LOST 6x09 "Ab Aeterno" (USA)

[nybb]

Som Nevnarion sa, at MiB var veldig ærlig siden han fortalte Richard at han var Smokey, viser han jo som John Locke også..

 

Han fremstår i allefall som en tillitsfull og ærlig person.

 

Hvem han egentlig er får vi vel finne ut i aller siste episode

[Filmvenn]

Tror egentlig at en episode rundt bare Jacob og MiB kommer før seriefinalen, de vil nok få fokusert sesongfinalen rundt hovedpersonene på en måte istede vil jeg tro når det først er seriefinalen.

 

Og hvis gutten Sawyer og Flocke så i skogen var en ung Jacob, da har vel også MiB og Jacob sett hverandre som barn og kjent hverandre siden de var barn. Da har vi igjen enda et lag å legge på i episode sentrert rundt disse to.

 

Herlig å se Titus Welliver tilbake som MiB. Elsket skuespillern i Deadwood. Begynt å blitt mange fra Deadwood som gjestespiller på Lost gjennom sesongene. Lennon, Colleen, Cassidy og Oldham også er blitt spilt av skuespillere fra Deadwood.

[ockallis]

Herlig å se Titus Welliver tilbake som MiB. Elsket skuespillern i Deadwood. Begynt å blitt mange fra Deadwood som gjestespiller på Lost gjennom sesongene. Lennon, Colleen, Cassidy og Oldham også er blitt spilt av skuespillere fra Deadwood.

 

Tenk deg "Al Swearengen" som MiB!

[Mokko]

For meg virker det nesten som om Hurley er på vei til å bli den nye Jacob.

[L4r5]

Må si det virker fornuftig.

[Jakoozie]

Enig. Liker utviklingen til Hurley så langt i sesongen veldig godt, og han kunne passet fint som Jacob.

[Teipball]

Hva tror dere skjer med kanditatene når en eventuelt overtar etter Jacob. Overtar Jacobs sin skjel kroppens til en av kanditatene og Jacob er den som fortsatt styrer eller får kandidatene evner som jacob, men de fortsetter å være seg selv og det er de som styrer på øya?

[tjotr]

Ja, et av de store spørsmålene er jo om den som overtar etter Jacob, ivaretar Jacob's viktigste evne - å holde MiB stuck på øya.

[Jakke]

Mine innlegg**

 

Forøvrig en veldig bra episode!

 

Moro at Jacob ga flaska til MiB da

[Filmvenn]

Herlig å se Titus Welliver tilbake som MiB. Elsket skuespillern i Deadwood. Begynt å blitt mange fra Deadwood som gjestespiller på Lost gjennom sesongene. Lennon, Colleen, Cassidy og Oldham også er blitt spilt av skuespillere fra Deadwood.

 

Tenk deg "Al Swearengen" som MiB!

 

Det hadde vært noe, men McShane har fullt av roller. Han har vel spilt i flere blockbustere(skal vist til og med være med i Pirates og nå). Mens Welliver må spille i dritt som Supernatural og Prison Break for å få noe roller. Håper Welliver starter i en HBO-serie igjen, rollen som MiB i Lost etter bare en gjesteopptreden som varte toppen 3minutter skaffa han en del tilbud.

[Filmvenn]

Ab Aeterno

Mitt recap om episoden

Etter flere år med spørsmålet om hvem denne fyren er så har ting blitt besvart til dels i denne episoden. Første gang vi så han i serien tenkte de fleste av oss som bare en helt vanlig Other. I slutten av sesong 3 i Ben episoden "The Man Behind The Curtain" så ble dette synet virkelig forandret. Og det har siden den tid bare vokst og vokst(i form av episoder som "Cabin Fever", episoden hvor Richard ser på Locke`s fødsel og prøver å rekrutere han. Også veldig mye i sesong 5). Første folk trodde da vi ble kjent med at folk kunne reise i tid var at Alpert også gjorde det. Jeg tenkte at Alpert faktisk ikke kunne eldres, men som de fleste jeg trodde ikke på det. Fram til Juliet faktisk sa at han var veldig gammel, dermed var jeg bestemt på at Richard faktisk ikke har reist i tid og han faktisk ikke kunne eldres. Og når Jacob kom fram i serien så viste jeg at det var garantert svaret på Richard, han kunne faktisk ikke eldres.

 

Det var også klart at Richard kom til å få en episode sentrert rundt seg, ordentlig denne gangen og ikke noe "Follow The Leader" hvor vi så Richard både i 1977 og nåtiden. Spesielt etter vi fikk høre "Nice to see you out of those chains"-kommentaren til Flocke og at vi fikk høre Alpert snakke om Black Rock, som han i tilegg virket litt traumatisert av. Og det var vel i tilegg kanskje denne episoden som var en av de store grunnen til at Nestor Carbonell ble endelig hovedskuespiller denne sesongen. Han ble spurt om det i sesong 4, og sikkert sesong 5 men måtte si nei i S4 på grunn av serien "Cane". Men sesong 5 var litt merkelig, når han var med flere episoder enn Henry Ian Cusik(Desmond) som var fast skuespiller i den sesongen. Kan ha med at han var billigere som gjesteskuespiller, og han var ledig mer enn nok.

 

Kum bay ya

Allerede tidlig i episoden ser vi de morsomme skuespiller-sidene til Nestor Carbonell, den lattern var genial. Også i "Dr.Linus" klarte han virkelig å spille frustrert. Og i denne episoden taklet han å spille alt fra forvirret, sørgelig og redd veldig troverdig. Synd at skuespillern ikke har fått vist seg noe særlig i serien til nå som skuespiller, siden denne episoden for min del gjorde at jeg ser på Carbonell nå som enda bedre skuespiller enn det jeg forventa hvis han skulle få veldig mye drama i bakhistorien til Richard.

 

I likhet med Ben er Richard brukt på samme måte. Han har gått etter Jacob hele livet, men ender opp med å finne ut at det ikke er noe plan(i Ben sitt tilfelle, ikke spesiell nok for Jacob). Jacob sin måte å fortelle folk hva de skal gjøre er gangske magert, men forklaringen kom i denne episoden.

 

Hater å lese teorier om at alt er en drøm, eller alt er et sted mellom helvete og himmelen, eller i helvete. Kanskje de som mente lostiene var i helvete ble glade av den kommentaren Richard sa. Alle er i helvete. Men igjen så synes jeg forfatterne brukte Jack for å på en måte snakke til seerne om at det var bare tull og at alle vet dette. Som Jack i "Lighthouse" hvor han kommenterte at de ikke hadde sett tårnet, som det skulle vært mumling fra en fan.

 

Sun kom med ny dialog i episoden, mens Miles...vel han fikk ingen linjer i episoden. Å han som alltid har kommet med kommentarer i episodene han har vært med til nå. Ben fremsto nesten som en likegyldig i episoden måten han og Sun oppdaterte Jack på Locke`s "gjenoppståelse". Var litt merkelig reaksjon for en som Jack som var virkelig lei seg for at John døde og det. Istede fikk vi en reaksjon som var virkelig laber for å være en som har gjennomgått det Jack har gjort med John. Sun, Ben, Richard og Frank reagerte hvertfall på det, samme burde da Jack ha gjort.

 

Richard kan ikke bli eldre, nå vet til og med Frank det. Kommer det til å bli nevnt igjen?

 

Siden tidenes morgen, og helvete tilbake

Å starte flashbackene i denne episoden med Ilana og Jacob var igjen kanskje litt unødvendig bruk av de siste minuttene vil noen si. Da vi på en måte har sett scenen før, men ikke hele. Dessuten hadde det kanskje vært litt sånn klønete å startet med plottet om "The Candidates" akkurat da. Så det var ganske forklarig hvorfor den scenen i "The Incident"(forrige sesongfinalen, for sesong 5) virket så kort også i tilegg.

 

Irritert meg litt smått at vi ikke fikk vite hvorfor Ilana var så kraftig brent, da jeg spesielt begynner å like karaktern og skuespillern. Men er vel greit å la det være litt til hun får en episode sentrert rundt seg, hvis hun i heletatt får det da.

 

Det med at Ilana ble så fort bra igjen etter å ha blitt såpass brent skulle du nesten tro var Jacob. Men vi så i den første utgaven av den scenen at Jacob hadde på seg hansker. Så tror Ilana var på sykehuset i en god tid mellom de to scenene fra hun lå i senga med bandasje til hun var frisk og pratet med Jacob om hva hun måtte gjøre med kandidatene. Muligens så er Ilana "ubetatt" av Jacob, og Jacob trengte henne på denne måten for kanskje noe som skjer siden? Eller bare rett og slett var sånn Jacob mente hun måtte bli frisk på.

 

Vi så at Jacob kan ha overført litt av evnen sin til Jack som vi så, bare at den ikke varte så lenge og var det som gjorde at Sarah(eks-kona til Jack) mirkaløst kunne gå igjen. Og at dette ikke skjedde med italienern som forventet å det samme "miraklet", men som noen husker endte med at han døde på operasjonsbordet til Jack. Så evnene til Jacob kan ha blitt brukt på ikke så spesielle folk også, men det var bare for å gjøre at Jack endte opp der han endte opp. Som merkelig nok var øya, og tilbake til øya.

 

Så kom det vi har ventet på. Faktisk utrolig lenge i snart 3 år snart hvertfall. Så har vi ønsket et flashback av Richard, som vi hele tiden har antatt har vært spesiell hele tiden. Men nei, som Desmond(men Richardus er av en helt annen kaliber) har vi nok engang en som rett og slett en helt vanlig person som ender opp med å bli gangske så spesiell.

 

Starten av bakhistorien hans var veldig bra, hele tiden vært en fattig normal bonde som bor sammen med kona si med håp for en bedre fremtid. Høres ut som en klisjè, men jeg likte virkelig historien på grunn av skuespillingen fra Nestor Carbonell sin side. Måten vi så Richardo bønnfalte om medisin til kona var garantert en ting som gjorde han svært enkelt å synes synd. En av de få drama-fulle scenene jeg har vært null opptatt å se etter noe annet på skjermen.

 

Litt brutalt at han endte opp på øya bare på grunn av den feilen som skjedde at Richard tilfeldigvis drepte legen(som rett og slett virka som en drittsekk uansett) og måtte bli kjøpt opp av Whitfield/Magnus Hanso for å ikke dø. I tilegg gjorde sterke hender og det at han lærte engelsk at han fikk overleve, men er ansvarlige for at han endte opp på øya. Det at Whitfield endte opp med å drepe alle slavene virket så ekte, hvertfall brutalt nok så det virket litt ekte. Egentlig har jeg ikke noe imot at vi ikke fikk se Magnus Hanso, jeg føler at Hanso-familien ikke er så viktig og når vi fikk vite hvordan Magnus Hanso døde så er ikke jeg hvertfall så veldig nyskjerrig på mer må jeg si. Men bra at de svarer på et svært lite spurt spørsmål fra sesong 2, og "haterne" sier serien aldri svarer på noe fra de første sesongene. Å se røykmonstrert sånn på nært hold igjen mens den analyserer Richard var herlig å se igjen, å styrker igjen det at røykmonstrert/MiB ikke dreper tilfeldige bare de som provoserer(angriper) og evt. de som står i veien. Som kanskje Eko hadde gjort.

