Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest c8042...24b]

Gjest aad62...b24 skrev (1 time siden):

Jeg har vært borte fra jobb i snart 2 uker nå på grunn av depresjonen. Den har vært overveldende tung å stå i og de siste 2 ukene har jeg bare eksistert, og gjort så godt jeg kan å ivareta personlig hygiene, komme meg opp av senga og slike ting. Har prøvd meg frem med husarbeid og aktivisering for å prøve å løfte stemningsleiet, men jeg går på en smell bare jeg gjør noe lite. Før jeg tok ut egenmelding slet jeg veldig på jobb, hadde store vansker med konsentrasjonen og hukommelsen, og det var flere dager jeg ikke sov før jeg skulle på jobb. 

Jeg vet ikke hva legen kan gjøre for meg men jeg trenger minst 1 uke til for å komme meg ut av denne gjørma. Legen er kjent med depresjonen min fra før, gikk dit noen ganger i fjor for å prøve ut medisin, men det feilet. Jeg kjenner nå at jeg er livredd for å ikke få sykmelding for denne uka. Hva faen gjør jeg da. Jeg makter ikke tanken på å snakke med andre og ansvaret jobben medfører når jeg har det sånn som jeg har det nå. Det er mye ukontrollert gråting og jeg har virkelig truffet bunnen. Jeg vet jeg er syk, men er stadig redd for å ikke bli trodd og ikke bli sett, er så lei av det her. Det er ikke sikkert jeg får snakke med min egen lege engang i morgen, men en vikarlege siden fastlegen min ofte er veldig opptatt. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

Jeg har vært der selv. Det bare ble bråstopp en dag og da ringte jeg legevakten, for jeg visste det var ukesvis ventetid hos fastlegen. Fikk da også hastetime, husker ikke om det var fastlegen eller en annen men fikk raskt time. Sykemelding får du uansett når det er slik du beskriver.

Anonymous poster hash: c8042...24b

[Gjest c8042...24b]

Slenger meg på når jeg først er her. Denne uka har vært helt forferdelig. Ensomhet er et monster som river meg i filler innenfra.

 

Jeg føler jeg har nesten ingen venner lenger. Jeg fyller 30 i år og kjenner faktisk at jeg gruer meg til dagen. I (den tidligere) omgangskretsen min er alle opptatt med sitt. Noen har samboer og barn, og de uten er enten på fylla hver helg eller holder på å jobbe seg ihjel. Det alle har til felles er totalt fravær av hobbyer/fritidsinteresser utover fyll/spille data/se på TV.

Jeg hadde også en samboer en gang, men det skar seg. Tanken på en kjæreste tærer også fryktelig på meg, for jeg er jo aldri ute bland folk, og med venner som aldri er med på noe treffer man hvertfall ikke nye folk.. 

I stort sett hele fjor bodde jeg nærmest på jobb, for jeg orker ikke å være hjemme. Det er en ensom jobb også, det kan gå både dager og uker mellom hver gang jeg treffer kolleger, og da går det mest i jobb-snakk. Men det er fysisk tungt og med noe å høre på har det vært en god flukt fra den tragiske tilværelsen hjemme. Jeg hadde nesten 40 arbeidshelger i fjor, og arbeidet store deler av sommerferien også.

Men nå har ensomheten funnet ut hvor jeg jobber, så nå får jeg ikke være i fred her heller. Kroppen begynner å si ifra at det holder med arbeid nå, så jeg er nødt til å ta det med ro en stund. Dette gir meg angst og jeg blir fortvilt over at jeg ikke greier å være like effektiv som jeg var tidligere. Vinteren er tross alt arbeidssesong, siden det ikke er en dritt annet å finne på.

Tidligere kunne jeg glede meg til våren, når jeg kan begynne å gjøre ting ute. Men jeg går bare og kverner på at alt jeg har gledet meg til, alt jeg likte å gjøre, kommer jeg til å gjøre alene. 

