Dødsulykke i bokseringen.

[Frekkas]

Jeg skjønner nok ikke helt hva du mener Gaidaros. Dersom jeg oppfatter deg riktig vil jeg nok si at poenget har en nokså teoretisk interesse. Jeg er praktiker og liker og holde det enkelt =)

[Gaidaros]

Jeg skjønner nok ikke helt hva du mener Gaidaros. Dersom jeg oppfatter deg riktig vil jeg nok si at poenget har en nokså teoretisk interesse. Jeg er praktiker og liker og holde det enkelt =)

 

Ja, det enkle er ofte det beste...og det er nettopp det som er poenget mitt. Jeg skal forsøke å forklare det litt "ujuridisk".

 

Hvorfor hoppe direkte på en paragraf som forutsetter skyld (§ 235) når skyldspørsmålet enda ikke er vurdert (i forhold til § 228 og § 229).

 

Vurder først skylden i forhold til § 228 og § 229. Hvis man er skyldfri, så er det ingen grunn til å vurdere unntaket i § 235. Hvis man går inn under vilkårene for å få skyld, så ok, da forsøker vi å frifinne ved å benytte unntaksregelen i denne medvirning/samtykke/akseptsparagrafen.

 

Slik jeg forstår § 235 så er det en unntaksparagraf som frifinner deg for skyld i spesielle tilfeller. Hvis man da i utgangspunktet er fri for den skylden (man er vurdert ut fra hovedregelen, altså de spesielle tilfellene i paragrafen) så virker det svært unødvendig å ta hele drøftelsen.

 

Men hvis man forandrer faktum til å tildele skyld (uaktsomhet, forsett,overlegg... whatever) så ok. Da vurderer vi hvilken kategori skylden har før vi ser om det finnes unntaksregler som kan frifinne. Denne paragrafen er jo en typisk "frifinnelsesparagraf" som brukes av den tiltaltes forsvarer og ikke av aktor.

 

 

Var dette litt mer forståelig.

G

[Frekkas]

 

Ja, det enkle er ofte det beste...og det er nettopp det som er poenget mitt. Jeg skal forsøke å forklare det litt "ujuridisk".

 

Hvorfor hoppe direkte på en paragraf som forutsetter skyld (§ 235) når skyldspørsmålet enda ikke er vurdert (i forhold til § 228 og § 229).

 

Vurder først skylden i forhold til § 228 og § 229. Hvis man er skyldfri, så er det ingen grunn til å vurdere unntaket i § 235. Hvis man går inn under vilkårene for å få skyld, så ok, da forsøker vi å frifinne ved å benytte unntaksregelen i denne medvirning/samtykke/akseptsparagrafen.

 

Slik jeg forstår § 235 så er det en unntaksparagraf som frifinner deg for skyld i spesielle tilfeller. Hvis man da i utgangspunktet er fri for den skylden (man er vurdert ut fra hovedregelen, altså de spesielle tilfellene i paragrafen) så virker det svært unødvendig å ta hele drøftelsen.

 

Men hvis man forandrer faktum til å tildele skyld (uaktsomhet, forsett,overlegg... whatever) så ok. Da vurderer vi hvilken kategori skylden har før vi ser om det finnes unntaksregler som kan frifinne. Denne paragrafen er jo en typisk "frifinnelsesparagraf" som brukes av den tiltaltes forsvarer og ikke av aktor.

 

 

Var dette litt mer forståelig.

G

 

Tja, jeg syns du kompliserer saken unødig. Jeg vet ikke hvor godt du kjenner strafferett, men det virker som du ikke har helt grep om straffrihetsgrunnene, no offence. Og du misforstår ihvertfall rekkevidden av straffeloven § 235.

 

Utgangspunktet må være straffbarhetsvillkårene som det finnes fire av.