 

Og hey, fikk vite hvordan statuen bare gjensto med en fot også i episoden. Om ikke det virker naturlig at Black Rock kan ha ødelagt statuen så godtar jeg det. Følte den twisten var mer enn grei nok, så den godtar jeg. Gøy å få vite at Sawyer og dem i sesong 5 reiste så langt som noe rundt 1800-tallet tilbake i tid.

 

Bare elsket hvordan MiB manipulerte Richard veldig i episoden til å tro Jacob var djevelen. Dette var likt det samme Dogen prøvde å få Sayid til å gjøre med MiB, bare at MiB trodde vel at Richard hadde en sjanse. Mens Dogen sendte Sayid bare for de han viste Sayid ville dø.

 

Elsket hvordan Jacob taklet Richard. Og på en måte "døper" Richard til han skjønner at han ikke er i helvete. En forklaring for at Jacob ikke forsvarte seg for Ben kan jo ha vært at i flashbacket i denne episoden så var Jacob forsatt med i "fighten" mens i "The Incident" hvor han døde så skjønte han som Flocke sa at han har tapt. Likte virkelig forklaringen til Jacob om at MiB må bli holdt tilbake, og at han var en kork. Der klarte forfatterne å forklare noe som kunne blitt forklart veldig vanskelig veldig lett. Det jeg lurer på med Jacob er om han har gjort lite for alle candidatene før Sayid, Jack, Sawyer & Co fordi han rett og slett skjønte at de kom til å skuffa han, eller at hans plan var å gjøre noe nå når tiden er inne for den endelige krigen mot MiB og hans folk.

 

At Richard`s jobb virkelig var så gammel var veldig kult synes jeg. Begynte nesten å lure på om Richard startet som en kandidat før jeg så denne episoden, men feilet og overlevde så han gjorde noe annet som kunne tjene Jacob. Dette gjør at Richard er den første Others vi vet, og sansyneligvis den som startet gruppa og.

 

Elsket forklaringen til Jacob om at han måtte få kandidatene sine til å skjønne forskjell mellom galt og riktig. I tilegg til det at Hurley sa til Hurley at Jack måtte innse selv at han var viktig fremsto Jacob som enda mer en Gud. Jeg vil ikke si Jacob er noen form for en Gud, men han er svært opptatt av sin egen relgion kan man si og lever med å innse det som kommer.

 

Returen til MiB føltes nesten som Richard startet med å gjøre seg fortjentt til sin tilgivelse fordi han nå har en oppgave. Symbolikken med steinene kom også tilbake i episoden. Nesten som scenen mellom MiB og Richard var starten på at Richard ble tilgitt og at det at han fikk høre kona via Hurley var denne tilgivelsen han har venta på.

 

Titus Welliver som Man in Black er garantert den beste utgaven av MiB, og det fikk vi utrolig mye av i denne episoden, som er herlig. Flocke er grei han og men Terry O`Quinn og forfatterne har ikke levert det helt troverdig enda at Flocke er bare MiB. Begynner nesten å tro at den snakkingen han hadde med barna fra haledelen av Oceanic flight 815 var delvis snakking fra Locke sin del i Flocke, hvis det er noen.

 

At MiB begynte å be Jacob om å forlate øya fikk MiB til å virke som han har mye mindre makt enn Jacob. Mens i nåtiden så virker det virkelig som MiB har overtaket. Men igjen så kan Jacob i nåtiden bare rett og slett ødelegge for MiB fra graven i tilegg(gjennom Hurley), så Jacob er ikke så maktesløs vil jeg si og er langt fra slått i denne krigen tiltross for å være død. Men begynte igjen å lure på om Jacob er snill eller slem, i slutten av serien kan det alikevel vise seg at ingen av dem var enten snill eller slem. Litt som Ben, som bare ble snill fordi han endelig fant seg tilrette i noen gjeng hvis Ben`s godhet varer til slutten og ikke godtar et tilbud til fra Flocke. Som noen kommenterte på nettet, så kan jo Jacob miste kreftene sine hvis MiB forlater øya.

 

Igjen fikk jeg litt tro på at MiB og Jacob er brødre, men at de for lenge lenge siden sluttet å hadde et vennskapelig forhold som har gjort til at denne kampen mellom de to eksisterer. Eller kanskje de bare har oppvokst sammen, dette på grunn av gutten Sawyer og Flocke så. Å Flocke kjente han igjen fra et sted, så kanskje reglene kan ha blitt satt når MiB og Jacob var "vanlige". Eneste andre grunnen jeg ser grunn for å vise den gutten var at det var en person som blir avslørt å være i livet til noen i den alternative tidslijen og at dette skulle bli det første i liksom midten av disse to tidlinjene, tiltross for hvor far-fetch det kanskje virket. Jeg tenkte at han var en sønn til enten Jack, Locke eller Ben. Men Jack har en annen sønn, Locke skulle gifte seg og Ben bodde alene med faren sin.

 

Lurer på grunnen til at han knuste flaska var for å vise at han kunne komme ut en gang, eller om han var redd for at Jacob hadde gjort noe med vinen så MiB ble lammet eller døde på noen måte. Kan ha vært noe annet alikevel, hvem vet?

 

Engelsken din er awsome

Det var veldig merkelig å se Richard tilbake på samme sted han takket nei til å bli med MiB i kampen mot Jacob. Jeg hadde virkelig ikke likt endingen jeg har i hodet hvis Flocke hadde kommet før Hurley. Så jeg vil på en måte si også at Hurley nå har reddet Richard.

 

Hele scenen var kjempebra gjort. Hele tiden fikk jeg inntrykk at Richard ikke så Isabella(kona hans), men at han følte henne. Det var bare virkelig en gangske spesiell scene, gjort veldig bra. Mulig Richard ble tilgitt i denne scenen for hva enn han hadde igjen å bøte for syndene sine.

 

Slutten var også herlig med Hurley sin beskjed fra Isabella "we all go to hell".

 

Å selvfølgelig det at vi fikk se Flocke muligens litt frustrert fordi han ikke rakk å snakke med Richard før Hurley var herlig. Lurer på hvor mye dette kan ha ødelagt for Flocke, og hva Richard sin rolle hadde vært hvis han endte opp med å "tjene" Flocke.

 

Konklusjon:

Morsomt at dette ble andre episoden i Lost som avsluttes i et flashback, man skulle tro det var flere etter snart 6 sesonger. Men eneste episoden som har gjort dette er "Dave" i sesong 2 da vi så Libby i mental-instusjonen sammen med Hurley.

 

Kanskje jeg er en sucker for kjærlighets-historier i Lost, men denne var rett og slett herlig. LaFleur/Sawyer - Juliet, Sun - Jin, Claire - Charlie, Jack - Kate, Hurley - Libby, Anna-Lulu - Jack. Disse samlet var virkelig ikke bedre enn denne kjærlighetshistorien til Richard. Vil nå si at "The Constant"-historien til Desmond og Penny er den beste. Men dette var garantert en solid nummer 2.

 

Nestor Carbonell burde få en Emmy for prestasjonen sin i denne episoden alene, hvertfall nominasjon. Virkelig på nivå med O'Quinn og Emerson(Ben) denne sesongen, nesten høyere enn O`Quinn(Locke).

 

Ble i alt mer knyttet mer til Richard. Noe som jeg mener er meningen med sentrerte episode, så jeg synes alt i alt at episoden gjorde alt nesten perfekt. Jeg følte meg like fornøyd med denne episoden som "Dr.Linus" så jeg ranker episodene like høyt.

 

Vil tro at denne episoden og "Dr.Linus" blir en av de episodene 5-6 episodene jeg kommer til å like mest denne sesongen.

 

Min poengoversikt over episodene denne sesongen:

"LA X Part 1 & 2": 8.9/10

"What Kate Does": 6.8/10

"The Substitute": 9.3/10

"Lighthouse": 9.1/10

"Sundown": 9.5/10

"Dr. Linus": 9.8/10

"Recon": 7.0

"Ab Aeterno": 9.8/10

Endret 27. mars 2010 av Mahavishnu

[Bone]

DAMN!! :O

 

Dette var en SKIKKELIG knall episode!!

 

 

 

EDIT:

 

Lurer på grunnen til at han knuste flaska var for å vise at han kunne komme ut en gang, eller om han var redd for at Jacob hadde gjort noe med vinen så MiB ble lammet eller døde på noen måte. Kan ha vært noe annet alikevel, hvem vet?

 

Jeg tenkte ikke over at det kunne ha så mange betydninger.. det første og eneste jeg tenkte på når jeg så det, var at han satt med tanken at "Snart unslipper ondskapen uansett, det er ikke noe som kan holde den tilbake.."

Endret 26. mars 2010 av Bone

[Jakoozie]

Knusinga av flaska var ganske sikkert symbolsk

Det representerer jo at ondskapen, altså vinen bryter seg ut og sprer seg til alle kanter.

[knoios]

Ja, er vel litt mer med nå =)

 

Nå var han jo rimelig sikker på at det var rake vegen til helvete om han gikk dukken, da.

Ja, det stemmer. Så på han som mer deppa enn redd da jeg så scenen først. =)

 

Hadde kanskje litt høye forventninger til denne etter å ha lest litt hype. I tillegg ble LOST stemninga litt slakta etter at en random fitte presterte å spoile med vilje rett i fjeset mitt, for å så smile etterpå. For et sadistisk svin

 

Regner med at du slo fyren rett ned?

Siden det var en jente og at jeg var omgitt av folk kunne jeg ikke slippe balrogen i meg løs Valgte å ikke tro på henne, men det hun sa viste seg å stemme...

 

greia med

"She was running from you?"

"She was running from him"

 

MiB ble Isabella, right?

Christian Shephard, Isabella = MiB ??

 

 

Jeg har tenkt i samme baner og utvidet listen med broren til Eko, datteren til Danielle Roussau og

 

Jeg ser at mange konkluderer med at MIB = ondskapen. I følge Jacob er han djevelen selv. Og greit nok, han har mange liv på samvittigheten fra Mr. Eko, via massakren i Tempelet til nedslaktingen av passasjerene fra Ajira flyet på hydra øya. MIB kunne med letthet ha drept alle som kom med Oceanic 815 på null komma niks og dermed blitt kvitt nok en ladning mennesker/forsøkskaniner brakt dit av Jacob. I stedet dukker han opp helt sikkert som Ekos bror og Danielle Roussaus datter og kanskje som Christian Shepard og for å dra den helt ut: Hesten til Kate. Han lar seg holde ute av et sonisk gjerde men er åpen for oppdrag av typen "deng Keamy og Co" selv om det i følge Ben har konsekvenser. Så det bor vel mer i MIB/smokie enn ren ondskap?

