Eksistensiell krise

[Gjest Lost]

Folk flest vil kanskje tro det her er en sutretråd, og til en viss grad er det det.

 

Nå er jeg ved det punktet at jeg spør meg selv "Hvor er jeg? Hvem er jeg? Hva skal jeg gjøre", et punkt sikkert flere går igjennom. Jeg føler meg så tom. Om det har noe med at det ble slutt mellom meg og eksen å gjøre har det sikkert, men det går dypere enn det tror jeg.

 

Jeg føler meg ikke hjemme her, akkurat som om det er en illusjon jeg bare har blitt kastet malplassert inn i. Jeg har ikke hatt en bra fortid her, så hvorfor skal jeg ha en bra fremtid her? Akkurat nå så virker det som om jeg er et molekyl uten atomer, svevende rundt i ett stort intet fyllt med paranoia og mistillitt. For det er alt jeg ser rundt meg, og alt jeg føler nå. Mistillitt til alle og paranoid i den forstand at jeg frykter mine nærmeste dolker meg i ryggen. Og skjebnens ironi har det slik at det er nettopp det som skjer. Fra å gå fra å være skogens stolte konge har jeg gått ned til en parasitt egentlig ingen bryr seg nevneverdig om.

 

Det verste er at jeg har stilt stor tvil til mine leveregler og mening med livet. Har alltid vært en fan av karma, men når man gjør så mye for så mange rundt seg og det likevel slår tilbake på deg, så er det en personlig krise. Hva skal jeg tro på? Hvem er jeg? Hvilke talenter har jeg? Hvordan skal jeg forandre meg til å nå mitt fulle potensiale? Alle disse spørsmålene dumpet ned i hodet på meg på en gang. Jeg har alltid etterstrebet etter å være "normal" i den forstand samfunnet karakteriserer det, men nå har jeg ironisk nok et ønske om å være det motsatte...I det minste for noen. For det er jeg ikke nå, ikke i nærheten. Bare en ådseleter på jakt etter nytt avfall, og det er ikke det jeg vil være. Ei heller håper jeg det er skjebnen min. Jeg klarer ikke å være her lenger, det er ingenting å foreta seg, ingenting å holde på, ingenting å se frem til, ikke noe håp.

 

Det er akkurat som om det er noe vesentlig som mangler, og sånn har det vært i flere år. Jeg bytter stadig vennekrets, fordi jeg aldri føler jeg passer inn noe sted. Har hatt mange depresjoner hvert eneste år, men har sluppet det de siste 6 månedene og nå er jeg redd jeg glir inn i en igjen. For jeg må nå holde ut her fram til Juli, om jeg kommer inn på skole. Hva skal jeg gjøre så lenge?

 

takk for svar:)

[Helpsomer]

Føler veldig mye det samme.

 

Har ingenting her i livet. Har ingen ambisjoner engang. Kanskje en ting jeg virkelig vil, men det er noe jeg ikke kan oppnå ved å jobbe hardt. Kjærlighet kommer av seg selv, tror jeg.

[rosin]

Hei

 

har du et nettverk som støtter deg? noen du kan snakke med?

 

jeg kjenner meg igjen i det du skriver her, ihvertfall til en viss grad. Jeg hadde en lang periode i 2008 og 2009 der jeg følte meg ganske tom. Jeg følte livet var tomt og at jeg ikke strakk til, til mine egne forventninger kanskje... Jeg kunne ligge i senga lenge om natten og bare tenke. Da var det mange tanker som kverna rundt i hodet mitt på en gang.

 

Om du har en god venn å snakke med vil jeg anbefale deg å snakke ut om det. Etter min erfaring er det noe annet å si det ansikt til ansikt med en som kjenner deg godt enn å si det her over nettet (selv om det er kjempebra at du oppsøker hjelp, det i seg selv er et godt tegn ). For meg var det fint å fortelle litt om hvordan jeg hadde det til ei venninne av meg, da bare kom tårene...de kom veldig overveldende på meg selv, jeg kunne ikke stoppe de. Nå i ettertid ser jeg at jeg trengte å snakke ut.

 

Om du er kristen så kan du be til Jesus om du vil. Jeg kan godt be for deg om du ikke vil be selv. Et vendepunkt for meg var da jeg gikk til forbønn (det at noen ber for deg) på en kristen sommerfestival i sommer, da forsvant det hule inni meg. Jeg fikk en slags god tyngde i hjertet kan du si. Vanskelig å skulle sette ord på det. Min personlige erfaring er at Jesus har fylt tomrommet i meg iallfall.

 

ønsker dere begge to alt godt!

mvh. rosin

[Gjest Lost]

Takk for svar:) Problemet her er at jeg ikke har noe støtteapparat. Eller, det vil si jeg har familien min, men det er veldig vanskelig å snakke med de om det. Vennene mine er en annen ting, det kan gå 6 måneder før jeg bytter ut hele vennekretsen min. Så nå har jeg ikke noen, desverre. Hvorfor jeg gjør det vet jeg ikke, men brått føler jeg at jeg ikke passer inn.

 

Jeg har hatt mange depresjoner opp igjennom, men denne er annerledes. Vanligvis klarer jeg å takle det, men når det har gått så langt som at jeg har begynt å tvile ved hva jeg tror på så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke kristen, så det vil føles feil å be, men det er hyggelig å se at andre har nestekjærlighet nok til å tilby å be for meg.

[rosin]

hm...hva med en anonym oppringning til en hjelpetelefon? jeg veit at røde kors og kirkens nødhjelp driver slike telefoner. Jeg kan finne nr til deg om du vil.

 

Trist å høre at du ikke har noen venner, jeg føler jeg mangler råd å gi deg desverre =/ kanskje bytter du ut vennene dine så ofte fordi du prøver å finne deg selv gjennom omgangskretsen din...bare noen tanker..

 

Men du er verdifull uansett. Høres kanskje litt klisje ut, men jeg mener det. Du skrev blant annet at du føler deg som "et molekyl uten atomer, svevende rundt i ett stort intet fyllt med paranoia og mistillitt. For det er alt jeg ser rundt meg, og alt jeg føler nå." Wow, det høres utrolig trist ut! For det første: Det er ikke sant. Kanskje bunner dette ut ifra det du sier om at du føler ingen bryr seg om deg. Jeg er ingen psykolog, men jeg tror ord har stor makt..Jeg husker et armbånd på en leir engang der det stod "sett, avslørt, elsket"..hva med å si til deg selv i speilet hver morgen at du er verdifull...ikke sånn høy på pæra mentalitet jeg oppfordrer deg til, men gå imot janteloven. For du er verdifull!

 

Edit:

Rødekorstelefonen for barn og unge telefon 80033321 Åpningstider man - fredag kl 1400-2000 Gratis å ringe fra fasttelefon og mobil

 

Kirkens SOS

815 33 300

Døgnåpen telefon

"Første tellerskritt fra fast telefon koster kr. 0,59, deretter 0,39 hele døgnet og for hele landet fra fastelefon med Telenor-abonnement. Andre leverandører av fasttelefon og IP-telefon har litt varierende priser, fra ca 0,37 til 0,45 pr minutt. Telleskritt fra mobil varierer avhengig mobilabonnement, men er generellt en god del dyrere. Kirkens SOS tjener ingenting på tellerskrittene."

 

bare hyggelig å kunne hjelpe forresten. I'll pray.

 

vil forøvrig igjen anbefale deg å snakke ut om det med et medmenneske. det høres ut som om du har det ganske kjipt og jeg synes ikke du burde bære på alt dette alene. Håper det ordner seg for deg. Lykke til!

Endret 29. mars 2010 av rosin