitsomt i lengden. Dødelig for noen. Man er unektelig nødt til å pleie sine egne interesser fremfor andres noen ganger. Hvis ikke klarer man ikke å fungere som menneske. Og fungerer man ikke selv, klarer man verken hjelpe seg selv eller andre. Det blir en nedadgående elendighetens spiral.

 

Så punkt 2 - om man vil positivt stabilisere eget liv, må man fungere noenlunde bra. Og for å få det bra må man pleie seg selv tilstrekkelig. Det innebærer kropp og helse (kroppen er sjelens tempel som det heter så fint), utdanning og jobb, og trolig viktigst: ens eget mentale vel som innebærer selvbilde og selvtillit.

 

Du må begynne en plass. Jeg synes du skal lese ordene du har skrevet her noen ganger, jeg. "Er en jente som sliter med å leve mitt eget liv. Jeg er nok litt for snill og redd for å si nei. Lar veldig enkelt folk herse over meg og styre livet mitt." Jeg synes de forteller veldig mye om situasjonen din, og jeg tror du er (paradoksalt nok) veldig bevisst over den. Og det er bra! Når man har lokalisert et problem er det betraktelig lettere å løse enn om man ikke vet hvor problemet befinner seg. Jobb ut i fra dette.

 

Så punkt 3 - prøv å bli kjent med problemet ditt. Prøv å konkretiser det abstrakte. Deretter kan du utfordre deg selv der du sliter. Og det kan du absolutt klare!

 

Men ting tar som kjent tid, og håpløsheten er en trofast kamerat. Derfor er det lov til å be om hjelp. Noen andre kan definitivt ikke løse problemene for deg, men å fortro seg til noen kan absolutt hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Andre kilder som internett og bøker kan også hjelpe deg på vei. Men, det er kun du selv som kjenner deg slik du gjør, og kun du selv som kan omsette kunnskap i positiv handling.

 

Så punkt 4 - du må ta tak i det selv. Ingen kan gjøre det for deg. Men det er lov til å spørre om hjelp på veien.

 

Jeg er en veldig fan av å lese. Jeg tror kunnskapstilegning gjennom lesing kan være med på å bygge en sterk og selvsikker personlighet og karakter. Så det vil jeg anbefale deg. Men det må utsettes i praksis på et vis, for kunnskap i seg selv er verdiløst om det ikke praktiseres.

 

Så punkt 5 - Goethe kan attribueres med mang et klokt sitat, men det følgende inneholder noe grunnleggende (fritt etter hukommelsen). "Å vite er ikke nok; vi må bruke. Å ville er ikke nok; vi må gjøre"

 

Av selvhjelpsbøker finnes det så mye rusk at jeg vet ikke om jeg kan anbefale noe. Noen bøker kan imidlertid fungere som inspirasjon. Dette kan like gjerne være romaner. Søk litt rundt på nettet etter inspirasjon. Faktisk vil jeg anbefale deg å se rundt på dette forumet. Her finnes en enorm mengde livserfaringer og inspirasjonskilder og til og med personer å kommunisere med.

 

Så et lite forbehold. Jeg prøver ikke å påtrykke deg en universal "livsforbedringsmodell" her. Det er bare tanker, tanker jeg vet har hjulpet meg selv og som jeg håper kan hjelpe deg.

 

Jeg er dønn sikker på at du kommer til å få det bedre med deg selv jeg. 100%

Endret 14. april 2012 av Partlow

[del_diablo]

Trinn 1, ta Sarotex.

 

Trinn 2, holde på i noen uker

 

Trinn 3, slutte, for å se effekten

 

Trinn 4, følge seg ekstrem opplagt, våken, fordøyer maten som man skal

 

Dag 1, effekten varte i 2 dager ca. Sluttet dag 0, virkelig herlig dag 1(sov ikke helt bra, men greit nok) og 2. Så blir det kveld. Burde ha sutti oppe hele natta, gått på skolen, I stede la jeg meg, 23, da jeg følte meg i toppform. Lå hele natta og rullet på noe underligvis, og drømte ikke om noe bra heller.

Dag 2, våker og føler meg sliten. Går på skolen, blir ferdig, går hjem, og klarer ikke å få meg selv til å gå å legge meg, selv om jeg er helt utslitt.

Så åt jeg middag, og er fortsatt mett. I går så ble jeg sulten igjen og hadde massevis av energi. Åt tilogmed mindre enn i går. Og all matlysten er omtrent borte, selv når jeg var sulten. Å gå tilbake til pillene undertrykker bare smertene, og gjør det ingenting bedre.

 

Så konklusjonen er: Aldri slutt på sløvende piller

[L4r5]

Bråslutta du?