 

Litt om Jacob: Vi har fått bekreftet at han bringer mennesker til øya av to grunner. Den ene er for å rekruttere sin etterfølger og den andre er for å vise at MIB har feil om mennesker er korrupte og syndfulle.Men, har ikke Jacob indirekte drept mange personer? Folk som har blitt brakt til øya har drept hverandre og blitt drept. Slavene på Black Rock, Libby, Boone, Shannon; alle ville ha levd lenger hvis de ikke hadde havnet på øya.

MIB kaller Jacob for en djevel også, men hvis han fikk fratatt sin "humanity" og fengslet på øya av Jacob, så er det vel lett å ty til slike karakteristikker :-)

 

Helt til slutt: Jeg har fundert litt på dette smutthullet som MIB trengte for å få drept Jacob. En stk død Locke var en vesentlig ingrediens. Men Ben drepte ikke Locke på direkte oppdrag fra MIB. Han drepte Locke da han fortalte om Eloise Hawkins og "The Lamppost". Hvorfor funderer jeg fremdeles på. Dette var ikke nye opplysninger for Ben. Han visste om denne Dharma stasjonen allerede. Eller kanskje Ben hadde bestemt seg for å drepe Locke på forhånd hvis Eloise Hawkins hadde fortalt han at de måtte gjenskape 815 flighten? Liket til John Locke ble en erstatning ("substitute") for Christiand Shepard i forsøket på å gjenskape 815. Uansett så har Eloise Hawkins vært instrumental i å gi MIB muligheten til å unnslippe øya og dermed klar over effekten av å sende folk og lik avgårde med Ajira flyet. Eller?

[Filmvenn]

[quote name='knoios' date='26. mars 2010 - 09:36' timestamp='1269592585'

Og greit nok, han har mange liv på samvittigheten fra Mr. Eko, via massakren i Tempelet til nedslaktingen av passasjerene fra Ajira flyet på hydra øya.

 

Vi vet da virkelig ikke hvem som drepte passasjerne fra Ajira-flyet som var igjen på Hydra-øya. Selvfølgelig som jeg nevnte forrige uke så virker det som Smokey er den som har drept disse. Men vi vet ikke enda det.

[Sonja84]

Mitt recap om episoden

 

Wow, kjempebra!

[Choekaas]

Ab Aeterno

Sesong 6 – Episode 9

 

 

Dette var verdens beste Lost-episode. Ikke siden piloten har jeg fått en så cinematisk følelse over en episode. Ikke det at den var cinematisk på den måten Piloten var. Piloten var som en kombinasjon av noe Michael Bay og Steven Spielberg kunne ha gjort om de fikk oppgaven i å lage noe om et fly som krasjer på en øy. Denne episoden her kunne vært regissert av veldig mange forskjellige regissører jeg har opplevd alle årene jeg har vært filmelsker.

 

Denne episoden føltes som en film. Mange episoder har denne følelsen, men ikke som denne. Aldri på det nivået jeg opplevde «Ab Aeterno» da jeg så den for første gang på onsdag, så sent som 01.30 (som egentlig er torsdag).

 

Å se Richard lide var som å se James Caviezel lide igjennom «Passion of the Christ». Å se Richard i fengselet var som å se Edmond Dantès fengslet i «Greven av Monte Christo», både boka og filmen. Faktisk, jeg leste boka mens jeg så sesong 1 av Lost i 2005. Richard som rir gjennom skogen (på dagen og under regnet på natta) var som å se Aragorn ridende gjennom Midgards skoger i «The Lord of the Rings». Å se Richard Alpert gå langs stranden, mot statuen, var som å se Charlton Hestons karakter, George Taylor, gående langs stranden mot statuen i «The Planet of the Apes». Jonas Whitfield og litt av båtscenene minnet meg om «Master and Commander». Jeg fikk også assosiasjoner til «Shakespeare in Love». Og ikke nok med det, til og med musikktemaet til Ezio Auditore i spillet «Assassin's Creed II».

 

Jeg drar tråden kanskje litt i lengste laget, men det var slik jeg opplevde episoden. Det var som en unik og følelsesmessig filmopplevelse. Denne episoden hadde ikke fungert om den hadde vært sendt sammen med «Recon» eller neste episode, episode 10. Denne fungerte kun alene, for seg selv, og viste historien om en karakters reise. Det er flere episoder som fokuserer på en karakter og mange av de er veldig bra, men «Ab Aeterno» var ikke som noen andre episoder. Det var en episode som dro meg vekk fra Widmore, gærne Claire, Flockes rekruttering, infeksjoner, Flash-sideways og gamle karakterer som kommer tilbake igjen. Dette var en rik opplevelse jeg aldri har hatt maken til i Lost.

 

Begynnelsen

 

 

Jeg sier bare litt om det som skjedde i introen. Før dette kom jo «Previously on Lost» som enkelt og greit forteller at dette du nå vil se er historien om Richard Alpert. Endelig starter episoden med et øye. Vi har hatt mange øye closeups gjennom de siste sesongene, men altfor få closeups som starter episodene. Det første jeg tenker er: «Ilana?». Jeg hadde ikke sett noen promoer, men jeg hørte at folk hadde fine forventninger til denne fordi de var skuffet over forrige episode. Det var ikke jeg, fordi «Recon» havner høyt på min liste, men jeg visste om forventningene og at dette var en Richard-episode. Derfor var det rart å gå tilbake til denne hendelsen med Ilana, men det får meg til å glede meg mer til å lære om bakhistorien hennes og hennes forhold til Jacob.

 

Nye opptak fra denne scenen minner oss om Jacob sine kandidater, nok en gang. Jacob prater med Ilana som ser mye bedre ut. Hun har ikke bandasje rundt hodet og brannskadene rundt munnen er forsvunnet. Jeg antar at dette er på et senere tidspunkt, når hun har blitt bedre. Det kan hende skadene ble leget ekstra fort på grunn av Jacobs tilstedeværelse, eller om han tok på henne, men dette får vi nok ta opp senere. Denne scenen minner fansen på Jacobs visitt til Ilana, slik «The Substitute» minnet fansen på alle Jacobs visitter til sine kandidater, for de som glemte dette fra i fjorårets finale.

 

Det den scenen også gjorde var å rette fokus på Richard Alpert. Da smilte jeg, for jeg visste at fokuset ville uansett være på Richard Alpert i denne episoden, og fokuset glir vekk fra Ilana etter denne scenen.

 

Vi ser at våre hovedkarakterer sitter rundt bålet og diskuterer dette. Dette minner meg tilbake til tidligere møter de har hatt på denne stranden som f.eks. når de diskuterte Juliet, Locke og sprengingen av ubåten i «One of Us» eller når de diskuterte Bens tape til Juliet i «The Man behind the Curtain». Uansett, fokuset havner på Richard. Han gir et lite fnis, som er helt latterlig. Jeg kniste etter det.

 

Det han sier derimot er at dette er helvete og de er alle døde. Det er så fint at «vi er alle døde» er et gjennomgående tema. Selvfølgelig har vi hatt flere ganger der de har sagt dette, men det har jo vært av symbolsk mening. Richard mener dette, noe vi får vite senere om i denne episoden. På grunn av hans historie her på øya er han nå overbevist om at dette er helvete. Men er den virkelige verden også helvete i Richards øyne? For han er jo blant de av The Others som har reist mest ut av øya. Han har kunnskap om den virkelige verden som det å bruke et videokamera, lage Mittelos-brosjyrer, lage Powerpoint-presentasjoner, kjøre busser og har kunnskap om hva cyborger og vampyrer er.

 

Ben forteller om den gangen han møtte han da han var 12 år og forteller til Frank, den eneste «normale» i gjengen, at han ikke blir eldre.

 

Hurley prater med noen på spansk. Vi har hele tiden visst at han kan spansk og endelig hører vi han bruke det. Her er det viktig for historien. Hans kunnskap innenfor dette språket har røtter fra da de viste oss det spanske tegneserieheftet til Hurley, til hans flashback i «Numbers» og det at han forstod hva Naomi når de fant henne. Glemmer aldri sitatet: «Spanish, dude!» Nå spiller spansken hans en rolle i episoden. Denne samtalen han har med et gjenferd blir nesten glemt i det vi starter flashbacket, men vi husker det når det kommer tilbake igjen.

 

Det er det denne episoden også treffer 10-poengeren på. Planting og høsting er et virkemiddel jeg elsker. Et element i historien som man nesten glemmer, for så å bringe det tilbake igjen i historien og gir oss en «Aaaah!»-effekt. Dette har Lost selvsagt gjort mange ganger, og ikke bare innenfor episoden, men over en strekning på mange episoder, mange sesonger, og de gir oss den følelsen. Et eksempel er spilledåsen til Rousseau, som kanskje bare vi hardcore-fans husker, men gir oss en følelse over at det var lurt å følge med hele veien.

 

Det er nesten flottere når de gjør det i en episode, for da viser det hvor mye de jobber rundt episoden, hvor mye tid de bruker på å skrive den og perfeksjonere den slik at den ender opp som en helhet. Noen fantastiske episoder har ikke den helhetlige sammenhengen.

 

Dette er noe sesong 6 scorer mye bedre på enn sesong 5. «Namaste» er en kul episode, men den har ikke den helhetlige kvaliteten som mange sesong 6-episoder har. Uansett er samtalen til Hurley en av disse tingene, planting og høsting, helhetlige kvalitetene.

 

Richard går gjennom jungelen og vi hører en lyd jeg virkelig, virkelig har savnet. Den gode gamle flashback-wooshen.

 

 

Historien om Ricardo

 

 

Jeg kunne aldri tro Michael Giacchino kunne overgå seg selv. Han har nå toppet lista over beste musikkstykke i Lost. Glem Jacobs tema. Richard Alperts musikktema tar kaka, dette musikktemaet er fantastisk. Det er som å høre James Horner-scoret til en episk fortelling, et storslagent eventyr, en 2 og en halv times lang film. Dette er kun én Lost-episode midt i sesongen og fy søren hvor bra den kunne være.

 

Musikken var noe av det som gav meg den mektige følelsen. Denne cinematiske følelsen trådde i kraft i det vi gikk inn i flashbacket og hørte det vakre fiolintemaet til Michael Giacchino. Det er noe ved det fiolintemaet som klinger helt perfekt med scenen. Det er litt som fiolintemaet til landsbyen Edoras i hesteriket Rohan i Ringenes Herre.

 

En langhåret Richard Alpert rir hjemover til dette musikkstykket. Jeg synes det nesten var dumt å filme dette på Ka'a'awa valley til å begynne med, fordi det er ikke noe annet enn en øya-valley for oss. De kan ikke overbevise oss om at de er på et annet land enn Lost-øya hvis de viser en del av Ka'a'awa valley-fjellet. Dette gjør ikke så mye nå, fordi jeg så bilder på nettet i dag av Kanariøyene. Mye av fjellene der ligner faktisk på Hawaiis kjente fjell og daler, så de er tilgitt for dette.

