Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
🎄🎅❄️God Jul og Godt Nyttår fra alle oss i Diskusjon.no ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Gjest 30d99...9cc

Jeg prøver å bli mer sosial og i dag dro jeg ut på et event men det viste seg å ikke være hyggelig i det hele tatt 😕

 

Jeg har ett par andre sammenkomster jeg har meldt meg på men nå er jeg ikke sikker på om jeg gidder da jeg er redd for at det skal gå like dårlig på de også...

 

Det er så dumt at jeg nesten aldri klarer å oppleve glede med andre, bare alene.

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest 30d99...9cc skrev (5 timer siden):

Jeg prøver å bli mer sosial og i dag dro jeg ut på et event men det viste seg å ikke være hyggelig i det hele tatt 😕

 

Jeg har ett par andre sammenkomster jeg har meldt meg på men nå er jeg ikke sikker på om jeg gidder da jeg er redd for at det skal gå like dårlig på de også...

 

Det er så dumt at jeg nesten aldri klarer å oppleve glede med andre, bare alene.

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

Hva er det som gikk dårlig?

Lenke til kommentar
  • 4 uker senere...
Gjest 7cbd0...052

Må deppe litt, ante ikke det var så vondt å ikke bli trodd av helsepersonell, trodde vi levde i et land med bra helsetjeneste men... er bare nevrolog og fastlege som kan hjelpe meg å de to er også de eneste som sier nei selv om et hopetall andre doktorer, psykologer og sykepleiere tror meg, de kan så klart ikke hjelpe så føler jeg sitter litt fast, privat har jeg ikke råd til

Anonymous poster hash: 7cbd0...052

Lenke til kommentar
Gjest 30d99...9cc

Har mye vondt i hodet for tiden. Hatt det i flere uker, noen ganger er det bak øyet, andre ganger gjør det vondt kun på den ene siden, og andre ganger gjør det vondt på toppen av hodet.

Burde kanskje gå til lege, men symptomene er så diffuse at det ikke er vits. Dessuten så har jeg en ganske usunn livsstil så det har sikkert noe med det å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

Lenke til kommentar

Er så drittlei av å sende meldinger til ukjente kvinnfolk, hyggelige meldinger, å se at de ser meldingene men ikke gidder å ta 10 sek ut av sin dag til å svare tilbake. Vestlig kultur anno 2023, ingen respekt. Alt er bare meg meg meg, karriere karriere karriere, status status status. Fasade og virtue-signaling bs. 

Gleder meg til helga da, da er Premier League tilbake og jeg får zonet ut for den stunden det pågår. 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 30d99...9cc
Colin. skrev (18 timer siden):

Er så drittlei av å sende meldinger til ukjente kvinnfolk, hyggelige meldinger, å se at de ser meldingene men ikke gidder å ta 10 sek ut av sin dag til å svare tilbake. Vestlig kultur anno 2023, ingen respekt. Alt er bare meg meg meg, karriere karriere karriere, status status status. Fasade og virtue-signaling bs. 

Gleder meg til helga da, da er Premier League tilbake og jeg får zonet ut for den stunden det pågår. 

Ekte kjærlighet finnes ikke.

 

Min anbefaling til deg er å finne deg en pike som tar i mot visakort. Det er billigere i det lange løp.

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

Lenke til kommentar
6 hours ago, Guest 30d99...9cc said:

Min anbefaling til deg er å finne deg en pike som tar i mot visakort. Det er billigere i det lange løp.

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

Blir nok ikke å oppleve ekte lykke av det der i lengden dessverre... 😔 

Må nok bare kutte ut å prøve å bli kjent med noen her i dette samfunnet, for orker ikke mer all den ignoreringen som foregår.

