Jeg er drittlei av livet..

[Gjest lei av livet...]

Here goes..

 

Jeg er egentlig møkk lei av livet sånn som det er nå..

 

Har fra barndommen vært outsideren, og hatt lite venner. De venna jeg hadde trengte derimot støtte fordi de var halvveis outsidere selv. Så da har jeg alltid gitt av meg selv til andre, prøvd å være der for dem.

 

Gjennom hele barndommen til jeg var ca 21 år har jeg vært et mobbeoffer fordi jeg ikke fulgte strømmen som alle andre.. Ble trua på livet som liten også, av en gal fyr med balltre med spikre i.

 

Kan også nevne at på jobben så blir det tatt veldig lite hensyn til arbeidsmiljøloven og overtid mangfoldige timer pr dag og jobbing i helga er selvfølge.. Flere som har jobba 24 timer + i strekk der.

Og sjefen er veldig glad i å kjefte på meg, enda jeg prøver så godt jeg kan..

 

Har siden jeg var 18 vært igjennom ymse forhold med ødeleggende karakter også. Men for litt mindre enn et år siden ble jeg kjent med ei over nettby, som jeg virkelig trodde jeg skulle få det fint med, og det var fint i nesten 8 måneder før hun plutselig dro fra meg mens jeg var på jobb, og så dagen etterpå der igjen var tinga hennes borte også.. Vi bodde sammen, jeg stod for all inntekt og måtte forsørge oss begge, samt sørge for at vi fikk vært med venner. At det forholdet ble slutt på måten som det gjorde, gjorde meg veldig depressiv og psykisk og fysisk sliten.. Jeg dro til legen noen dager etterpå og fikk diagnosen "Moderat Depresjon".

 

Men når jeg tenker tilbake på livet mitt, så har jeg egentlig alltid vært sånn, ihvertfall de siste 8 åra.. Jeg trodde jeg var lykkelig når jeg hadde kjæreste, men jeg lurte meg selv, jeg kunne fremdeles ikke gjøre meg selv lykkelig.. Kjæresten kunne gjøre meg lykkelig, og hun kunne roe meg ned etter harde dager på jobb. Men så fort kjæresten forsvant så forsvant også hele denne "falske" lykken igjen.. Jeg klarte ikke lengre lure meg selv til å tro at alt var greit.

 

En stund etter at det ble slutt ble jeg sammen med ei annen jente, alt virka bra i begynnelsen, men så fant jeg ut at hun har bipolar lidelse, epilepsi, lav stoffskifte og litt andre ting, og dette slo ut litt seinere i forholdet.. I tillegg er hun sykelig sjalu. Hun ble furten fordi jeg fikk meldinger jeg svarte på mens hun var der, og hun ble veldig veldig fornærma når jeg hadde noe viktig jeg måtte gjøre som igjen gjorde at jeg ikke kunne være med hun.. Og dette gjorde sånn at følelser forsvant, fordi det føltes ikke riktig lengre, samt at jeg klarer vel egentlig ikke å bære vekten av meg selv, langt mindre bære henne i tillegg.. Så jeg gjorde det slutt, så jeg kanskje kunne klare å ta vare på meg selv..

 

Men nå så gjør hun alt hun kan for å legge skyld over på meg, og truer med og ta livet av seg selv fordi hun ikke har så mange venner og har de sykdommene som hun har.. Jeg har sagt flere ganger at jeg vil gjerne være vennen hennes og være der litt for hun, men at jeg ikke takler å bære hele henne om dere skjønner. Vi hadde også dessverre sex etter ca ei uke, og brukte ikke kondom.. Hun går på p-piller og er nøye på disse. I tillegg begynte hun på nye epilepsi piller som kan ha endel birvirkninger.

 

Når hun skulle ha blødningene sine var det bare litt som kom i ca 1 dag, hun testet seg rett etterpå og testen sier negativ.. Likevel tror hun at hun er gravid, og skal sjekke igjen om ca ei uke. Men nå truer hun med at jeg ikke skal få se ungen om hun er gravid.. Personlig tviler jeg sterkt på at hun er det, fordi de symptomene hun har kan også komme pga de epilepsi pillene og/eller stoffskiftet.. Samt at hun har gått ned veldig i vekt i det siste..

 

Hun snakker til meg daglig på msn, men hun skal 9 av 10 ganger krangle og få meg til å føle som en drittsekk av ymse grunner.. Jeg har ikke gjort noe slemt eller utnyttet hun i noen grad om noen skulle lure.

