Hva kan helsevesenet egentlig gjøre med depresjon?

[dag1234]

Hei igjen

Bra du fikk boka og at du har funnet noe som var nyttig i den. Synd du fremdeles har det vanskelig. Jeg tenker det er flere veier videre om du enda sliter. Og kanskje du skal bite i det sure eplet og be om henvisning til psykiater. Det er nå en gang genser for hvor mye en person kan hjelpe seg selv.

 

Hos psykiater vil du bl a. få sett på medisinene dine. Det er visse antidepressiva som har bedre effekt enn andre på smerter, noen har mer effekt på angst, osv.

 

Det kan også være at de medisinene du bruker ikke er de du vil ha best hjelp av. Det varierer nemmelig mye fra person til person hvilke medisin de har hjelp av, og noen pasienter må bruke flere antidepressiva samtidig. Og det må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. På nettet kan det kun gis generelle råd.

 

Jeg vet ikke om det er det du gjør, men du må ikke drive å øke dosen på egenhånd. Det er mildt sagt risky business, men det er kanskje mest måten du skriver på som kan gi mistanke om at du gjør det.

 

Hvis du enda har mye smerter, er det ved flere sykehus etterhver kommet smerteklinikker, som utreder og hjelper med råd angående pasienter som har smertetilstander. Dette tilbudet er ikke godt utbygd alle steder. Men hør med legen din hva som finnes der du bor.

 

Mange kommuner har KID-kurs. Det er symptommestringsskurs for personer som sliter med depresjon. Hør med psykiateren om det ville vært nyttig å kombinere med den øvrige behandlingen.

 

Du bør også forsøke kognitiv terapi. Det er den samtaleterapien som anbefales som første valg mot depresjon. De fleste DPS tilbyr slik behandling, men ikke alle psykiatre gjør det, og så godt som ingen fastleger.

 

Noen steder er det også andre terapiformer, som gruppeterapi, psykodymanisk terapi, kunst/uttryksterapi og mosjons/aktivitetsgrupper for bl a deprimerte, men dette tilbudet varierer etter hvor du bor i landet.

 

Disse tiltakene bør være en start for deg, synes jeg.

 

Mvh

Dag

[Gjest Gaffeltruck]

Hei igjen

Bra du fikk boka og at du har funnet noe som var nyttig i den. Synd du fremdeles har det vanskelig. Jeg tenker det er flere veier videre om du enda sliter. Og kanskje du skal bite i det sure eplet og be om henvisning til psykiater. Det er nå en gang genser for hvor mye en person kan hjelpe seg selv.

Jeg har blitt henvist til psykolog, og jeg gruer meg allerede.

 

Jeg vet ikke om det er det du gjør, men du må ikke drive å øke dosen på egenhånd. Det er mildt sagt risky business, men det er kanskje mest måten du skriver på som kan gi mistanke om at du gjør det.

Livet er risky business. Legen som bestemte det. Jeg sa jeg hadde angst, og så foreslo han å øke medisindosen og henvise meg til psykolog. Og det sa jeg ja til. Hvis det ikke blir bedre går jeg tilbake og klager så får han øke dosen igjen eller prøve en annen medisin eller henvise meg til psykiater.

 

Hvis du enda har mye smerter, er det ved flere sykehus etterhver kommet smerteklinikker, som utreder og hjelper med råd angående pasienter som har smertetilstander. Dette tilbudet er ikke godt utbygd alle steder. Men hør med legen din hva som finnes der du bor.

Råd? Som "drikk mer vann", "tilpass aktivitetsnivået ditt", "ta mer smertestillende", "ikke ta så mye smertestillende" og sånne ting?

 

Det kan også være at de medisinene du bruker ikke er de du vil ha best hjelp av. Det varierer nemmelig mye fra person til person hvilke medisin de har hjelp av, og noen pasienter må bruke flere antidepressiva samtidig. Og det må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. På nettet kan det kun gis generelle råd.

