Et innblikk i min psyke..

[Gjest Christian]

Det er en ting å ikke føle, og det er en helt annen ting å kjemikalt undertrykke / stabilisere følelsene. Det er mange som går på SSRI preperater som sier at de ikke føler, men det som er faktaen er jo at det kan bare "stille" inn humøret ditt på et nivå. Det er mulig for deg å føle depresjon, lykke, men det blir forhindret av SSRI preperatet. Når jeg tenker på det slikt, så virker det egentlig veldig primitivt. Men poenget er, selv om jeg kan kanskje virke apatisk, så føler jeg hele tiden en slags storm inni meg. Kanskje jeg ikke er deprimert når jeg er stabilisert på SSRI (Har tatt det i 5 år. Først 40mg Effexor, så etter jeg forsket litt på stoffet og leste om folk som selv har gått på det, så spurte jeg familielegen å bli satt over på noe annet. Han satt meg over på 20mg Citalopram, og går på 20mg Cipralex idag, som tilsvarer 40mg Citalopram.), så hvorfor føler jeg meg som jeg føler meg? Glede kommer skjeldent, og da det gjør så virker det mer som om at jeg ikke er så trist lengre. Det hadde jo vært glede da i teori, men en ganske bittersøt glede, spesielt når du har lært deg at det er generelt grensen på din lykke. Og det å bære på den informasjonen er jo ganske trist i seg selv, og dagene blir jo litt tristere av bare det. Men hvorfor? Pga. jeg trodde systemet var stabilisert, og ville komme seg tilbake etter et sjokk som f.eks orgasme.

 

Det blir jo litt metafysisk dette her, å prate om kjemien i hjernen, resultatet av det, og hvordan du føler deg fra dag til dag.

 

Problemet er at jeg ikke ser det helt klart lengre, som f.eks da jeg gikk på ritalin og det hadde stabilisert seg. Da bare forsto jeg korrelasjonene på dette her, men nå må jeg slite litt, tenke litt, og skrive det ned. Altså resultatet tok da bare et par sekunder å komme frem til, i motsetning til nå, hvor det kan ta lang tid. Jeg må tenke, skrive det ned så jeg husker, tenke, skrive ned, osv.

 

Uansett, så selv om jeg forsto ting mye bedre på ritalin, så ble jeg etterhvert helt og totalt apatisk til alt. Stimulasjon kom via første dose, og glede i form av stimulasjon/adrenalin kom. Men det eneste jeg da tenkte på var hvordan verden funket, bokstavelig talt. På et metafysisk nivå. Forsket på konspirasjons teoriere, men pleide som regel bare å avskrive 99% med en gang. Det føltes som om logikken min styrte meg, og styrte meg rett, og kunne ikke ta feil. Skryter ikke, bare skriver ned nøyaktig hvordan jeg "følte meg" eller "var". Men jeg hadde fremdeles ikke selvtillit til å gå opp til en jente og prate, eller gå noenplass. Tenkte egentlig ikke på å gå noenplass. Etter stimulasjon effekten gikk av (etter ca. 2-3 timer.) så begynte nedturen, og da ville jeg bli nesten katatonisk. Jeg så, følte, hørte, svarte, men det var såvidt jeg orket det. Jeg visste liksom i hvordan verden var, hvordan vi levde, og det gikk kanskje innpå meg til den grad. Eller kanskje det var noe annet. Jeg aner ikke. Jeg kan ikke se på dette fra et ubiasert synspunkt. For å bryte det ned, så var det som om jeg liksom forsto alt, og forsto at jeg forsto alt som var verdt å vite angående livet seg selv og verden. Og jeg var bare trist, lei meg. Det er en ting å høre noe, og en ting å vite noe, som jeg visste ikke kunne bli tvilt, og i en diskusjon så hadde det ikke vært noe problem å bekfrefte hva enn jeg skulle bekrefte, en teori om hvorfor familiebåndet er overvurdert.Du kan egentlig ikke stole på noen 100%, og du kommer antageligvis til å svi for det før eller senere, pga mennesker er råtne. Jeg følte, og levde i en helt annerledes verden enn nå. Overgangen var faktisk noe som jeg ikke kunne forstå meg på. Da jeg gikk over på ritalin og det hadde stabilisert seg, så følte jeg som om at jeg levde i en fantasi verden før. Full av ting jeg kunne lære, finne ut av, og nyte jakten.