[del_diablo]

Nei, sitter fortsatt å lurer om jeg skal ta mer eller ikke. Har per definisjon aldri blitt opplært i å slutte med medisin på korrekt måte heller

På den ene siden, så vet jeg at jeg ikke klarer å holde medselv uthvilt naturlig, på den andre siden misliker jeg langtidseffektene(sløvhet, nedsatte prestasjon, etc).

 

Edit: Er fortsatt også på minstedosen, 10mg(1 tablet per dag, taes kveld), gått på det siden desember

Endret 18. april 2012 av del_diablo

[Sitronsaft]

Tror det er på tide at jeg bruker denne tråden for hva den er verdt.

 

Jeg er gutt på 20 år, har et ok utseende, flink på skolen, sosialt flink, kommer fra et trygt hjem og egentlig de beste forutsetningene for å ha et godt liv.

 

Men jeg føler meg likevel helt verdiløs, og at livet er tomt og meningsløst. De siste årene har det gått opp for meg at jeg er avhengig av andre mennesker. Jeg klarer ikke å være alene over lengre tid, jeg blir rastløs og deprimert. De siste månedene har det blitt vanskelig å gå til sengs alene. Det føles bare tomt og kaldt, rommet blir så enormt stort og jeg skulle ønske jeg hadde en kiste eller noe jeg kunne gjemme meg i. Dagene går ofte med til at jeg ligger i sengen til langt på dag og ser på serier, og kanskje jeg bare sover litt til fordi jeg ikke orker tanken på å gjøre noe konstruktivt som å dra på byn eller faktisk lese til eksamener.

 

I tillegg føler jeg meg som en slave. Jeg er i en situasjon hvor jeg skal velge (høyere) utdanning videre, og over alt står det "En verden av muligheter!" og alt er så flott, men for meg blir det kun én mulighet, nemlig å studere i 3-5-8 år, bli en snill samfunnsborger og leve stille og rolig, jobbe 7-16 hver dag og oppføre meg. Spørsmålet er ikke om jeg skal studere eller hva jeg vil gjøre med livet mitt, det er hva jeg skal studere, og hvor snart jeg skal bestemme meg for noe. Jeg føler et enormt press fra familie, venner og samfunnet til å kaste meg inn i noe jeg ikke er komfortabel med. Jeg vet ikke om jeg har krefter til dette.

 

Det verste med alt er at jeg står helt alene i alt dette. Hva er vitsen om man ikke kan dele opplevelsene og livet med noen? Jeg vet at jeg har mye å by på, og at det fins noen der ute for meg, men hvordan skal jeg finne dem? Hvordan skal jeg møte dem? Jeg går inn på "all the lonely people"-tråden med et desperat håp om at noen der vil sende meg en pm, at vi møtes og at jeg på den måten finner "the love of my life", men slikt skjer jo ikke i det virkelige liv. Jeg traff en jente på byn nylig, som er den eneste måten jeg ser for meg at jeg kan møte nye mennesker, men hun kunne trolig kommet rett fra Paradise Hotel, og virkelig det eneste kunne tilby var kroppen sin. Jeg ønsker noen jeg kan tilfredsstille og bli tilfredsstilt av intellektuelt, en jeg kan se en film med og faktisk prate om filmen etterpå, en som jeg kan være med selv om jeg er i dårlig humør, en jeg kan gjøre basalt enkle ting med, som å høre musikk, en jeg kan drukne sorgene med om anledningen krever det.

 

På toppen av det hele føles alt dette som luksusproblemer, problemene mine er liksom ikke store nok til at jeg kan synes synd på meg selv, og jeg vet jo at det uansett ikke hjelper å deppe. Så jeg klarer faktisk å synes synd på meg selv for å synes synd på meg selv. Jeg tenker ofte at jeg er for smart for mitt eget beste, at jeg tenker for mye, at jeg "bare må leve mer i nu-et". Men jeg kommer jo i den samme elendige spiralen hver gang, og er fullt klar over det. Er kanskje ikke så smart likevel, da.

[AnonymDiskusjon]

Har ikke noe løsning, men om det er en trøst så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i det du skriver. Nå har jeg noen å dele tilværelsen med da, men det ordner på ingen måter alt. Er selvfølgelig utrolig godt å ha en å støtte seg til, ellers hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Men kjenner veldig på presset du nevner fra samfunnet, og kjenner det bygger seg opp, føler jeg får mindre og mindre toleranse for hver dag. Har allerede kommet meg gjennom noen jævlige år med medisiner og dritt, og aner ikke hvordan jeg klarte å finne kreftene til å komme meg gjennom det, men nå kjennes det ut som jeg er på vei ned igjen. Fuck this shit. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[Sitronsaft]

Helt siden jeg "fikk smaken" på jenter i slutten av 10. klasse har jeg hatt en mentalitet som sier at uansett hvordan ting går i livet mitt, så har jeg det greit om jeg har noen å dele alt med. Har liksom alltid hatt noen punkter som er viktige, f.eks. hvordan er forholdet til familien, hvordan er skoleprestasjonene, hvordan går treningen. Og sist men ikke minst hvordan står det til med kjærlighetslivet. Uansett hvor mye dritt jeg har møtt på de forskjellige frontene har jeg alltid prioritert dette med kjærligheten, og jeg innser nå i ettertid at jeg har brukt ufattelig mye tid og energi på å finne den rette.

