Skrive om oppgave og endre til Nynorsk.

[Garbitch]

Vel har da en oppgave om afghanistan som skal inn på kommende fredag. Denne oppgaven er vist veldig viktig for vi kan kanskje få bruk for den til muntlig eksamen til våren. Jeg ligger hjemme syk med bihule betennelse og kikhoste. Orker ikke skrive og hater nynorsk over alt på jord. Så vel jeg har finni en "oppgave" så lurer på om noen orker og skrive den om så den ikke ser ut som en rå kopi og det må vist være nynorsk -.-

 

Tusen takk om det er noen som gidder. Du er en puus <3<3<3

 

 

Her er oppgaven. Lykke til slit med helsa!

 

Afghanistan

 

Afghansk historie preges av vold og krig. Nå styres landet for første gang av ledere valgt ved et forsøk på en demokratisk prosess, men mange hindringer må overvinnes om demokratiet skal kunne videreutvikles og overleve.

 

Afghanistans utsatte stilling mellom Midtøsten, Sentral-Asia og India har ført til at landet gjentatte ganger har blitt invadert av makthavere i nabolandene. I tillegg har ulike krigsherrer tradisjonelt styrt sine egne områder ved hjelp av private hærer, og dominert landets politiske scene totalt. I årene mellom 1933 og 1973 var imidlertid Afghanistan et forholdsvis fredelig, om enn diktatorisk, kongedømme. Landet var også et populært turistmål, Kabul var kjent som en vakker by, og krigsherrene ble stort sett holdt i sjakk. Men ettersom den kalde krigens fronter ble hardere, økte også omfanget av uroligheter i Afghanistan.

Kongen ble avsatt i et kupp i 1973, og deretter fulgte noen år med politisk turbulens. Deretter kom kommunistene til makten for første gang i 1978. Diverse islamistiske grupper samlet seg da i motstandsbevegelsen Mujahedin (Hellig krig), og gikk til kamp mot kommunistene. Etter oppfordring fra landets kommunistiske ledelse, valgte Sovjetunionen å invadere Afghanistan i desember 1979 for å sikre at kommunistene beholdt makten.

Den russiske invasjonen førte til en opptrapping av den kalde krigen, som hadde vært inne i en rolig fase siden Cubakrisen i 1962. Nå møttes de to supermaktene USA og Sovjetunionen nok en gang på slagmarken. USA intervenerte ikke direkte i krigshandlingene, men støttet Mujahedin med våpen og militært materiell. I tillegg fikk Mujahedin militær hjelp av islamister fra andre arabiske land, som så dette som en hellig krig. Det ble en lang og hard krig for den afghanske befolkningen. Først i 1989 trakk Sovjetunionen seg ut. Da hadde krigen krevd over en million menneskeliv, og over fem millioner var blitt tvunget på flukt.

I maktvakuumet etter de russiske soldatene kom gamle konflikter til overflaten. Nå som ikke lenger en ytre fiende truet, kom motsetninger innad i Mujahedin til syne. Gamle allierte gikk til krig mot hverandre. Samtidig hadde de sentrale myndighetene, kommunistene, store problemer, nå som de ikke lenger hadde russerne i ryggen. Kommunistene mistet kontrollen over stadig større landområder, krigsherrer tok over store deler av landet, og kommunistene ble til slutt styrtet i 1992. En ny runde med blodig krig brøt ut. Det var i dette krigskaoset den sunnimuslimske nasjonalistbevegelsen Taliban kom på banen. Talibans leder var da som nå Mullah Mohammad Omar.

Taliban er en organisasjon med dype røtter i Mujahedin-bevegelsen. Talibans kjerneområder er de sørlige grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Taliban lovte at det skulle bli slutt på krig og korrupsjon, og den militante og religiøst fundamentalistiske bevegelsen fikk raskt tilhengere i et land som lengtet etter stabilitet. I årene mellom 1994 og 1996 la Taliban stadig større landområder under seg, og erobret til slutt også hovedstaden Kabul. De eneste som holdt stand var Nordalliansen, en sammenslutning somo også har sine røtter i Mujahedin-bevegelsen, bestående av krigsherrer som etter hvert bare kontrollerte et lite område i Nord-Afghanistan.