 

Men på ritalin så bare forsto jeg, og hvis jeg diskuterte med folk (Bare når jeg var stimulert, som beskrevet.) om dette så følte jeg alltid at via min logikk så hadde jeg helt rett, og det var ingen som jeg diskuterte med som benektet det.

 

Hva er poenget med å egentlig tenke på dette, eller skrive det ned? Vet egentlig ikke. For å komme til et resultat til hvorfor jeg var som jeg var på ritalin, hvorfor jeg er som jeg er på seratonin.

 

Etter stimulasjon effekten gikk av, så bare spiste jeg. Var fullstendig klar over at det var depresjon spising. Når jeg var mett, så orket jeg bare ikke å gjøre noe utenom å ligge på sofaen og høre eller kanskje se på tv/film. I livet uten ritalin, så ville jeg da vært på et nivå hvor jeg var ekstremt deprimert. Men jeg var ikke deprimert. Jeg bare følte tomhet, meningløshet. Kanskje pga at jeg (trodde? Jeg vet ikke!) "forsto" alt om livets gang, og det var meningløst å engang bevege seg. Var ikke vits å spille, pga. det var bare, i bunn og grunn, det samme gang på gang med små variasjoner som bedre grafikk og slikt f.eks, men det var enda det samme - skyt, drep, finn ting, osv. Jeg fikk ingen glede ut av det. Generelt sett så ville jeg nytt det å oppnå noe i et spill, men på ritalin så var jeg bare konstant klar over hvor meningsløst det var, og derfor var det ikke vits. Det samme gjaldt alt annet det var mulig å gjøre i dette universet. Etter en stund så kom jeg til å foretrekke helt og totalt å være alene, og ikke engang tenke på å gå ut. Så på det som meningløst. Var ikke vits å gå ut og treffe noen folk som jeg antageligvis ikke hadde noe å få ut av eller dele med. Hva er da poenget egentlig.

 

Selv om det var målet mitt før, å overgå angsten og tvangstankene og kunne nyte noe i det fri uten bekymring.

 

Jeg tenker nå at kanskje mennesker må ha en form for benektelse får å kunne nyte ting, et slur over sannheten bak alt for å kunne komme seg opp av sengen, ellers så ville menneskerasen ikke eksistert. Men ideen at jeg bare forsto alt, er jo veldig arrogant å si, men det var bare slikt. kanskje jeg bare trodde det, men når jeg var under effekten av stimulasjon så var det aldri noen som motsa meg, og jeg ønsket å høre om noen kunne motsi dette pga. jeg ville ikke være rett mange av gangene.

 

Det er så mange nivåer av forståelse, tankeganger osv. Å si at et eple smaker godt er ikke noe spesielt. En 5 åring kunne sagt det. Å forstå hvorfor det smaker, effekten av å spise, sammenhengen det eplet hadde med universet og det endelige resultatet av alt vi kjenner til og være konstant klar over det er en annen ting. Gidder liksom ikke å si at det smaker godt da, pga. det virker meningløst i forhold. Forstår du? Det er veldig vanskelig å overføre alt dette fra tanker til papir. Når jeg var på ritalin, og hadde denne "forståelsen", så hadde jeg ikke energi. Det var meningløst å skrive dette ned, pga. selv om jeg hadde rett, det kom på nyhetene, så var det endelige resultatet det samme.