1. Krav om lovhjemmel

2. Ikke foreligge straffrihetsgrunner (rettsstridig handling)

3. Subjektiv skyld

4. Tilregnelighet

 

Dette er altså villkårene som må være oppfylt for å kunne straffe. La meg forklare hvordan jeg forstår faktum, så det ikke skal være noen uklarheter der. Det er en boksekamp der begge parter altså har gitt et fritt samtykke og akseptert en viss risiko. Man skal inn i ringen å slå på hverandre. Da må det være påregnelig at man kan få skader. Man regner selvsagt ikke med å dø, men muligheten er tilstede og man har akseptert risikoen. En boksekamp er jo per definisjon vold, der man krenker den andre på legemet (tilogmed foresettlig!). La oss se på ordlyden i strl § 228. Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 6 Maaneder. Javel, er ikke dette akkurat dette en boksekamp dreier seg om? Hva med dekningsprinsippet? Den subjektive skylden må dekke hele den objektive gjerningsbeskrivelsen. Check. Handlingen kan umulig ses på som annet enn forsettlig. Okei, så har vi bestemmelsene i 3. ledd og provokasjon og retorsjon (ikke straffrihetsgrunner, men straffritaksgrunner) Er en Legemsfornærmelse gjengjældt med en Legemsfornærmelse, eller er ved en saadan en forudgaaende Legemsfornærmelse eller Ærekrænkelse gjengjældt, kan den lades straffri.

Hva er begrunnelsen for denne bestemmelsen? Jo, det er at forholdene er oppgjort. Man kan skal ikke kunne slå igjen, også be rettsystemet straffe den andre.

 

Villkårene om lovhjemmel, subjektiv skyld og tilregnelighet er tilstede (jeg forutsetter dette). Javel, så står vi igjen med straffrihetsgrunner.

 

Bestemmelsen i straffeloven § 235 er dersom du tenker gjennom det, egentlig en relativt praktisk bestemmelse i så måte. I mange ulike idretter er jo egentlig normen i strl § 228 oppfylt.. Fotball, ishockey, you name it. Du gir ditt samtykke til en legmesfornærmelse ved å delta.

 

Bestemmelsen er en straffrihetsgrunn og kan ikke forstås som noen "forsvarsregel" og brukes kun av forsvarer. Handlingen er straffri så det er egentlig ingen grunn til å ta den til rettssystemet. Det er iallefall sjelden den hevdes som straffrihetsgrunn i retten når det gjelder legemeskrenkelser. Det er sjelden en som har skutt en annen forklarer det med "han sa jo jeg skulle skyte han".. Det forekommer derimot relativt ofte i sedlighetssaker, se bestemmelsene i strl kap 19.

 

volenti not fit injuria- Den som samtykker, lider ingen urett.

[Gaidaros]

volenti not fit injuria- Den som samtykker, lider ingen urett.

 

He, he… Romerretten er full av snasne uttrykk. Latinen flyter flott og bombastisk og har en nydelig klang, nærmest som en programerklæring.

 

Jeg siterer dog et annet latinsk uttrykk som kanskje hadde passet bedre til vår situasjon. Et av de eldste uttrykte aksept av risikoerklæringen, nemlig gladiatorhilsenen:

Morituri te salutamus – vi som skal dø hilser deg.

(He, he… Kan jo like gjerne være Ole og Per på 12 år som hilser på dommeren før de entrer ringen i mesterskapet til bokseklubben; Fager som en blåveis.)

 

Takk for at du tar deg tid og tålmodighet til et utfyllende svar. Sånn sett har jeg fått bedre forståelse for hvordan strafferetten fungerer, og takk for det.

 

Strafferett er ikke min beste side (kommer vel neppe som noen bombe) og det pleier jeg å opplyse om i diskusjonene. Erstatningsrett er mer i min bane, og det skinner vel kanskje gjennom at jeg skjeler på aksept av risiko – problematikken iht. lovreglene der, en ikke ukjent problemstilling i kjølvannet av strafferetten.

 

Når det gjelder denne paragrafen brukt som ”forsvarsparagraf” er det nok av resultater hvor stupfulle, unge risikosjåfører i høy hastighet kjører av veien og dreper sin passasjer, gjerne bestekompisen. I straffesaken har da forsvarerne gjerne forsøkt brukt § 235 til forsvar for sjåføren (og altså mot passasjeren) for å gjøre handlingen straffefri eller straffenedsettende. Jfr. Rt. 1987 s. 835, Rt. 1991 s. 444, Rt. 1992 s. 1505, Rt. 1997 s. 436.

