Finner ikke ting å snakke om

[Gjest sjenertperson]

Jeg er en jente på 20 år som har litt problemer når det kommer til samtaler. Jeg er veldig lite flink til å starte samtaler, og komme opp med tilfeldige temaer.

 

Jeg skjønner ikke hvordan folk får det til så lett. Jeg tør veldig sjeldent være alene med folk fordi jeg er så ufattelig redd for at de skal syns jeg er kjedelig. Jeg tror selv jeg er kjedelig, fordi jeg aldri har hatt noen skikkelig nær bestevenn, og forrige forhold gikk ryken ganske fort.

 

Jeg klarer meg fint med "overfladiske" samtaler, som f.eks. hva skal du studere til høsten da? hvordan går det med deg? og så bygger jeg meg litt videre på det. Men plutselig kommer det til en punkt, og så stopper det. Hjernen min går helt blank, så begynner jeg å få panikk og så blir ting bare kleint.

 

I grupper går det fint, for da er det ikke bare jeg som må stå for "underholdningen". Så da prater jeg mye mer (men er likevel sjeldent den som starter en diskusjon).

 

pga dette, føler jeg jeg aldri har noen jeg står skikkelig nær. De fleste trekker seg unna, og jeg merker det på dem at de ikke er helt komfortabel i mitt nærvær.

 

Holder også på med en gutt for tiden, men føler det også er på vei nedover, siden vi mer eller mindre er helt tom for ting å snakke om.

 

Jeg har også vanskelig for å vite hvordan jeg skal oppføre meg. Så jeg føler jeg nesten ikke har noen personlighet i det hele tatt.

 

Det er veldig slitsomt, men jeg vet ikke hvordan jeg kan bli bedre på det? noen som kan hjelpe meg?

[Tartan]

Den høres ikke noe morsom ut nei =/

 

Men det kan faktisk hjelpe om du ble medlem på en nettdatingside. Ikke nødvendigvis for å finne din framtidige ektemann, men for å få litt øvelse med å snakke med folk Over nettet har man litt tid til å svare på ting, og man trenger ikke være så forsiktig med å ikke si flaue ting siden det er anonymt Tror faktisk det kunne være god trening!

 

Andre ting du kan gjøre er å høre godt etter når andre snakker i grupper o.l. Høre etter hvordan det er vanlig at en samtale mellom jevnaldrende går fram liksom.

 

Men alle først er du nødt til å innse at du er en person det er verdt å bli kjent med du og! Hvor mange i verden er det ikke som er sjenerte?? Det er nok av de, men det betyr da vel ikke at de ikke er interessante når man blir kjent med dem? Finn ut hva du er stolt av og liker med deg selv

[Gjest sjenertperson]

Den høres ikke noe morsom ut nei =/

 

Men det kan faktisk hjelpe om du ble medlem på en nettdatingside. Ikke nødvendigvis for å finne din framtidige ektemann, men for å få litt øvelse med å snakke med folk Over nettet har man litt tid til å svare på ting, og man trenger ikke være så forsiktig med å ikke si flaue ting siden det er anonymt Tror faktisk det kunne være god trening!

 

Andre ting du kan gjøre er å høre godt etter når andre snakker i grupper o.l. Høre etter hvordan det er vanlig at en samtale mellom jevnaldrende går fram liksom.

 

Men alle først er du nødt til å innse at du er en person det er verdt å bli kjent med du og! Hvor mange i verden er det ikke som er sjenerte?? Det er nok av de, men det betyr da vel ikke at de ikke er interessante når man blir kjent med dem? Finn ut hva du er stolt av og liker med deg selv

 

Han jeg holder på med nå er faktisk fra en nettdatingside! Så der har jeg på en måte vært

Jeg har prøvd så godt jeg kan å forstå hvordan folk kommunserer med hverandre på egenhånd, men det er litt vanskelig å vite når det ikke akkurat går an å se hvordan folk snakker sammen når bare de to henger. hvis du skjønner?

 

Tingen er at, jeg er ikke så sjenert FØR vi blir ordenlig kjent. Det er akkurat som om jeg er omvendt, at jeg har lett for å bli kjent med folk, men når jeg da skal ta dette vennskapet eller evt. forholdet videre vet jeg ikke hvordan og blir litt mer innelukket enn det de trodde jeg var i starten.

