Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Jeg kan sette meg inn i tankegangen din. Jeg har levd minst 13 år med tomhetsfølelse. Jeg husker ikke lengre tilbake enn fra jeg var 12 år, trolig fortrengt og kommer bare flashback av visse ting.

Jeg leter den dag i dag fortsatt etter følelsen Glede. Jeg aner ikke hvordan den følelsen er. Ble diskutert med kameratene mine nå i helgen faktisk.

Ingen mestringsfølelse over noe og ytterst lite som gir meg tilfredsstillelse. Jeg lever på autopilot med kronisk suicidal og startet for isj ett år siden å virkelig leve kun en dag av gangen.

Hvorfor er ikke psykolog et alternativ?

Jeg vil vel si det er tydelig du er deprimert nå, og antidepressiva kan være en løsning på å ta toppene når ting er ille. Du vil absolutt ikke gå glisende til sengs hver dag. (Hvor herlig hadde ikke det vært :/ )

Men det er ikke det at jeg er trist, er ingen topper eller bunner, er ikke suicidal heller, men heller ikke noe behov for å leve. Hva i all verden skal en psykolog gjøre? har ingen nevneverdige problemer, og vet hva "løsningen" er, få en hobby, gjøre noe jeg liker. Men, en hobby skal være noe man liker å gjøre, sant? hva om man ikke liker å gjøre noe da?

Har vært hos psykolog tidligere, 2 uker med å grue seg, så få det fortest mulig ferdig Anonymous poster hash: 9a793...159

Lenke til kommentar

Jeg kan sette meg inn i tankegangen din. Jeg har levd minst 13 år med tomhetsfølelse. Jeg husker ikke lengre tilbake enn fra jeg var 12 år, trolig fortrengt og kommer bare flashback av visse ting.

Jeg leter den dag i dag fortsatt etter følelsen Glede. Jeg aner ikke hvordan den følelsen er. Ble diskutert med kameratene mine nå i helgen faktisk.

Ingen mestringsfølelse over noe og ytterst lite som gir meg tilfredsstillelse. Jeg lever på autopilot med kronisk suicidal og startet for isj ett år siden å virkelig leve kun en dag av gangen.

Hvorfor er ikke psykolog et alternativ?

Jeg vil vel si det er tydelig du er deprimert nå, og antidepressiva kan være en løsning på å ta toppene når ting er ille. Du vil absolutt ikke gå glisende til sengs hver dag. (Hvor herlig hadde ikke det vært :/ )

Kjenner denne en del. Det å ikke føle noe. Elsker selv å føle, om det så er noen triste følelser.
Lenke til kommentar

 

 

Eneste måten å komme videre i livet på er å legge fortida bak seg, bare en tanke jeg fikk....

Joda, enig i det, men problemet er ikke fortiden, men nåtiden.

Anonymous poster hash: 9a793...159

Ok, ja ja, du finner nok ut av det, skal du se..... :)

Du må bare sende PM, hvis du trenger noen å betro deg til.....

Lenke til kommentar

Betro meg?

Om hva da egentlig?

er ikke sånn at jeg har masse problemer jeg problemer jeg trenger å lufte, har egentlig veldig lite å lufte. I teorien har jeg det veldig bra, ingenting konkret å klage på. ingenting å være glad for heller, eller trist, eller bekymret osv.

 

følelsesmessig død er vel mer riktig, selv om jeg kan f.eks le av noe morro men blir ikke glad av den grunn

 

 

Tviler på at jeg finner ut av noe, ikke på lang sikt. Anonymous poster hash: 9a793...159

Lenke til kommentar

Betro meg?

Om hva da egentlig?

er ikke sånn at jeg har masse problemer jeg problemer jeg trenger å lufte, har egentlig veldig lite å lufte. I teorien har jeg det veldig bra, ingenting konkret å klage på. ingenting å være glad for heller, eller trist, eller bekymret osv.

 

følelsesmessig død er vel mer riktig, selv om jeg kan f.eks le av noe morro men blir ikke glad av den grunn

 

 

Tviler på at jeg finner ut av noe, ikke på lang sikt. Anonymous poster hash: 9a793...159

interessant tilstand....

trenger du et "kall"?

Har du alltid vært sånn?

Lenke til kommentar

Frustrert, depressiv, destruktiv..

 

Flashbacks fra angstanfall, mobbing, vonde og vanskelige situasjoner og mye mer.

