Gutter som er nervøse rundt jenter. Hjelp oss?

[Gjest chained]

Jeg begynner å bli grundig lei av å være så latterlig usikker i nærvær av attraktive jenter at jeg får lyst til å rive av meg håret. I 2 år har jeg prøvd the game og diverse annet selv-utviklings møkk i et forsøk på å overbevise meg om hvor idiotisk og totalt ulogisk det er å bli nervøs når jeg er sammen med flotte, hyggelige babes (hvilket det er massevis av her jeg bor). Jeg prøver så hardt jeg kan å ta meg sammen, men det virker som om all verdens logikk og innsikt inn i min egen psyke ikke kan overmanne de sterke følelsene som uanmeldt bobler opp fra min underbevissthet.

 

Jeg er en nerd, men jeg er en svært sosial nerd og jeg har aldri hatt et problem med å komme i kontakt med andre mennesker, dette til tross for at jeg er forskjellig fra de fleste jeg omgås med og møter på. de fleste jeg kjenner har ofte problemer med å komme i prat med fremmede på gata, på fester og i diverse andre sammenhenger - mens jeg derimot kan holde foredrag ovenfor helt fremmede folk uten å føle noen form for nervøsitet whatsoever. Men når det kommer til jenter som vil prøve seg med meg så blir jeg helt lamslått.

 

Så mens disse vennene mine og de fleste andre rundt meg uten problem kan prøve seg på jenter de er interessert i uten særdeles store problemer så blir jeg totalt innesluttet i det øyeblikket en jente nærmer seg min intimsone. Jeg dytter henne unna, blir kald og innadvendt og kommer med idiotiske unnskyldninger ovenfor meg selv i ettertid om hvorfor jeg ikke hadde baller nok til å bare kysse henne der og da.

 

 

Så her sitter jeg, en 18 år gammel jomfru som pussig nok er svært sosial og heller ikke misliker sin egen kropp men som allikevel sliter med å få seg kjæreste.

Jenter liker meg og jeg vet med sikkerhet at i det øyeblikket jeg blir kvitt denne irriterende angsten så vil jeg lett kunne få meg en flott kjæreste.

 

Jeg tror jeg vet hva som er årsaken, og etter at jeg fikk høre litt mer detaljert om hvordan barndommen min var så tror jeg det hele kan spores tilbake til da jeg var en liten baby.

Om man har lest litt om freud og generell psykologi (Obs! jeg hevder ikke å være ekspert på dette området) så vet man at hendelser i barndommen kan ha svært stor påvirkning på personen når når man blir eldre. Hendelser og traumer i barndommen kan danne grunnlaget for ubevisste forsvarsmekanismer som man har minimalt med kontroll over. Fra et barn er nyfødt av og fram til alderen 3-5 år er det viktig at barnet har få omsorgspersoner å forholde seg til. I mitt tilfelle var det slik at jeg hadde svært mange barnepassere - alle sammen kvinner - som passet meg og tok vare på meg i flere år. Grunnen til dette var at min mor og far var nødt til å jobbe svært mye på den tiden.

Etterhvert forsvant behovet for barnepassere, noe som førte til at jeg mistet kontakten med de fleste kvinnene som alle hadde fylt hver sin morsrolle. Som baby blir man svært knyttet til disse omsorgspersonene, og når man mister disse en etter en er det nok ikke så lett å takle. Så hvis man følger Freud's tankegang i denne sammenhengen så virker det logisk å anta at mitt tap av så mange mødre som lite barn har forårsaket en psykisk forsvarsmekanisme som hindrer meg i å bli emosjonelt investert i kvinner generelt - de holdes alltid på avstand, og kommer de for nærme fryser jeg dem ut.

 

Men selv om dette hjelper meg å forstå hvorfor jeg er som jeg er så nekter jeg å skylde på min oppvekst og jeg velger heller gjøre noe med saken. Eneste problemet er at jeg virkelig ikke vet hvordan jeg skal takle dette problemet.

 

Jeg har prøvd så hardt og så mye forskjellig:

- late som om problemet ikke eksisterer

- være meg selv 100% i en hver sammenheng

- ha en superpositiv attitude

- være super alpha male game wannabe PUA dust

- godta meg selv og mine mangler og innse at jeg er komplett slik jeg er bla bla

- virkelig gi faen

- late som om jeg egentlig ikke har lyst på eller trenger kjæreste

 

Unansett hvor konge jeg føler meg så faller selvtilliten min i grus når det begynner å bli for seriøst mellom meg og en jente. Jeg kan heller ikke undertrykke det at jeg vil ha jenter, men allikevel er dette behovet årsak til så mye frustrasjon at jeg får lyst til å slå et hull i veggen.

 

 

Det føltes godt å få systematisert og ordnet litt opp i tankene mine, og jeg håper det finnes noen der ute som har noen gode råd og kanskje har gått gjennom det samme.

[Gjest hdhd]

hopp i det

 

du kan likesågodt være litt full og ha sex, bare for å ha gjort det, for da er det mye enklere andre ganger

[TheMartine]

Hva om du begynner i det små, og prøver å finne deg noen jentevenner før du tenker på å ta skrittet over i kjæresteverdenen med noen? Er du så ukomfortabel rundt jenter, må du tygeligvis gjennom en tilvenningsfase.