[rosin]

Hei!

 

Jeg tror ikke du er så kjedelig som du tror Det at du aldri har hatt noen skikkelig nær bestevenn og at forrige forhold gikk ryken beviser ikke at du er kjedelig. Kanskje viser det bare at du enda ikke har funnet de personene som får fram andre sider av deg. Noen personer har man en ekstra god kjemi med, andre ikke. Jeg kan forstå at det kan være vanskelig å starte en mer dypere samtale, men mere overfladiske samtaler kan være en innledning til et videre bekjentskap (med dypere samtaler).

 

Du bryter deg selv ned om du hele tida tenker på ”Hva gjorde jeg feil nå? Hva tenkte han/hun om meg”? Til en viss grad er det bra å ransake seg selv, men ikke tenk så forferdelig mye på hva andre mener om deg eller på at du må ”underholde” andre. Vet det er enklere sagt enn gjort, men det at noen kanskje ser på deg som kjedelig gjør deg ikke til en kjedelig person. Folk har jo ulike oppfatninger om hva som er interessant, underholdende og hva som er kjedelig uansett, og du vil nok heller ha venner som er glade i deg for den du er, ikke for hvor god du er til å ”underholde” Jeg tror mange gjennomskuer det veldig fort om man prøver å være noe mer enn det man er…

 

Men det går an å gjøre noe med at man er sjenert. Du skriver at det går fint i grupper…så bra! Der har du et område du kan gå ut ifra Har du noen interesser? Er det noe som engasjerer deg? Gjør du noe på fritida? Det kan du bruke som utgangspunkt for samtaler. Kanskje kan du oppsøke situasjoner der du møter mennesker som ikke kjenner deg fra før, så slipper du unna forutinntatte oppfatninger om hvordan du er som person, hva med å dra til nye steder, bli med i en organisasjon, dra på leir. Kanskje høres det litt skummelt ut, men ta det som en utfordring.

 

Du skrev at du føler du ikke har noen personlighet. Det høres ut som en fryktelig følelse..Du har nok en personlighet, selv om du føler noe annet, kanskje har du bare ikke truffet de personene som ser hvilken perle du er.

 

Er ingen psykolog og har kanskje ikke sagt alt det du trengte å høre, jeg har ingen kompetanse til å vurdere hvor stor din grad av sjenerthet er, noen ganger trengs det mer profesjonell hjelp, og om du føler du trenger profesjonell hjelp så råder jeg deg til å søke det. Det er ingen skam å søke hjelp. Hjelpetelefoner som for eksempel Mental Helse tlf 116 123 og Kirkens SOS tlf 813 33 300 er åpne døgnet rundt, også i påska. Om du føler for det kan du evt. ta det opp med gutten du holder på med/venner/famile. Bare å sende meg pm om du vil, men jeg er ikke alltid innom diskusjon.no så kan ikke love raskt svar.

 

Du er verdifull uansett hvor sjenert eller usjenert du er, det er iallfall sikkert

 

Lykke til!

 

Med vennlig hilsen rosin

[Gjest sjenertperson]

Hei!

 

Jeg tror ikke du er så kjedelig som du tror Det at du aldri har hatt noen skikkelig nær bestevenn og at forrige forhold gikk ryken beviser ikke at du er kjedelig. Kanskje viser det bare at du enda ikke har funnet de personene som får fram andre sider av deg. Noen personer har man en ekstra god kjemi med, andre ikke. Jeg kan forstå at det kan være vanskelig å starte en mer dypere samtale, men mere overfladiske samtaler kan være en innledning til et videre bekjentskap (med dypere samtaler).

 

Men det går an å gjøre noe med at man er sjenert. Du skriver at det går fint i grupper…så bra! Der har du et område du kan gå ut ifra Har du noen interesser? Er det noe som engasjerer deg?

 

Du skrev at du føler du ikke har noen personlighet. Det høres ut som en fryktelig følelse..Du har nok en personlighet, selv om du føler noe annet, kanskje har du bare ikke truffet de personene som ser hvilken perle du er.

