Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Danielx91]

Hei. Jeg trenger å snakke med noen. Først så vil jeg fortelle min livshistorie så langt. 

Jeg ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt i oppveksten min. Min far rømte til sjøen som fisker, min mor var alkoholiker (fremdeles er det) Flyttet fra min mor når jeg var 18-19 år i kommunal bolig. Kom inn i nav-systemet, gjorde forskjellige tiltak som feks brisk kompetansesenter, sens, folkehøgskole, på denne tiden sleit jeg med MYE sosial angst, så jeg klarte ikke å fullføre noe av det. Gikk gjennom "behandling" som var noen samtaler med psykolog, han ga meg midlertidig atypisk autisme, fikk avslag på modum bad på grunn av at dem mente at jeg hadde midlertidig utviklingsforstyrrelse som medførte depresjon og sosial angst, dem hadde ikke et egnet tilbud for meg. Så ble veien videre...., Min daværende fastlege skrev ut benzodiazepiner i 10 år uten noen kontroll eller oppfølging, jeg ble veldig innesluttet og apatisk av den medisinen. Jeg og min far kom i kontakt på den tiden men det var veldig vanskelig å få kontakt med meg, jeg kunne finne på å plutselig kutte kontakt med dem i flere måneder, det skjedde en del ganger. Først i 2020 fikk pappa litt kontakt, nok til å få meg innlagt på psykiatrisk, da ble benzoen kuttet med en gang, jeg er veldig takknemlig for han på grunn av det. I nyere tider så har min "midlertidig atypisk autisme" blitt forandret til PTSD., min fastlege undres derimot hvorfor den ikke ble forandret til k-ptsd. Jeg anmeldte min overgriper en eller annen gang i 2021, det tok 2 år før jeg fikk vite at det ble rettsak, i mars / april 2023 kom saken min opp i rettsapparatet, jeg "vant" i både tingretten og lagmannsretten. Det som skjedde rett før hele rettsprosessen begynne var at jeg skrev et innlegg på facebook der jeg la alle følelser i det, som var om både min overgriper (mannlig barnevakt) og foreldrene mine, som totalt ikke klarte ansvaret sitt. Det innlegget har såret pappa dypt men også stefamilien, i tillegg til at alle familie-medlemmer på far sin side kunne lese det. Min far er ikke lett å snakke med på grunn av at han ikke forstår hva psykisk helse gjør med mennesker, det har han sagt selv. Jeg la ut det facebook-innlegget på grunn av jeg så at det var den eneste måten der og da som jeg kunne forklare på men det gikk langt i fra det jeg hadde håpet på. Min pappa og stemor har gjort mye for meg i voksen alder, det skal jeg ikke nekte på men han ga meg ikke det jeg trengte mest, forståelse, i tillegg så skyvde han farsrollen sin på min stemor, hun ble mellomleddet og megler som hun ikke vil være mer, som er forståelig. For at det skal bli gode relasjoner med stefamilien så må det først bli en god relasjon mellom meg og pappa. Han har stilt to krav til meg, kontakte fastlegen og begynne å jobbe. Jeg skal kontakte fastlegen min men jeg vet ikke hva han kan hjelpe meg med siden han ikke vil søke meg til noen som helst plasser. Det med jobb, jeg er uføretrygdet, begynnte ikke for lenge siden med rutiner som for eksempel god døgnrytme, bedre kosthold, være ute, trening og finne en måte å akseptere fortiden min på. Jeg er ikke klar for jobb enda, med tiden er det mulig. Min far har hjerte-problem å det er ikke sikkert hvor lenge han har igjen å leve. Jeg har beklaget til far og stemor, tilgitt far, men han har ikke gitt meg noen hjertefølt beklagelse. Han mener også at jeg har schizofreni som jeg ikke er diagnotisert med, fikk vite av stemor at han skrev det i sinne. Han har skrevet at jeg vil alltid være sønnen hans og at det kan ikke forandres. 

Jeg går ikke lenger på medisiner, verken benzo, antidepressiva eller noe. 

Det jeg sliter med nå til dags er en mistro mot helsevesenet, en ekstrem sorg for oppveksten som jeg ble frarøvet av og tiden jeg mistet på grunn av meg selv, i tillegg til tanken at jeg blir også eldre i framtiden, at foreldrene mine skal dø en eller annen gang, mye ensomhet og ptsd, kanskje k-ptsd. Mulig jeg ikke har "normal" hukommelse. Betaler ned på gjeld. Har bolig som ikke er langt unna fra den kommunale leiligheten jeg bodde i, nesten i samme gate siden jeg var 18-19., kjenner at jeg vil flytte men kan ikke enda. Mange dårlige minner her siden det er nesten samme gate.

