Samlivsbrudd, samboere uten samboerkontrakt

[osse-mon waits for alice]

Hei!

 

En bekjent av meg har havnet i følgende situasjon:

 

Hun har i ca ti år bodd sammen med sin samboer på tre forskjellige steder. De har hatt felles økonomi, med separate kontoer. De siste 6-7 årene har han betalt alle faste utgifter (regninger o.l.) og hun har betalt "alt det andre" (mat, klær og andre ikke-regning-ting).

 

De bodde først i hans leilighet, før de flyttet sammen inn i et hus de kjøpte, primært for penger fra hans leilighetssalg. Mens de pusset opp det nye huset leide de i nærheten og her betalte hun husleie. De har også tre biler, to som han kjører og en som hun kjører.

 

Leiligheten de solgte var hans, men før de la den ut for salg, pusset hun den egenhendig opp, og økte verdien betraktlig. ( i følge megler med 100-150 tusen).

 

Lånet på det nye huset står på han. De har i fellesskap pusset opp, og huset stod ferdig for ca et år siden. De har bodd der siden da.

 

Nå har han funnet seg en annen, og bedt henne om å flytte. Hans mening er at hun bare skal ta med seg egne klær og dra, da dette er "hans hus og hans ting". Hun har for penger hun selv har tjent kjøpt så og si alt inventar og møbler. De er i praksis kun småtterier som er tatt med inn i det nye huset her oppe fra tidligere.

 

Jeg er ikke god nok i jussens lønnganger til å vite hvordan hun står i denne saken. Jeg har en teori om at de har bodd såpass lenge sammen at han i det minste må kjøpe henne ut delvis. Jeg innser at han har hatt med seg de største verdiene inn i boligkjøpet og forholdet, men hun var gjeldfri da de ble samboere.

Jeg skulle i det minste tro at hun har krav på halvparten av verdiøkningen huset har hatt det siste året? Og at den ene bilen som hun bruker og vedlikeholder er "hennes" til tross for at hans navn står på vognkortet.

 

Det er kinkig uten samboerkontrakt, men er det noen som har noen konkrete ting å vise til den ene eller den andre veien?

 

Takker og bukker!

[frevild]

Huffameg. Dette er en klassisk situasjon som viser hvorfor samboere enten bør gifte seg eller inngå kontrakt. I så fall ville delingen av eiendelene vært ganske enkel og likefrem. Det blir den slett ikke her.

 

Samboerne skal ta med seg det hver av dem eier. Hvem som eier hvilke ting, kommer i utgangspunktet an på hvem sine penger eller arbeid ervervet skjedde ved. Hvis A med sine penger kjøper en bil, må altså B i utgangspunktet avfinne seg med at han tar bilen med seg. Unntak fra dette må gjøres hvis det forelå en skriftlig eller stilltiende enighet om at ervervet skulle være felles.

 

Har begge bidratt til ervervet, regnes de som sameiere med 50 % eierskap hver med mindre en annen brøk godtgjøres, jf. sameieloven. Det er mulig å opparbeide seg en sameierandel i fast eiendom gjennom oppussing.

 

Dette er vel egentlig alt jeg kan si om saken på stående fot. Andre får supplere, evt. får du google og se hva du finner.

[wampster]

Hans mening er at hun bare skal ta med seg egne klær og dra, da dette er "hans hus og hans ting".

 

Episk.

Hun har ihvertfall krav på alt det hun har kjøpt. Hvordan det er med resten (verdiøkning/oppussing etc) aner jeg ikke. Kan hun dokumentere oppussingen vil jeg tro hun kan få en sum for verdiøkningen av leiligheten og.

Endret 29. mars 2010 av wampster

[krikkert]

Mareritt.

 

Spørsmålet er ikke hvem lånet står på, men hvis innsats har muliggjort nedbetalingen av det og i hvilken grad. Man skal også for samboere legge vekt på det som kalles "husmorsameie", det vil si at hvis hennes innsats i hjemmet eller på annen måte har muliggjort hans nedbetaling på lånet skal dette legges vekt på i vurderingen av om det foreligger et sameie.

 

Hvis han mener noe annet så er det opp til ham å bevise en annen sameiebrøk, jfr sameigelova § 2. Hvis det først er konstatert et sameie har alle eierne rett til å bruke sameietingen - og ingen av sameierne kan utøve rådighet over tingen på en slik måte at det er til urimelig eller unødvendig skade for en medeier. Dette følger av lovas § 3.

 

Sameigelova er fravikelig ved avtale.

 

Når det gjelder bilen er ikke bruk og vedlikehold nok til å erverve eiendomsrett. Slik eiendomsrett måtte i så fall bli ervervet via hevd (hevdslova § 2 annet ledd), og jeg finner det lite trolig at hun har utøvd eiendomsrett over bilen i 10 år og samtidig vært i god tro om at den var hennes. Særlig ikke når det står et annet navn i vognkortet.

 

Det er like klart at han ikke kan hevde eiendomsrett til ting hun har kjøpt, med mindre han kan vise til at de er helt eller delvis hans (f.eks. som følge av gave).

 

Her bør man anskaffe juridisk hjelp.

[Gaidaros]

Det finnes en egen lov som kan komme til benyttelse i slike tilfeller.

Lov om husstandsfellesskap. http://www.lovdata.no/all/hl-19910704-045.html

Dens § 1 oppsetter minstevilkårene for anvendelse. De må ha bodd sammen i minst to år, eller de har, har hatt, eller venter barn sammen.

§ 1.

Reglene i denne loven gjelder når to eller flere ugifte personer over 18 år har bodd sammen i en husstand, og husstandsfellesskapet opphører ved at en av dem dør, eller ved at husstandsfellesskapet opphører på annen måte enn ved død. Reglene gjelder likevel bare når partene har bodd sammen i minst to år, eller de har, har hatt eller venter barn sammen.

 

Loven er jo ikke særlig avklarende. Den åpner for store individuelle vurderinger (slik som frevild for. eks. viser til), men det skjer da innenfor loven. Så slipper vi å presse løsningen inn i andre lover. Ikke dermed sagt at vi ikke kan bruke de andre lovene analogisk i rettskildedrøftelsene. Men vi har i alle fall hengt hatten på riktig lovhjemmel.

G

[osse-mon waits for alice]

Hei!

Takk for svar. Sitter på påskefjellet, men tar litt nærmere titt på ting når jeg kommer hjem til fredag.

 

Advokat er kontaktet, men møtet er først om litt over 3 uker.

[krikkert]

Husstandsfellesskapsloven gjelder rett til å ta over felles innbo og hjem, eventuelt å få bruksrett. Den vil altså ikke kunne gi svar på hvem som eier noe.

[Gaidaros]

Husstandsfellesskapsloven gjelder rett til å ta over felles innbo og hjem, eventuelt å få bruksrett. Den vil altså ikke kunne gi svar på hvem som eier noe.

Ja, Krikkert, du har delvis rett i dette.

 

Husstandsfelleskapsloven er en ekstremlov som skal forhindre de mest uheldige resultater, slik trådstarter beskriver. Reglene er således en parallell til reglene om utløsningsrett for bolig og innbo som gjelder for ektefeller og registrerte partnere som har særeie. Forarbeidene trekker analogi til ekteskapslovens §67 og §74. Sånn sett virker denne lov ikke oppklarende på normaltilfellene, den er kun en sikkerhetsventil. Det var også derfor jeg i mitt svar opplyste at denne loven kan brukes, med en forutsatt betydning av at vilkårene er oppfylt. Fast eiendom og innbo er grensen for denne lov. Andre eiendeler for eksempel bil og hytte kommer ikke inn under denne lov. Jeg opplyste også om at loven åpner opp for drøftelse og da er bla. sameieloven sentral, likeså vurderingen av eierskap.

 

Sameieloven, som du henviser til oppsetter rettigheter når noen (faktisk) eier noe sammen. I dette tilfellet er ikke dette fastlagt, så eventuelle sameiebrøker må drøftes etter at sameiet er fastsatt, og til dette virker ikke sameieloven heller oppklarende. Det er jo nettopp dette som er tvistepunktet her, at den ene part hevder seg som eneeier i forhold til formelt, registrert eierskap.

 

Forarbeidene til sameieloven oppsetter at dersom man skal hevde annet delingstall enn likedeling (i et fastlagt sameie, jfr. § 2 ” Når det ikkje er grunnlag for anna”), så kan dette ha skjedd i form av avtale. I sameier som har oppstått uten avtale, for eks. i samboerforhold vil innsatsfordelingen mellom partene kunne gi grunnlag for fastsetting av sameiepartene. Den parten som da har ytt størst økonomisk innsats får en tilsvarende større del. Rettspraksis har vist at det kreves en klar dokumentasjon for ulik innsats for at en skal fravike likedelingsregelen. Mens det ikke er krav i forarbeidene om noe klart skille i innsatsen, har likevel rettspraksis vist å ta hensyn til dette. Men i dette ligger det også en forutsetning at sameiet faktisk er fastsatt, og ikke bare påstått. I klartekst vil det altså si at man kan ikke hevde likedeling eller begynne å fordele sameiebrøker etter sameieloven før man faktisk har bevist sitt sameie. Men det er de samme momentene som er relevante i drøftelsen, så dette er kanskje en tanke flisespikkeri fra min side.

 

Jeg viste til husstandsfelleskapsloven for å se om partene faktisk kan oppnå dette rettsvernet. Når dette kanskje kan bli fastslått kan man bruke sameieloven som rettesnor for fordelingen, likeså ekteskapsloven og skifteloven.

 

Som jeg sa i min tidligere post, så er det et minstekrav for å få rettigheter at man har bodd sammen i minst to år for å regnes som samboere. Eller så må man ha fellesbarn i en eller annen form. I disse utsagnene defineres samboerskapet i lovs form.

 

Det er i denne lov da oppsatt rettsvern for samboere utover hva som måtte oppstå i sameie. Husstandsfellesskapsloven oppsetter nemlig også en mulig omfordeling også for de tilfellene hvor eiendelen er i faktisk sameie mellom husstandsmedlemmene. Lovens legger opp til en bred drøftelse om eierskap og fordeling selv om den oppsetter ”særlige grunner” og ”sterke grunner” som vilkår for at den annen part skal få rettigheter som ikke følger samboeres hovedregel, nemlig at partene beholder sine eiendeler etter et brudd.

 

Når det gjelder henvisningen til hevdloven, så mener jeg at den er for marginal (les lite anvendbar), akkurat som du selv konkluderer med.

 

Samfunnet favoriserer ekteskapsformen i alle sammenhenger, og det er gjort med vilje. Skal man oppnå de samme rettighetene må man aktivt gjennomføre de endringene som trengs. Samlivsbrudd er ett av disse punktene. Arv og skifte et annet (dog med en viss nylig oppmykning). Kreditorvern og etterlattepensjon likeså, bare for å nevne noen.

 

Jeg viser for øvrig til to klassiske HR-dommer som oppsetter sameieforhold i et samboerforhold og som avgjør sameiebrøken i samboerskap. Begge er å finne i Gyldendals rettsdata.

 

(Er det noen som kan hjelpe til å få lagt dem ut i "anonym form". Jeg er litt engstelig for å legge databasen "åpen" ved å linke direkte til dem). Kanskje tar jeg feil

 

Samboer I -dommen: 1978-11-17. Rt 1978 1352. Norges Høyesterett - dom.

 

Samboer II -dommen: 1984-03-30. Rt 1984 497. Norges Høyesterett - dom.

 

 

G.

[klilleng]

(Er det noen som kan hjelpe til å få lagt dem ut i "anonym form". Jeg er litt engstelig for å legge databasen "åpen" ved å linke direkte til dem). Kanskje tar jeg feil

Samboer I -dommen: 1978-11-17. Rt 1978 1352. Norges Høyesterett - dom.

Samboer II -dommen: 1984-03-30. Rt 1984 497. Norges Høyesterett - dom.

Tja, kan vel alltids kopiere dem ut fra Lovdata. Siden det tidligere er "konkludert" med at dette ikke er i strid med noe opphavsrett e.l. burde det være ok. Her er de (direkte copy-paste og save as pdf..).

 

Rt-1978-1352.pdf

Rt-1984-497.pdf

[Gaidaros]

(Er det noen som kan hjelpe til å få lagt dem ut i "anonym form". Jeg er litt engstelig for å legge databasen "åpen" ved å linke direkte til dem). Kanskje tar jeg feil

Samboer I -dommen: 1978-11-17. Rt 1978 1352. Norges Høyesterett - dom.

Samboer II -dommen: 1984-03-30. Rt 1984 497. Norges Høyesterett - dom.

Tja, kan vel alltids kopiere dem ut fra Lovdata. Siden det tidligere er "konkludert" med at dette ikke er i strid med noe opphavsrett e.l. burde det være ok. Her er de (direkte copy-paste og save as pdf..).

 

Rt-1978-1352.pdf

Rt-1984-497.pdf

 

Takk skal du ha

Tenkte de kunne være til hjelp for trådstarter.

G.

[KVTL]

Mareritt.

 

Spørsmålet er ikke hvem lånet står på, men hvis innsats har muliggjort nedbetalingen av det og i hvilken grad. Man skal også for samboere legge vekt på det som kalles "husmorsameie", det vil si at hvis hennes innsats i hjemmet eller på annen måte har muliggjort hans nedbetaling på lånet skal dette legges vekt på i vurderingen av om det foreligger et sameie.

 

 

Absolutt en kinkig situasjon, et lite klassisk skrekkeksempel.

 

Men når det kommer til "husmorsameie" så er dette ganske kronglete, det må gjerne være en innsats som hjemmearbeid som medfører ekstra stor arbeidsbyrde. Det klassiske eksemplet er der mor har vært hjemmeværende med barna. Her har vedkommende tatt aktiv del i oppussingen, men en tallfestet verdiøkning sier lite om hvor stor denne innsatsen var i henhold til helheten.

 

Uansett blir spørsmålet om vedkommende har ytet noe vesentlig utover sin underholdningsplikt.

 

Mitt tips til henne er å samle kvitteringer, spesielt på dyre ting.

 

Når det gjelder verdiøkning på huset så har hun i tilfellet kun rett til den verdiøkningen som tilsvarer hennes eventuelle del av huset og ikke automatisk halve huset.

 

Det at hans navn står på vognkortet på bilen er kun et moment i retning at det er hans, det må en helhetsvurdering inn i bildet. Momenter som kan trekkes inn i tillegg er hva hun har betalt, hvem som har stått for vedlikehold osv. Dette er klassisk pengekravs juss.

Endret 31. mars 2010 av KVTL

[what_no2000]

Informasjon fra Regjeringen.no:

 

• Samleside om samboere: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/ekteskap_og_familieliv/samboere.html?id=1066
  
• "NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet" gir fyldigere informasjon: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/1999/nou-1999-25.html?id=116616
  

 

Dine Penger har flere artikler om økonomi og samboere/samboerbrudd, disse er dessverre ikke fritt tilgjengelig på nettet, men tilgjengelig f.eks på biblioteket:

 

• Nr 7-2007 - Tema: Økonomi i samlivet
  
• Nr 7-2009 - Tema: Samboere
  

[osse-mon waits for alice]

Mulig jeg er litt treg, men jeg ser ikke helt hvordan disse dommene kan være til nytte? Den ene gjelder skifte etter død, og den andre gjelder en sak der tomt og bolig IKKE ble planlagt og ervervet i samboerskapet.

 

I tilfellet jeg postet, bodde partene sammen i 5 år i hans leilighet, før de flyttet ut av byen og til hans hjembygd. Der leide de bolig i hennes navn, mens de sammen så etter egnet bolig. De kjøpte bolig, primært med penger han fikk for sin leilighet, men med så sammenknyttet økonomi som de har hatt, ville ikke han ha kunnet betjene lånet til bolig og oppussing uten hennes økonomiske hjelp.

 

Hennes innsats i oppussingen, både av leilighet før salg, og innsats for oppussing av boligen de kjøpte sammen er betydlig. Ja, den er normal i forhold til hva som forventes når man kjøper en bolig som skal pusses opp, men dette bør vel da "kompenseres" på et vis når det er samlivsbrudd?

 

De har også hatt en fordeling av utgifter, der han har betalt alle "faste utgifter" (DVS regninger og lån) og hun har stått for husholdningsbruken (klær, mat o.l.)

 

Hun har i perioden hatt ca 70% av hans inntekt. Det er ingen tvil om at hans bidrag har vært større enn hennes, men hennes bidrag til oppussing, innventar og daglig "drift" av husstanden bør vel på et eller annet vis telle?

 

Jeg innser at det er normalt at man begge bidrar til en husholdning, men når han sparker ut henne, kan jeg ikke forstå at det betyr "to tomme lommer og blanke ar" økonomisk for henne...

[krikkert]

Skal man se veldig strengt på det: De har valgt samboerskap, en samlivsform som ikke gir partene noen juridiske plikter overfor hverandre. Når de så har valgt bort å ha plikter overfor hverandre, hvorfor skal de da påberope seg andre plikter som hører til de de valgte bort?

 

I norsk rett er nemlig grunntanken at samboere har valgt det selv.

 

Ironisk nok, i den gamle romerretten, så var man å anse som gift dersom man bodde sammen og hadde ekteskapelig samvær i ett år.

[klilleng]

De har også hatt en fordeling av utgifter, der han har betalt alle "faste utgifter" (DVS regninger og lån) og hun har stått for husholdningsbruken (klær, mat o.l.)

Det er (i etterpåklokskapens tegn) en utrolig dårlig måte å fordele utgiftene på for samboere (eller noen som helst) uten kontrakt/avtale.

 

Hun har i perioden hatt ca 70% av hans inntekt. Det er ingen tvil om at hans bidrag har vært større enn hennes, men hennes bidrag til oppussing, innventar og daglig "drift" av husstanden bør vel på et eller annet vis telle?

 

Jeg innser at det er normalt at man begge bidrar til en husholdning, men når han sparker ut henne, kan jeg ikke forstå at det betyr "to tomme lommer og blanke ar" økonomisk for henne...

Akkurat hvordan bruddet skjer er vel ikke så relevant for fordelingen. To tomme lommer og blanke ark høres drastisk ut. Som det er sagt før: Alt hun har kjøpt for sine penger (og ikke gitt bort), skal hun ha med. For eksempel inventar, bil (?), datautstyr, brunevarer, hvitevarer, .. Verdiøkningen som skyldes oppussing vil (som det også er sagt) kunne medføre at hun er deleier. Problemet blir å beregne den eventuelle andelen, samt få gjennomslag for dette hos eks-partner.

 

Det beste i denne situasjonen er vel å kontakte en advokat med spesialitet på samlivsbrudd? Et saklig men strengt brev fra en advokat kan kanskje få eks-partner med på en slags fordelingsavtale..

Endret 2. april 2010 av klilleng