 

Sannheten er at jeg hadde ett kortvarig forhold på vgs, og jeg føler jeg har kastet bort mye tid. Selv om jeg i dag føler jeg har vokst litt fra dette, at jeg ikke MÅ ha noen, så føler jeg fremdeles et sterkt behov for å ha noen. Jeg er på en måte overbevist om at det ville gjort alt så mye bedre. Både for meg og denne personen.

 

Til tider har det vært vanskelig å skille mellom ekte følelser for et annet menneske, og ønsket om å ha noen. Er jeg forelsket i personen, eller er jeg forelsket i forelskelsen?

[AnonymDiskusjon]

Blergh, da er det snart tiden for det igjen..

"Finn sommerjobb" sier de, til meg som 23-åring uten jobb og en selvtillit på bånn. ALle søknader krever nesten ingeniørutdannelse for å stå i kassa på Rema og blabla.

Alle jobber krever selvstendighet når mitt størte problem er at jeg aldri har rett. Alle andre vet den bedre løsningen, så hvorfor skal jeg kaste bort folk sin tid ved å være i nærheten når jeg ikke får til basic stuff..

Så blir nok nok en bedriten sommer..

 

Eneste jeg har å være litt fornøyd med er min evne til å lære kunnskap og ikke praktiske ting, men er kronisk udugelig når det gjelder å konsentrere meg. Jeg.. klarer ikke føles det som, har så god tid, trenger ikke gjøre det nå.

 

Ikke hjelper det at det virker som alle andre har et godt sosialt liv/er fornøyd med det sosiale livet de har her, mens jeg sitter inne på hybelen mer eller mindre hele tiden og majoritetene av turer ut er mathandling som også blir den eneste mosjonen jeg får..

 

Blergh, må vel bare ha en liten utlufting. Drittkveld. Anonym poster: d3720156a1b04e2147abb5f4a81ba9b3

[LarZen]

Æsj, min psyke er som en berg å dalbane..og nå er jeg på vei ned igjen etter en stabil periode. En kjenner bare hvordan håpløsheten og mørket senker seg over en. Må fyre opp et spill eller film/serie å bare "forsvinne" litt fra møkka. Om bare for en stund.

[Nøbe]

Sukk, kunne jeg bare levd alene som en leopard hadde livet blitt bedre, men er programert til å leve i en flokk. Blir deprimert og sliten av å ikke være rundt andre, men blir sliten og deprimert av å være med andre. Tvinge meg selv ut blandt andre for å prøve å unngå å være deprimert, ganske patetisk. Når jeg kan være meg selv blandt andre så kjenner jeg at solen skinner men som regel setter jeg på min ^ jeg er enig med alt du sier og har ingenting jeg skulle ha sagt selv ^ auto pilot. Som regel når jeg er blandt andre tenker jeg alltid på pc-en hjemme som jeg kan forsvinne i, men når jeg kommer hjem drømmer jeg om et kjekt sosialt liv. Jeg lever vel for å dø basically.

[AnonymDiskusjon]

Altså - ikke misforstå det jeg skriver nå...jeg tenker ikke gjøre hva jeg skriver, men tankene kan høres ut som jeg har lyst - jeg må bare finne et sted å sortere dem.

 

de som skal bry seg om meg, dvs bestevenner og venner, hakke tid for mange av dem, og de som har gjør så godt de kan, men veier ikke savnet etter de som burde ha brydd seg.

 

Og det er det som sliter - jeg har tydeligvis idealer om venner som er utdatert, at de skal bry seg, selv ta kontakt, selv være interessert i å finne på noe eller for guds skyld plukke opp når vennen sier ifra at mangel på det ikke er ok...ikke bare svare:

 

"jeg har sagt det før - og sier det gjerne igjen! ta meg som den jeg er (ikke prøv å forandre meg), eller bare gi faen i meg "

 

Jeg mener - hvem svarer det når bestevennen din kommenterer at han skulle ønske du tok mer kontakt? Bare for meg synger det der av likegyldighet - tar jeg feil?