 

 

 

 

Men jeg er livredd for at hvis jeg skal være 100% meg selv, så er det så veldig få som liker meg. Er jeg meg selv, snakker jeg nesten ikke. Det er ingen som liker å være med folk som ikke prater og får dem til å le. Jeg får aldri noen til å le, og spesielt ikke den gutten jeg evt holder på med. Det er jo alltid en av de viktige punktene i et godt partnerskap, at man har humor og får andre parten til å hygge seg i ditt selvskap. Men det skjer rett og slett bare ikke. Jeg føler de ikke klarer å vente før de kommer seg ut derfra.

 

(et eksempel kan være at nesten alle venninnene mine er med kjærestene sine ofte, og når de først holdt på var de med hverandre nesten hele tiden, og han kunne ikke få nok av henne. Han jeg holder på med nå har hatt sjans til å være med meg kjempe ofte, men har kommet med unnskyldninger. Og når jeg først var med han en gang, så måtte han gå etter bare 1 og en halv time.)

 

Jeg er livredd for å ta noe som helst forhold (både vennskap og kjæreste) lengre enn så, fordi jeg vet at de kommer til å forlate meg på et tidspunkt fordi de er gått lei meg.

 

Jeg føler alle kan møte personer de ikke har helt fullstendig kjemi med, og likevel klart å holde en samtale gående i lang lang tid.

 

Men egentlig så føler jeg at når jeg forteller alt dette så er det ingen som skjønner helt situasjonen likevel. For samtaler har jeg lett, det er ikke det. Men det er det å gå videre på samtaler, være interne med hverandre, ha humor, være kreativ i praten. Det er det jeg ikke klarer! Jeg føler jeg ikke klarer å være interessant og "personlig" nok.

 

Jeg har masse interesser jeg kan prate om, men som sagt, det handler ikke om det.

 

Jeg har vært hos psykolog en god del, men føler han hjalp lite.

[DJ_Dark]

Jeg har samme problem som deg og det er ikke direkte morsomt. Pleier å slite med å føre 1 mot 1 samtaler. Jeg er ganske god til å snakke med folk på nettet osv, men jeg greier det ikke utenfor. Jeg var veldig god til å snakke med folk da jeg var mindre, men etter år på skolen med mobbing trakk jeg for meg selv og har slitt med det etter det.

 

I seg selv er det dumt da jeg studerer journalistikk, men jeg håper det hjelper meg fremover med å bli bedre på småprat.

Endret 16. april 2010 av DJ_Dark

[Sitronsaft]

Jeg kjenner meg veldig igjen i førstepost. Jeg er utrolig flink til å snakke i mengder, og mindre flink om det bare er meg og én til f.eks. Overfladiske samtaler er noe jeg føler alle kan mestre, men etter et visst punkt går det slutt for emner her også. Det er grenser for hvor lenge man kan snakke om yrke, arbeid, sivilstatus og været. Jeg har funnet ut at en god samtale har med tillit å gjøre.

 

Med mine beste venner kan jeg snakke som en foss om det bare er oss to. Det tror jeg har å gjøre med at alle emner er lov å snakke om, fordi jeg ikke er redd for å snakke om noe, fordi jeg stoler på personen. Med fremmede (f.eks. på en date) blir liksom all interessant informasjon "hemmeligstemplet" og jeg vet i tillegg ikke om tingene jeg vil si vil falle i smak hos samtalepartner, derfor blir det "A4-emner", altså en overfladisk samtale.

 

Derfor tror jeg trikset er å rett og slett åpne seg, bli mer ærlig, og drite litt i hvilke reaksjoner man får. Rett og slett være seg selv. Et godt forhold skal baseres på tillit, synes nå jeg, og man må akseptere hverandre for den man er. Så om man ikke kan snakke åpent har man jo ikke noe i et forhold med hverandre å gjøre uansett.

 

TS: når du er med han gutten du holder på med, vær ærlig med han. Si rett ut "jeg føler vi ikke har noe å snakke om, det synes jeg er kjipt :/". Jeg tror dette alene vil få deg til å "komme over en list" med han, føle deg mer trygg og åpen, og automatisk vil du åpne opp for en hel del emner du trodde var utilgjengelige tidligere, så klart avhengig av hans reaksjon. Du kan være heldig og få "Jeg føler det på samme måten litt, men det er det jo ingen grunn til Blablabla" og du kan være uheldig å få "jaha...".