 

Likeså er denne paragrafens 2.ledd i litteraturen omtalt som ”barmhjertighetsparagrafen” event. ”medlidenhetsparagrafen” for nedsettelse av straff i forbindelse med euthanasia. Jfr. Sandsdalendommen, Rt. 2000 – 646.

 

Bestemmelsen i § 235 er praktisk nok, for all del, men heldigvis ikke for enhver pris.

Man legger jo uansett ikke alle sine rettigheter på hylla. Og dette er (slik jeg har forstått strafferetten, til tross for mine begrensinger), et av grunnprinsippene; at samtykke ikke fritar for straff hvor det er tale om grov legemsbeskadeligelse, for eksempel tap av syn, hørsel og taleevne, jfr § 9 og § 231. Samtykke til drap fritar heller ikke for straffeansvar, jfr. § 235, 2.ledd, slik jeg har forstått (men det har jo du tatt høyde for i ditt innlegg). Og selv om vår tenkte tiltalte ikke ble straffet i denne omgang, så er det nok av andre gråsoner å ta fatt på. Det er jo egentlig i gråsonene og oppover at nivået fastsettes. I dette tilfellet hevdes det at det er gitt samtykke, om enn kanskje stilltiende. Men det er jo flere typer av risiko; aksept av risiko, medvirkning til risiko, samtykke til risiko, som kunne vært aktuelle i vårt tilfelle.

 

Men mitt ankepunkt er at man ikke altfor lett skal overlater konsekvensene av handlingen til partene. Jeg går inn i ringen og så kan jeg uten straffekonsekvenser ta livet av en mann, eller han meg. Nei, så enkelt er det jo ikke, og det sier du jo selv. Og Ole på 12 år har slettes ikke tatt høyde for at han kan dø i ringen, sånn uten videre. Han tar fullt forbehold om at dersom ikke sportens regler følges av de involverte så skal han kunne straffeforfølge dem. Mister han likevel livet, til tross for at reglene følges, og ingen kan klandres, så er det rett og slett et uhell. Det er kanskje derfor det nesten ikke finnes slike domsavgjørelser (straff) av denne slag, altså der reglene er blitt fulgt.

 

Det er sjelden at situasjoner, i sportssammenheng som ikke overskrider spillereglene, blir trukket til retten, så det er lite rettsavgjørelser. Derimot finnes det en mengde avgjørelser (stort sett vedr. erstatning) der klare overtredelser av de sportslige reglene og vurderingen av om denne oppførselen går inn under aksept av risiko for offeret. Det er jo også her litteraturen tar høyde for om en aksept av en ytterligere risiko utover reglene bør aksepteres (en slags gummistrikkeffekt). Ytterligere er det nok av eksempler på folk som har havnet i slåsskamp og som hevder straffefrihet iht. § 235. Eksemplet ditt med samtykke til slåsskamp, er vel fra din side kun nevnt som typeeksempel. For i slike sammenhenger er det vel egentlig fastslått i HR. (eks. 1993-01-21. Rt 1993 117) at samtykke til slåsskamp ikke kan oppfattes som samtykke til forsettlig tilføyelse av skade.

 

Jeg undrer meg på om konsekvensfravikelsen kan være uttalt fra selve det organet som tillater aktiviteten. Jeg har jo tidligere henvist til lov om proffboksing og knockoutloven og dens forskrifter. Og jeg kan godt se for meg at deltagelse og risiko for skader blir definert i et ansvarsfravikelseskjema i forbunds- eller klubbsammenheng i forhold til erstatning, og kanskje også i forhold til straff, gjerne også inntatt i vedtektene. Det er slettes ikke uvanlig i proffsammenheng mht. sport og også i risikoyrker, og i USA har det jo tatt helt av. Men hvordan forholder det seg til herværende sak?

 

Og hvor vil jeg hen med all denne teksten. Vel, jeg er nysgjerrig av natur, og egentlig litt mistenksom av meg, så jeg aksepterer ikke kjappe løsninger sånn uten videre. Siden jussen jo sjelden er svart-hvit så gir den rom for vurderinger/diskusjoner i gråsonene, og det er der de mest interessante tilfellene befinner seg. Kanskje se hvor nivået egentlig ligger, og kanskje hvor det burde ligge. Rettskilder, forarbeider artikler etc. Så jeg graver gjerne videre om enn i teoretiske former, rett og slett fordi det er interessant. Og hvis det er andre som vil diskutere, så meget desto bedre, jeg er alltid åpen for en fruktbar diskusjon og lar meg gjerne belære.

