stefaren min ødelegger meg

[Gjest :(]

Hei, jeg er en gutt på 14 år.

 

Jeg kan først starte med at jeg ikke er norsk. Jeg er født i Litauen. Min far kom i fengsel og døde før jeg fikk truffet han.

Min mor som hadde meg møtte min stefar, og han tok oss til Norge. Jeg husker ikke mye av når jeg var liten, men når jeg kom i alderen 9-13 år fant jeg på mye jævelskap. Han brakte ofte ut et jævla helvette hjemme og skrek til meg, og noen ganger kunne han gjøre vondt mot meg som å dytte hardt til meg og slå meg litt lett.

Dette har gjort at jeg har fått en liten frykt for han og jeg er faktisk redd for han. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har aldri likt han, jeg synes at han er en jævla drittsekk.

 

Når jeg var 12 år så ble jeg sendt til politiet for å ha gjort noe galt, der snakket vi om masse rart og livet mitt og der kom det ut av at jeg var redd for stefaren min og at han avogtil slo til meg. Han ble dog sendt ned til politistasjoen for å snakke om det jeg hadde sagt.

 

Jeg har også hørt min mor og stefar snakke om meg, og der kom det ut mye dumt. Det enne var at han hatet meg.

 

Nå er jeg 14 år og har roet meg kraftig ned. Og idag hadde vi en krangel om hva jeg spiste om dagen (jeg spiser en unormal kost) og det ble mye skriking fra han og jeg var rolig som vanlig og prøvde å gå gjennom det steg for steg. Det var akkurat som jeg dominerte han kan man vel si. Han skrekk og min mor og jeg sa at han for faen roe seg ned. Etter at hun gikk ut for å ta en røyk så begynte han på igjen. Han sa mye dumt om meg og prøvde å krenke ned selvtiliten min med å si masse dumme ting til meg. Jeg ble så jævla forbanna at jeg sa "Har du ikke lyst å slå til meg? Kom igjen for faen, få ut sinnet ditt og slå til meg!". Han roet seg kraftig ned når jeg sa det og sa ikke noe mer etter det.

 

Nå er det slik at han helle tiden prøver å få ned selvtiliten min. Og hver gang han kommer hjem så får jeg en rar følesene i meg (ikke en happy-happy følelse men mer som sint-sint følelse). Bokstavilitalt så hater jeg han, og jeg har hatt mange rare drømmer om hvordan det er å drepe han og hvordan det hadde vært å leve uten ham. Jeg skal også ha komfermasjon snart og jeg vil heller ikke at han skal komme fordi jeg vil ikke ha noe med han å gjøre.

 

Takk for de som leser dette, ble kanskje litt rottete.

[Hugol]

Hei du! Kjip situasjon du har kommet oppi. Først ville jeg drøfte saken litt hadde jeg vært deg. Har han vært slik hele livet mot deg? I såfall om han har kun vært det de sisste årene, høres saken mer ut som om du er i puberteten. I alderen din kranglet jeg ukentlig med mor om dvs. ting som ikke er nødvendig å krangle om feks. tingen som du nevnte usunnt kosthold.

 

Om dette ikke er tilfelle og din mor er så trofast til din stefar at hun nekter å flytte fra han til tross for at du blir lett slått, ville jeg kontaktet en hjelpetelefon. Finnes drøssevis av tilbud, med hyggelige mennsker som gjør hva som helst for å hjelpe deg.

 

Håper du får fikset opp i dette, og at du får en fin påske!

Endret 29. mars 2010 av Hugol

[Goldshoten]

Ikke drep han, ihvertfall. De fleste møter på en person i livet sitt som de gjerne kunne vært foruten, men det er veldig trist når det skjer. Han høres ikke helt bra ut, selv om det er kun din versjon som kommer fram her.

 

Jeg er litt usikker på hva det egentlig er du lurer på, eller om du bare ønsket å få det ut? Men hvis det er så ille som du påstår, så må det ihvertfall gjøres noe. Jeg tenker at du har hjelpetelefoner og psykologer osv. som kan være til hjelp for deg, men det er bra at han ikke slo deg denne siste gangen ihvertfall.

 

Hvem du ønsker å be til din konfirmasjon er helt opp til deg selv, og du kan derfor nekte hvem du vil å komme. Det er jo trist når det blir sånn, men kommer dere så dårlig overens, burde ikke det få ødelegge for konfirmasjonen din. Men videre på dette med psykolog, så tenkte jeg også i retning av en familieterapeut eller lignende.