Hva tror dere? Har dere noen forslag eller råd til meg? Takk for svar. 

Endret 30. juni av Danielx91

[Gjest c12db...5ed]

Faen ass. Noen ganger møter man på en dag som bare er så dritt at den dunker ut det meste de siste 5 årene. Man ser det aldri komme. Passer aldri bra. Rett i hjertet.

Ikke noen jeg kjenner som jeg vil prate med det om. Eneste plassen jeg føler meg komfortabel å klage litt er der jeg er forholdsvis anonym, som her. På tide å booke psykolog igjen tenker jeg.

Anonymous poster hash: c12db...5ed

[BadCat]

On 30.6.2024 at 10:13 PM, Danielx91 said:

Hva tror dere? Har dere noen forslag eller råd til meg? Takk for svar. 

Det er lite gunstig å trø der man har slitt tidligere. Går man i vante omgivelser er det ikke til å unngå at gamle opplevelser og tanker vil komme frem og begynne å kverne i hodet. Å se nye omgivelser og tenke nye tanker er bra for alle. Mye kan komme på autopilot når man har trødd noen år i en sti. Det er viktig å fornye seg med noen års mellomrom, i alle fall hvis man er ugift og uten barn.

Nye omgivelser kan hjelpe mye, men man må planlegge og sørge for at man ikke kommer skjevt ut fra starten på det nye stedet. Du bør gjøre en innsats, så mye som nødvendig, for å komme i orden i løpet av rimelig tid.

Endret 9. juli av BadCat

[Gjest 2440a...e12]

Danielx91 skrev (På 30.6.2024 den 10:13 PM):

Hei. Jeg trenger å snakke med noen. Først så vil jeg fortelle min livshistorie så langt. 

Jeg ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt i oppveksten min. Min far rømte til sjøen som fisker, min mor var alkoholiker (fremdeles er det) Flyttet fra min mor når jeg var 18-19 år i kommunal bolig. Kom inn i nav-systemet, gjorde forskjellige tiltak som feks brisk kompetansesenter, sens, folkehøgskole, på denne tiden sleit jeg med MYE sosial angst, så jeg klarte ikke å fullføre noe av det. Gikk gjennom "behandling" som var noen samtaler med psykolog, han ga meg midlertidig atypisk autisme, fikk avslag på modum bad på grunn av at dem mente at jeg hadde midlertidig utviklingsforstyrrelse som medførte depresjon og sosial angst, dem hadde ikke et egnet tilbud for meg. Så ble veien videre...., Min daværende fastlege skrev ut benzodiazepiner i 10 år uten noen kontroll eller oppfølging, jeg ble veldig innesluttet og apatisk av den medisinen. Jeg og min far kom i kontakt på den tiden men det var veldig vanskelig å få kontakt med meg, jeg kunne finne på å plutselig kutte kontakt med dem i flere måneder, det skjedde en del ganger. Først i 2020 fikk pappa litt kontakt, nok til å få meg innlagt på psykiatrisk, da ble benzoen kuttet med en gang, jeg er veldig takknemlig for han på grunn av det. I nyere tider så har min "midlertidig atypisk autisme" blitt forandret til PTSD., min fastlege undres derimot hvorfor den ikke ble forandret til k-ptsd. Jeg anmeldte min overgriper en eller annen gang i 2021, det tok 2 år før jeg fikk vite at det ble rettsak, i mars / april 2023 kom saken min opp i rettsapparatet, jeg "vant" i både tingretten og lagmannsretten. Det som skjedde rett før hele rettsprosessen begynne var at jeg skrev et innlegg på facebook der jeg la alle følelser i det, som var om både min overgriper (mannlig barnevakt) og foreldrene mine, som totalt ikke klarte ansvaret sitt. Det innlegget har såret pappa dypt men også stefamilien, i tillegg til at alle familie-medlemmer på far sin side kunne lese det. Min far er ikke lett å snakke med på grunn av at han ikke forstår hva psykisk helse gjør med mennesker, det har han sagt selv. Jeg la ut det facebook-innlegget på grunn av jeg så at det var den eneste måten der og da som jeg kunne forklare på men det gikk langt i fra det jeg hadde håpet på. Min pappa og stemor har gjort mye for meg i voksen alder, det skal jeg ikke nekte på men han ga meg ikke det jeg trengte mest, forståelse, i tillegg så skyvde han farsrollen sin på min stemor, hun ble mellomleddet og megler som hun ikke vil være mer, som er forståelig. For at det skal bli gode relasjoner med stefamilien så må det først bli en god relasjon mellom meg og pappa. Han har stilt to krav til meg, kontakte fastlegen og begynne å jobbe. Jeg skal kontakte fastlegen min men jeg vet ikke hva han kan hjelpe meg med siden han ikke vil søke meg til noen som helst plasser. Det med jobb, jeg er uføretrygdet, begynnte ikke for lenge siden med rutiner som for eksempel god døgnrytme, bedre kosthold, være ute, trening og finne en måte å akseptere fortiden min på. Jeg er ikke klar for jobb enda, med tiden er det mulig. Min far har hjerte-problem å det er ikke sikkert hvor lenge han har igjen å leve. Jeg har beklaget til far og stemor, tilgitt far, men han har ikke gitt meg noen hjertefølt beklagelse. Han mener også at jeg har schizofreni som jeg ikke er diagnotisert med, fikk vite av stemor at han skrev det i sinne. Han har skrevet at jeg vil alltid være sønnen hans og at det kan ikke forandres. 