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. For de rundt meg framstår jeg som en som har alt på stell. Huset er rent og ryddig, jeg er pent kledd og er alltid blid. Men bak maska er det ravnsvart, jeg viser eller sier ikke til noen hvordan jeg egentlig har det. Ønsker ikke å bruke folk som noe slags emosjonelt toalett.

"Få en sosial hobby/gå med i noen forening" Jo takk, men jeg er så fantasiløs nå at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller ens hva jeg liker å holde på med. Det å bare kjøre roulette og begynne med noe tilfeldig blir så falskt og desperat. Skal jo helst trives med det også. Ingen liker desperate folk.

Jeg har kjørt meg fast i ei blaut myr, og står bare på buken og spinner. Jeg må ha hjelp av noen til å dra meg løs, så dekkene får grep igjen. Jeg greier ikke dette alene.

Anonymous poster hash: c8042...24b

[Gjest aad62...b24]

Gjest c8042...24b skrev (3 timer siden):

Jeg har vært der selv. Det bare ble bråstopp en dag og da ringte jeg legevakten, for jeg visste det var ukesvis ventetid hos fastlegen. Fikk da også hastetime, husker ikke om det var fastlegen eller en annen men fikk raskt time. Sykemelding får du uansett når det er slik du beskriver.

Anonymous poster hash: c8042...24b

Jeg kan bestille time på nettet og ser at det blir lagt ut "hastetimer" i morgen som blir tilgjengelig fra i natt av. Jeg bruker å våkne rundt den tiden timene blir lagt ut, så skal knabbe til meg en. Om ikke ringer jeg og sier at jeg må snakke med legen, kan eventuelt ta det på telefon om jeg ikke får time raskt. 

Jeg håper det. Jeg trenger noen dager til. Jeg har ikke en plan akkurat, men jeg må snakke med legen. Den eneste grunnen til at jeg ikke avslutter livet er redselen for å feile og det faktum at jeg ikke er sterk nok til å overgå overlevelsesinstinktet. Jeg er en svak person, jeg kommer aldri til å gjøre det. Det er jeg trygg på, så jeg frykter ikke for mitt eget liv sånn sett. Håp og tro om at ting skal bli bedre er helt borte for meg nå. 

Gjest c8042...24b skrev (16 minutter siden):

Slenger meg på når jeg først er her. Denne uka har vært helt forferdelig. Ensomhet er et monster som river meg i filler innenfra.

 

Jeg føler jeg har nesten ingen venner lenger. Jeg fyller 30 i år og kjenner faktisk at jeg gruer meg til dagen. I (den tidligere) omgangskretsen min er alle opptatt med sitt. Noen har samboer og barn, og de uten er enten på fylla hver helg eller holder på å jobbe seg ihjel. Det alle har til felles er totalt fravær av hobbyer/fritidsinteresser utover fyll/spille data/se på TV.

Jeg hadde også en samboer en gang, men det skar seg. Tanken på en kjæreste tærer også fryktelig på meg, for jeg er jo aldri ute bland folk, og med venner som aldri er med på noe treffer man hvertfall ikke nye folk.. 

I stort sett hele fjor bodde jeg nærmest på jobb, for jeg orker ikke å være hjemme. Det er en ensom jobb også, det kan gå både dager og uker mellom hver gang jeg treffer kolleger, og da går det mest i jobb-snakk. Men det er fysisk tungt og med noe å høre på har det vært en god flukt fra den tragiske tilværelsen hjemme. Jeg hadde nesten 40 arbeidshelger i fjor, og arbeidet store deler av sommerferien også.

Men nå har ensomheten funnet ut hvor jeg jobber, så nå får jeg ikke være i fred her heller. Kroppen begynner å si ifra at det holder med arbeid nå, så jeg er nødt til å ta det med ro en stund. Dette gir meg angst og jeg blir fortvilt over at jeg ikke greier å være like effektiv som jeg var tidligere. Vinteren er tross alt arbeidssesong, siden det ikke er en dritt annet å finne på.