Lenke til kommentar
Gjest c8f3c...df0

Har blitt kjent med en mann jeg liker så utrolig godt. Det skulle ikke skje, men det skjedde. Så bittert det er å vite, at om jeg hadde klart tidligere å snu om på livet mitt og gjøre en innsats for å bli frisk, gå ned i vekt og være den beste versjonen av meg selv, så kunne han kanskje blitt min. Dessverre er jeg så langt unna det jeg burde være at jeg må bare la han gå. Kan ikke akkurat si "du, om ett eller to år er jeg pen igjen, mentalt stabil, frisk fra depresjon og sannsynligvis har jeg en litt brukbar kropp, så bare vent litt". 

Alt jeg kunne gitt, alt jeg kunne vært, men som jeg ikke får gi og som jeg føler jeg aldri blir. Jeg er skikkelig sliten. Jeg øver meg på å ikke tenke, og nå gleder jeg meg til å legge meg og skru av hodet. Drømmer hver kveld om at jeg ikke våkner igjen, skuffelsen er stor når det starter en ny dag. 

Anonymous poster hash: c8f3c...df0

Lenke til kommentar

Som en eks sa til meg. "Du får gjøre disse endringene for din egen del, så kanskje det kommer deg selv og en annen kvinne til gode, selv om det er for sent for oss."

Du er langt fra den første som har vært for sent ute med å få ting til å snu, selv om det er en mager trøst.

Endret av BadCat
  • Liker 1
Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

Etter en ganske lang periode hvor det bare har blitt bedre og bedre, merker jeg at ting der har gått ganske brått nedover de siste ukene. 

Det føles litt merkelig, for jeg klarer ikke helt å sette fingen på hvorfor det blir sånn. 

Jeg ble for en stund siden diagnostisert med adhd, men kan ikke få behandling for det siden da kan jeg ikke fortsette i jobben. Offentlig helsevesen vil heller ikke utrede og behandle meg videre for den saks skyld, det er veldig skuffende. Venter barn senere i år, og det var egentlig motivasjonen min for og få diagnosen. Sånn at det eventuelt skulle bli lettere for barnet om den skulle slite med de samme tingene som meg. 

 

Det som jeg tror utløste nedturen min var at jeg skulle kjøpe noe brukt, men jeg glemte det litt ut. Kunne spart meg for 10-20k.Så ble det solgt før jeg fikk ræva i gir. Blir så ekstremt irritert og skuffet over meg selv over sånne ting. Det føles nesten som kjærlighetssorg. Så sitter jeg med en kombinasjon av at det er flaut at jeg lar det ødelegge så mye for meg og det at jeg fortsatt er irritert. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Sjørøver skrev (1 time siden):

Etter en ganske lang periode hvor det bare har blitt bedre og bedre, merker jeg at ting der har gått ganske brått nedover de siste ukene. 

Det føles litt merkelig, for jeg klarer ikke helt å sette fingen på hvorfor det blir sånn. 

 

Samme her! Plutselig går alt utfor føles det som.

Sjørøver skrev (1 time siden):

 adhd

Det også, en mnd siden jeg fant ut, forklarer jo en del om hvorfor blandt annet:

 

Sjørøver skrev (1 time siden):

Kunne spart meg for 10-20k.Så ble det solgt før jeg fikk ræva i gir. Blir så ekstremt irritert og skuffet over meg selv over sånne ting

Jeg kunne spart ca 100k...For treg, nå får jeg bare gi faen heller. Kanskje gi det noen år og se om jeg får sjansen på nytt. Hvis ikke får jeg legge ned 👎

Skremmende mye likt med min situasjon. Trist, håper det løser seg for deg!

Lenke til kommentar

Vet ikke helt hva jeg skal si eller hvorfor jeg sier det jeg sier, men livet er veldig vanskelig akkurat nå. Høst og medfølgende vinter er ikke en spesiell god periode for meg. Det har det vel egentlig aldri vært når jeg tenker meg om. Inne i meg så føles det ut som om jeg har fire årstider, jeg spirer i stille det om våren, blomstrer som en vakker tulipan om sommeren, visner om høsten, og dør fullstending når det nærmer seg vinter

Selvmordstankene kommer og går, depresjonens demoner ulmer seg nærmere og nærmere og bare venter på å ta fullstending kontroll over livet mitt som den har gjort så altfor mye. Føler jeg står ved et veiskille nå. Jeg kan forlate perrongen og hoppe på livets tog, og alt det fine og flotte livet har å tilby. Ellers kan jeg bli værende igjen på perrongen og bare vente på at depresjonen skal spre seg som kreft i kroppen min og drepe alt det som er godt ved med meg. Og vet du hva? Det er så mye godt i meg. En bekjent av meg sa nylig; Ikke gi opp. Det er så mye liv i deg.