 

Vi får fastslått et årstall, 1867, som er 140 år siden. De er i 2007 nå. Hvor gammel er han da? Litt over 170? Uansett, han har langt hår og skjegg. Han snakker spansk. Dette er en stor og fin overraskelse fra den Richard vi har kjent gjennom tidene. Det er ikke en barbert Richard med perfekt engelsk som vi ble kjent med etter episoden «Not in Portland». Jeg er glad for at vi fikk dette flashbacket først nå, en del år etter å ha blitt introdusert for den mystiske Richard. Å se han så annerledes etter så mange år var fantastisk og ville ikke ha den samme effekten om, la oss si, vi fikk denne episoden i sesong 4.

 

Jeg håpet hele tiden på at denne mystiske karakteren var fra oldtidens Egypt. Egyptere var kjente for å bruke maskara. Jeg vet meget godt at Nestor Carbonell ikke bruker maskara, men produsentene har jo vitset om dette. Sawyers kommentar forrige sesong med «buddy out there with the eyeliner» i episoden «LaFleur» og på Comic-Con da de vitset om at Nestor Carbonell bruker Maybelline. De har sagt flere ganger i serien at Richard er veldig gammel. Og hvordan de har landet setningen på «old» har bare fått meg til å tenke på at han kan være mye eldre enn det vi tror. Richard sa i denne sesongen at han ofret livet, mye lenger enn man kunne forestille seg, til Jacob. Det hadde vært en fantastisk måte å flette inn Egypt-historien i Lost. Vi får vite at han er bortimot 4000 år gammel og et flashback fra oldtidens Egypt hadde vært direkte awesome.

 

I «Follow the Leader» fikler Richard med skipet i flaska (som gir en ny mening etter som i Jacobs vinflaske ligger ondksap og The Black Rock var ondskap når vi ser på alt det Ricardo gikk igjennom der). Deretter sier Flocke «It's good to see you out of those chains». De fleste startet å komme til konklusjonen om at han var fra dette slaveskipet. Det så jeg på som usannsynlig, fordi det var mer mening i å ha afro-amerikanske slaver på det skipet. Jeg trodde fremdeles på Egypt-teorien. I «Dr. Linus» ble det rett og slett bekreftet at han kom fra dette skipet. Jeg holdt fremdeles på troen om Egypt og trodde at Jacob kom til Richard, en eller gang, i en landsby i Egypt og gav han ageless-gaven.

 

Ricardo kommer inn i hjemmet sitt, til sin døende kone. Dette er en kjærlighetshistorie. Jeg jublet, for selv om mange hater Jate/Skate-triangelet, vet vi at forfatterne kan fortelle gode kjærlighetshistorier. Dette har vi sett med Desmond/Penny, Sun/Jin, Sawyer/Juliet og Charlie/Claire spesielt. Du har jo også Sayid/Nadia, Bernard/Rose, Daniel/Charlotte, ja, til og med Karl og Alex var et overbevisende og søtt lite forhold.

 

 

Isabella er i ferd med å si farvel til Richard. Hun hoster opp blod slik Claire gjorde i «One of Us». Dette får meg til å tenke på dødeligheten på 1800-tallet og at enkelte kunne vært meget uheldige uten moderne medisiner og sykehus. Hun ber han lukke øynene, som blir igjen høstet opp mot slutten av episoden, og gir ham kransen, en krans som ligner litt på kransen til Yemi og Eko.

 

Ricardo rir i regnet, Ricardos musikktema går til et høyere orkester-nivå. Doktoren kan ikke hjelpe han, selv om Ricardo gir han Isabellas krans. Den er verdiløs, sier doktoren og jeg griper om meg selv og roper: «Nei!». Dette er en «man of science» som avviser noe religiøst, han avviser et trengende medmenneske som bøyer hodet sitt for denne legen. Dette skjærer meg og uheldigvis greier Ricardo å drepe doktoren på samme måte som Desmond drepte Kelvin. Allerede nå hvisket jeg til meg selv: «Oh my god, dette er verdens beste Lost-episode. Dette er verdens beste Lost-episode!»

 

Ricardo rir hjem igjen til den samme f**ckings fantastiske musikken til Giacchino. Sollyset skinner svakt gjennom trærne, som minner meg om hestescener fra Ringenes Herre-filmene. Ricardo kommer hjem til Isabella som dessverre er død. Så utrolig trist. Nestor Carbonell, du har nå vunnet en Emmy for denne episoden. Skuespillingen har jeg aldri sett maken til. Det tok ikke lang tid før tjeneren til doktoren hentet politiet etter Ricardo. Han fikk aldri tatt ordentlig farvel med henne.

 

Ricardo blir kastet inn i fengsel og fengselet ser jo så troverdig ut. Fy søren, dette gir meg gledestårer. Regi og cinematography er som aldri før. Jeg tenker på ulike filmer jeg har sett og spesielt på boka og filmen: «Greven av Monte Christo». Dette er jo nesten sånn jeg forestilte meg karakteren Edmond Dantès, som skal gifte seg med den vakre Mercédès, men blir dessverre plassert i fengsel på en øy for å være en Bonapartist (noe som vekker minner til timen til Dr. Linus der han prater om nettopp Napoleon Bonaparte og hans siste dager på øya Elba). Den samme troverdige følelsen av at vi er på 1800-tallet fra denne boka dukker opp igjen i «Ab Aeterno».

 

Det er noen ganger Lost skaper en tydelig følelse at vi er i en viss årstid. «Cabin Fever» greide virkelig å få fram 50-talls-følelsen og noen episoder greier å skape en fremmedfølelse som viser at vi er i et annet land. Den episoden som greier dette best er selvsagt «The Shape of Things to Come», men «Ab Aeterno» greier begge deler. Vi blir plassert inn i 1800-tallet. Det er troverdig og helt ekte. Scenene på kanariøyene føles også veldig ekte.

 

I fengselet leser han bibelen. Det bidrar til den ekte følelsen av denne episoden. Ricardo er troende, noe spanjolene var på denne tiden. Denne fattige bonden kneler for presten, en «man of faith», som heller ikke var noe bedre enn doktoren. Dette var en fryktelig ting å gjøre av presten. Man føler mye mer synd på Ricardo. Presten sier han må betale for sine synder. Han må gå til helvete, noe som styrker påstanden til Richard i begynnelsen av episoden. Han har nå betalt for syndene sine ved å gjøre arbeid for Jacob i 140 år.

 

 

Elsket bildekomposisjonene i denne episoden. Spesielt i fengselet, når Ricardo ser ut av fengselgitteret. Han sitter i et fengsel på en øy, slik som MIB er i et fengsel på en annen øy. Nok en gang var tanken min: «Dette er verdens beste Lost-episode».

 

Det som er nytt for denne episoden, ihvertfall for min opplevelse av den, er at jeg ikke søkte etter Easter-eggs. Jeg husker at noen ganger elsket jeg en episode bare på grunnlag av noen detaljer i episoden som gjorde opp for en litt svak storyline. Jeg likte at vi fikk se et road map i «Tricia Tanaka is Dead», «Glass Ballerina» viste oss en side av kartet til Rousseau som vi ikke hadde sett, episoder der vi fikk se info, som egentlig betyr lite, om DHARMA osv. Noen episoder er det bare å slappe av og nyte episoden, sånn som i «The Life and Death of Jeremy Bentham» eller i denne.

 

En mann, Jonas Whitfield, kommer i typiske «Master and Commander»-tøy. Man skjønner at dette er en kar fra The Black Rock. The Black Rock er eid av New World Sea Traders og dette passer jo fint med at Ricardo og Isabella hadde lyst til å se, nettopp, «The New World».

 

Lyssettingen i denne scenen minner meg litt om lyssettingen i duellen mot slutten av Stanley Kubricks «Barry Lyndon». Steinbygget de er i har noen likheter med steinbygget Ricardo er i. Steinbygget i «Barry Lyndon» er jo en slags låve om jeg ikke husker feil, og den er mye større enn den i «Ab Aeterno». Likevel, hvordan lyset skinner igjennom vinduer fikk meg til å tenke på denne episoden her. Så er også klesstilen av en viss likhet. Sikkert jeg som overdriver også, men det sier jo litt om hvor filmatisk opplevelse denne episoden var.

 

Jonas Whitfield gav meg assosiasjoner med Widmore pga etternavnet, men det er nok ingenting. Uansett, han sjekker tennene og ser at han har sterke hender. Ricardo kan også engelsk, som er verdifullt. Han tilhører nå Magnus Hanso. «Yes! Magnus Hanso!!» ropte jeg ut. Degroot-familien og Hanso-familien er noe jeg har lenge lengtet etter. Ganske synd vi ikke fikk se Magnus Hanso. Typisk Hanso-familien? Vi får aldri se dem noe klart, akkurat som Alvar Hanso i vinduet fra Orientation-filmen til The Swan.

 

The Black Rock

 

 

Boom, vi er på The Black Rock. Endelig! Her er vi, og dette er noe som ikke lider av Laura Palmer-syndromet. Det mistet ikke sin effekt av å se The Black Rock komme til øya i denne episoden. Jeg føler det skjedde litt med Rousseau-historien vi fikk i «The Little Prince» og «This Place is Death». Likte godt at vi kom til Rousseau-historien, men den led litt av Laura Palmer-syndromet. Når vi fikk det forklart, så mistet det litt av virkningen, mystikken forsvant. Det ble ikke like gøy å teorisere oss til dette forskningsteamet. Men svarene fikk vi dog.

 

Her har vi The Black Rock i fantastisk CGI. Jeg var redd vi kom til å se svak CGI, fordi vann-CGI er vanskelig. Det er vanskelig også for å få det til på film. Malstrøm-sekvensen i «The Pirates of the Caribbean» er jo den største og mest påkostede scenen i CGI-historien. (Selv om det var mer enn bare vann som var vanskelig å få til). Denne pirat-trilogien var også noe som kom opp i hodet mitt under denne filmopplevelsen, nei sorry, jeg mener TV-opplevelsen.

 

CGI-vannet så jo veldig flott ut. Stormen var veldig overbevisende. Åpningen i «The Incident» var der for å lure oss? Var det samme skip som i The Incident? Jeg trodde ikke det, og jeg trodde at det skipet vi så i fjorårets finale var et av mange skip som kom til øya. Det var bare et eksempel på noen av de Jacob brakte med til øya.