 

Jeg hater meg selv. Hvorfor kan jeg ikke unngå disse flashbackene/marerittene og tilbakefallene. De kommer ALLTID når jeg er på bedringens vei. Jeg hater det. Jeg vil bli permanent mentalt frisk, synd det ikke blir gjort noe lobotomering lenger..

 

Redd for å være aleine, så jeg presser meg veldig sosialt, så jeg blir helt utslitt. Har pleid å ta en tur til brodern når jeg trenger sosial kontakt (og hvis ikke noen av personalet er tilgjengelig (jeg bord i en døgnbemannet psykiatrisk bolig)). Men han har tydeligvis blitt ganske utslitt av det. Og det er MIN feil. Det var ikke meningen at han skulle bli utslitt pga meg.

 

Jeg har fått ut frustrasjonen med å slå den ene knyttneven flere ganger inn i veggen. Den er ganske vond, og det øverste hudlaget er nesten borte (jeg har ikke slått meg til blods, enda).

Jeg ble sliten i hånda av å slå den i veggen, så jeg gikk meg en tur (de pleier å hjelpe). Satt meg ned på en benk å begynte å skrive, for å få ut tankene.

Jeg ønsker ikke å legge ut det jeg har skrevet, da det kan fremstå som suicidale tanker.

Jeg har ingen planer om å gjøre noe "dumt". Da de tankene var bare der og da.

Etter å ha skrevet ned tankene og tekstet litt fram og tilbake med ansvarsvakta der jeg bor, så ble jeg etterhvert litt bedre og gikk da hjem.

Jeg fikk da pratet ut med denne personen, ble i litt bedre form og jeg får ekstra tilsyn i kveld.

Det går bedre med meg nå og jeg håper at det går enda bedre med meg i morra.

 

Beklager hvis jeg ikke alltid svarer når noen siterer ett av mine innlegg, det er ikke meningen å fremstå som "ovenpå", men det er rett og slett fordi jeg er veldig tilbaketrukket (selv på det store Internettet), og ønsker ikke alltid å svare, da det kan trigge angsten og de depressive tankene.

Endret av Gnalern
  • Liker 2
Lenke til kommentar

 

interessant tilstand....

trenger du et "kall"?

Har du alltid vært sånn?

Kall?

Nei, tror ikke det, litt usikker på hva du egentlig mener.

 

var mer interessert i ting før ihvetfall Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Kall er når mennesker ofrer seg for en høyere sak. Nei, det var sikkert dumt spurt...

Å være helt følelsesmessig død, hm...en slags disassosiasjon? Et forsvar mot noe? Bare spekulerer, sikkert ikke noen hjelp i :hm:... :)

Lenke til kommentar

Kall er når mennesker ofrer seg for en høyere sak. Nei, det var sikkert dumt spurt...

Å være helt følelsesmessig død, hm...en slags disassosiasjon? Et forsvar mot noe? Bare spekulerer, sikkert ikke noen hjelp i :hm:... :)

trenger ikke noe kall nei, det er vel bare noe som kommer av seg selv vel tror jeg. følelsesmessig død er kanskje feil ord, kanskje heller manglende entusiasme eller manglende intersse for alt.
Lenke til kommentar

 

Kall er når mennesker ofrer seg for en høyere sak. Nei, det var sikkert dumt spurt...

Å være helt følelsesmessig død, hm...en slags disassosiasjon? Et forsvar mot noe? Bare spekulerer, sikkert ikke noen hjelp i :hm:... :)

trenger ikke noe kall nei, det er vel bare noe som kommer av seg selv vel tror jeg. følelsesmessig død er kanskje feil ord, kanskje heller manglende entusiasme eller manglende intersse for alt.

 

Titiboy sier det er feil, "kall" betyr ikke det. Orker ikke å slå det opp, sikkert ikke viktig likevel...men beklager at det var feil altså:-)

Ikke depresjon heller? Klarer du å fungere i hverdagen? (i så fall kan det ikke være en DYP depresjon da)

Sorry at jeg graver og spør :huh:

Lenke til kommentar

Titiboy sier det er feil, "kall" betyr ikke det. Orker ikke å slå det opp, sikkert ikke viktig likevel...men beklager at det var feil altså:-)

Ikke depresjon heller? Klarer du å fungere i hverdagen? (i så fall kan det ikke være en DYP depresjon da)

Sorry at jeg graver og spør :huh:

Fungerer jo, er i jobb, handler, og gjør det meste andre gjør.