Nettopp der paradokset ligger - hvordan kan jeg være så høyt oppe og fri som fuglen, og i andre perioder føles det ut som noen har trampet, spyttet og revnet hjertet mitt i tusenvis av biter. Det gir ingen mening. Jeg vet ikke om jeg finner så mye mening i noe av det jeg holder på om dagen, kanskje det er netopp det som er problemet; Jeg må ut av mitt egen sinn, og ut i verden. Bruke det jeg kan (som ikke er så mye egentlig...)  til noe godt. Vet ikke hva, men noe må det være. Koble meg på livet og fjerne meg fra det som er vondt.

Endret av Alkan
Lenke til kommentar

Etter 16 år - ett halvt liv - som kjæreste med samme person, og nesten 13 år som samboere. Så sitter jeg nå, for første kvelden alene i en leilighet jeg har flyttet til. Tilbake til å leie leilighet, singel, men komplett uten erfaring på noe som kan ligne på dating (hvem datet når man ble sammen med noen på ungdomsskolen?). Har i praksis aldri bodd alene. Kjenner veldig mange, men få nære venner. Har en ekstremt morsom jobb, men er ikke til å stikke under stol at jeg jobber i all hovedsak med personer som er i slutten av tenårene, eller opp til midten av 20-årene. Sånn blir det når man er leder på en arbeidsplass som passer best for studenter.

Den usikkerheten jeg kjenner er skikkelig ubehagelig. Jeg aner virkelig ikke hva fremtiden bringer, men istedenfor å klare å fokusere på alt det spennende og kule som kan skje, så er det bare frykten for å ende opp helt alene og ensom.

Kjærlighetssorg derimot, det er det ikke så mye av (om noe igjen). Det tok litt tid før jeg fikk flyttet ut, så vi fikk både snakket mye sammen, nøstet opp i en del ting, og "trent" på å være alene etc.
Vi er fortsatt veldig gode venner - det er vel sånn det blir når vi har vært det i alt av livet vi kan huske (siden barneskolen). Men det er absolutt ingen "tenk om" ang. fremtiden. Vi har på en eller annen måte gått tilbake til å være venner igjen, uten at det er noe håp om noe annet fra noen av oss. Det er egentlig litt fint.

Samtidig er "alt" tomt og trist. Det er jo ikke hva noen av oss håpet, men sånn er det bare. Men det er jo ikke til å komme bort fra, at etter å ha levd i hus/leilighet med minst 1 annen person i 32 av 32 leveår. Så er det merkelig å nå sitte helt alene.

Bra jeg har hatt fast psykolog siden det ble brudd, og fortsatt har det. Det hjelper til å stable om litt klosser i hjernen, og jeg vet at det bare er en ukes tid til neste time. Men dæven, skulle ønske jeg var 14 og gikk på ungdomsskolen igjen, og var oversosialisert 😅

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
  • 1 måned senere...
Gjest 2f4bb...c6a

Kjenner jeg synger på det siste verset nå. Har så mye helseplager at jeg orker snart ikke mer. Skal på sykehuset for endte gang nå til uka men jeg har ikke tro på at jeg eller de skal bli klokere.

Venter bare på en unnskyldning for å ikke stå opp mer. Det beste hadde vært å få kunne dø i søvne.   

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

Lenke til kommentar
Gjest 77ac1...087

Alene, går greit.
Men ønsker jo selvsagt og finne den ''rette''

Er enda brent på tidligere ''forhold'' om det kan kalles det.
Årevis siden.