 

Jeg pleier ikke å høre på podcaster før etter episoden de prehasher. Denne ukas podcast prehasher neste ukes episode, og da ser jeg podcasten neste uke. Uansett, de har visstnok bekreftet at det var samme skip. Det er like greit. Det betyr at Magnus Hanso og offiserene så øya. De la merke til statuen. Muligens sirklet de rundt øya, men ble kanskje redde fordi den så truende ut. Dette kunne ha foregått på mange dager fordi MIB og Jacob klippet håret sitt i mellomtiden. Hadde jeg styrt et skip og kommet over en gigantisk skummel statue jeg aldri har sett eller hørt om, så hadde jeg kanskje prøvd å komme meg unna, men det tok sikkert lang tid. Problemet er at hvis man kommer seg innenfor øyas radius, så er det vanskelig å komme seg vekk fra øya.

 

Det kan også hende at Magnus Hanso visste om øya, og at det å reise til Amerika var bare tull. Han var klar over at øya eksisterte og grunnen til at de sirklet øya i flere dager var å observere den på lang distanse, å kartlegge topografien, tegne Taweret-statuen, samle sammen bevisene, skrive ned koordinatene. Siden MIB hentet nøklene fra et av skipets offiserer, så kunne han også funnet Magnus sine papirer. Han gjemte de for Jacob, for ellers kunne Jacob brukt dette for å få flere folk til øya. Jacob kunne ha funnet dem og gitt papirene og loggboka til Hansos familie i Danmark. Han kunne også fortalt at skipet hans ble borte i 1845 eller 1881, istedenfor 1867 som det ble sagt i denne episoden. Jeg ble litt forvirret over årstallene for jeg husket veldig godt av The Lost Experience at årstallet for The Black Rock sin forsvinning var 1881 på grunn av at det er et tall som er enkelt å huske siden vi har opplysningstjenesten her i Norge ved det samme navnet.

 

I «The Constant» er årstallet 1845. Hansos familie ville derimot finne Magnus Hanso og vite mer om denne øya. Dette passerte ned i generasjoner, helt til Alvar Hanso, Magnus sitt barnebarn, som til slutt fant øya igjen. Han startet The Hanso Foundation og vi er i gang med historien om The Dharma Initative. Men tilbake til episoden.

 

Slavene var under dekk, de visste ikke om øya før stormen. Etter å ha prøvd å komme seg vekk fra øya, kommer en fryktelig storm. Dette er noe vi fikk vite allerede i «Whatever the Case May Be». Sayid kommenterer at tidevannet oppfører seg helt uvanlig. Det går fra å være rolige bølger til å være bølger som er i ferd med å skylle ned midtdelen av flyet.

 

Var stormen noe MIB eller Jacob som orkestrerte. Jacob kunne ha startet stormen for å få The Black Rock inn på øya, fordi de prøvde å forlate, eller så var det MIB som ville knuse skipet. Det hadde vært kult om MIB hadde kontroll over været på Lost. Det er alltid noe med regnet på Lost, hvordan det kommer og går. Det er viktige scener under regnscener også. Uansett, scenen på havet var intens. Morsomt at alle dramatiske ankomster via havet til Lost-øya skjer under en stor storm om natten. Desmond, det franske forskningsteamet og The Black Rock. Uansett, jeg var sjeleglad over å se The Black Rocks historie. Endelig!

 

Det som som interesserte meg mest fra «Exodus Part 1» var The Black Rock. Jeg var meget interessert i den og jeg husker jeg elsket Part 1 for å vise det store skipet som var parkert midt i jungelen. Et ekte skip, der de bygget 1/3 av skipet. The Black Rock var noe vi ble teased med i lang tid, faktisk helt fra Piloten, men mest fra episoden «Solitary» der Danielle Rousseau prater om The Black Rock. Etter det hadde Claire en drøm om The Black Rock og vi hører om dette stedet. Jeg laget en tegning over The Black Rock, som jeg trodde var et mørkt gigantisk steinfjell midt i jungelen. Ah, the memories.

 

På Lost-Norge husker jeg at jeg hadde en The Black Rock avatar i mange måneder. Jeg laget RPGer med brukeren Trønder'n og mye av dem handlet om The Black Rock. Endelig ser vi den i «The Brig», men det dumme er at det er en helt annen location. Skipet ser annerledes ut, noe som ødela troverdigheten. Heldigvis var øyeblikket i «Dr. Linus» mye mye bedre. De brukte samme establishing shot fra Exodus.

 

En slave inne i skipet ser Taweret-statuen. «Taweret!!» roper jeg ut. Fy søren, den ser skummel ut i mørket. Selvsagt er ikke Taweret djevelen, men jeg hadde trodd det om jeg hadde vært en troende spanjolsk slave på den tiden. Øynene til den fangen skremmer skiten av meg og tar meg tilbake til øynene til MIB som vi så i hytta i «The Man behind the Curtain».

 

 

Neste shot er av baugen på skipet som nå er i høyde med statuens hode. Woooah, dèt er en høy bølge. Det er jo en kolossal bølge vi snakker om, på mange meter. La merke til at noen fans tolket dette som at The Black Rock ødela statuen. Det var ikke slik jeg tolket det. Jeg så det på som den store bølgen, den fryktelige stormen, som grunnen til ødeleggelsen. Jeg skjønte heller ikke at statuen var ødelagt før vi faktisk så statuen igjen.

 

Dette var nok også hvordan ruinene fra «The Brig» ble ødelagt. Det var nok et fint og stort tempel der en gang, men en gigantisk tsunami ødela det. Det samme gjelder kanskje den strukturen som lå over det The Others kalte for Decoy Village. Dere husker, det som Walt beskrev som «huge rock with a big hole in the middle».

Dette var mest sannsynligvis et hus eller noe. Moro om dette var et gigantisk slott som ble feid ned av flodbølgen, og at dette slottet tilhørte MIB. Hjemmet til Jacob og MIB ble feid ned av den store tsunamien. Huset til MIB er mørk, mens Taweret-statuen er lys. Begge områdene seilet Sun, Jin og Sayid forbi i «Live Together, Die Alone».

 

Det som er humoristisk er at Arzt hadde rett hele tiden. Vi har helt siden introduksjonen teorisert om hull i havet, Bermuda-triangelet, flytting av øya og kreftene til MIB/Jacob som muligens dro dette slaveskipet inn i jungelen. Det enkle er ofte det beste. «A tsunami probably swept it here». Noen ganger funker de virkelige forklaringene. Det er ikke rart at den havnet langt inne i jungelen. Det var et troll av en tsunami.

 

Ricardos kamp om lenkene

 

 

Slavene er i live, øya sparte livene deres. Ovenfor hører vi at Magnus Hanso er død. Der gikk sjansen for å endelig se denne karakteren vi har ventet på siden sesong 2 etter at det UV-belyste kartet fra Inman og Radzinsky nevnte The Black Rock som Magnus Hanso sitt «final resting place». Det gjør ingenting, fremdeles er tankene mine: «Dette er verdens beste Lost-episode».

 

Jonas Whitfield, helt knust, går ned trappa og sier som Charlie, at de er midt i «the bloody jungle». Han drar opp sverdet sitt og dreper en etter en. Fy søren, hvordan kunne det ha vært for Ricardo å følge med på dette. Å se de drept på denne måten var jo som å se et kjent knivstikkingsøyeblikk fra en godfilm. En etter en faller om, Whitfield dreper dem med et kaldt hjerte.

 

 

Det jeg liker er dette bilder ovenfor som er fra «Exodus Part 2 & 3». Det viser slavene som er inne i The Black Rock. De fleste av dem har hendene foran fjeset slik som slavene hadde her da de ba om nåde fra Whitfield. Dette var sikkert ikke planlagt, men det er veldig flott å ha når vi ser Exodus-episodene om igjen med denne kunnskapen om hva som egentlig skjedde ombord The Black Rock.

 

Nok en gang er Ricardo nær døden. Først skulle han henges, deretter har han blitt lidd gjennom slavearbeid for Magnus Hanso. Det at det også er mange år etter at slaveri ble forbudt gjør det enda tristere. Han står til tjeneste for en mann som jobber i det svarte. Nå står han med det store bladet til Whitfield foran seg og er i ferd med å bli mat for de fem offiserene.

 

Rett før Jonas er i ferd med å drepe Richard hører vi det fantastiske hornet til røykmonsteret. Dette var en god gammel monster-scene i sesong 1-stil, der vi ikke får se monsteret i det hele tatt, men at vi forestiller oss det mest grufulle som skjer på The Black Rock sitt dekk. Elsker det ene shotet av Jonas som ser på skulderen sin og ser blod dryppende ned. Boom! Der blir han monstermat.

 

I tradisjonell monster-tradisjon nærmer det seg Ricardo. Ricardo lukker øynene og ber. Dette er en utrolig flott scene. Monsteret sparer han, men tar til takke for alle disse minnene han har fått. Dette kan han bruke senere for å få Ricardo på laget sitt. Vi får en veldig kul close-up av øyet til Ricardo. Han ser seg rundt, vi føler den tente stemningen som vi også følte mens Kate telte til 5 i «Pilot part 1». Monsteret er borte.

 

 

Interessant at monsteret sparte han, for det fikk meg til å tenke på Eko. Faktisk, det var mye i denne episoden som fikk meg til å tenke på Eko. Korset i kransen, troen på Gud og drapet på en uskyldig mann ligger i livet til begge karakterene. Monsteret eksaminerte Ricardo og Eko på veldig identisk måte, men sparte dem. Han brukte senere deres kjære som illusjoner. Han brukte Yemi flere ganger, og han brukte Isabella i denne episoden. Eko ble dessverre et offer for monsteret fordi han sa han aldri hadde syndet.

 

Det som er veldig kult er noe jeg husket fra Lostpedia. Etter «The Cost of Living» forteller John at det Eko sa var: «You're next», men opprinnelig kan vi høre Eko si: «I saw the devil». Veldig nice frampek til denne episoden, eller hva? Ble dette byttet eller sa de til Adewale at han skulle si «I saw the devil» istedenfor? Dette får vi nok aldri vite, noe som er bra. Dette er opp til oss å bedømme.

 

Ricardo hadde det litt annerledes enn Mr. Eko. Ricardo hadde drept en doktor, men han søkte tilgivelse. I det monsteret scannet Ricardo ba Ricardo til Gud. (Vel, jeg kan ikke spansk, men det virket som han gjorde dette i denne scenen). Ben søkte også tilgivelse fra monsteret i «Dead is Dead», og monsteret sparte Ben. Både Ricardo og Ben ble deretter viktige brikker for MIB.

 

Jeg liker veldig godt scenene der Richard prøver å komme seg løs av lenkene. Det er nettopp i scenene der det skjer lite, hvor det nettopp skjer veldig mye. En fin liten detalj til dette er den lille vakre sommerfuglen som flyr inn i skipet. Slike detaljer bidrar til den cinematiske følelsen. Var sommerfuglen symbolsk, et lite håp der det ikke fantes håp for Ricardo? Det kan fort hende. I disse godt belyste scenene i The Black Rock ser vi hvordan livet til Ricardo går ned i det dypeste. Hans desperate forsøk på å komme seg vekk, på å leve. Han har et stort mot og alle timene og dagene han bruker for å komme seg løs er til å skryte av.