[Gjest chained]

Hva om du begynner i det små, og prøver å finne deg noen jentevenner før du tenker på å ta skrittet over i kjæresteverdenen med noen? Er du så ukomfortabel rundt jenter, må du tygeligvis gjennom en tilvenningsfase.

Nei, det er som regel kun i det øyeblikket jeg innser "oi, denne jenta er ute etter noe mer" at angsten kommer. Har sjelden problemer med jenter ellers og omgås jenter like mye som jeg omgås gutter.

[TheMartine]

Hvorfor reagerer du med skrekk hver gang du merker en viss interesse fra jenter? Føler du deg ikke klar for å være intim med noen? Føler du deg ikke attraktiv nok? Er du redd for å gjøre noe feil?

[Knife]

Du har dårlig selvtilit. Finn noe som gjør at du får god selvtilit, det kan foreksempel være trening?

 

How to become an alpha male av John Alexander er en fin bok (hvis du ikke har lest den). Handler om å begynne fra det små (bare å få kontakt med personer) til å ha sex med hun.

 

Det hele starter med at du skal finne gode sider med deg selv, la oss si "Jeg liker håret mitt", "Jeg liker at folk komenterer på at jeg har kul klesstill" osv.. Du må overbevise hjernen at du er kul og det er slik jeg vil være. Du lager din egen realitet.

 

Du må vite at du er den one and only, avviser damer deg så er det dems tap. Du høres ut som en kul fyr, slik du skriver så høres jo det ut som damene har lyst på deg men du bare trekker unna på grunn av nervøshet?

 

Det du er redd for gjør deg bare sterkere, så lag en avtale med deg selv. Gå ut på byn på en mandagskveld, gå til nærmeste butikk og finn en kvinnelig ansatt. Du er da ikke redd for hun?

 

For eksmpel hin dagen så så jeg en dame jobbet i en parfymere butikk, det var ganske så stærk lukt av parfyme. Så jeg gikk bort til henne og startet simpelt, "Hei, kan jeg spørre om noe?" også spør du om hvordan hun klarer å jobbe i de luktene, så spør du om hvordan det er å jobbe i en slik butikk, hvor lenge osv.. Mennesker liker oppmerksomhet og ihvertfall når du begynner å spørre om ting.

 

Nå kan du begynne å møte random jenter på gaten og ofte kan du bare starte samtalen med "Hei, jeg trenger et tips fra en dame, jeg lurte om du har prøvd de nyeste "nevn en dame greie" og lurte på hva du synes om dem" også sier hun helt sikkert "ja det har jeg. Synes de var ..." og du kan så spørre videre på den tigen.

 

Edit: Så ikke før nå at du klarer fint å snakke med jenter helt til sex delen kommer. Ok, en ting som trekker opp selvtiliten er at hun spør deg og ikke du henne. Det er jo rått..

Så på det som en win win situasjon, hva har du å tape? HVA HAR DU Å TAPE? Uansett om du dritter deg helt fulstendig, uansett om du svetter i hel så gikk du iallefall inn for det og du kommer nok aldri til å treffe den damen igjen.

Endret 21. mars 2010 av Pijus

[Gjest Samme type gut]

Jeg har omtrent det samme problemet, bortsett fra at for meg gjelder det begge kjønn. Blir bare enda verre med pene/søte jenter. Er i samme alder og er fortsatt jomfru.

 

Det er som oftest på fest at muligheten er der. Min grunn til at jeg ikke tør å "gå videre", er for at det vil mest sansynlig føre til sex. For det første har jeg en mindre penis enn gjennomsnittet, så er redd for hun kanskje vil snakke om det til sine venninner og kan nå ut til ganske mange etter hvert. Tenker også at siden jeg er jomfru, så vil det vare i kun noen få sekunder, som vil være ganske flaut. Så jeg tenker ofte på hvor lenge det skal fortsette slik.

[AudunXetrov]

Jeg vet ikke om det hjelper noe særlig, men jeg kan dele mine erfaringer med dette:

 

Jeg har hatt noe av det samme problemet i mange år. Har aldri hatt noe problem med å prate med jenter, og har mange jentevenner, men når det kommer til å ta det videre, til noe mer, har det alltid vært vanskelig. Så vidt jeg vet finnes det heller ingen enkel løsning på problemet. Det er bare å manne seg opp og "go for it". Det kan ta litt tid å samle motet til å gjøre noe, men du vil angre på det i lang tid om du ikke gjør noe. Får du en negativ respons, bør det allikevel ikke bli et problem i lengden om dere er ordentlige venner. Er det en du ikke kjenner noe særlig, og dere ikke klarer å komme dere forbi det, så er det vel ikke verre enn at du ikke legger til denne personen i lista over dine venner. Når du først har fått kommet deg nær innpå én person, vil det også bli lettere i fremtiden.

 

Jeg vet at dette funker, da jeg som sagt har hatt dette problemet selv, men ikke i like stor grad nå lenger. Jeg har ikke vært jomfru på noen år, og fikk den gangen hjelp til å "initiere" det, og med tiden har det bare blitt lettere.