Taliban erklærte Afghanistan som en ”ren islamsk stat”, og innførte streng sharia-lovgivning (islamsk lov). TV, alkohol og ikke-religiøs musikk ble forbudt. Kvinner måtte bruke heldekkende burka, og fikk ikke lov å forlate hjemmet uten mannlig følge. Det ble også slått hardt ned på lovbrudd: tyver fikk hånden kuttet av, og utroskap ble straffet med steining. Taliban satte stort sett en stopper for borgerkrigen, men sto selv bak store og alvorlige overgrep mot lokalbefolkningen. Blant annet beskyldes Taliban for å stå bak omfattende massakrer på hazarene, som er en folkegruppe som utgjør om lag 10 prosent av Afghanistans befolkning. Taliban sjokkerte også en hel verden da de i mars 2001 sprengte to Buddha-statuer i Bamiyandalen i lufta. Statuene var utnevnt av UNESCO til verdensarvsted, ble reist fem - eller seks hundre år e.Kr, og var 37 og 55 meter høye. Taliban så statuene som avgudsdyrkelse.

Taliban har hele tiden hatt tette bånd til al-Qaida. Al-Qaidas leder Osama Bin Laden har bodd i Afghanistan i flere perioder, og har hatt landet som sitt primære tilholdssted siden 1996. Al-Qaida ble grunnlagt i 1988 i forbindelse med Mujahedins krig mot russerne. Bin Laden etablerte da et gjestehus i grensebyen Peshawar i Pakistan for arabiske Mujahedin-soldater. Etter hvert etablerte han også baser i Afghanistan. Da Taliban kom til makten i 1996, ble basene omgjort til treningsleire for al-Qaida-terrorister. Samarbeidet ble også formalisert ved at en av Bin Ladens sønner ble gift med datteren til Mullah Mohammad Omar.

Al-Qaida og Osama Bin Laden ble holdt ansvarlig for terroraksjonen mot World Trade Center og Pentagon 11. september 2001, og USA ba umiddelbart om at Bin Laden måtte utleveres. Da Afghanistan nektet, gikk en flernasjonal styrke under ledelse av USA til krig. På bakken allierte amerikanske og brittiske styrker seg med Nordalliansen, og framrykkingen gikk hurtig. I tillegg ble Afghanistan utsatt for omfattende bombing fra luften. Det tok bare to måneder før Taliban overga seg. Mange tidligere al-Qaida og Taliban-soldater ble tatt til fange og sendt til USAs fangeleir på Guantanamo på Cuba. Al-Qaidas leder, Osama Bin Laden, ble ikke funnet.

Afghanistan har etter Talibans fall gjennomført landets første demokratiske valg, men bare i noen deler av landet. Vinneren av valget som ble holdt i september 2005, ble Hamid Karzai. Han var også lederen av interrimstyret som ble innsatt etter at Talibans regime ble styrtet. Selv om valget ble gjennomført, er det langt igjen før Afghanistan blir et fritt og velfungerende demokrati. Den sittende regjeringen består av mange fra den tidligere Nordalliansen, og har nære bånd til landets krigsherrer. Konfliktnivået har vært økende de siste årene, og Taliban står stadig sterkere. Det er hele tiden sammenstøt mellom private hærer administrert av krigsherrer, og selvmordsbombere er et økende problem.

Narkotikaproduksjonen i landet er også på full fart oppover igjen, noe som også skaper problemer. Dette var noe Taliban nesten klarte å få bukt med, men som man har mistet kontrollen over de siste årene. Afghanistan produserer i dag nær 95 prosent av verdens opium. I likhet med i Colombia har man også i Afghanistan brukt sprøytemidler for å drepe narkotikaplantene. Sprøytemidlene har den uheldige effekten at de også tar livet av alt annet planteliv, og dermed gjør åkrene udyrkbare for allerede veldig fattige bønder.

Konfliktene mellom Taliban og den afghanske regjeringen tilspisset seg utover i 2007. I løpet av året ble nærmere 5800 personer drept, de fleste var talibanske opprørere, men også 900 afghanske politifolk og over 200 internasjonale soldater falt. Årsaker til de økende urolighetene var at talibanske opprørstyrker forsøkte å få et fast fotfeste i sør, samtidig som ISAF-styrkene har blitt mer defensive. Talibanske opprørssoldater har utnyttet de store sikkerhetsproblemene i landet. 2007 var året med flest selvmordsbomber siden konflikten begynte, og mange soldater, sivile og politifolk har blitt drept.

Det har også vært noen positive utviklingstrekk. Den afghanske nasjonale hæren har vokst og blitt bedre, selv om den fremdeles er helt avhengig av vestlig støtte. I nord har gjenoppbygningen fortsatt og opprørerne har ikke klart å angripe i disse områdene. Samtidig produseres mer opium enn noen gang. Pengene går til talibanske opprørsgrupper, og krigsherrer og kriminelle gjenger som angriper politiet for å sikre egne økonomiske interesser. Dette gjør situasjonen svært uoversiktlig med mange ulike aktører. President Hamid Karzai har invitert talibanske ledere til forhandlinger flere ganger, men dette blir avvist og Taliban nekter å forhandle med regjeringen så lenge det er internasjonale tropper i landet.