 

 

Giacchinos tema følger han hele tiden, og vi blir minnet på hans søk etter å gjenforenes med hans store kjærlighet. Det er som å se en film, det å bruke lang tid på å vise Ricardo nede i The Black Rock, slite seg igjennom uten mat og drikke. Vi holder oss fast i stolene ved å se på hans kamp. Det er en så flott kamp han kjemper og vi skjønner hvorfor han er fast bestemt på å leve, som han sier i samtalen med Jacob senere.

 

Monsteret kom ikke lang tid etter at The Black Rock krasjet inn i øya og scannet Ricardo rett etter det. Deretter lot han Ricardo bli i skipet, uten mat og drikke. MIB lot han lide, han drev han til et desperat nivå og for å gjøre livet verre greier han å hindre Ricardo fra å fri seg løs med den ene spikeren han fant som han skjærer og sliper inn i lenkene. Et villsvin ankommer og gjør slik at Ricardo mister spikeren og har ikke krefter til å få den tilbake. Det er så tragisk at dette skjer.

 

 

Var villsvinet MIB? Det kan faktisk hende, for jeg tror også at villsvinet fra «Outlaws» var MIB også. Sawyer ble husket på Frank Duckett og MIB testet om det var i Sawyers blod å synde. Sawyer derimot hadde fått nye valg ved å komme til øya, han ville forandre seg og drepte ikke villsvinet. Det er fort mulig at villsvinet i denne episoden var MIB som hindret Ricardo fra å komme seg løs. Han trenger å bli pint.

 

Dette er selvsagt forferdelig for vår karakter og vi får enda mer sympati for Ricardo. En mann med en utrolig historie. Et punkt der Ricardo er virkelig nede kommer Isabella. Dette er et veldig slemt triks av MIB. Å gi han det han vil ha, på et tidspunkt der han ikke orker mer, å gi han et falsk håp er et skikkelig skittent triks.

 

 

«Don't you understand. We're both dead. We're in hell» sier hun. MIB bruker opplysningene han fikk fra Ricardo. Han vet at Ricardo er katolsk troende og at han er livredd for å havne i helvete. Død, djevelen, himmel og helvete er flotte elementer plassert inn i episoden.

 

Morsomt at Anthony Cooper sier at de er i helvete, etter at han var i The Black Rock. De er i The Black Rock her også, hvor det samme blir nevnt. Det er nesten man kan lage teorier om at Anthony Cooper stammet fra The Black Rock. Han fikk evig liv bare på bekostning at han aldri kunne forlate øya. Dette gjorde han en gang på 50-tallet, og begynte å bli eldre. En slik historie hadde vært utrolig awesome, spesielt om det viste seg at han var Jason Whitfield, og at Jason ikke var død, men overlevde monsteret.

 

Isabella med skrekkslagne øyne nevner «el diablo» så tenker jeg virkelig på at monsteret kanskje er djevelen. Det er veldig skremmende. Hun (eller MIB) plasserer djevel-tanken inn i Ricardo. Hun sier at hun så han inn i øynene og så bare ren ondskap. Dette er helt motsatt av det Locke så, og kanskje får vi se et flashback fra da John Locke så monsteret for første gang i «Walkabout». Hva var det han egentlig så? Et hvitt lys blir vi forklart, men det er det helt motsatte av det vi så med Eko og det Isabella beskriver. John Locke sa at det han så i øyas øye var vakkert. Det var definitivt ikke djevelen, og mest sannsynligvis var det allerede i dette øyeblikket MIB festet sitt grep på John Locke og manipulerte han.

 

Man skjønner nå hvorfor Richard var veldig skremt av tegningen til Locke i «Cabin Fever». Richards møte med monsteret er et viktig punkt i livet hans og nå ser han en liten gutt, som aldri har vært på øya, tegne dette monsteret som dreper et menneske, akkurat som det drepte mannskapet på The Black Rock. Richard prøver å fortrenge dette minnet, fordi han vil ikke ha noe mer med MIB å gjøre, som vi lærte mot slutten av dette flashbacket.

 

I denne episoden presenterer MIB Isabella for så å gi han illusjonen om at hun blir drept. En årvåken og opplagt Ricardo ville skjønt at dette var en hallusinasjon og noe som ikke var ekte. Han så Isabella dø hjemme på Kanariøyene. Fy søren, det her var leit. Å se Isabella bli tatt av monsteret, selv om det ikke var ekte, var en forferdelig scene og Nestor Carbonells rop etter Isabella overbeviste det. Veldig hjerteknusende. Ricardos musikktema fortsetter og minner oss på denne utrolige, men tragiske historien til Ricardo. Vi føler sårbarheten hans så godt i denne episoden.

 

Ricardo så hans døde elskede i The Black Rock og det passer så bra med hvordan samtalen mellom unge Ben og Richard (som forøvrig hadde en liknende hårfrisyre slik som han hadde i denne episoden) foregikk i «The Man behind the Curtain».

 

 

Tatt fra transcripts-siden til Lostpedia:

BEN: I left home, and...I'm looking for my Mom.

RICHARD: You think she's out here?

BEN: You wouldn't believe me.

RICHARD: Try me.

BEN: She's dead.

 

Nå virker Richard interessert. Dette har jo skjedd før, med han.

 

RICHARD: Did she die here, on the Island?

BEN: No. When I was a baby.

RICHARD: Did you see her, out here, Ben, in the jungle?

 

Richard skjønner at det Ben så mest sannsynligvis var monsteret.

 

BEN: She talked to me.

RICHARD: What did she say?

BEN: That I couldn't come with her. She said it wasn't time yet.

RICHARD: You should go home now, your people will be looking for you.

 

Richard skjønte at denne gutten kan være viktig. Derfor ble han overrasket da Sawyer brakte han dit 4 år senere. «Is that Benjamin Linus?». Richard var interessert i gutten og ville ha han med i The Others. Denne gutten kunne være viktig.

 

Han så også noen likheter med at de begge hadde mistet noen kjær. Han ville også få han på Jacobs lag før MIB kunne overtale han til å bli med han istedenfor. Ellers kunne MIB funnet et smutthull. Der har du egentlig svaret på hvorfor Richard aldri tok Ben med til Jacob. Han var redd for at Jacob kunne bli drept. Han ville heller ikke ta med Locke til statuen i «Follow the Leader». Han var redd for hva som kunne skje med Jacob.

 

Etter denne scenen med Isabella har han mistet all kraft og vilje til å fortsette. Det er nå MIB trer inn. Jeg skjønte ikke hvem det var før vi så ansiktet. Endelig! Titus Welliver! Det var veldig flott å se denne karakteren igjen, og hvis hver episode i sesong 6 bringer en karakter vi ikke har sett på lenge så har denne episoden tatt frem Titus Welliver.

 

Jeg var redd vi ikke kom til å se han mer, men se Terry O'Quinn i hans plass eller MIB i monsterform framover i denne sesongen. Titus Welliver er en stjerneskuespiller og spiller MIB helt flott. Skremmende godt spilt, han treffer hver replikk og man føler virkelig at dette er monsteret i menneskeform.

 

Han ankommer stedet med en lanterne, på lik linje som hvordan Christian Shephard kom til Locke i «This Place is Death». Han legger en hånd på skulderen til Ricardo, han vil vinne hans tillit. Det første han gjør er å gi han vann, og nok en gang må jeg rose Nestor Carbonells skuespill. Etter å ha slukt en døende tørste og hvordan Ricardo spør hvem dette her er, føler man virkelig at han har ikke drukket noe vann på flere dager. Vi føler virkelig at han har ikke fått i seg noe mat og drikke og er i et desperat sted i hodet sitt. MIB sier at han er i helvete, og hadde jeg vært i Ricardos sted, hadde jeg vært enig. Du er på et skip, ser en gigantisk og skummel statue, møter på en sort blitzende røyksky og din tidligere kone som sier hun har sett djevelen, så er det ikke vanskelig å plassere seg inn i helvete også. Alle dagene ved lenkene har vært en stor lidelse for Ricardo.

 

MIB sier ikke navnet sitt. Det er litt irriterende at vi bare fikk «friend» og ikke et navn. Jeg begynte å mouthe «Esau» etter at Ricardo spurte han spørsmålet.

 

Mest sannsynligvis får vi ikke noe navn. Jeg tror nå det blir ødeleggende. Vi har egentlig mange navn: Cerberus, Evil, darkness, Man in black, Smokey, Jacob's nemesis, the black smoke, the monster, the security system og El diablo som passer fint. Det bidrar til mystikken og likevel holder oppe tanken på at monsteret er veldig ondt.

 

MIB sier til Ricardo at mest sannsynligvis har «han» tatt Isabella. MIB mener Jacob. Han løsner lenkene hvis Ricardo vil hjelpe han, og selvfølgelig vil Ricardo gjøre hva som helst for å bli fri. Det er nå vi ser de blodige håndleddene hans. Jeg kunne ikke tenke på noe annet enn James Caviezel og Jesus i «The Passion of the Christ». Hvis Ricardo minner meg om Jesus i den filmen, ja da er det trygt å si at Ricardo har lidd nok.

 

«It's good to see you out of those chains» sier MIB og vi skjønner nå hvorfor Richard Alpert var så sjokkert over dette sitatet i «LA X». Vi skjønner nå hvorfor Richard, som alltid har vært badass, er livredd i denne sesongen. Richard Alpert har vært veldig lite med føler jeg. Han er tross alt regular i år. Det eneste han har gjort er å være borte fra gruppen. Han prøver å få Sawyer med til tempelet, noe som var en litt humoristisk Alpert-scene. «Let's go» sier han og plutselig piler han avgårde og er borte for resten av episoden. I «Dr. Linus» er han suicidal. Dette er ikke den Richard Alpert vi husker som marsjerte rett inn i New Otherton og som snakket Widmore ned i 1954. Nå skjønner vi virkelig hvorfor Richard har vært så livredd og suicidal i denne sesongen.

 

Med The Man in Black

 

 

Ricardo nyter et godt måltid av stekt villsvin på et location vi aldri har vært i. En benk midt i jungelen. Elsker at til tross for at vi er i sesong 6, dukker vi opp i locations vi aldri har vært på før. En benk i et område med høyt gress er jo ikke lett å finne, og hadde noen karakterer funnet det så hadde det ikke vært en stor oppdagelse.

 

Ricardo har fått vite at eneste måte å komme seg vekk fra helvete er å drepe djevelen, men Ricardo vil ikke drepe. Mord er galt. Ricardo angret sykt for å ha drept doktoren, selv om doktoren var dårlig mot Ricardo og nektet å gi han medisinen. MIB, så skummel som han ser ut, forteller at han må gå til statuen. Det som er moro er at jeg la ikke merke til at han sa at statuen ble ødelagt. «Broke it into pieces»-sitatet fløy meg forbi. Ved statuen vil han finne djevelen, og det er Jacob i MIBs øyne.