 

Det handler også om å gi og ta. All informasjon har en verdi. Det er få som liker å holde en lang monolog og dele hemmeligheter og andre ting uten å få noe av samme karakter tilbake. Noen må gi først, og så kan den andre gi noe tilbake, som danner et gjensidig forhold av tillit og "utveksling av informasjon", altså en samtale. Fortell noe til en person, og så vil kanskje personen si noe tilbake. Høres kanskje veldig selvsagt ut og slikt, men det er likevel noe å tenke på.

 

Ærlighet varer lengst? Lykke til

[Gjest sjenertperson]

Jeg kjenner meg veldig igjen i førstepost. Jeg er utrolig flink til å snakke i mengder, og mindre flink om det bare er meg og én til f.eks. Overfladiske samtaler er noe jeg føler alle kan mestre, men etter et visst punkt går det slutt for emner her også. Det er grenser for hvor lenge man kan snakke om yrke, arbeid, sivilstatus og været. Jeg har funnet ut at en god samtale har med tillit å gjøre.

 

Med mine beste venner kan jeg snakke som en foss om det bare er oss to. Det tror jeg har å gjøre med at alle emner er lov å snakke om, fordi jeg ikke er redd for å snakke om noe, fordi jeg stoler på personen. Med fremmede (f.eks. på en date) blir liksom all interessant informasjon "hemmeligstemplet" og jeg vet i tillegg ikke om tingene jeg vil si vil falle i smak hos samtalepartner, derfor blir det "A4-emner", altså en overfladisk samtale.

 

Derfor tror jeg trikset er å rett og slett åpne seg, bli mer ærlig, og drite litt i hvilke reaksjoner man får. Rett og slett være seg selv. Et godt forhold skal baseres på tillit, synes nå jeg, og man må akseptere hverandre for den man er. Så om man ikke kan snakke åpent har man jo ikke noe i et forhold med hverandre å gjøre uansett.

 

TS: når du er med han gutten du holder på med, vær ærlig med han. Si rett ut "jeg føler vi ikke har noe å snakke om, det synes jeg er kjipt :/". Jeg tror dette alene vil få deg til å "komme over en list" med han, føle deg mer trygg og åpen, og automatisk vil du åpne opp for en hel del emner du trodde var utilgjengelige tidligere, så klart avhengig av hans reaksjon. Du kan være heldig og få "Jeg føler det på samme måten litt, men det er det jo ingen grunn til Blablabla" og du kan være uheldig å få "jaha...".

 

Det handler også om å gi og ta. All informasjon har en verdi. Det er få som liker å holde en lang monolog og dele hemmeligheter og andre ting uten å få noe av samme karakter tilbake. Noen må gi først, og så kan den andre gi noe tilbake, som danner et gjensidig forhold av tillit og "utveksling av informasjon", altså en samtale. Fortell noe til en person, og så vil kanskje personen si noe tilbake. Høres kanskje veldig selvsagt ut og slikt, men det er likevel noe å tenke på.

 

Ærlighet varer lengst? Lykke til

 

 

Men... hva gjør man om man er åpen, eller åpner seg. Men likevel ikke finner på ting å si? det er også der problemet ligger. Uansett hvem det er jeg er med, så har jeg ingenting å si. Akkurat som om jeg ikke har meninger (men det har jeg jo), men at hjernen bare blir helt blank. Dette skjer med stesøsteren min og (som jeg ser på som egentlig den beste vennen jeg har, men jeg liker ikke telle henne med, siden hun er som en ordentlig søster for meg, og kan ikke akkurat plutselig "forlate meg" på samme måte som en venninne fra "utsiden" hadde gjort). Med henne er jeg kjempe åpen, og er meg selv, men jeg vet nesten like ofte ikke hva jeg skal snakke om der.

 

Selvfølgelig er det en forskjell på henne og en venn fra utsiden, men poenget var bare det der med samtaler og latter og div.

 

Er jeg rett og slett bare totalt sosialt uintelligent?

 

Skjønner at jeg kan være litt vanskelig, men forstår hva du/dere mener og alt. Prøver å ta slike ting til meg, men synes likevel hvor mye folk prøver å hjelpe at de ikke forstår.

[DJ_Dark]

Sliter med det og, selv med familie.