Jeg går ikke lenger på medisiner, verken benzo, antidepressiva eller noe. 

Det jeg sliter med nå til dags er en mistro mot helsevesenet, en ekstrem sorg for oppveksten som jeg ble frarøvet av og tiden jeg mistet på grunn av meg selv, i tillegg til tanken at jeg blir også eldre i framtiden, at foreldrene mine skal dø en eller annen gang, mye ensomhet og ptsd, kanskje k-ptsd. Mulig jeg ikke har "normal" hukommelse. Betaler ned på gjeld. Har bolig som ikke er langt unna fra den kommunale leiligheten jeg bodde i, nesten i samme gate siden jeg var 18-19., kjenner at jeg vil flytte men kan ikke enda. Mange dårlige minner her siden det er nesten samme gate.

Hva tror dere? Har dere noen forslag eller råd til meg? Takk for svar. 

Jeg leser om en ufattelig sterk person. Som kjemper og ikke gir opp. 

Jeg blir lei meg fordi vi som har opplevd så mye vondt og skadelig ikke bare må kjempe en daglig kamp inne i oss, men også kjempe for å få hjelp, støtte og forståelse. Det er urettferdig at vi kan ende opp med å bli sviktet så til de grader gjennom det voksne livet også. 

I utgangspunktet skal vi få og fortjener all den hjelp og støtte for å legge det vonde bak oss og skape et så godt liv som mulig fremover. Vi fortjener det så sinnsykt. 

Tenk den dagen vi får ordentlig hjelp, hvor enorm ressurs vi egentlig er. 

Det er ikke rart du har denne mistroen til helsevesenet. Men jeg håper du aldri gir deg, for det finnes faktisk mennesker som kan og vil hjelpe. Man må bare lete. 

Forstår godt at du har en sorg over tapt barndom. Ingen fortjener å bli frarøvet barndommen. Jeg prøver ihvertfall å tenke at det desverre ikke er noe jeg får gjort noe med. Plassere skylden der den hører hjemme. Det eneste jeg kan gjøre noe med er livet mitt fremover. At jeg skal gjøre alt i min makt for at det som skjedde meg når jeg var barn, ikke skal ødelegge mer for meg. Ta tilbake makten over mitt eget liv. 

Anonymous poster hash: 2440a...e12

[Gaea]

Når jeg trodde at livet mitt ikke kunne bli verre, så joda..vet ikke hvordan skal overleve alt jeg står i...

[Gjest d82cb...c9a]

Jeg er så lei av å føle meg dårlig, uansett hva jeg gjør. Så lei av å tvile på at andre bryr seg om meg eller er glad i meg, så lei av å ikke føle meg god nok. Jeg prøver alle strategier jeg har lært i terapi, men det strekker ikke til. Føler meg så udugelig og forferdelig. Når jeg ser i speilet ser jeg bare et misfoster som aldri kom dit det skulle i livet. De vonde tankene er der HELE TIDEN. 

Jeg skjemmes sånn. Vennskap, kjæreste, det å skulle stifte egen familie, det kommer ikke til å skje, det er så urealistisk. Jeg takler ikke vennskap eller forhold fordi jeg blir så vanvittig sjalu. Så mange problemer, jeg finner ikke noe som er riktig eller bra. 

Vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, en del av meg skulle ønske jeg bare kunne kutte ut alle mennesker jeg kjenner og flytte til en hytte langt inne i skogen, men jeg hadde nok blitt ensom og redd. 

Føler ikke at jeg passer inn noen steder. Skal snart begynne i gruppeterapi. Jeg lurer på om jeg passer inn der, kanskje jeg får en venn, jeg vet ikke. 

Har mest lyst til å hylgrine i armene på noen, jeg kunne kanskje gjort det med mamma men hun er langt unna. Jeg har vondt.  

Anonymous poster hash: d82cb...c9a

[Gjest fa9ef...bae]

Jeg tror jeg må slutte i jobben min og finne en kontorjobb hvor jeg kan ha hjemmekontor for alltid, slik at jeg kan fullstendig isolere meg fra samfunnet. Jeg er så lei av å bli trigget og konstant påmint alt jeg mangler, alt jeg ikke har fått til, jeg klarer ikke bli lykkelig med mindre jeg holder meg unna alt og alle. 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

[Evil-Duck]

En rekke innlegg er fjernet, dette er ikke tråden for å diskutere generelle behandlingsmetoder, big pharma konspirasjoner og å klage på moderering. Tråden er til for å få lette på tunge tanker når en har det tungt og å bli sett og hørt. Om en ønsker å diskutere alternative og ikke alternative behandlingsmetoder mot psykisk sykdom kan  en opprette en egen tråd for dette. 

Modereringen skal ikke kommenteres i tråden. 

Endret 12. september av Evil-Duck

[Gjest cb869...41b]

Jeg føler tilstanden har dalt litt ekstra den siste tiden. Det begynner å bli slt for lett å skli inn i gamle tankemønstre. Ting som jeg ikke har kjent på på lenge. Har klart etter intens jobbing i flere år å endre på tankemønster, trodde jeg. Men det sniker seg tilbake, at jeg ikke burde være sammen med noen, for uansett så ender jeg opp med å skuffe de rundt meg, som igjen gjør at jeg blir fullstendig knust. Hjelper heller ikke da at jeg er med en som er ekspert på å dra frem den følelsen meg jevne mellomrom. Jeg gjør det ikke med vilje, jeg gjør mitt beste for at de jeg er glad i skal ha det bra. Kanskje jeg faktisk er helt ubrukelig.

Så kverner det så utrolig mye på fremtiden, skal jeg hoppe i det, bli singel, gå min egen vei, drite i a4 livet med barn og alt, som jeg vet jeg ikke vil passe inn i, eller skal jeg bli. Jeg er jo tross alt uendelig glad i min samboer, og vil dele livet med hen, egentlig, men vi vil så forskjellige ting fremover, og tanken på å stikke knuser meg. Jeg vil ha selvstendighet, ikke forplikte meg til et livslangt ansvar og sitte deprimert om noen år, nedgravd i fortvilelse over å være fanget i a4, tilværelsen med barn og familieliv. En bitteliten del av meg ønsker å se hva som skjer om jeg lar det skje, men for det meste så skremmer det meg, for jeg vet jeg da gir opp så mange andre ting som jeg aldri får tilbake. Jeg vet også hvor komplisert alt blir vet et brudd med barn i bildet. Det er bare så vanskelig å gi slipp på noen man har delt så mye med, og egentlig vil bare være med resten av livet.

Anonymous poster hash: cb869...41b

[del_diablo]

Jaja karer, da var Body Fuel Melatonin ute av produksjon og lager.
Skulle ha bestilt 1800 doses når man hadde sjansen. 

[Gjest 30d99...9cc]

Er litt lei meg om dagen, tenker mye på at jeg har vært singel veldig lenge nå og hvor mye jeg savner et forhold.

 

 

Jeg fant for en stund siden ut at jeg har lyst å etablere meg og få barn. Det var ikke noe jeg tenkte på i tenårene/tidlig 20'årene. Men nå som jeg nærmer meg 30 kjenner jeg at det hadde vært hyggelig med egen familie.

 

Jeg selv kommer fra en veldig liten familie, jeg er den eneste (bortsett fra min søster) som er under 50 år. Jeg tenker mye på at jeg kanskje ender opp uten noe som helst familie hvis jeg ikke klarer å etablere en selv...