 

Han presenterer han med en dolk. Er dette den samme dolken som Dogen ga Sayid? Sikkert. Og det som gjorde scenen enda kulere var at han gav Ricardo samme instruksjoner som Dogen ga Sayid. Det gjør scenen i «Sundown» enda mer troverdig. Ricardo har bare en sjanse på å knivstikke Jacob, snakker Jacob er det for sent. Men når Jacob faktisk døde i finalen var det annerledes. Han kjempet ikke i mot, han talte før han døde og han døde av en annen kniv. Var det fordi han visste han hadde falt?

 

 

Denne episoden har en mektig religiøs tone, men det er forståelig. Hvilken tid det er satt i har mye med dette å gjøre. Øya er ikke helvete i bibelsk forstand. Monsteret er ikke djevelen bokstavelig talt. Monsteret er noe forfatterne av Lost har skapt, det er noe originalt, men Ricardos subjektive assosiasjoner knytter djevelen med den sorte røyken akkurat som Hurley knyttet monsteret med en tyrannosaurus.

 

MIB sier han er «Black Smoke» og lurer Ricardo til å tro at djevelen tok Isabella. At MIB prøvde å redde Isabella, men det var for sent. Veldig interessant sitat av MIB i denne episoden. «He took my body». Det hadde jeg ikke trodd, fordi han er jo i formen til Titus Welliver. Men kanskje han ikke har den? Det hadde vært litt slemt av forfatterne å si at Titus Welliver ikke er den virkelige formen hans, men nok en død karakter han har tatt formen til. Jeg tror fremdeles at Titus Welliver var hans ordentlige form, men det Jacob stjal var hans identitet og hans menneskelighet.

 

Nå er han låst, som en slags blanding av menneske og monster. Det er interessant at han sa «He took my humanity». Dette bekrefter jo nesten at det var han som var inne i hytta til Jacob i «The Man behind the Curtain». Det er jo så åpenbart etter å høre han si: «Help me» til Locke. Han har ikke en kropp lenger, han er bare en skygge inne i denne hytta. Han har blitt robbet for hans sjel og fungerer nå som Lord Voldemort. For de som har lest bøkene så delte Voldemort sjela si inn i syv biter. Han er ikke et helt menneske. Han er nå i røykform også, og på et tidspunkt gjorde Jacob dette mot MIB.

 

Det neste han sier minner meg også litt om Harry Potter. Skummel som Titus Welliver ser ut spør han om han vil noensinne se kona si igjen. I Harry Potter finnes det noe som heter Resurrection Stone. Det er en stein som kan bringe døde sjeler til live, men problemet er, uansett hvor levende de vil virke som, så er de fremdeles døde. MIB har kraften til å bringe de døde for deg, som vi har blitt fortalt tidligere, MIB kan gi deg hva du enn vil ha. Problemet er slik som med Resurrection Stone. Det vil ikke være ekte, selv om det føles 100% ekte ut. Det finnes ingen trolldommer som kan bringe døde mennesker i live igjen. «Dead is dead». Resurrection Stone i Harry Potter var noe en av Peverell-brødrene ønsket seg. Han ønsket å være med hans kjære som hadde dødd. Problemet var at det ikke var ekte, så mannen som hadde steinen tok selvmord for å gjenforenes med sin kjære.

 

Ved statuen

 

 

En kul Island-versjon av Richard Alperts musikktema dukker opp igjen idet Ricardo kommer til stranda og ser statuen. «Statuen er ødelagt!» roper jeg. Dette var nesten sjokkerende for meg, men det er veldig åpenbart. Med den kraften bølgen kom, så ble resten av statuen knust og spredt til siden. Jeg lurte på hvor bitene av statuen var etter å ha sett «Live Together, Die Alone». Mest sannsynligvis havnet de i havet, noe som var helt korrekt. Ellers hadde vi sett restene av statuen i sesong 2-finalen. Faktisk, med den kraften bølgen kom i, så er det ikke usannsynlig at flere deler av statuen ligger langt inne i jungelen og ved fjellene.

 

Jeg husker den tiden vi aldri så statuen, men nå har vi sett den så mange ganger at den har blitt et vanlig kjennetegn for øya. Noe av det jeg likte best med introen til «The Incident» var at den inneholdt tre mytologiske elementer som jeg har vært fan av siden introduksjonen: The Black Rock, statuen og Jacob. Denne episoden var som en utforsking og graving inn i disse elementene av introen på «The Incident».

 

Overraskende nok kommer Jacob og sparker ned Ricardo. Grunnen til at det er overraskende er fordi han har virket som en veldig rolig, empatisk og fredfylt person. Men noen av hans handlinger må man sette i tvil. Han kjefter på Ricardo. «Who gave you this!» Selvfølgelig er ikke Jacob djevelen, som MIB sier. Jacob kurerte, mest sannsynligvis, kreften til Rachel. Han kurerte Locke i det han falt fra Coopers leilighet, et fall som hadde gitt han så mange indre blødninger, at han ville ha dødd uansett. Han har også kurert Dogens sønn, selv om vi ikke så dette direkte. Han har ikke drept noen engang.

«Did you meet a man in the jungle dressed in black?»

 

 

Det er nå ting begynner å lysne opp. Nok en gang, ingen navn for MIB. For å overbevise han om at dette ikke er helvete og at Ricardo er i live prøver Jacob å drukne ham. Dæven, Jacob ser rasende ut her! Uansett, dette er nok et av hendelsene der vi ser noen nesten bli druknet. Dette er noe som går igjennom MIB og Jacob. Vi alle husker drømmene til Charlie i «Fire + Water» som var sikre på at Aaron skulle døpes. Charlie var i ferd med å gå til havet og plassere Aaron i vannet, kanskje drukne ham, om ikke Hurley hadde avbrutt ham. Vi har også «The spring» i tempelet som reddet livet til Ben, men som drepte Sayid.

 

Nå setter vi i gang med en scene som likner på åpningen av The Incident. Musikken fra den scenen dukker opp igjen. Jacob sier at ingen kommer inn i statuens kammer om ikke Jacob inviterer dem inn, noe som sier at Richard fant ikke opp absolutt alle reglene om Jacob som han ga tidligere.

 

Jeg elsker metaforen om vinen og korken. Det var helt herlig. Jacobs måte å prate i gåter minner meg om sesong 1-Locke. Vi husker for eksempel da Locke forklarte om møllen til Charlie og om at han må gi øya noe for at han skal få gitaren tilbake. Så øya er en kork som holder mørket på plass. Det er en interessant tanke.

 

Det får meg til å tenke på noe Damon og Carlton sa om The Swan. De beskrev The Swan som en kork som holdt den store elektromagnetiske energien på plass. Om ikke de holdt den på plass ved å trykke inn koden i computeren ville verden ende. Det er utrolig kult om disse to tingene har noe med hverandre å gjøre. Energien i The Swan er knyttet med mørket som er MIB. Walt ville ikke at de skulle inn i the hatch. «Don't open it» sa han, skrekkslagen. Etter å ha kommet inn i stasjonen kom fristelsen ved å ikke trykke på knappen, og la energien spre seg. Og hvem var det som lot dette skje, John Locke, smutthullet til MIB. Han åpnet «The Underworld» som stod på hieroglyfene til The Swan. Heldigvis greide Desmond å tette korken ved å sprenge hele stasjonen. Stasjonen var der for å «redde verden». Vel, dette kan vi knytte til denne episoden, for sprer monsteret seg, ja, bare forestill deg en gigantisk røyksky som penetrerer amerikanske storbyer i Roland Emmerich-stil. Dette ville være slutten på verden.

 

Jacob forteller at når folk kommer til øya, så betyr ikke fortiden deres noe. Dette er jo hva episoden etter Piloten heter, Tabula Rasa, blank tavle. Det å starte på nytt. Rett inn i tematikken til Lost. MIB tror at det ligger i menneskets natur å synde, men Jacob tror at på øya har de en sjanse til å gjenfødes. Gjenfødelse er hovedtemaet til Lost. Lost betyr jo at karakteren er lost i sine liv og finner seg selv på øya. Det er ikke noe Jacob kan gripe inn i, fordi det er deres valg. MIB fortalte Sawyer at det er Jacob som manipulerte livene til alle kandidatene, men jeg tror han bare gav dem en dytt for å få dem på øya, fordi de vil oppdage seg selv der og bli til bedre mennesker.

 

Du kan sette tvil ved mye av det Jacob gjorde, men han vil, til slutt, menneskets beste. Han har en trang til å hjelpe mennesker, og vet godt at noen må dø for «the greater good». Karakterene må bestemme selv hva som er riktig og galt. MIB er den konservative. Han tror ikke på den menneskelige utviklingen Jacob tror på. Det er mange som sier at vi må sette tvil under hvilke sider Jacob og MIB er på, men jeg genuint tror at Jacob er den lyse siden. Han blir litt misforstått fordi han har holdt seg i det skjulte og mye av handlingene hans kan selvfølgelig settes i tvil. Han trenger Widmore på øya, som dessverre har onde hensikter, men trenger han fordi han er en del av utviklingen på øya.

 

 

Jacob trenger en person som er i mellom han og resten av folket på øya. Dette ble Ricardo. Han visste at Ricardo ville bli viktig etter at han sa at den sorte røyken vil gripe inn i livene til de på øya om ikke Jacob gjorde det. Jacob vil derimot ikke gripe inn, og Ricardo peker ut feilen i planen hans. Jacob må gripe inn og derfor gjør han det, veldig subtilt, de senere hundre årene. Han gir Ricardo en jobb og en gave. Han kan ikke gi Ricardo kona hans tilbake. Det er umulig å bringe de døde tilbake til live, og selv om man gjør det, om kroppene er på øya, så vil det ikke være ekte. Det vil være en kropp og ikke deres sjel. Vi har jo sett hva som har skjedd med Sayid. Hadde Nadia vært på øya hadde hun ikke levd sammen med Sayid som eksisterer nå, men gjort som en av Peverell-brødrene. Hun hadde drept seg selv for så å leve med Sayid i etterlivet. Jeg gjentar Bens sitat: «Dead is dead».

 

Ricardo spør Jacob om han kan lege han for alle sine synder og sørge for at han ikke havner i helvete. Dette kan ikke Jacob gjøre, for dette kan ikke Jacob gjøre for han. Ricardo må betale for syndene på egenhånd. Han må dessverre lide slik som Ben måtte lide av å se sin datter dø foran øynene. Jacob er ikke en gud, han er et menneske, slik som MIB en gang var. Ricardo har et fantastisk mot til å holde livet oppe. Han vil ikke dø slik som alle de andre slavene i The Black Rock. Jacob plasserer hånda si på skulderen til Ricardo og gir han ageless-gaven. «That ... I can do»

 

Ricardo returnerer til MIB. Hans tilbud er fremdeles der i tilfelle Ricardo ombestemmer seg. Det var litt rart at han ikke ble irritert på Ricardo. Han viste forståelse. Han skjønte at Jacob kunne være overbevisende, men han ville ikke drepe Ricardo. Han tror at Ricardo alltid har hatt høyere ønske om å bli gjenforent med sin kone enn å følge Jacob, så han sier at tilbudet gjelder for alltid. Ricardo gir MIB den hvite steinen, en referanse til den internvitsen vi så i «The Substitute». MIB gir derimot Ricardo noe til han. Noe som han visste kom til å bli en overbevisende faktor for å rekruttere Ricardo til MIB.