[Bandidos-Pelle]

Problemet er rett og slett at for å bli god i sosiale sammenhenger så må du utsettes for dem ofte. Det er rett og slett bare trening. Det finnes ingen temaer som du bare MÅ prate om eller en checklist med saker som bør komme fram under en samtale - alt handler om å være kreativ i øyeblikket. Det er selvsagt ingenting galt med folk som sliter med det, dere har bare ikke hatt nok trening.

[Gjest peisved]

Kjenner meg delvis igjen i beskrivelsen din.

 

Kan det være fordi du rett og slett ikke har funnet dine ekte venner ennå? Tenk på mennesker som brikker i puslespill. Noen er brikker i midten med feste på alle sidene mens andre er hjørnebrikkene med kun to feste. Noen mennesker klikker sammen med hvem som helst, mens andre må finne de rette å forholde seg til. Jeg opplever det ivertfall slik. Ytterst få kan jeg ytre meg om hva som helst. De fleste blir det bare overflatisk pisspreik som hverken jeg eller motparten er interessert i å snakke om, ei heller er det morsomt. I lengden blir slikt slitsomt, og jeg regner med du føler det samme..?

 

Har du prøvd å komme i kontakt med andre 'grupper', à la musikk, dans, kunst, kampsport, ballsport, yoga, klatring, turgåing e.l. hvor du føler din 'type' mennesker hører til?

 

Vil forresten si en ting om stillhet. Når dere kan nyte en stillhet sammen, har dere et godt forhold.

 

.. jeg har ikke funnet noe slike ennå, men en dag..

[Gjest sjenertperson]

Problemet er rett og slett at for å bli god i sosiale sammenhenger så må du utsettes for dem ofte. Det er rett og slett bare trening. Det finnes ingen temaer som du bare MÅ prate om eller en checklist med saker som bør komme fram under en samtale - alt handler om å være kreativ i øyeblikket. Det er selvsagt ingenting galt med folk som sliter med det, dere har bare ikke hatt nok trening.

 

det er fordi jeg er så utrolig redd for disse situasjonene at jeg ungår helst å være med en person på egenhånd. Jeg tar sjeldent initiativet til å være med en venn/inne bare oss to, fordi jeg er redd for hva denne personen egentlig syns om meg, og at de skal syns det er så kjedelig å kleint å henge.

 

Skjønner at jeg er nødt å ta dette steget, og jeg prøver. Men det er en frykt jeg har vanskelig for å komme over. Nettopp pga det med "prate-problemet".

 

Egentlig en litt ond sirkel rett og slett. og jeg føler egentlig uansett hvor mye jeg er med noen så får jeg det ikke til.

[Karlson]

Kjenner meg veldig godt igjen. Hadde samme problemet selv, spesielt når jeg var med folk jeg kjente mindre godt. Du må rett og slett bare øve deg. Etter hvert kommer det av seg selv. Men om du vil ha et emne som pleier å være ok å snakke om så er det skole. Alle har mye lekser, og alle har en prøve om ikke lenge, så der tar det litt tid før du går tom i hvert fall.

[Bas04]

Dette hørtes ikke noe godt ut! Selv er jeg ganske flink til å holde flyt i en samtale, selv med mennesker jeg nettopp har møtt. Jeg har noen enkle tips til deg:

 

 

 

1. Vær blid og imøtekommende. Vis med kroppsspråket at du er vennlig, åpen og selvsikker. Det hjelper trolig den du prater med, med å gi mer av seg selv og føle seg tryggere i ditt nærvær. Dette er en tommelfingerregel!

2. Nikk, smil, vis at du er interessert i det den andre prater om! Still oppfølgingsspørsmål á la:

 

Du: Hei, jeg heter ___. Hva heter du?

Annen pers: Jeg heter _____

Du: Kult. Hvor er du fra?

Annen pers: Jeg er fra ____, hva med deg?

Du: Så du er fra _____! Der er det jo kjempefint/der har jeg aldri vært før! Ligger det i Telemark?

Annen: Det ligger i _______

Du: Okey. Er fra ____ selv. Hva bringer deg på disse traktene?