 

Eller overkompliserte jeg ting med hensikt? Eller forsto jeg virkelig grunnlaget og meningen til noe? Det er det som jeg ikke forstår nå. Altså, når jeg sier nå, så mener jeg i denne tilstand jeg er i nå. Har enda litt energi igjen av amfetamin, men litt deprimert. Skriver for å få forståelse, for å tenke ut høyt og forhåpentligvis dele dette med noen som kan gi meg noe svar. Hva er galt med meg?

 

Nå tenker jeg ikke engang på de tingene jeg tenkte på ritalin, eller i den sammenhengen som jeg tenkte på ting med. Livet er OK, men er enda i helvete med stoff. Som jeg har sagt tidligere mange ganger, når jeg forklarte om tvangstankene mine, så hadde jeg ikke noe valg egentlig.

 

Og jeg vil jo selvfølgelig tro at jeg forsto, jeg vil jo tro at jeg forstår noe. Alle vil jo tro at en har rett hvis det gjelder noe som kan påbevise at en er dum f.eks. Folk er redde for slike resultater og ideer. De tenker ikke over det en gang. Hjernen deres sier at det ikke er vits. Å være åpen til en slik tankegang jeg hadde på ritalin så hadde ikke menneskeheten eksistert. F.eks det første form for menneskerase hadde nok tilfredsstilt sine behov, pga. instinktet til å overleve kan ikke bli overtenkt. En kan jo ikke bare sitte og sulte ihjel. En ville jo spist da sultesmertene ble for store. Er jo det som er instinktet da.

 

Men ville menneskerasen prøvd å oppdage nye land? Å utforske? Å gjøre noe som helst som ikke var totalt nødvendig? Nei. Derfor ville nok menneskerasen ikke vart så lenge. Sex er jo da også er veldig mektig instinkt, så de ville jo ikke dødd ut med en gang.

 

Jeg lurer ikke på om jeg har rett angående slike ting. Det er jo åpenbart hva som er korrekt. Jeg lurer på om jeg virkelig hadde en form for høyere forståelse for ting, eller om det bare var så negativ tankegang at jeg kjørte meg selv i bunn. Men jeg var ikke deprimert, eller lei meg. Jeg følte ingenting. Jeg brydde meg ikke engang om familien min, spesielt ikke venner. Jeg la mye vekt på det negative, og utelukket det positive til en viss grad. Jeg følte jeg dømte dem rett, og behandlet dem deretter. Uten ritalin så prøvde jeg alltid å være hyggelig, beklage meg, være ekstremt høfflig, var glad i familien min, osv. Men den eneste grunnen til hvorfor jeg beklagde meg er pga. den samme knuten som kom når jeg ble tvunget til å prøve å brekke nakken min, sa at jeg MÅTTE GJØRE DET, det og det. Jeg inneholdt hatet mitt til folk som hadde gjort meg galt, jeg tilga selv om det var egentlig den andre som burde tilgi seg (Og jeg var jo klar over det da også. Føltes som om at innsiden min brant da.). Hvis jeg var full, så kunne jeg utrykke meg selv litt bedre f.eks, eller hvis en person hadde gjort meg noe så ekstremt galt, så kunne det hende at jeg greide å "prate" om hva jeg ville gjort med ham, hvis jeg var full eller noe, men pleide alltid å si at jeg bare tøyset i det fleste tilfeller, utenom de verste da. Men det er ikke ofte. Hvis jeg var ruset nok, og hvis tankene om en eller annen person kom tilbake, så kunne det hende at jeg helt seriøst ville gå og drepe ham/henne. Men jeg brydde meg enda om fengsel, og visste jeg ikke kunne drept en person i den tilstand og kommet unna med det, og jeg visste at det kom til å veie meg ned som en steine, eller potensielt sende meg inn i sjokk så fort tvangstankene kom tilbake.

 

Men selv om jeg har rust meg ofte, så har det ikke skjedd ofte at jeg har kommet til det punkt hvor jeg er fri for tvangstankene. Det skulle ekstremt, ekstremt mye til. Det skjedde kanskje i visse tilfeller hvor jeg var så ruset (eller generelt når jeg hadde vært våken så lenge) at jeg var i psykose, og var fri.

 

(Neste del kan jeg ikke diskutere i detalj. Kan bare være en hypotetisk situasjon. Eller kanskje jeg bare blir tvunget av tvangstankene mine til å finne dette opp. Hvorfor er jeg klar over det? Har innsett masse ting om tvangstanker igjennom årene. Uansett, så kommer jeg ikke til å skrive ned hvem eller hva dette dreier seg om.)

 

Når ritalinen hadde stabilisert seg i kroppen min etter 7 måneder så begynte plutselig et hat å brenne når "noe" (Sier ikke hva dette er.) gjorde meg noe galt, eller tok feil, eller glemte igjen. Tenkte på å gjøre noe tilbake, som f.eks banke de/dem opp. (Når jeg ikke var på ritalin, så ville jeg bare glemt slike tanker etter et par sekunder.) Når jeg tenkte på det igjen, neste dag, så hadde hatet og lysten økt. Dette overrasket meg noe ekstremt. Det kom til et punkt hvor jeg hadde planlagt det litt seriøst, tenkt godt over konsekvensene, og begynte å se frem til det med litt glede. Det forstyrret meg også på et visst nivå, siden dette var noe som jeg aldri har følt/tenkt i mitt liv, såvidt jeg kan huske. Etterhvert så innså jeg at jeg ikke ville i fengsel (Ene tilfellet kunne jeg ikke gjort uten å bli tatt.), og tenkte på en annen person. Følte bare at hatet vokste hver dag og fylte meg med noe i en ellers følelsløs verden. Kom aldri til det punkt hvor jeg begynte å planlegge uten å bli tatt. Eller kanskje dette bare er noe tull. Hvem vet. Men hypotetisk sett, kunne noe ala dette bety at jeg er en sosiopat? Jeg kuttet ut ritaliner rundt det tidspunkt hvor jeg satt målet på noe/noen/ingen andre og nådde aldri planleggingsstadiet.

 

Og er det mulig at det er hele grunlagget for tvangstankene mine på en måte? Hjernen min lar meg tro på magiske ting, som at noe ubeskrivelig forferdelig ville skjedd hvis jeg ikke repeterte noe gang på gang til jeg fikk en ferdighetsfølelse, den samme følelsen jeg ville fått hvis jeg føler at jeg hadde gjort en god jobb med noe. Og kunne ikke så mye som være halvveis frekk med en person som virkelig fortjente det f.eks. I begynnelsen da, etterhvert så kunne jeg si ifra.

 

 

 

 

Men du kan jo dømme en person best basert på hans negative handlinger. Ekstremt eksempel: En person som hadde dedikert livet sitt til å hjelpe de fattige, hver eneste dag. Den mest vennligste og greieste personen du kunne tenkt deg. Du ser opp til ham. Men ville du sagt det samme hvis du visste sannheten? Se etter tegnene. Er jo ikke vanlig å prøve så hardt for å hjelpe. Det er jo liksom han prøver å gjøre opp for noe. Det er jo ikke vanlig å være SÅ hyggelig, kanskje han benekter noe men den delen av han som er klar over sannheten overdriver de tingene som får en til å føle seg god, ellers så ville han gått i biter. Ellers så kanskje gjør han alt dette her for å få folk til å tro at han er snill. Uansett, det han gjør er ikke normalt, så det må jo liksom være noe bak det. Noe som ligger og veier han ned konstant. Han vil ikke bli sett på som et monster. Eller i en sosiopats tilfelle, så ville han ikke bli tatt. Men en sosiopat pleier som regel å forstå at det er viktig å gjøre seg så lite bemerket som mulig, men prøve å oppføre seg normalt som mulig. Det er ikke et problem for en person uten samvittighet da.

 

 

Jeg følte at alt var så meningsløst. Det var ikke vits å grine heller, kom ingen vei med det. Var ikke vits å prate med noen, pga. selv om jeg hadde orket å gjøre det, hvordan kunne du hjulpet en person som faktisk forstår hvor meningløst alt er, og er KONSTANT klar over det? Stoff er ikke inne i bildet her selvfølgelig, utenom ritalin som medisin. Det ville bare kjemisk styre tankegangen hans en annen vei, altså i effekt; gi ham ignoranse over visse ting som hvorfor gå ut og treffe folk, konversere, nyte et eple. Prøve å få seg jobb; han ville vært sluret for meningen med det. Dette er bare totalt tilfeldige, ikke helt nøyaktige eksempler.

 

Jeg er veldig glad for at jeg bestemte å begynne å ruse meg når jeg var 20. Jeg har egentlig vært sterkt imot stoff, og tror enda, til en viss grad på det jeg trodde på da -- Rus er en midlertidig løsning, og hjelper ikke hjelper ikke. Nå tror jeg at ja, rus er en midlertidig løsning, men i mitt tilfelle så kan jeg fremdeles ikke se noen bedre måte jeg kunne gjort tingene på. Det har ført til at jeg forstår litt mer om meg selv, livet. Men det er bare småting som også ville bli plukket opp til en viss grad uten rusmidler til å trykke deg ned. Bare det at jeg greide å skrive ned alt dette (Pleier ellers ikke å orke engang å tenke på det, selv om det veier på meg.) er et stort bonus også, og enda en gang hvor jeg kan si at rus har hjulpet meg. I motsetning, altså, til hva som ville skjedd hvis jeg ikke ruste meg. Jeg ville muligens tatt selvmord, ellers så ville jeg den dag i dag ha vært praktisk talt isolert fra omverden i 7 år, og bare resultatet av det ville vært ganske negativt. Tror at jeg ville eventuelt kommet over en tvangshandling lignende ala den som startet det når og som ikke har ikke stoppet siden (Prøve å brekke nakken.), og kanskje dødd, eller tatt selvmord med vilje ut av frykt/blitt lei av dette (Hvem ville ikke det?)

 

Her får du forhåpentligvis et innblikk i psyken, og kanskje en slags liten forståelse, i og av psyken min. Dette er da et instans hvor jeg har energi og vilje til å dele mine tanker på papir, og selv om amfetamin/stimulasjon effekten er hos meg antageligvis (Kjenner meg egentlig ikke særlig i form. Vil helst ta noe for å bli bedre, men venter til jeg får skrevet dette ferdig.).

 

Dette er altså en liten summering av hva som går igjennom hodet mitt når jeg er klar i hodet, og helt uten rus, og syns at det er "greit". Dette er andre gangen i livet mitt det har skjedd, og har bare skjedd en annen gang på en speed nedttur og jeg har hvilt helt ut og tankene er ganske klare og frie for rus effekt.

 

Uten rus i tillegg, så veier dette ned på dagen og tankene mine som et par tonn av sorg. Og det var vel slik dagen mine gikk før jeg ruste meg, og konstant. Kjempet det hele tiden av, og fikk den "ferdighetsfølelsen", og det var de eneste gangene jeg følte noe godt i mitt liv. Sinnet kan gjøre så mye grusomt mot en at den mest grusomme fysiske tortur bokstavelig talt virker deilig i forhold, i det store totale (Hvis du veier begge opp mot hverandre. Altså, en dag med slike tanker er jo ikke noe særlig, men det disse tankene har gjort på meg, sånn etterhvert, er noe helt forferdelig. Syns ikke synd på meg selv akkurat nå, bare ser på hva det har gjort mot meg, hvor dypt tankene har sendt meg, de tilstandene jeg har vært i.Ville som sagt gladelig akseptert den mest grusomme fysiske torturen og smerten menneske kan påbringe meg i et par måneder hvis jeg kunne byttet tvangstankene mot det. Skulle ønske jeg kunne gjort det, for å si det slikt.)

 

Fysisk smerte blir behandlet. Det gjør ikke mental smerte. Hvorfor kan noe som er som en orgasme i forhold til visse mentale smerter (Altså tanker, følelser, osv. De tilstandene tankene kan sende deg i.) bli behandlet, men ikke mentale plager? Eneste svaret ER rus. En blanding av visse ting utover dagen kan gi en person som meg et bra liv, hvis jeg hadde tatt det med ansvar. Et medikament har mulighet til å gjøre det OK for meg, at jeg kan leve og ha det helt greit. Og jeg tror med terapi, at jeg kunne hatt det ganske greit også Det er ihvertfall der jeg er idag. Jeg har tatt ansvarsfult, helt anvsarsløst, og resultatet er at bare 1 ting egentlig virker i det hele tatt. En form for Opiat, i små mengder. Store mengder vil kanskje virke fristende der og da, men etterhvert så vil det føre til depresjon uten like. Ikke verdt det. Små mengder, hvor jeg justerer inntaket selv hver dag med å ta så lite som mulig og så gå opp litt, abstinere litt kanskje, og så gå ned igjen på så lite som mulig. Med en evig tilgang til slikt så kunne jeg medisinert meg uten fare resten av livet. Jepp, det er mulighet for at jeg ruser meg på det istedenfor medisinere, hvis f.eks det skjer noe og jeg blir så deprimert, men hvis jeg hadde et liv verdt å leve med rutiner så hadde nok ikke det gjort noe uansett. Hadde bare angret, og straffet meg med å liksom la det jeg tok være medisinen min, så kanskje jeg ikke hadde fått lov til å ta på en uke.

 

Jeg gjorde noe lignende det på amfetamin før jeg begynte å ruse meg ordentlig. Pleide å ta amfetamin for å unnslippe tvangstankene helt i begynnelsen når jeg ikke visste noe om stoff, men da tok jeg alltid en uke-et par måneder med hvile. Og da følte jeg at liksom, jeg kunne ikke ta. Jeg hadde en form for lyst for å ha det greit (via amfetamin), men med mindre noen kom og leverte det direkte til meg så orket jeg ikke. Antageligvis var det pga. tvangstankene. Så fort jeg fikk tatt noe, så var ikke det lengre et problem. Gjett om det var befriende.

 

En måte å beskrive tvangstankene når jeg ikke ruser meg i det hele tatt er som om jeg var død, men kunne bevege meg rundt omkring, høre og se, men alt som eksisterte var angst og depresjon, sammen med tvangstanker. Det er jo liksom det hele livet mitt dreide seg om, og det påførte meg selvfølgelig ingenting annet enn smerte. Formet konstant nye. Hvis jeg byttet rom, så formet jeg kanskje nye via turen der, eller i rommet, eller pga. jeg gikk med noen. Derfor så er det vel forståelig at jeg isolerte meg så godt som mulig.

 

 

 

 

Dette gir meg glede, men resultatet vil antageligvis bare få meg til å forstå. Og når jeg har oppnådd forståelse angående dette, altså sammenhengen mellom seratonin på SSRI og humøret fra dag til dag, så vil jeg antageligvis bare bli tristere, avhengig av resultatet, men jeg tror det er et negativt og simpelt et. Altså NØYAKTIG hvordan metafysikken funker her, resultatet, og hvorfor. Dette er Christian som skriver sine tanker direkte fra hjernen sin.

 

Dette skjer ekstremt skjeldent -- at jeg kan greie å skrive ned alt dette som jeg har tenkt på i en god stund, pratet litt om, men aldri gått inn i detalj på. Det skjer kanskje når jeg er på nedtur på speed en gang iblant (Har skjedd 1 gang før.), og ikke tatt noe annet etter jeg har sovet av meg rusen. Altså, dette med å skrive ned alle mine tanker og teorier ned, for å forhåpentligvis en dag vise til en spesialist som kan tyde noe ut av det, og kanskje finne ut hva som er galt med meg. Altså, målet er jo å skrive ned så mye som mulig i detalj, så noen der ute kan forhåpentligvis, en eller annen gang, forstå seg på hva jeg skrev ned og kanskje forstå seg litt bedre på meg og igjen da, eventuelt, kanskje hjelpe meg og gi meg noen svar.

 

Søker jo da hjelp etter en spesialist helst. Har diagnose på OCD. Dette er for å forhåpentligvis gi en psykolog et innblikk til min psyke mens den var åpen.

[Gjest Christian]

Ops

 

"Og det å bære på den informasjonen er jo ganske trist i seg selv, og dagene blir jo litt tristere av bare det. Men hvorfor? Pga. jeg trodde systemet var stabilisert, og ville komme seg tilbake etter et sjokk som f.eks orgasme. Pga. det du lærer glemmer du jo ikke!"

 

var det jeg mente å si.

[Gjest kine løland]

vet ikke om jeg kan skrive her..men HÅPER DU FÅR DEN HJELPEN DU ER LETING ETTER!!!!!!!!!!!!!

KLEM Kine Løland

[Gjest Richard Morgin]

tl;dr

 

Er nok ikke alt medisiner kan fikse, finn ut hvor er du nå og hvor vil du være, lag deg en plan med små delmål, følg planen!

[Gjest Chris]

Det er jo sånn at når jeg ikke har noe "medisin" (Jeg kaller det for medisin. Dere ville vel kalt det for rus. Jeg kaller det for medisin pga. det hjelper meg å kunne leve, eller å gjøre noe som helst.) i kroppen så har jeg liksom ikke vilje, energi til å gjøre noe som helst. Dette har vel noe med at når jeg hadde seriøse tvangstanker (Opp til 17 timer om dagen. Sov nesten ikke, pga. de holdt meg også våken.), og da kunne jeg ikke gå noen plasser, og ville heller ikke -- nye plasser ville bare gitt meg flere tvangstanker. Men uansett så fikk jeg flere tvangstanker hvor enn jeg var, men jeg gikk ingenplass for det. Jeg kom til å slite med tvangstanker hvor enn jeg var, og når tvangstanker kommer så slutter liksom verden og det rundt meg å eksistere -- det eneste jeg kan tenke på da er å få gjort ferdig hva enn handling/tanke jeg blir tvingt til å gjøre.

 

Jeg er ganske sikker på at det skrudde meg litt opp i hodet, siden det var slik i ca. 1 år eller noe. Og 14-17 timer med tvangstanker konstant, hvert minutt, i et år er helt absurd å tenke seg, men å gå igjennom det er noe annet. Dette var den lengste fasen. Da måtte jeg huske på noe jeg tenkte eller gjorde eller så eller hørte f.eks, og det bare gikk slik hver dag. Måtte repetere hva enn det var hele tiden i tillegg til at det bare kom inn fler hele tiden. Som regel endte det med at på slutten av dagen så hadde jeg rundt 20-30 ting som jeg måtte huske, og repetere. Måtte også huske det etter en uke f.eks. Hvis jeg glemte en eneste detalj (Det kunne være en lang tankeprossess jeg hadde for en uke siden f.eks.), så fikk jeg en klump i magen og verden ble mørkere, og så måtte jeg huske. Grunnen for det er at jeg "måtte" huske det rett, ellers så kom noe ubeskrivelig forferdelig til å skje (En følelse. Er vanskelig å forklare.)

 

Akkurat nå for tiden så går det i repetisjon av hva som helst. Å tenke noe, mens jeg er helt klar i hodet. Hvis jeg tenker på noe negativt som f.eks sykdom (Hva som helst som er negativt for meg eller verden.), så må jeg repetere. Bare følelsen av at jeg tenkte noe negativt gjør at jeg må repetere. Men det føles som om at jeg ikke har tvangstanker lengre nesten, pga. i sammenligning med før så er dette helt greit. Det som er verst nå er angsten, som er så og så konstant. Vet noen grunner til at jeg har angst, men selv om det ikke er de tilfellene der så har jeg enda angst. Det er litt merkelig. Men jeg er klar over at det er tvangstankene som har gått over til angst.

 

Slet aldri med angst eller slikt før. Kanskje litt depresjon, og jeg var definitivt ekstremt negativ/pessimistisk allerede når jeg var en liten unge. Nå så er jo det forståelig, etter det tvangstankene har sendt meg igjennom, men vet ikke hvorfor når jeg var liten. Var jo lykkelig da (Hadde noen veldig skrudde og forferdelig tvangstanker hver sommerferie, i midten av sommerferien generelt da, men jeg var ikke klar over hva det var for noe og etter det var over så var det liksom glemt.)

 

Jeg må garantert ha medisin, for å kunne leve et levebart liv. Har prøvd det meste nå -- håpet jo på å finne en slags "kur", men det er jo selvfølgelig ikke mulig. Det beste jeg kan tenke meg er en form for en opiat. Subutex eller Subuxone. Det gjorde meg lykkelig, ble kvitt tvangstankene, og ble ikke engang noe særlig ruset på det, og jeg tok ekstremt små doser i forhold til hva som generelt kreves for å ruse seg.

 

En skulle trodd at toleranse ville vært et problem da, siden jeg er ute etter en permanent (livslang løsning), men etter jeg hadde tatt Subutex i 2 år eller noe, med mellomrom da, så ble jeg enda helt ok i formen etter jeg sniffet noe som var så lite at jeg såvidt så det. Og det var i tillegg i den perioden jeg tok helt av med rusing, etter selvmedisinering gikk ut av vinduet og jeg bare ga faen (Dette skjedde den dagen psykologene mine sa jeg måtte på avrusning. Husker det på dagen.)

 

Ville muligens endt opp med å ruse meg i motsetning til selvmedisinering selv om ikke en konsulent som overbeviste meg og min familie om at jeg var en narkoman (Jeg var langt fra det. Jeg bare tok i perioder, og hadde perioder med pause. Altså et par månederes pause. Det siste jeg ville var å bli avhengig av noe. Tvangstankene mine hadde aldri latt meg blitt det i tillegg, så det hadde bare vært umulig til det tidspunkt den konsulenten ødela litt.) Hadde akkurat hatt 3 måneders pause og tanker om å slutte helt, selv om det betydde at jeg ikke kom til å få noe som helst ut av livet utenom depresjon og være alene (Dårlig ide.) da jeg tok noe på en festival som jeg hadde planlagt. Endte opp med en ukes festing. Hadde tatt en pause da, men konsulenten bare fikk meg til å føle og tenke helt annerledes. Jeg så på meg selv som en som medisinerte meg, siden jeg ikke kunne få hjelp noen andre plasser og ikke hadde noe valg, men etter det møtet så bare ga jeg faen liksom. Tok ikke helt av, men økte til rusing ihvertfall. Etter de sa jeg måtte inn på avrusning så tok det helt av. Uansett om det er rusing eller ikke, så er det en måte jeg kunne ha det OK på frem til jeg fikk noe hjelp fra helsevesenet. Derfor syns jeg at det er forsvarelig, og jeg ser ingen annen måte jeg kunne gjort det på personlig. Det var ihvertfall de 3 beste årene i livet mitt, selv om jeg hadde noen grusomme nedturer. Bare det å kunne komme seg ut, treffe folk og ha det greit var helt fantastisk.

 

Jeg bruker jo selvfølgelig ikke sprøyte, har ikke engang prøvd. Hadde ihvertfall ikke vært medisinering da. Jeg vet ikke jeg, jeg bare vet at jeg orket ikke det livet jeg hadde mer, og gjorde det eneste jeg kunne for å få det bedre. Jeg syns at jeg gjorde det riktige valget.