 

 

Det er kransen med korset til Isabella, som er enda et eksempel på perfekt planting og høsting i denne episoden. Følger Ricardo Jacob så vil han aldri se kona hans igjen.

Ricardo er født på ny takket være Jacob. Han begraver korset til Isabella og glemmer tilbudet til MIB. Han vil ikke ha noe mer med han å gjøre.

 

Tilbake i nåtiden

 

 

Etter et langt flashback som vi har sett tidligere i mindtravelen til Desmond i «Flashes Before Your Eyes», Michaels flashback i «Meet Kevin Johnson» og Lockes flashback i «The Life and Death of Jeremy Bentham» er vi omsider på øya igjen. Dette området Richard gikk rundt i, ved det store treet og resten av jungelen, så forresten helt nydelig ut og jeg fikk faktisk assosiasjoner med Pandora fra «Avatar». Lyset som skinner igjennom treet og de grønne fargene ser magisk ut. Nok et fint syn av det vakre øya er.

 

Han graver opp kransen igjen. Det ligger der fremdeles og Richard ser opp, akkurat som Ben så opp og sa: «Are you happy now, Jacob?». Richard roper ikke etter Jacob, men etter MIB. Dette minnet meg også om hvordan Jack ropte etter The Others i «S.O.S.» og kameraet sirklet rundt han som i denne episoden. Richard roper: «I was wrong!» slik Locke ropte det i «Live Together, Die Alone».

 

Hurley kommer tilbake. Richard blir irritert, men Hurley sier at Isabella sendte han. Dette er det beste med planting og høsting. Vi ble minnet på den spanske samtalen Hurley har i begynnelsen av episoden og nå var det klinkende klart. Dette er hva jeg elsker med Hurley i denne sesongen. Det var Isabella som han pratet med! Fantastisk. Dette er hvorfor Hurleys kommunikasjon med de døde er så flott. Hvis Jack blir den neste Jacob, så blir Hurley definitivt hans høyre hånd.

 

Scenen mellom Isabella og Richard var nydelig. Dette er som en Ennio Morricone-scene (ja, jeg vet at Ennio er en komponist og ikke en regissør, men dette er en scene som han helt sikkert hadde komponert musikk til). Grunnen til at scenen var nydelig er fordi jeg følte ikke at dette var en illusjon av MIB. Dette virket ekte. Hurley har direkte kontakt med sjelene til de døde og derfor var det ekte. Det var definitivt ikke the man in black for hvorfor ville Isabella si at Richard må stoppe «the man in black». Hvis dette er noen er det definitivt Jacob, fordi Isabella er kledd i hvitt, men likevel, jeg tror virkelig Hurley fikk kommunikasjon med Isabella. Så trist at Richard ikke så henne, noe som gjorde scenen nydeligere. Dette var på nivå med telefonsamtalen mellom Desmond og Penny i «The Constant». For meg, var dette en episode som var langt mye bedre enn «The Constant» og det er så mye som har noe å si for dette. Jeg har sagt mer enn nok egentlig.

 

 

«She wants you to close your eyes.» Dette er høsting av noe av det første hun sier til Ricardo, og blir høstet 140 år senere. Helt vidunderlig! Richard begynner å gråte og hun legger hånda på fjeset hans. Man skulle tro at Richard oppnådde en spirituell kontakt med øya og fikk kontakt med Isabella, han følte hennes tilstedeværelse der han stod. Hurley forsvant og det var de to som stod ved siden av hverandre. Uansett hva, så vil de alltid være sammen. Ååh, for en scene!

 

Kameraet paner ved hodet til Hurley og hun er borte. Han trenger derimot å gjøre en ting. Richard Alpert må stoppe MIB fra å forlate øya for ellers går vi alle til helvete. Elsket at den siste replikken var på spansk, som passet helt perfekt inn i denne episoden.

 

Flocke står et stykke unna og følger med. Tydelig skuffet over at Richard ikke valgte å gå etter han, men ble videre med Hurley.

 

The Man in Blacks flashback

 

 

Vi går tilbake til et flashback av The Man in Black som sitter ved The Mesa, et location som er kjent i Lost, for her har mye rart skjedd. De starter samtalen som de gjorde i «The Incident». De sier «morning» til hverandre, en detalj jeg likte veldig godt. Jacob hindrer MIB å forlate øya, han er hans fengselsvakt og øya er fengselet.

 

Jacob sier at han kommer til å skaffe en erstatter hvis han dør. Det betyr at han vet han kommer til å dø, og kanskje han ikke gjorde motstand fra Ben fordi han visste at dette ville skje. Uheldigvis skjedde det tidligere enn forventet, fordi han var ikke ferdig med kandidatjakten. Han har ikke en kandidat ved hans død, men 5, kanskje 6. MIB sier at han dreper de også. Det er nå jeg frykter for hva Flocke vil gjøre videre. Dette er skummelt og får meg til å tenke på hva som vil skje videre med våre kandidater. Det er veldig forståelig at Jacob fikk Hurley og Jack langt vekk fra tempelet i «Lighthouse».

 

Deretter har vi en symbolsk scene med vinflasken igjen. Dette er den beste metaforen vi noensinne har hatt for øya. MIB snur flasken, korken holder fremdeles på ondskapen inne i flasken, men han knuser den, slik at ondskapen er fri.

 

 

En symbolsk slutt var det denne extended-episoden trengte. En slutt som slutter med et flashback til en fryktinngytende antagonist.

 

Konklusjon

 

Denne episoden var «helvetes bra», hvis jeg skal bruke uttrykk som passer til episoden.

 

Richard har vært vitne til de tre store massakrene i Lost. Han var tilstede under monsterets massemord av mannskapet på The Black Rock, han var med på The Purge og så alle de døde kroppene i tempelet.

Richard har opplevd mer død enn noen andre i serien. Han har lidd mer enn noen andre. Han har kjempet mer enn noen andre og han har gjort alt dette for å bli gjenforent med han avdøde kone. Hans historie i denne episoden kan bare beskrives som episk.

 

Første gang serien introduserer oss for Richard står han i en mørk dress og holder en Powerpoint-presentasjon. Litt senere får vi vite at han er i Miami og overvåker Rachel. Han virker som en vanlig medhjelper til Ben, men etter «The Man behind the Curtain» begynte fans å teorisere. Forventningene til et flashback ble høyere for hver sesong, og vi fikk det levert her. En helt utrolig historie var dette.

 

Har dere sett Cinema Paradiso? Den siste scenen der, som viser alle disse kjærlighetsklippene i rand og rekke etter hverandre. Hvor alle disse filmene, blir plassert i et klipp og alle følelsene samler seg i en stor bunke. Et tårevått øyeblikk der alle disse filmene blir plassert i en boks og treffer sjela, spesielt med noen av Ennio Moriconnes toner i hans fantastiske musikk for den filmen. Denne episoden gjorde nemlig dette. Den plasserte mange filmer, mange virkemidler, komposisjoner, musikk, cinematography, skuespill, regi og mye mer. Den plasserte alt dette i en stor bunke og presenterte dette for oss, den presenterte dette for sjela. Alle følelsene mine kommer fram for dette skjønne mesterverket.

 

 

Jeg har lyst til at slutten på Lost skal være noe liknende slutten på Cinema Paradiso!

 

Jeg så denne fan-arten på Sl-Lost, og følte at den måtte jeg bare inkludere.

 

 

 

Jeg fikk med meg at denne episoden fikk et stort hype og den levde langt over forventningene. Jeg ble satt ut, som er tydelig etter som jeg har skrevet det lengste recapet/analyse noensinne. Reaksjonen på nettet er noe av det liknende som var da vi så «The Constant» som mange mente var Lost sin beste episode. Nå også har vi folk som kaller denne episoden «overrated», slik som folka som kalte «The Constant» overrated. Jeg elsket «The Constant», men det var definitivt episoder som traff meg høyere.

 

«Ab Aeterno» har toppet listene mine, og jeg trodde det var en reaksjon som kom fordi den er ny, men den er fremdeles på topp nå også. Vi er halvveis inn i sesongen og om den andre halvdelen er på dette kaliberet, så tror jeg vi kommer til å dø av hjerteattakk.

 

Denne sesongen etter rangering:

1. Ab Aeterno

2. LA X

3. The Substitute

4. Dr. Linus

5. Recon

6. Sundown

7. Lighthouse

8. What Kate Does

 

(Det er egentlig veldig jevnt mellom Sundown og Lighthouse. Er vanskelig å si hvem som er best av de to).

 

Jeg ante ikke at Lost kunne treffe så høyt. Lost har vist sine cinematiske sider tidligere, men dette her var Lost på et høyt nivå. Denne episoden får alt vi har sett i sesong 6 til å være pinglete, ja til og med Dr. Linus og The Substitute. Flash-sideways er ingenting i forhold, og resterende flash-sideways-episoder må overbevise oss kraftig for å dra oss på et så høyt nivå denne episoden var.

 

Jeg var ikke i fokus de neste dagene etter denne episoden. Til og med etter fredag, da jeg rewatchet denne episoden med en venn, så skulle han spille God of War etter dette. Det gikk ikke, jeg måtte dra hjem og lufte mine tanker om denne episoden. Mens jeg har skrevet om denne episoden har jeg hørt på filmmusikken til «Shakespeare in Love» og filmmusikken til «The Mission», musikk som egentlig passer fint til denne episoden. Så filmatisk denne episoden var, fortjener den filmatisk musikk. Dette var en spirituell, religiøst, kraftig og elegant filmopplevelse.

 

Muchísimas gracias Damon e Carlton!

[greygenic]

Er det ikke litt dumt å sitte slik å overanalysere?

 

Jeg foretrekker å holde alt som ei suppe oppe i hodet jeg, så ikke noe blir for klart - og hvor jeg derved vil finne hull og feil ved historien, noe som igjen vil ødelegge nytelsen man har ved å følge en serie slik som denne.

 

Jeg foretrekker heller å se hele serien igjen med store nok mellomrom (1 1/2 år mellom hver gang, om ikke mer).

Endret 28. mars 2010 av greygenic

[Moff]

Kan noen forklare hva som menes med Laura Palmer Syndrom?

[Sonja84]

timestamp='1269789034'

(---)

 

 

Utrolig, rett og slett fantastisk, nesten slik at du burde få betalt for å skrive et så langt innlegg. Genialt

Endret 28. mars 2010 av Sonja84