 

 

I tillegg så er jeg sykemeldt på fulltid, psyken min takler ikke jobb i tillegg og jeg har null konsentrasjon til noe som helst.

 

Og siden jeg får sykepenger ifra NAV så har de bestemt seg for å kutte lønna mi med 6000 kr pr måned, og siden jeg bor aleine så er det ganske mye.. Og nå har jeg ikke penger til mat, strøm eller nettleia.. Jeg må kanskje flytte hjem til moren min, hvor jeg har null venner og er langt ifra alt og alle.. Det er heller ingen jobber der. Der har jeg i tillegg et bittelite rom og ikke plass til 1/3 av mine ting, som igjen begyr at jeg må selge tinga jeg har slitt hardt for å få tak i.. I tillegg drikker mamma seg sakte men sikkert ihjel skulle man tro, hun er veldig veldig ofte full når hun sitter aleine hun også. (Hun er også depressiv)

 

 

Jeg håper at økonomien stabiliserer seg etterhverrt, men sånn som det er nå går jeg mer og mer i minus for hver mnd, og jeg har snart ikke råd til å betale husleia.

 

Og siden psyka er sånn som den er, så funker jeg ikke i nye jobber heller.

 

 

Jeg har rett å slett gitt opp meg selv.. Og framtida, samt at den ferskeste eksen min er bare ute etter å lage kvalme for meg..

 

Hun jeg var sammen med før der igjen er ute etter å vise mest mulig forakt for meg ved å bevisst såre meg mest mulig og igjen gi meg skylda for alt..

 

 

Det er fryktelig mye annet også som kan nevnes, men tror det er for mye å skrive..

 

 

Måtte bare få det.. Takk til dere som leser og eventuelt skriver noe.

[Muffinss]

Kan ikke si at jeg veit hvordan du har det nå, for det veit jeg ikke.

Ser ut som du er en av de uheldige som har hatt det hardt på de fleste punkter.

Husk på at det alltid er noen som bryr seg om deg der ute, selv om det ikke alltid er like greit å vite

[HulkHaugen]

Huff, dette hørtes ikke så greit ut og du har nok en veldig tung periode nå. Vanskelig å si hva du burde gjøre, men her er mitt tips: Selvtillit! Det er jo lettere sagt enn gjort, men det er noe som er alfa omega tror jeg. Du må jobbe med deg selv, kanskje trene eller gjøre noe du liker godt. Om det er å trene seg i bedre form, bli god på gitar eller hva som helst, noe du kan trives med. Men det å trene kroppen hjelper godt på selvtilliten. Det du kan ta å kikke på er PUA miljøet (PickUp Artist), det handler hovedsakelig om å sjekke damer, men er like mye karakterbygging og oppbygging av selvtillit og sosiale egenskaper. Det finnes forøvrig et realityshow om det fra usa som heter 'the pickup artist', men det er underholdning, ikke lærestoff, men du får jo et inntrykk av hvordan det fungerer, ellers finnes det masse ellers på nettet om lignende, f.eks. http://sjekkeskolen.vgb.no/ som er noe av det samme.

 

Det du sier om ex'n din som snakker om selvmord, det er skumle saker, men det er en vanlig overdramatisering også, men trå forsiktig der. Det du sier at du har vært snill mot henne tviler jeg ikke på, det er faktisk vanlig at gutter er for snille med dama og la de få viljen si hele tiden, og mange jenter blir ubevisst bitcher av det. Det hanger sammen med evolusjon og urmennesket det, da damer søker trygghet i menn, og da er det viktig å vise hvem som er sjefen og ikke alltid bare være 'dumsnill'.

 

Det er ihvertfall mitt tips, tror nok selvtillit er et nøkkelord her. Håper uansett at du får orden på sakene dine. Lykke til

[ElderScrollsinisten]

Uff, dette hørtes ikke kjekt ut.

Du sier at du har vært sånn lenge og at moren din også sliter med det depresjon. Depresjon er en sykdom og den kan "fysiologisk sett" knyttes til underskudd på monoaminer som fungerer som en slags signalsubstanser i hjernen. Man vet også at en sannsynligvis kan arve en predisposisjon for depresjon.

 

Foreslår at du ber om en henvisning til psykolog fra legen din. "Dette hjelper i de fleste tilfeller" og at du forhører deg om muligheten for å få resept på et antidepressivum, hvis du ikke allerede har prøvd disse alternativene.

 

Ellers prøv å huske på at ikke alle ser negativt på deg, selv om det kanskje kan virke slik for deg i blant!

 

 

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Høres veldig kjipt ut og vet ikke om det hjelper deg noe, men føler med deg. Jeg har selv opplevd mye dårlig i livet og kjører vel egentlig mest solo for tiden, med støtte av noen få gode venner og familie.For to år siden begynte jeg å bygge opp igjen livet mitt fra null og niks og holder nå på med en utdanning på universitetsnivå. Det som er sikkert, er at et liv er langt og at det alltid vil komme dager som er fine, like sikkert som at det vil komme dager som er helt jævlige.

 

Det er fælt når andre mennesker behandler en som dritt. Det som har hjulpet for meg, er å begynne å si klart ifra, når mine grenser er nådd. Jeg har nok fått noen rare blikk på den måten, men om man biter alt i seg, så er det i hvertfall usunt! Ellers vil jeg anbefale trening, solarium (om vinteren) og vitamin/mineral-tilskudd. Relativt enkle grep, som kan gjøre livet bedre.

 

Skaff deg et billigere sted å bo? Høres kjipt ut å flytte hjem, men må man så må man. Uansett kan du jo sikkert flytte tilbake, når du har fått orden på ting igjen?

 

Jeg er ikke psykolog, så ta alt jeg sier med en klype salt. Det jeg prøver å si er vel at psykologhjelp anbefales, men ikke oppsøk psykiater, med mindre du har veldig lyst på legalisert dop. Finner man kjemien med en psykolog, er det veldig mye god terapi å hente i det!

[Gjest trådstarter]

@ HulkHaugen

 

Jeg har ikke en veldig dårlig selvtillit, men eksepsjonell på noen måte er den heller ikke. Jeg har heller ikke problemer med å skaffe meg damer eller venner.. Likefullt kan jeg ofte være personen som skal bli hakka på.. Men jeg har noen gode venner som er der, men de skjønner ikke helt hva det vil si å støtte alltid.

 

@ ElderScrollsinisten

 

Depresjoner ligger nok arvelig i familien tenker jeg, da jeg har fått vite at fetteren min har også depresjoner og mamma og hennes mor hadde vel også depresjoner så vidt jeg kan huske.

 

Tror også min halvbror hadde noen depresjoner, han tok selvmord når jeg var rundt 13-14 år. Ble dessverre aldri skikkelig godt kjent med han da han bodde hos moren sin, og jeg hos moren min. Kun felles far med andre ord.

 

@ Gjest

 

Tror dessverre ikke det er så mange billigere steder å bo her i området hvor jeg har venner... Flytter jeg hjem til mamma igjen får jeg ca 1 times kjøretur for å besøke venner, om ikke lengre..

 

Jeg har forøvrig vurdert psykolog, men jeg har faktisk ikke penger til å betale egenandelen engang. I går måtte jeg kjøpe meg brød for penger jeg egentlig skulle ha brukt til å betale nettleia, men i og med at jeg ikke hadde nok penger til å betale den engang har det vel ikke så mye å si.. Får bare prøve å se om jeg ikke kan få utsatt den.

 

 

 

 

 

 

Ellers så kan det nevnes at foreldra mine har alltid krangla indirekte gjennom meg helt fram til jeg var rundt 14-15 år, og det satte sine spor, for det var ikke små beskyldninger de kom med til tider...

 

Det som også plager meg er at jeg mest sannsynligvis ikke kommer tilbake i den jobben jeg har grunnet mistrivsel som gjorde psyken enda verre, og om jeg må flytte hjem så bor jeg jo 1 time unna jobben.. Slutter jeg i jobben mister jeg vel sykepengene og da ligger jeg enda dårligere ann..

[karolin]

Dette hørtes ikke greit ut. Man lever bare en gang, og den gangen skal man ha det bra og være glad.

Ta tiden til hjelp, og vit at det blir bedre. Sånn pleier jeg å tenke i noen situasjoner.

Foreslår at du ber om en henvisning til psykolog fra legen din. "Dette hjelper i de fleste tilfeller" Du burde få dekket de kostnadene siden du ikke kan betale det selv.

 

Du burde ikke være i den jobben du er i hvis du mistrives.

Du burde satse på en utdannelse i de kommende årene( evt ta opp noen fag fra vgs igjen) Det er viktig med utdannelse, grunnlag for resten av livet.

Begynn å tren:) Det hjelper på humøret.

 

Lykke til, ønsker deg alt godt videre!

[Emancipate]

Det er mulig du har rett på bostøtte. Du mottar da et beløp fra husbanken hver måned som er avhenging av husleien og inntekten din.