Tidligere kunne jeg glede meg til våren, når jeg kan begynne å gjøre ting ute. Men jeg går bare og kverner på at alt jeg har gledet meg til, alt jeg likte å gjøre, kommer jeg til å gjøre alene. 

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. For de rundt meg framstår jeg som en som har alt på stell. Huset er rent og ryddig, jeg er pent kledd og er alltid blid. Men bak maska er det ravnsvart, jeg viser eller sier ikke til noen hvordan jeg egentlig har det. Ønsker ikke å bruke folk som noe slags emosjonelt toalett.

"Få en sosial hobby/gå med i noen forening" Jo takk, men jeg er så fantasiløs nå at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller ens hva jeg liker å holde på med. Det å bare kjøre roulette og begynne med noe tilfeldig blir så falskt og desperat. Skal jo helst trives med det også. Ingen liker desperate folk.

Jeg har kjørt meg fast i ei blaut myr, og står bare på buken og spinner. Jeg må ha hjelp av noen til å dra meg løs, så dekkene får grep igjen. Jeg greier ikke dette alene.

Anonymous poster hash: c8042...24b

Jeg føler så inderlig med deg. Jobbet selv over 40 helger i fjor. Jobben har på en måte "holdt liv" i meg, men nå har jeg gått på en smell dessverre. Skulle ønske jeg kunne gitt deg en virkelig klem, jeg kjenner meg så igjen i alt du skriver. Absolutt alt. Hold ut og søk hjelp, fastlegen er første steg. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Gjest c8042...24b]

Etter at jeg skrev innlegget har jeg fått "landet" litt etter å ha tenkt en del tilbake på tidligere vanskelige perioder. Det gjør godt å skrive det man grubler på.

Det er hjelp å få, så du må aldri miste håpet. Det er noe med at ingenting varer evig, selv ikke de vonde periodene.

 

Den verste var for 6 år siden. Jeg var i en jobb jeg brutalt mistrivdes i og hjemme var det også bare et spetakkel. Den korte versjonen er at det endte med utbrenthet og 6mnd sykemelding. De første månedene var helt grusomme, prøvde bare å sove bort dagene og gjorde ingenting mer enn ytterst nødvendig. Jeg følte meg ubrukelig, og sammenlignet meg mye med andre. Men det snudde. Jeg fikk ordnet meg en jobb jeg trivdes i, greide plutselig å sette pris på små ting og fikk inn rutinene igjen og siden det har det aldri vært så galt som da.  Visst har man noen perioder hvor man føler det går utfor, men har man vært gjennom det før så har man gjerne lært litt hvordan man håndterer det.

Tro meg, du kommer deg ut av dette!

Og jeg vet hvordan det høres ut. "Hvordan da? Og når?" Sånn tenkte jeg på det verste. Man må ta tida til hjelp, selv om man blir gal av ventingen. Man får som sagt hjelp, og plutselig snur det, det kan nok flere enn meg bekrefte.

Du må aldri tenke på å gi helt opp. Det er mange som bryr seg om deg, men de som ikke har vært dypt deprimerte selv kan vanskelig sette seg inn i hvor mørkt det kan føles. Du er sterkere enn det vonde, og du kommer til å reise deg igjen  

Anonymous poster hash: c8042...24b

[Gjest aad62...b24]

Gjest c8042...24b skrev (13 timer siden):

Etter at jeg skrev innlegget har jeg fått "landet" litt etter å ha tenkt en del tilbake på tidligere vanskelige perioder. Det gjør godt å skrive det man grubler på.

Det er hjelp å få, så du må aldri miste håpet. Det er noe med at ingenting varer evig, selv ikke de vonde periodene.

 

Den verste var for 6 år siden. Jeg var i en jobb jeg brutalt mistrivdes i og hjemme var det også bare et spetakkel. Den korte versjonen er at det endte med utbrenthet og 6mnd sykemelding. De første månedene var helt grusomme, prøvde bare å sove bort dagene og gjorde ingenting mer enn ytterst nødvendig. Jeg følte meg ubrukelig, og sammenlignet meg mye med andre. Men det snudde. Jeg fikk ordnet meg en jobb jeg trivdes i, greide plutselig å sette pris på små ting og fikk inn rutinene igjen og siden det har det aldri vært så galt som da.  Visst har man noen perioder hvor man føler det går utfor, men har man vært gjennom det før så har man gjerne lært litt hvordan man håndterer det.

