Aak1 Skrevet 6. april 2010 Del Skrevet 6. april 2010 (endret) ... Eller var han en stormannsgal tyrann på utkikk etter å krone seg selv til konge? Dette er et spørsmål jeg ved flere anledninger har stilt meg selv. Jeg er naturligvis klar over at Julius Cæsar var den som fungerte som katalysator for republikkens fall, men det trenger ikke nødvendigvis bety at han var bevisst på dette. Jeg er muligens påvirket av en del fiksjonell innflytelse (Emperor-serien av Conn Iggulden), men fra det jeg husker og den oppfatningen jeg har, så hevdet Julius Cæsar selv at han gjorde det han gjorde for å redde republikken fra dens korrupte aristokrater. Dette kan vel like gjerne være en god dekkhistorie for andre motiver. Han sto i alle fall overfor et dilemma i dét han tok valget om å krysse Rubicon. Hans triumvirat med Pompeius og Crassus var gått i oppløsning, og han fikk et krav fra senatet om å vende tilbake til Roma uten sine legioner. Dette var for rettsforfølgningen av hans overstegne tidsperiode i Gallia og muligens visse andre ting jeg ikke husker i farten. Så vidt jeg forstår, ville han mest sannsynlig bli dømt og straffet om han gjorde dette. Altså, miste sin hær, posisjon og økonomi. Muligens også settes i fengsel. Om jeg tar feil ved noe av dette, så for all del, korriger meg. Om han ikke gjorde dette ville han bli erklært lovløs og en fiende av riket. Disse kravene virker riktignok urimelige. Men senatet var nok redd for Cæsars store ambisjoner og økende popularitet blant folket. En rettmessig frykt i og for seg. Denne krenkelsen var nok for stor å svelge for en mann som Julius Cæsar. Dermed tok han besluttingen om å marsjere mot Roma i full mundur. Uten å gå videre inn på detaljene, tok han altså Roma uten stor motstand, siden Pompeius og senatet hadde flyktet til Hellas. Senere vant han mot Pompeius og fikk hans hode servert i dét han ankom Egypt. Det kan neppe bestrides at Cæsar gjorde mange gode endringer i de påfølgende årene. Han endret mange lover og folket var, så vidt jeg forstår, generelt fornøyd. Han opprettet til og med et senat. Dette kan vel peke mot troen på Julius Cæsar som en mann av republikken. Spørsmålet er dog hvem dette senatet besto av, og hvor selvstendig det virkelig var. Julius Cæsar var den ene konsulen. Den andre var vel en undersått av han var det ikke? Her er det minnet mitt svikter meg litt, han prøvde vel å krone seg selv til konge ved en anledning også? Selv om det ikke gikk. På grunnlag av dette ønsker jeg en liten diskusjon, og kanskje litt utdyping/korrigering av mitt eget resonnement. Og forresten, gjorde Brutus og gjenget det rette ved å myrde Cæsar? Hvordan ville det endt ellers? Endret 6. april 2010 av Aak1 Lenke til kommentar
Licht Skrevet 12. april 2010 Del Skrevet 12. april 2010 (endret) Senatet var ganske mange hundre år eldre enn Caesar - det var der før Etruskerkongene ble kastet ut - så at han skal ha opprettet eller etablert det lurer jeg litt på hvor du har fra. Det er rimelig å anta at den store majoriteten av senatorene som utgjorde Senatet i tiden umiddelbart etter Caesars lille borgerkrig i stor grad var "godkjent" av Caesar på forhånd, slik at de bl.a. kunne "vedta" å gjøre ham til diktator på livstid, og fornye konsulembetet hans. Om han var en mann av republikken eller ikke, er et litt rart spørsmål. Først og fremst var han - i likhet med de fleste historiske personer av samme kaliber - en mann med enorme ambisjoner, og de påkrevde trekkene og evnene for å gjøre ambisjonene sine til virkelighet. Av lojaliteter utenom seg selv, tror jeg nok han var en "mann av republikken" - ikke fordi han syntes republikken i dens daværende forfatning var den optimale statsforfatning, men fordi republikken var Roma. Å kalle ham en mann av Roma er kanskje mer forenlig, for, som historien viser, så var verken Caesar eller Augustus videre opptatt av å bevare republikken annet enn i navn og formelle institusjoner - men de var sannsynligvis begge opptatt av Romas videre suksess. Dette var såpass sent i republikkens livsløp at de en gang så republikanske prinsippene ofte var begravd i en mølje av byråkrati og korrupsjon, som man så måtte manøvrere gjennom for å oppnå noe, og politisk makt var i realiteten nesten like hereditært som om Roma fremdeles skulle hatt en konge. Dette blir ren spekulasjon, men ut i fra måten Caesar opptrådte som diktator, var han kanskje mer interessert i å bevare republikken ikke bare i navn, men også som en politisk realitet, enn Augustus var. Kanskje var han mer ektefølt idealistisk enn sin uendelig kyniske posthumt-adopterte sønn, som i stor grad spekulerte i andres religiøsitet og ideologiske svermerier for å oppnå sine egne mål. Uansett hva motivasjonen hans var, vil jeg tro at han gradvis ville ha reformert republikken, og på sett og vis gjennomført en komplett omstart - de uoffisielle men i høyeste grad eksisterende konseptene om "gammel makt" som fulgte med et system hvor bare de rikeste kunne få politiske embeter, måtte viskes ut gjennom å utradere de selsamme gamle, politiske familiene som ville slåss for at deres makt (og systemet den avhang av) skulle bestå. Blind populisme til tross, det var mange gode grunner til at folkemassene støttet Caesar, kanskje særlig det at han viste tegn til ekte reformasjonsvilje, og ikke minst reformasjonsevne. Hvis han ikke var blitt myrdet, er det godt mulig at han kunne ha kontrollert massene til reformene var gjennomført og systemet endret til slik han ville ha det (uten at vi noengang vet hvordan han planla - eller om han planla i det hele tatt). At han ble myrdet ville i seg selv vært nok til å utløse en hel rekke konflikter - men at han ble myrdet nettopp av representanter for den "gamle makten", tjente til syvende og sist ikke til annet enn å bekrefte alt Caesar hadde fortalt massene om disse, og dermed var opptøyene i gang. Hvis Brutus hadde vært mindre triggerhappy, ville han og republikken sannsynligvis fått et litt mer verdig endelikt. På den annen side, det innså sikkert han også, sånn i ettertid. Etterpåklokskap er en presis vitenskap. Også er det greit å huske at forskjellen på stormannsgal og bare Stor ofte ligger i om vedkommende lyktes med det de prøvde på, eller ikke. Endret 12. april 2010 av Zealuu 1 Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå