Hvordan får man følelser for en person?

[Knife]

Hei. Jeg har noen spørsmål jeg har lurt på lenge.

 

Hvorfor får man følelser for en person?

Hvordan fungerer en forelskelse?

Hvorfor gjør det vondt når man går fra personen man har følelser for? (tenker ikke på kun forelskelse, men andre personer)

 

Forelskelse er jo en ekstrem stærk følelse, men jeg skjønner liksom ikke, hvorfor akuratt den personen, hvorfor blir vi forelsket egentlig osv..

 

Takk.

Endret 28. mars 2010 av Pijus

[AvidGamer]

Jo, først må du trykke Ctrl, holde den nede og skrive "LOVE", dette er da dersom du har windows.

 

Ellers kan du benytte et nytt teknologisk og vitenskapelig (hint hint) gjennombrudd...som å poste på rett plass i forumet.

[Knife]

Det er jo vitenskap da >P

[SeaLion]

Forelskelse er en følelse, og følelsessenteret i hjernen sitter i den delen hjernen som alle virveldyr har felles. Tidligere trodde man at mange dyr, bl.a fisker, ikke hadde følelser. Men den nyeste hjerneforskningen tyder tvert i mot på at alle virveldyr opplever følelser, og antagelig mer eller mindre på den samme måten. Det kan hende at fisker ikke opplever forelskelse og kjærlighet slik vi opplever det, men de kan nok oppleve oppstemthet og nedstemthet til en viss grad.

 

Andre dyregrupper som f.eks bløtdyr og leddyr har kanskje også følelser, men hjernene deres har ingen strukturer felles med virveldyrenes hjerner, så vi kan ikke overføre resultatene fra én av disse dyregruppene til en annen dyregruppe.

 

Når vi føler noe, så sender følelsessenteret ut hormoner i kroppen via blodet. Ett hormon kan øke oppmerksomheten vår mot et annet menneske, et annet kan sette i gang kjønnskjertler for å produsere luktstoffer som skal være tiltrekkende og så videre. En forelskelse er en kanonade av hormonutsendinger til ulike deler av kroppen. Apparatet for forelskelse har vi antagelig arvet fra menneskets forfedre, så følelsen forelskelse kan altså være langt eldre og mer velutviklet enn arten homo sapiens.

 

Hva som trigger (setter i gang) forelskelsen kan være flere faktorer. Det kan være at vi liker utseendet på personen spesielt godt på en eller annen måte. Stemmen kan ha mye å si. Felles interesser er ingen ulempe. Men vi bør ikke være totalt like, det er antagelig lagt et krav til én eller flere ulikheter for å minke muligheten for innavl. Hvis størst mulig likhet i alt hadde vært hovedkravet hadde vi nok lettest forelsket oss i våre egne søsken. Det hadde vært en genetisk ulempe.

 

Noen av utløsermomentene har vi nok arvet, de ligger i genene våre. Andre utløsermomenter er nok miljøpåvirket. Å forelske seg i sylslanke damer er ikke nødvendigvis en fordel hvis poenget er å finne en partner å få barn med. Ei bred hofte betyr ofte at de kan føde barn på naturlig måte. Men skjønnhetsidealene som vi har fått inn gjennom omgivelsene i hele oppveksten påvirker nok våre valg.

 

Fordi våre kvinner stort sett bare føder ett avkom i gangen, og har et begrenset antall fruktbare år, så kan vi ikke satse på store barnekull og stor barnedødlighet slik de fleste fisker kan. Vi må sikre at hvert eneste avkom overlever oppveksten for å føre genene våre videre. Dessuten er barndommen hos mennesker ekstra lang, og ungene er ekstra hjelpeløse ved fødselen.

 

Forelskelsen hos mennesket er derfor fintrimmet til å finne en stabil og trygg livspartner som kan være med å dele på oppgavene i mange år.

 

Det kan imidlertid være flere partnere som passer til den "forelskesfasiten" man har fått preget inn i følelsessenteret. Mange opplever derfor å bli forelsket i flere mulige partnere samtidig. Dette er slett ikke unormalt, speseilt ikke der mange mennesker bor og lever tett innpå hverandre.

 

En ikke ubetydelig del av forelskelsen er forresten sympati/omsorg. Man vil gjerne beskytte og hjelpe den man forelsker seg i. Dette gjør at man kan forelske seg i partnere med "skjønnhetsfeil" i forhold til fasiten, hvis man ellers kjenner de godt som ålreite mennesker. Noen forveksler disse følelsene og slår seg sammen med noen de egentlig bare syntes synd på. Slike forhold holder sjeldent særlig lenge.