 

blablabla

 

3. Gi deg mens leken er god hvis det skulle bli blankt i hodet ditt. Ikke la kleinheten bygge seg veldig opp. Unnskyld deg med at du må ta en tlf, gå på do, gjøre noe..

[carmelita]

Jeg sliter med akkurat det samme også. Spesielt når man har blitt såpass godt kjent at man er ferdig med de overflatiske emnene, og må begynne å grave dypere. Så må man da vurdere hva man sier og hvor mye. Det er der jeg sliter. Det verste er nok definitivt humoren. Desstruktive tanker som sier at jeg ikke har noe humor i det hele tatt, noe som gjør at jeg aldri tør å slå ann med morsomheter. Vennene mine forteller meg at det ikke funker fordi jeg er en såpass ordentlig jente. Jeg skaper mest latter når jeg driter meg ut, for å si det sånn.

 

Så, hva kan man gjøre? Jeg tror man bare må peise på, og være seg selv. Hvis man merker at noe ikke faller i smak, så kan man jo spørre hva den personen mener om saken? Jeg elsker diskusjoner i den forstand, så lenge man har synspunkt på ting.

[Newklear]

Brute-force approach:

1. Finn en samtalepartner

2. Snakk om ting DU synes er interessant. Drit i hva du tror den andre tenker.

3. Den andre personen vil enten like eller mislike samtaleemnet. Gjenta 1-2 til førstnevnte er tilfelle.

 

Kjenner meg igjen i det du sier her, og min løsning på problemet var ganske enkelt: Hvis en jeg snakker med ikke liker det jeg liker å snakke om får han\hun finne seg noen andre å snakke med!

 

Da følger det selvfølgelig også at det godt kan hende du må trashe 100 ukule mennesker før du finner ett eneste kult, men det avhenger av interessene dine - og er uansett verdt det! ; )

[Rescue me]

Slutt å tenke så mye og stol på deg selv, enkelt og greit. Tenker du hele tiden på hva du skal si vil ikke samtalen flyte noe særlig bra og dermed stopper den fort opp. Prøv å leve i øyeblikket og ikke prøv å planlegg samtalen. Du kan si noe veldig morsomt, men hvis det ikke sies i riktig øyeblikk vil det ikke være morsomt, derfor er det ikke mulig å planlegge en samtale på noen måte. Du må stole på at du selv sier det riktige hele tiden, å være seg selv enkelt å greit. Hvis du bare tror på det, vil du også gjøre det, og ordene du sier har egentlig nesten ingenting å si. Ved å tenke på hva du skal si hele tiden prøver du egentlig bare å bli "akseptert" (finnes sikkert et bedre ord å bruke) av den du har en samtale med, og du vil gi verdi til den personen.

[Gjest sjenertperson]

Jeg sliter med akkurat det samme også. Spesielt når man har blitt såpass godt kjent at man er ferdig med de overflatiske emnene, og må begynne å grave dypere.

 

AKKURAT der sa du det. Når jeg er kom til stadiet hvor jeg BØR være komfortabel og godt nok kjent med en person, så er jeg ikke det likevel. Det tror jeg får denne personen til å føle det samme, og så forblir det et overfladisk forhold. Jeg er så lei det. Og ja, humor er et problem jeg har. Folk ler sjeldent med meg.

 

Jeg henger sjeldent med en person av gangen. Er jeg med en person så gjør vi noe som er planlagt. Jeg føler jeg har en og en person jeg gjør forskjellige ting med, som f.eks. han jeg ser på som en av mine "beste" venner, tar jeg egentlig bare bilder med. Vi gjør aldri noe som viker fra foto. Det blir litt ensidig av og til. Og en går jeg på kino med, en ser jeg film med osv.

 

Folk ringer meg ALDRI og spør om vi bare skal henge og slappe av forran tven.

MEN NYE SPØRSMÅL. Hvis dere er i et forhold, hva pleier dere som par å gjøre på mesteparten av fritiden? hvordan er dere med hverandre? har dere ALLTID noe å snakke om?