Tro meg, du kommer deg ut av dette!

Og jeg vet hvordan det høres ut. "Hvordan da? Og når?" Sånn tenkte jeg på det verste. Man må ta tida til hjelp, selv om man blir gal av ventingen. Man får som sagt hjelp, og plutselig snur det, det kan nok flere enn meg bekrefte.

Du må aldri tenke på å gi helt opp. Det er mange som bryr seg om deg, men de som ikke har vært dypt deprimerte selv kan vanskelig sette seg inn i hvor mørkt det kan føles. Du er sterkere enn det vonde, og du kommer til å reise deg igjen  

Anonymous poster hash: c8042...24b

Jeg håper det. Jeg fikk sykmelding og henvisning til DPS. Jeg har det fortsatt jævlig men det var godt å bli sett. Han skjønte at det sto ille til og jeg følte meg møtt med empati. Liker legen min. Jeg ba ikke om mer enn litt over en uke, fikk inntrykk av at han mente det var for lite men vi får se hvordan det går. Nå må jeg prøve å komme meg opp av det her.. Jeg hater depresjon. Hater det, så inderlig. Måtte det brenne i helvete for alle liv det ødelegger. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Gjest c8042...24b]

Så bra du føler du ble tatt på alvor av legen. Overbevis deg selv om at dette blir året du kommer deg fri fra mørket.

Ønsker deg alt vel, og at det snart snur for deg også. I år er det din tur til å ha det bra.

Anonymous poster hash: c8042...24b

[KarvaBlad]

Litt vanskelig å skille dere gjestebidragsytere fra hverandre - spesielt når nickene deres slutter på noe så likt som 24b og b24 - men jeg syns dere skriver veldig godt. Godt gjort å skrive så talende, grundig og utførlig om vanskelige emosjoner.

[Gjest aad62...b24]

Gjest c8042...24b skrev (1 time siden):

Så bra du føler du ble tatt på alvor av legen. Overbevis deg selv om at dette blir året du kommer deg fri fra mørket.

Ønsker deg alt vel, og at det snart snur for deg også. I år er det din tur til å ha det bra.

Anonymous poster hash: c8042...24b

Takk. Vi får se. Jeg dro til legen for å få sykmelding, men det endte med henvisning og diverse fordi han tok initiativ til det. Det var tydelig for meg at han ønsket å hjelpe, men det er vanskelig når jeg sitter med en følelse av at jeg ikke kan hjelpes - dette fordi jeg har så lite tro på at det noen gang kan bli bedre. Nå er jeg der at jeg må holde hodet opptatt med en eller annen form for underholdning, og med en gang jeg ikke underholdes bryter jeg fullstendig sammen. Det positive er at jeg kan flytte fokuset over på noe annet og ignorere de negative tankene en stund, samt at jeg finner så smått glede i noe. Det negative er at det er en unnvikelsesstrategi. 

Tankene og følelsene er fullstendig overveldende. Det er en dyp sorg over det livet som har gått og det livet som aldri kommer. Jeg klarer ikke forstå at ting noen gang vil bli bedre, men skal ta imot hjelp denne gangen også og så får en bare se hvor veien går. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Gjest 1067b...c2b]

Hei... Jeg er på runde 2 hos DPS. Første runden med en uheldig behandler (Dårlig kjemi). Venter nå på ny runde (fått time), men i dag har vært en blytung dag.. Mann 34 med kone og barn, men jeg føler meg så sykt ensom. Gråter mye .Lite energi... Jeg er så sykt lei av å ha det sånn og i dag har jeg grått mye.. 