G

[Frekkas]

Strafferett er ikke min beste side (kommer vel neppe som noen bombe) og det pleier jeg å opplyse om i diskusjonene. Erstatningsrett er mer i min bane, og det skinner vel kanskje gjennom at jeg skjeler på aksept av risiko – problematikken iht. lovreglene der, en ikke ukjent problemstilling i kjølvannet av strafferetten.

 

Erstatningsretten forsøkte jeg å holde utenfor, men den er selvsagt både viktig og relevant

 

Når det gjelder denne paragrafen brukt som ”forsvarsparagraf” er det nok av resultater hvor stupfulle, unge risikosjåfører i høy hastighet kjører av veien og dreper sin passasjer, gjerne bestekompisen. I straffesaken har da forsvarerne gjerne forsøkt brukt § 235 til forsvar for sjåføren (og altså mot passasjeren) for å gjøre handlingen straffefri eller straffenedsettende. Jfr. Rt. 1987 s. 835, Rt. 1991 s. 444, Rt. 1992 s. 1505, Rt. 1997 s. 436.

 

Strl § 235 gjelder jo bare de forsettlige forbrytelsene og dersom livet står på spill virker jo ikke samtykket straffriende, som i avgjørelsen du viser til i Rt. 1987 s. 835. Når det gjelder avgjørelsen i Rt. 1991 s. 444 slås det jo også fast at uaktsomheten er straffbar når det er betydelig fare for legemesskade eller død. Dette kan det vel neppe i en vanlig boksekamp.

 

 

Bestemmelsen i § 235 er praktisk nok, for all del, men heldigvis ikke for enhver pris.

Man legger jo uansett ikke alle sine rettigheter på hylla. Og dette er (slik jeg har forstått strafferetten, til tross for mine begrensinger), et av grunnprinsippene; at samtykke ikke fritar for straff hvor det er tale om grov legemsbeskadeligelse, for eksempel tap av syn, hørsel og taleevne, jfr § 9 og § 231. Samtykke til drap fritar heller ikke for straffeansvar, jfr. § 235, 2.ledd, slik jeg har forstått (men det har jo du tatt høyde for i ditt innlegg). Og selv om vår tenkte tiltalte ikke ble straffet i denne omgang, så er det nok av andre gråsoner å ta fatt på. Det er jo egentlig i gråsonene og oppover at nivået fastsettes. I dette tilfellet hevdes det at det er gitt samtykke, om enn kanskje stilltiende. Men det er jo flere typer av risiko; aksept av risiko, medvirkning til risiko, samtykke til risiko, som kunne vært aktuelle i vårt tilfelle.

 

Jeg vil jo tro at et samtykke gitt til en boksekamp som her, er fritt og inneholder de fleste, om ikke alle typer aksept av risiko.

 

 

Men mitt ankepunkt er at man ikke altfor lett skal overlater konsekvensene av handlingen til partene. Jeg går inn i ringen og så kan jeg uten straffekonsekvenser ta livet av en mann, eller han meg. Nei, så enkelt er det jo ikke, og det sier du jo selv. Og Ole på 12 år har slettes ikke tatt høyde for at han kan dø i ringen, sånn uten videre. Han tar fullt forbehold om at dersom ikke sportens regler følges av de involverte så skal han kunne straffeforfølge dem. Mister han likevel livet, til tross for at reglene følges, og ingen kan klandres, så er det rett og slett et uhell. Det er kanskje derfor det nesten ikke finnes slike domsavgjørelser (straff) av denne slag, altså der reglene er blitt fulgt.