[Gjest Farris]

Slutt å tenke så mye og stol på deg selv, enkelt og greit. Tenker du hele tiden på hva du skal si vil ikke samtalen flyte noe særlig bra og dermed stopper den fort opp. Prøv å leve i øyeblikket og ikke prøv å planlegg samtalen. Du kan si noe veldig morsomt, men hvis det ikke sies i riktig øyeblikk vil det ikke være morsomt, derfor er det ikke mulig å planlegge en samtale på noen måte. Du må stole på at du selv sier det riktige hele tiden, å være seg selv enkelt å greit. Hvis du bare tror på det, vil du også gjøre det, og ordene du sier har egentlig nesten ingenting å si. Ved å tenke på hva du skal si hele tiden prøver du egentlig bare å bli "akseptert" (finnes sikkert et bedre ord å bruke) av den du har en samtale med, og du vil gi verdi til den personen.

Haha, utrolig godt innlegg!

 

Når jeg tenker tilbake på mitt forrige forhold (som gikk i dass) var det alltid sånn at jeg tenkte på hva jeg skulle si i forkant.

 

Husker en av de første gangene vi møttes (var sammen med flere venner). Vi snakket om noe, så var jeg alene noen minutter, og jeg satt og tenkte på ting jeg skulle jeg sagt. Når vi etterpå begynte å snakke om noe annet, og det ble en liten pause, tok jeg frem igjen det jeg hadde tenkt på, noe som bare gjorde at samtalen stoppet enda mer opp!

 

Vi ble sammen etterhvert, men jeg tenkte alltid på ting jeg skulle si neste gang vi møttes/ringtes. Jeg skrev hele A4-ark med stikkord og notater! Men følte nesten hver eneste gang at samtalene våre gikk skikkelig dårlige. Bortsett fra på msn! Når vi møttes ble det noe helt annet.

 

Da forelskelsen gikk over for hennes del var det kroken på døra.

 

Men jeg har lært!

[Gjest sjenertperson]

Slutt å tenke så mye og stol på deg selv, enkelt og greit. Tenker du hele tiden på hva du skal si vil ikke samtalen flyte noe særlig bra og dermed stopper den fort opp. Prøv å leve i øyeblikket og ikke prøv å planlegg samtalen. Du kan si noe veldig morsomt, men hvis det ikke sies i riktig øyeblikk vil det ikke være morsomt, derfor er det ikke mulig å planlegge en samtale på noen måte. Du må stole på at du selv sier det riktige hele tiden, å være seg selv enkelt å greit. Hvis du bare tror på det, vil du også gjøre det, og ordene du sier har egentlig nesten ingenting å si. Ved å tenke på hva du skal si hele tiden prøver du egentlig bare å bli "akseptert" (finnes sikkert et bedre ord å bruke) av den du har en samtale med, og du vil gi verdi til den personen.

Haha, utrolig godt innlegg!

 

Når jeg tenker tilbake på mitt forrige forhold (som gikk i dass) var det alltid sånn at jeg tenkte på hva jeg skulle si i forkant.

 

Husker en av de første gangene vi møttes (var sammen med flere venner). Vi snakket om noe, så var jeg alene noen minutter, og jeg satt og tenkte på ting jeg skulle jeg sagt. Når vi etterpå begynte å snakke om noe annet, og det ble en liten pause, tok jeg frem igjen det jeg hadde tenkt på, noe som bare gjorde at samtalen stoppet enda mer opp!

 

Vi ble sammen etterhvert, men jeg tenkte alltid på ting jeg skulle si neste gang vi møttes/ringtes. Jeg skrev hele A4-ark med stikkord og notater! Men følte nesten hver eneste gang at samtalene våre gikk skikkelig dårlige. Bortsett fra på msn! Når vi møttes ble det noe helt annet.

 

Da forelskelsen gikk over for hennes del var det kroken på døra.

 

Men jeg har lært!

 

Jeg skriver ikke ned, men tenker ofte igjennom temaer. Jeg kommer sjeldent på noe spesielt, og sliter derfor enda mer når jeg ikke har tenkt på noe i forveien. Jeg klarer rett og slett ikke slappe av, fordi jeg har ingenting å si uansett. så det blir kleint uansett føler jeg.

 

Jeg har også tendensen til å føle at alle er så ufattelig mye bedre enn meg. Jeg skjønner f.eks ikke at han jeg snakker med faktisk liker meg.. han er utrolig fin, og kunne fått hvem som helst. Men så fortsetter han å snakke med meg. Jeg er livredd for at han snart innser for kjedelig jeg er.