Jeg har jo kjørt manneveien med å stenge det inne og prøve å la det gå forbi.. Men det fungerer dårligere og dårligere. Er det noen som har tips for å kortvarig komme seg noenlunde opp?

Anonymous poster hash: 1067b...c2b

[Gaea]

Gjest 1067b...c2b skrev (12 timer siden):

Er det noen som har tips for å kortvarig komme seg noenlunde opp?

Siden du spesifikt etterspør tips: Skriv ned en ting du er takkmenlig for hver dag, og en positiv ting du har gjort for deg selv selv. Google "self care ideas" for tips til positive ting du kan gjøre for deg selv. Å gi seg selv en slik challenge har fått en dårlig periode til å snu for meg. Rette fokuset mot det man kan være takknemlig for, fremfor å dvele med det vonde.  

Ellers: Sørg for å sove godt om nettene, og stå opp samme tid hver dag, selv om du ikke orker. For å komme seg ut av en depresjon må man pushe seg litt for å bryte den negative spiralen, det blytungt i begynnelsen men det blir lettere på sikt.  Gå tur i daglys i minst 20 hver dag (i mørketiden/om du jobber innendørs mens det er daglys kan du forsøke lysterapilampe).  Sett av litt tid hver dag til å jobbe med tanker (bestill f.eks David D. Burns "Tenk deg glad") og bruk trippelkolonneteknikken for å jobbe med tankene.  Den boken er kjempegod og praktisk rettet med skjemaer 

Hvis du føler deg ensom ville jeg tenkt på å forsøke en hobby for å danne nye bekjentskaper

[RandomPersonSomewhere]

Etter mange år med å ha slitt, tok jeg endelig motet til meg og ba om en henvisning til DPS.

Fikk avslag fordi problemene ikke er "alvorlige" nok. So much for universal healthcare.

[Deechon]

Greide ikke å skaffe date til valentinsdagen i år heller 😶

[Alkan]

Da er vi to.

[Evil-Duck]

RandomPersonSomewhere skrev (På 13.2.2023 den 3.00):

Etter mange år med å ha slitt, tok jeg endelig motet til meg og ba om en henvisning til DPS.

Fikk avslag fordi problemene ikke er "alvorlige" nok. So much for universal healthcare.

Dessverre ganske vanlig, det psykiske helsevernet i Norge har alt for lite kapasitet, spesielt nå når vi er på vei ut av pandemi, får inn veldig mange flyktninger med traumer og rekordhøy inflasjon som gjør at folk sliter, alt treffer liksom på en gang, ikke at det hjelper din situasjon noe men kanskje det kan være litt til hjelp å forstå grunnen.

[Gjest 6a636...48e]

RandomPersonSomewhere skrev (På 13.2.2023 den 3.00):

Etter mange år med å ha slitt, tok jeg endelig motet til meg og ba om en henvisning til DPS.

Fikk avslag fordi problemene ikke er "alvorlige" nok. So much for universal healthcare.

Sjekk om kommunen din har et lavterskeltilbud. Her i Oslo heter det "Rask psykisk helsehjelp".

Jeg kjenner naturligvis ikke din situasjon, så det er ikke sikkert et slikt tilbud er nok, men det er hvertfall noe. 

Anonymous poster hash: 6a636...48e

[Gjest aad62...b24]

RandomPersonSomewhere skrev (På 13.2.2023 den 3.00):

Etter mange år med å ha slitt, tok jeg endelig motet til meg og ba om en henvisning til DPS.

Fikk avslag fordi problemene ikke er "alvorlige" nok. So much for universal healthcare.

Mitt inntrykk er at man må "slite ganske hardt" for å bli tilbudt hjelp hos DPS nå. Har nylig vært inne til avklaringsmøte selv, og jeg ble i utgangspunktet tilbudt psykolog, men under samtale kom det frem at det kanskje ikke er det jeg trenger. Men psykologen jeg snakket med var ganske rask til å foreslå lavterskel tilbud av kommunen - litt for rask, syns jeg.