 

For 5 år siden vurderte jeg 90% av året å hoppe av, for 4 år siden stoppet det etter noe skikkelig tull, men nå skal jeg snart flytte for meg selv...hva skal jeg da gjøre når de nærmeste vennene (geografisk) ikke tar seg bryet en gang å ta kontakt? - og nei, jeg prøver, stort sett alltid jeg som tar kontakt og vil finne på noe, så føler ikke jeg kan gjøre noe annet...

 

Den siste tiden slår det meg virkelig om innsatsen var verdt det? Jeg mener - jeg har en god karriere, jeg har vanvittig god økonomi - spesielt for alderen og bakgrunn, men det føles som noe mangler...

 

Jo mer jeg har tenkt på det, så virker det som enten kjærste eller at de vennene som jeg opplever tar meg for gitt, bare skal bry seg mer..eller som jeg er fristet å si; do a fucking effort

 

 

Tar jeg i, eller hva i alle dager foregår? forventer jeg for mye, er jeg for "gammel" i tankegangen, eller hva?! *forvirret*

Anonym poster: e7f16ec78e8300a876c00d9732e569a2

[Catkin]

Det gjør så vondt at jeg kjenner en trang bakerst i halsen til å kaste opp syv sorger og et helt liv med svik. Jeg ville se fremover. Ikke la dette her ødelegge meg og knuse meg til tusen biter igjen.

[Sitronsaft]

Til han anonyme over meg: kjenner meg veldig igjen. Og helt enig i at det virker likegyldig å si "Aksepter meg som jeg er eller gi faen" i den settingen der. MEN, det kan også være at den personen er i en fase hvor han/hun har funnet seg selv, og det er viktig å stå på egne ben osv. At de faktisk har et sterkt behov for å få være seg selv, uten å bli "rettet på" av andre. Men mest sannsynlig er de også likegyldige.

 

Mistet selv bestekompisen min på barneskolen pga jeg sluttet å ta kontakt. Jeg så aldri på ham annerledes, det bare skjedde litt tilfeldig at han tok kontakt oftere enn meg, og til slutt bare ventet jeg på telefon fra han. Til slutt gadd han ikke ta kontakt, og vennskapet bare forsvant litt og litt.

 

Selvfølgelig føler du at noe mangler om det går "dårlig" på vennefronten. Penger og karriere er ikke alt. Om dem du ser på som vennene dine ikke viser noe særlig initiativ eller ønske om å være med deg, hvorfor ikke prøve å finne andre venner? Er dette noe du har vurdert?

[AnonymDiskusjon]

Til han anonyme over meg: kjenner meg veldig igjen. Og helt enig i at det virker likegyldig å si "Aksepter meg som jeg er eller gi faen" i den settingen der. MEN, det kan også være at den personen er i en fase hvor han/hun har funnet seg selv, og det er viktig å stå på egne ben osv. At de faktisk har et sterkt behov for å få være seg selv, uten å bli "rettet på" av andre. Men mest sannsynlig er de også likegyldige.

 

Mistet selv bestekompisen min på barneskolen pga jeg sluttet å ta kontakt. Jeg så aldri på ham annerledes, det bare skjedde litt tilfeldig at han tok kontakt oftere enn meg, og til slutt bare ventet jeg på telefon fra han. Til slutt gadd han ikke ta kontakt, og vennskapet bare forsvant litt og litt.

 

Selvfølgelig føler du at noe mangler om det går "dårlig" på vennefronten. Penger og karriere er ikke alt. Om dem du ser på som vennene dine ikke viser noe særlig initiativ eller ønske om å være med deg, hvorfor ikke prøve å finne andre venner? Er dette noe du har vurdert?

 

jeg har vurdert, men selvtilliten der ekke så bra - er liksom:

Sykling

Rulleskøyter

foto

shopping

dubbedingser

gaming

etc

 

det går i...bare listen, komisk nok virker lang nok, men finner ingen som gidder bruke spesielt mye tid sammen med meg uansett. Jeg har noen som er der uansett, og de prøver, men er det litt smertefulle når de du er glad i gir faen, så blir det vanskelig uansett å finne noen andre....litt som tåken over tanksen i bf3...du ser ikke gjennom, eller inn, du må bare vente til den forsvinner og håpe du ser klart da.

Nå er jeg i humør at å egentlig være med noen ikke er noe god ide, fordi jeg er nedbrutt av de...samtidig så ønsker jeg jo å være med noen, men ganger liksom i meg når jeg ikke blir ferdig med det der..

 

Hva angår hun som sier det så oppleves hun litt som egoistisk og...sa vi måtte ta det opp, og en annen bestevenn skrev hva jeg burde skrive så det ble nøytralt, hun svarte bare at hun ikke ville snakke nå for da ville det koke over for henne...en uke senere har vi enda ikke pratet, selv om hun har kontakt med andre...

 

Anonym poster: e7f16ec78e8300a876c00d9732e569a2