 

Samtidig føler jeg meg litt dust som klager og bekymrer meg for dette. Det fins mange mennesker som har mye større problemer enn meg, og livet mitt er egentlig ganske bra sånn ellers. Så egentlig har jeg ikke noe å klage på. Men jeg føler alikevel på et savn.

 

Siden jeg er mann så kan jeg ikke ta opp dette med noen andre i min omkrets, det blir for kleint, og jeg er ikke sikker på at de ville forstått...

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

[Stripete]

Jeg er sliten.. Det er så mørkt og det hjelper ikke å snakke med noen for det tenner ikke noe lys i det hele tatt. Har gått i gruppeterapi nå en stund og innså i dag at det er ingen der heller som bryr seg og jeg passer ikke inn der heller. Skulle møte likesinnede, men syns alle der er mer vellykket enn meg men de har i tillegg større problemer enn meg. Skal gå til jul ish og så slutter jeg. 

Vet ikke helt hvorfor jeg alltid er den stygge andungen, er ikke mulig å drømme seg bort heller, jeg gjorde det mye før for flere år siden men nå klarer jeg ikke dagdrømme lenger. Vurdert en stund å melde meg som frivillig som besøksvenn for eksempel men jeg har ikke noe å bidra med. Det er bare tomt og når folk ikke liker meg så tviler jeg på at besøksvenn er noen god ide. 

Nei jeg skjønner ikke det her, skjønner ikke livet lenger. Er bare trist. 

 

[Laserbeam]

Er så møkklei angst og ofte lange panikkanfall.

Kneangst etter en skiveutglidelse av ei kne skål. Sår og helseangst knyttet til et operasjonssår som måtte gro åpent (opererte bort ei tvillingcyste), med noen alvorlige blødninger. Samt også gjenopplevelser relatert til begge de tingene.

Og selvsagt også mye sosial angst på toppen av det i tillegg, som gjør at jeg er sjeldent utafor tomta til huset, som har endt med noe isolering.

Blir så sinnsykt paralysert av angsten at jeg kan ligge i senga ofte opptil 8-12 timer sammenhengende.

Eller så bare slokner jeg og "sover" 16-24 timer usammenhengende. Og kvikner til etterhvert,  fullstendig utslitt, aldri uthvilt.

Lite matlyst, og går ofte 2-3 dager uten ett eneste måltid.

Når jeg først ikke får sove, pga null effekt fra Melatonin tablettene. Så kan jeg være våken i 1-3 døgn, med nesten null søvn. Men blir en halvtime og en time nå og da iløpet av de døgna.

Hjelper heller ikke med bekymringer med et nært familiemedlem som er langtidssyk. Samt også en nær venn som også er det.

Prøver å distrahere meg med diverse dataspill, og YouTube titting og slikt. Men er til tider litt vanskelig å konsentrere seg, og kose seg. Som gjør at jeg kan få en dårlig opplevelse. Til jeg åpner spilla / YouTube igjen, når jeg først er i god form en dag.

Jeg er bare så sinnsykt sliten, og skulle ønske at det fantes en nærmest permanent løsning.

Endret 6. november av Laserbeam

[Enceladus]

11 hours ago, Laserbeam said:

Er så møkklei angst og ofte lange panikkanfall.

Kneangst etter en skiveutglidelse av ei kne skål. Sår og helseangst knyttet til et operasjonssår som måtte gro åpent (opererte bort ei tvillingcyste), med noen alvorlige blødninger. Samt også gjenopplevelser relatert til begge de tingene.

Og selvsagt også mye sosial angst på toppen av det i tillegg, som gjør at jeg er sjeldent utafor tomta til huset, som har endt med noe isolering.

Blir så sinnsykt paralysert av angsten at jeg kan ligge i senga ofte opptil 8-12 timer sammenhengende.

Eller så bare slokner jeg og "sover" 16-24 timer usammenhengende. Og kvikner til etterhvert,  fullstendig utslitt, aldri uthvilt.

Lite matlyst, og går ofte 2-3 dager uten ett eneste måltid.

Når jeg først ikke får sove, pga null effekt fra Melatonin tablettene. Så kan jeg være våken i 1-3 døgn, med nesten null søvn. Men blir en halvtime og en time nå og da iløpet av de døgna.

Hjelper heller ikke med bekymringer med et nært familiemedlem som er langtidssyk. Samt også en nær venn som også er det.