 

Man har ved rettsregler som strl § 235 stort sett lagt en ansvar på den som samtykker, som på mange områder i strafferetten. Dersom man skal legge inn forutsetninger om at aktørene ikke er myndige, stiller saken seg selvsagt annerledes. Ingen tar vel høyde for at de kan dø i en boksekamp, men det ligger en implisitt risiko i handlingens natur. Og dermed må du følgelig bære denne risikoen selv i stor grad. Det er jo ikke slik at du kan ta på deg boksehansker for å ta livet av en mann i ringen. Igjen tilbake til straffbarhetsvillkårene. Dersom du har forsett, altså går inn i ringen med viten og vilje, for å ta liv, da oppfyller du jo kravene til en annen straffebestemmelse. Det er jo den forbryterske vilje man ønsker å straffe. Ikke det hendelige uhell, altså uaktsomhetens nedre grense.

Jeg forutsetter her at det ikke finnes noe forsett for faktisk å ta livet av den andre. Da er vi tilbake på at dette er en legemesfornærmelse med dødsfølge. Man har utvist forsett, men da iforhold til legemeskrenkelsen, som er straffritt jf strl § 235.

 

 

[quote name='Gaidaros' date=' 5. april 2010 - 13:15' timestamp='1270469715' post='15462506'

Det er sjelden at situasjoner, i sportssammenheng som ikke overskrider spillereglene, blir trukket til retten, så det er lite rettsavgjørelser. Derimot finnes det en mengde avgjørelser (stort sett vedr. erstatning) der klare overtredelser av de sportslige reglene og vurderingen av om denne oppførselen går inn under aksept av risiko for offeret. Det er jo også her litteraturen tar høyde for om en aksept av en ytterligere risiko utover reglene bør aksepteres (en slags gummistrikkeffekt). Ytterligere er det nok av eksempler på folk som har havnet i slåsskamp og som hevder straffefrihet iht. § 235. Eksemplet ditt med samtykke til slåsskamp, er vel fra din side kun nevnt som typeeksempel. For i slike sammenhenger er det vel egentlig fastslått i HR. (eks. 1993-01-21. Rt 1993 117) at samtykke til slåsskamp ikke kan oppfattes som samtykke til forsettlig tilføyelse av skade.

 

Jeg undrer meg på om konsekvensfravikelsen kan være uttalt fra selve det organet som tillater aktiviteten. Jeg har jo tidligere henvist til lov om proffboksing og knockoutloven og dens forskrifter. Og jeg kan godt se for meg at deltagelse og risiko for skader blir definert i et ansvarsfravikelseskjema i forbunds- eller klubbsammenheng i forhold til erstatning, og kanskje også i forhold til straff, gjerne også inntatt i vedtektene. Det er slettes ikke uvanlig i proffsammenheng mht. sport og også i risikoyrker, og i USA har det jo tatt helt av. Men hvordan forholder det seg til herværende sak?

 

Avgjørelsen i Rt 1993 117 gjelder vel at samtykke til slagsmål ikke innebærer samtykke til bruk av kniv og dermed forsettlige skadefølger. Det handler jo om rekkevidden av samtykket. Men det må være uomtvistelig at et samtykke til et slagsmål i normalsituasjonen virker straffriende. Når det gjelder idretten er jo dette et ganske stort og egentlig interessant område. Anbefaler "Idrett og Juss" av Kjenner dersom dette finnes interssant. Nå er det noen år siden jeg bladde i den, men han reiser en del prinsipielle spørsmål som er viktige.

Jeg tror i vil de flere saker fra idretten i rettssystemet i årene fremover. Da kommer nok dette med samtykke inn som et viktig moment. Når det gjelder ansvarsfraskivelse i formalisert form så finnes jo dette relativt mange steder i dag. Innenfor erstatning blir det nok relevant, men ikke så mye på strafferettens område, da man ikke kan avtale seg bort fra straffeansvar (i hovedsak)

 

Etter min mening vil jeg nok fortsatt si at i "typetilfellene", med de forutsetninger jeg har nevnt, vil kunne gå straffri. Men det beror selvsagt på en konkret vurdering i hver enkelt sak. Så kan man jo selvsagt spørre seg hvorfor vi har såvidt lite rettspraksis på dette. Det har kanskje en sammenheng med at de fleste slike saker ikke kommer i rettsapparatet fordi hvermannsen oppfatter at han, ved å frivillig gi seg inn i en slik aituasjon, må bære endel av ansvaret.

Endret 5. april 2010 av Frekkas