Et tiltagende problem den siste tiden har vært forholdet mellom Pakistan og Afghanistan, hvor begge sider har vist liten vilje til å løse problemene med Taliban-baser i grenseområdene mellom de to landene. Afghanske og pakistanske hærstyrker hadde flere trefninger i løpet av 2008, og det er betydelig spenning mellom de to landene. Samtidig har USAs nyvalgte president Barack Obama lovet å prioritere Afghanistan, og ønsker å sende større styrker til landet for å oppnå samme suksess som styrkeøkningen i Irak førte til i 2007.

Mannen som koordinerte denne irakiske suksessen, general David Petraeus, har dessuten overtatt ansvaret for det amerikanske forsvarets operasjoner i regionen, og vil trolig spille en avgjørende rolle i en eventuell troppeøkning. Britiske myndigheter har også utlovd langt større styrker i løpet av 2009, samtidig som flere av ISAF-landene, deriblant Canada og Nederland, trolig vil trekke ut sine styrker.

Framtiden i Afghanistan er helt avhengig av to ting: Hvordan det går i det afghanske presidentvalget i 2009, og hvordan situasjonen utvikler seg i Irak. Dersom valget fører til at en handlekraftig president kommer til makten, og Irak stabiliseres i så stor grad at et betydelig antall soldater kan overføres til Afghanistan, kan store positive endringer komme til å skje i løpet av året. Dersom dette ikke skjer, er det dessverre liten grunn til optimisme om den videre utviklingen.

 

Fns rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd godkjente USAs rett til å angripe Afghanistan etter terrorangrepene 11. september 2001. I følge FN hadde USA rett til å forsvare seg etter å ha blitt angrepet på amerikansk jord. Noen tok til orde for at det heller burde være en FN-hær som gikk inn i Afghanistan, men forslaget ble aldri seriøst drøftet. Heller ikke i etterkant av Talibans fall har FN hatt fredsstyrker i Afghanistan. Istedet har FN gitt mandat til den NATO-ledede styrken International Security Assistance Force (ISAF). Styrken har etter hvert beveget seg ut av Kabul-området, som var det opprinnelige operasjonsområdet for NATO. ISAF har nå overtatt ansvaret for å bekjempe Taliban også sør i landet, områder som tidligere har vært underlagt USAs Operation Enduring Freedom.

Det er imidlertid mange andre FN-organisasjoner som er til stede i landet, til hjelp og støtte for sivilbefolkningen. Mange av dem var der lenge før både Talibans regjeringstid og amerikanernes vendetta: FN hadde prosjekter i Afghanistan allerede i 1950. UNHCR, FNs høykommisær for flyktninger, har opprettet og administrert flyktningleire i Pakistan og Iran. Under de alvorligste krigshandlingene på åtti- og nittitallet var 1/3 av den afghanske befolkningen på flukt. FN har også satt inn store ressurser på minerydding. Gamle miner er et stort problem i jordbrukslandet Afghanistan.

ISAF-styrkenes mandat er først og fremst å gjøre det mulig for myndighetene, assistert av FN og andre bistandsorganisasjoner, å bygge opp et samfunn som fungerer. Mange kritikere mener at det har blitt lagt for stor vekt på militær bistand, og at bistand retta mot humanitære og utviklingsorienterte forhold ikke har blitt like prioritert.

 

Norsk engasjement i konflikten

Til sammen deltar 37 nasjoner i ISAF-styrken, med om lag 34 000 soldater. Norge bidrar med ca. 500 soldater. I tillegg kommer spesialstyrker fra Hærens Jegerkommando/Forsvarets Spesialkommando, som sendes ut på kortere oppdrag med jevne mellomrom. Den norske styrkens aktiviteter er foreløpig begrenset til operasjoner i Faryab-provinsen og Meymaneh i de nordlige delene av landet.

Regjeringen vedtok høsten 2007 å øke det norske militære bidraget med 100 soldater og flere helikoptre, i tillegg til en gruppe mentorer som skal veilede og trene den nye afghanske nasjonalhæren. Mentorgruppen skal både lære opp de afghanske styrkene og fungere som bindeledd til ISAF-styrken. NATO har flere ganger anmodet flere land om å bidra sør i Afghanistan, men Norge har foreløpig ikke sendt noen soldater til disse områdene, hvor kampene mot Taliban har vært særlig blodige. Det norske bidragets størrelse og aksjonsområde er en konstant kilde til opphetet politisk debatt, både innad i regjeringen og blant opposisjonspartiene.

[dot_net]

Eg kan gjere det... berre gje meg litt tid! Postar så fort eg er ferdig.

[Garbitch]

Eg kan gjere det... berre gje meg litt tid! Postar så fort eg er ferdig.

 

Takk <3