Prøver å distrahere meg med diverse dataspill, og YouTube titting og slikt. Men er til tider litt vanskelig å konsentrere seg, og kose seg. Som gjør at jeg kan få en dårlig opplevelse. Til jeg åpner spilla / YouTube igjen, når jeg først er i god form en dag.

Jeg er bare så sinnsykt sliten, og skulle ønske at det fantes en nærmest permanent løsning.

Stikk innom Mental Helse og MH Ungdom sine treffsteder, det har hjulpet meg i perioder jeg har hatt det ille. Fontenehuset er også et bra alternativ. Der kan du møte forståelse og fellesskap

[Laserbeam]

Enceladus skrev (På 6.11.2024 den 7:08 PM):

Stikk innom Mental Helse og MH Ungdom sine treffsteder, det har hjulpet meg i perioder jeg har hatt det ille. Fontenehuset er også et bra alternativ. Der kan du møte forståelse og fellesskap

Har sett litt på Fontenehuset. Men tror ikke det er noe for meg. Alt for mange mennesker pga den sosial angsten min. Selv om de hadde kontorarbeidtilbud for de med "data kompetanse og "datadilla""

 

Men i dag skjedde det såpass mye at jeg ikke orka noe mer. Men en ambulansesykepleier redda meg etter hvert. (Skal ikke gå inn på detaljer, da de detaljene er garantert imot forumets retningslinjer ) Og jeg er i godt vare tatt på sykehuset til overvåking nå, og skal videre overføres til et psykiatrisk sykehus snart.

Jeg er bare så lei og sliten.

[Laserbeam]

Okay. Er hjemme igjen nå. Blir å søke på Fontenehuset og bli medlem der, mest sannsynlig jobbe med det som heter Kontor og Drift der. Forhåpentligvis noe IT relatert, selv om jeg er litt rusten på den fronten. Og kanskje en OA utplassering etter hvert. Oppfølging fra FACT Teamet på DPS. Og søke om støttekontakt evt.

Blir også noen medisinendringer som skal gjøre at angsten holder nokså lavt stabil. Uten perioder hvor virkestoffet (fra medisinene) er lik null. Slik at jeg nærmest alltid har noe virkestoff i blodet, slik at jeg blant annet slipper å våkne med anfall.

Er fortsatt helt utslitt, og det endte med at de ene beinet mitt bare kollapset i stad, da jeg var i leiligheten til min bror. Han fikk hjulpet meg opp på beina igjen, og hjalp meg ned til min del av huset vårt (seksjonert hus som 2 boenheter). Begynt å fått tilbake litt krefter. Men må vente litt med å legge meg til jeg har fått nok krefter til å gå mer, og faktisk få til å gå og legge meg. Og til angsten har roet seg mye ned.

Er slitsomt. Men ting tar tid, og jeg må bare holde ut.

Er litt lettere å se litt mer lystbetont på livet og alt ellers. Jeg må bare ikke gi opp igjen. Er lett å si det/skrive det. Men har mye å jobbe med meg selv.

"En fot foran den andre, skritt for skritt."

Endret onsdag kl 23:24 av Laserbeam

[Gjest 76776...e9f]

Jeg har vært kronisk deprimert i flere år.  Jeg kan aldri huske at jeg var et spesielt lystig barn.  Jeg husker jeg brukte å ha selvmordstanker stort sett flere ganger om dagen, siden jeg var tenåring.   Det sies at dette reduserer livskvaliteten på samme måte som sene stadier av kreft.

Pluss massiv sosial angst.

Jeg er nå godt voksen ++, og jeg har vært så heldig at jeg har tiltrukket meg gode venner og selvmordstankene er nå bare ukentlige eller sjeldnere.

Fysisk aktivitet har vært helt avgjørende for å holde depresjonen i sjakk.   Den sosiale angsten har blitt bekjempet ved å eksponere meg for sosiale settinger som jeg har vært ukomfortabel i.  Jeg blir oppfattet som over normalt sosial av mange.  Det koster å være sosial, og angsten er ikke borte, men jeg bare står i det.

Jeg kommer nok til å være ganske mørk til sins, med regelmessige selvmordstanker selv om jeg så blir 90 år, men graden av dem er mye mindre enn de var før.

De siste 5 årene har vært tunge, grunnet verdenssituasjonen.  Den siste tiden med ting  som har skjedd i USA har vært tunge å forholde seg til. 

Nå er jeg egentlig i mulighetssøkemodus med tanke på hvem som vant.   Hvordan gjøre det beste ut av situasjonen.

Anonymous poster hash: 76776...e9f