Som en annen bruker her skrev, sjekk om det finnes et lavterskeltilbud i kommunen. Det kan være mye hjelp å få der også. Det fine med disse tilbudene er at de ofte møter deg på hjemmebane, du slipper å sitte på et kontor og snakke. Alt etter hvilke vansker du har, så klart. 

Deechon skrev (15 timer siden):

Greide ikke å skaffe date til valentinsdagen i år heller 😶

Jeg har ikke prøvd, men ingen date her heller. Syns valentinesdagen er kjip hvert år, savner noen å være nær. Men det føles litt annerledes i år, jeg aksepterer ensomheten mer og lærer meg å trives i eget selskap. Jeg har såpass store vansker at et forhold vil ikke fungere uansett. Drømmen om kjærligheten svinner sakte men sikkert hen, og det er faktisk veldig godt. Jeg håper jeg kan få det fullstendig på avstand en dag og bare vibe som enslig uten å føle bitterhet og sorg over det. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Gjest ef045...fcc]

Fikk trygd i dag...
Strømregning på nesten tre laken, husleie, den faste 375 kroners-regninga fra sykehuset, gjeld og diverse småregninger.

1843 kr,- igjen på konto til 17 mars. 460 kr,- i uka. Det er 65 kroner dagen det. 

Det er ytterst sjelden jeg føler behov for å gråte. Men i nettbanken i dag var det like før

 

Anonymous poster hash: ef045...fcc

[Gaea]

Gjest ef045...fcc skrev (5 timer siden):

Fikk trygd i dag...
Strømregning på nesten tre laken, husleie, den faste 375 kroners-regninga fra sykehuset, gjeld og diverse småregninger.

1843 kr,- igjen på konto til 17 mars. 460 kr,- i uka. Det er 65 kroner dagen det. 

Det er ytterst sjelden jeg føler behov for å gråte. Men i nettbanken i dag var det like før

 

Anonymous poster hash: ef045...fcc

🧡

Det suger. Unner deg ikke dette. 

[Skandinav]

Gjest ef045...fcc skrev (På 17.2.2023 den 15.56):

1843 kr,- igjen på konto til 17 mars. 460 kr,- i uka. Det er 65 kroner dagen det. 

Søkt om supplerende sosialstønad?

[Gjest ef045...fcc]

Skandinav skrev (1 time siden):

Søkt om supplerende sosialstønad?

Tror ikke man får det. Men ser jeg kan søke via NAV.no. Så det skader ikke å prøve. 

Problemet er at jeg ikke taklet overgangen fra jobb og normal inntekt - og over på uføretrygd, så jeg søkte og fikk gjeldsordning. Normalt har jeg hatt 2500 - 3000 kr,- til mat pr mnd. Noe som har fungert greit. Men i Desember raste korthuset sammen, og jeg ba om utsettelse på innbetalingene for januar - slik at jeg måtte betale dobbelt nå i Februar. Noe jeg også gjorde. 

Jeg kunne søkt om endringsmelding i saken min, slik at jeg betalte mindre i gjeld. Men til det svarte saksbehandleren min dette:

Så det blir noen tøffe måneder frem til jeg er ferdig. 

Tidligere har jeg slitt mye med angst. Noe jeg klarte å bli frisk fra. Men nå kommer angsten smygene tilbake. Jeg får litt kastastrofetanker. Type: "Hvis kjøleskapet ryker nå, har jeg ingen plass å oppbevare medisinene mine". Eller "Hvis brillene mine blir ødelagt, så ja - da ser jeg ikke på flere uker."

I går lå jeg i senga å vre meg til nærmere kl 2 på natten. 

Hjelp fra familie får jeg ikke. De ser på gjelden min en "straff jeg har fortjent". Tigge har jeg heller ikke lyst til. Selv om jeg skal innrømme jeg fikk 500 kr,- i gavekort på Kiwi fra en fremmed ved juletider, etter å ha sett en annonse på Finn.

Så blir ikke helsa bedre heller, av å spise så billig som mulig. 

Anonymous poster hash: ef045...fcc