Orker ikke tanken på kjipe nedfall igjen.
Savner enda personen fra årevis siden.
Jeg kan kontakte, men gir faen, ingen mening da det adlri blir noe mer uansett.

Så ja, hva faen....

Anonymous poster hash: 77ac1...087

Lenke til kommentar
Gjest 839ec...0f4

Snart har det gått 5 måneder. 5 måneder siden du frivillig forlot denne verdenen. 5 måneder siden min verden raste sammen, og 5 måneder siden livet mitt forandret seg for alltid.

Du var så herlig og fantastisk, og vi hadde det like herlig og fantastisk sammen. Det skulle være oss to for alltid. Vi skulle gifte oss, kjøpe hus og bli gamle sammen. Og det var planen vår helt til siste slutt.

Men noe skjedde den kvelden. Helt plutselig. Som vi aldri får svar på. Men - du skal vite at jeg forstår deg, og jeg respekterer det. Det gjør bare så ufattelig vondt. For du var mitt alt. Og jeg gjorde alt for deg. Og jeg vet at jeg var ditt alt, og at du kun ville meg det beste.

En vakker dag møtes vi igjen, og uansett hva som skjer i mellomtiden, så kan jeg ikke vente til du kommer løpende inn i armene mine - som så mange ganger før.

Anonymous poster hash: 839ec...0f4

Lenke til kommentar

Gamle hunden til mine foreldre synger på siste verset, har jo blitt glad i dyret gjennom alle disse årene. Går tur med den, sparker ball, kos og gir godbiter. Alltid godt humør på dyret og det smitter, så da er det trist å se hunden ikke ha det godt. Mangler matlyst, mistet mye av hørselen og har vanskelig for å bevege seg.

Den har ligget å sett trist på meg i hele dag, jeg har måtte bære den inn og ut på lufting/do.

Det føles ganske shit akkurat nå.

Veterinær kommer sannsynligvis for avliving i morgen. Det er fælt å tenke på, men er nok det beste når den lider.

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar

Når det kommer til døden, en ting er sikkert, vi skal alle dø. Det var trøsten sin det... Døden er dessverre en del av livet. Det er noe vi må lære å takle men heller aldri må venne oss til. Til slutt er det minnene som teller, og det som er så fint med det er at vi har en innebygget mekanisme som gjerne gjør at vi fokuserer på de positive minnene. Det er sikkert det som skal prøve å veie opp for sorgen og alt det negative. Det man kan gjøre, eller i alle fall bør prøve, er å omfavne våre innebygde mekanismer til å behandle disse følelsene, for mekanismene finnes i oss. Det gjør gjerne vondere en stund, men man må ikke fokusere på å "holde maska", eller prøve å stå i det. Da mener jeg ikke nødvendigvis åpent for alle å se, men for deg selv hvis det er det som skal til. Til slutt kan man dermed se de positive minnene, de mister man aldri helt. Livet ditt skal gå videre og du kan fortsatt lage minner for deg selv og andre fremover.

Når jeg har mistet noen så har jeg hatt de rareste drømmene. Den ene gangen drømte jeg at jeg var på en samling, en fest eller noe lignende. Det var bare folk jeg kjenner der, men flere av de lever ikke lengre. De som ikke lengre lever (min farmor bla.), de var like lykkelige som oss andre i samlingen, fortellte historier osv. men etterhvert skulle de dra, jeg ble invitert med. Da jeg gikk ut døra så våknet jeg. Jeg skal ikke være med de helt enda, tro det eller ei, men det var ikke en vond drøm.

En annen gang, da jeg mistet en av mine gamle klassekamerater som døde i en trafikkulykke, drømte jeg at jeg sto utenfor der han vokste opp. Jeg konsentrerte meg alt jeg kunne makte om å få han tilbake i live. Det var nesten så jeg følte det virket men samtidig så kom det et svart monster ut av intet som om det var døden selv. Har aldri vært så redd før i hele mitt liv. Moralen jeg satt igjen med etter den opplevelsen var at slike tanker kan jeg bare glemme.  

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...