Unviker ikke store folkemengder, er ikke så vanskelig å få med på en fest selv om det skjeldent drar dit av helt fri vilje. Gjør stort sett kun det jeg trenger å gjøre, drar aldri noen steder for å se etter noe. Men mens de andre på jobb snakker om hva de har gjort, planlegger trening sammen osv, så står jeg på sidelinjen. Kan åpenbart være med og har vært med også, men når trening fra dag 1 er ett ork, og etter ett halvt år er det fortsatt ett ork er det fort gjort å gi seg. Kort og godt, savner noe som interesserer.

Lenke til kommentar

Frustrert, depressiv, destruktiv..

 

Flashbacks fra angstanfall, mobbing, vonde og vanskelige situasjoner og mye mer.

 

Jeg hater meg selv. Hvorfor kan jeg ikke unngå disse flashbackene/marerittene og tilbakefallene. De kommer ALLTID når jeg er på bedringens vei. Jeg hater det. Jeg vil bli permanent mentalt frisk, synd det ikke blir gjort noe lobotomering lenger..

 

Redd for å være aleine, så jeg presser meg veldig sosialt, så jeg blir helt utslitt. Har pleid å ta en tur til brodern når jeg trenger sosial kontakt (og hvis ikke noen av personalet er tilgjengelig (jeg bord i en døgnbemannet psykiatrisk bolig)). Men han har tydeligvis blitt ganske utslitt av det. Og det er MIN feil. Det var ikke meningen at han skulle bli utslitt pga meg.

 

Jeg har fått ut frustrasjonen med å slå den ene knyttneven flere ganger inn i veggen. Den er ganske vond, og det øverste hudlaget er nesten borte (jeg har ikke slått meg til blods, enda).

Jeg ble sliten i hånda av å slå den i veggen, så jeg gikk meg en tur (de pleier å hjelpe). Satt meg ned på en benk å begynte å skrive, for å få ut tankene.

Jeg ønsker ikke å legge ut det jeg har skrevet, da det kan fremstå som suicidale tanker.

Jeg har ingen planer om å gjøre noe "dumt". Da de tankene var bare der og da.

Etter å ha skrevet ned tankene og tekstet litt fram og tilbake med ansvarsvakta der jeg bor, så ble jeg etterhvert litt bedre og gikk da hjem.

Jeg fikk da pratet ut med denne personen, ble i litt bedre form og jeg får ekstra tilsyn i kveld.

Det går bedre med meg nå og jeg håper at det går enda bedre med meg i morra.

 

Beklager hvis jeg ikke alltid svarer når noen siterer ett av mine innlegg, det er ikke meningen å fremstå som "ovenpå", men det er rett og slett fordi jeg er veldig tilbaketrukket (selv på det store Internettet), og ønsker ikke alltid å svare, da det kan trigge angsten og de depressive tankene.

Skjønner at du ikke orker å svare alltid, ikke noe problem :)

Du kjemper en heltemodig kamp. Bra at du er på et sted som kan tilby deg hjelp. Hold ut, du er ung, og har et langt liv foran deg, og sikkert mye bra i vente, tommelen opp:-)

Endret av hebbelilla
  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Titiboy sier det er feil, "kall" betyr ikke det. Orker ikke å slå det opp, sikkert ikke viktig likevel...men beklager at det var feil altså:-)

Ikke depresjon heller? Klarer du å fungere i hverdagen? (i så fall kan det ikke være en DYP depresjon da)

Sorry at jeg graver og spør :huh:

Fungerer jo, er i jobb, handler, og gjør det meste andre gjør.

Unviker ikke store folkemengder, er ikke så vanskelig å få med på en fest selv om det skjeldent drar dit av helt fri vilje. Gjør stort sett kun det jeg trenger å gjøre, drar aldri noen steder for å se etter noe. Men mens de andre på jobb snakker om hva de har gjort, planlegger trening sammen osv, så står jeg på sidelinjen. Kan åpenbart være med og har vært med også, men når trening fra dag 1 er ett ork, og etter ett halvt år er det fortsatt ett ork er det fort gjort å gi seg. Kort og godt, savner noe som interesserer.

 

Så bra at du fungerer da (på et vis). Du føler deg som en "outsider" blant andre mennesker altså. Så synd at du føler deg sånn. Og treningen er bare et ork. Og likevel kaster du ikke inn håndkleet, men står på. Det er godt gjort!!! Og sikkert det eneste rette å gjøre. Er du kanskje litt tilbakeholdende av natur, litt innadvendt, eller føler du at det er noe "galt" med deg?

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...