Jeg har prøvd fire (hvorav to SSRI), og jeg vet jeg bruker den jeg har best hjelp av blant de fire. Hvor mange er det vanlig å måtte prøve, egentlig?

[dag1234]

Hei

Får håpe du har bedre lykke med psykologen denne gangen, selv om jeg hadde vel helst sett at du prøvde en psykiater. Dette fordi du hadde dårlig erfaring med psykolog tidligere, og fordi du åpenbart har en depresjon som er vanskelig å behandle. Det understrekes av at du har prøvd fire ulike medikament uten å få skikkelig hjelp.

 

To antidepressiva samtidig er ikke uvanlig, og noen ganger legger en også til lithium eller et antiepileptikum som f eks Ofiril eller Lamictal.

 

Medikamenter vil likevel aldri være hele behandlingen av depresjon, men kun en større eller mindre del. Som du sikkert vet etter å ha lest boken til Berge og Repål, så har behandlingen flere bein å stå på, og behandlingen vil alltid tilpasses den enkelte pasients resssurser og begrensninger. Samtaler med vekt på symptommestring og innsikt i egen sårbarhet og bearbeiding av denne vil alltid være viktige ingredienser i depresjonsbehandling. Det vil også moderat fysisk aktivitet være.

 

Hvilke råd du eventuelt ville få ved smerteklinikk regner jeg med ville være the state of the art, altså det som en pr i dag mener ville være det beste ut fra dine spesifikke plager.

 

Jeg synes du skal forsøke det hvis du og legen din mener du har en kronisk og utilstrekkelig behandlet smertetilstand. Jeg kan ikke så mye om hva de driver med; jeg har selv aldri jobbet med smertepasienter, men vet at det har vært satset mye på dette de siste 10-15 årene og at det har skjedd mye innen dette feltet. Flere større sykehus har slike avdelinger.

 

Mvh

Dag

[Gjest Gaffeltruck]

Hvor lang tid før/(etter?) behandlingsfristen sender de ut innkalling fra dps?

 

 

Det understrekes av at du har prøvd fire ulike medikament uten å få skikkelig hjelp.

 

To antidepressiva samtidig er ikke uvanlig, og noen ganger legger en også til lithium eller et antiepileptikum som f eks Ofiril eller Lamictal.

Orfiril og Lamictal og en annen har jeg også prøvd.

 

Etter å ha fått informasjon fra en "troverdig" kilde går den rivende utviklingen innen smertebehandling ut på å nekte medisiner sterkere enn paracet, uten å ha noe virksomt alternativ. Bra for smerteklinikkene, som får skryt av systemet, dårlig for de som har vondt og ikke får behandling.

 

Nå er det jo så forjævlig vær også. Hater høsten. Og vinteren. Og våren og ikke minst sommeren.

[dag1234]

Hvor lang tid før/(etter?) behandlingsfristen sender de ut innkalling fra dps?

 

 

Det understrekes av at du har prøvd fire ulike medikament uten å få skikkelig hjelp.

 

To antidepressiva samtidig er ikke uvanlig, og noen ganger legger en også til lithium eller et antiepileptikum som f eks Ofiril eller Lamictal.

Orfiril og Lamictal og en annen har jeg også prøvd.

 

Etter å ha fått informasjon fra en "troverdig" kilde går den rivende utviklingen innen smertebehandling ut på å nekte medisiner sterkere enn paracet, uten å ha noe virksomt alternativ. Bra for smerteklinikkene, som får skryt av systemet, dårlig for de som har vondt og ikke får behandling.

 

Nå er det jo så forjævlig vær også. Hater høsten. Og vinteren. Og våren og ikke minst sommeren.

 

 

Du får vanligvis innkalling til time før fristen går ut. Innkallingen kommer noen uker før du har time.

 

Hilsen

Dag

[diskoduck]

Riktig trening, riktig kosthold og riktig søvn kurerer depresjon.

[Gjest Gaffeltruck]

Riktig trening, riktig kosthold og riktig søvn kurerer depresjon.

Selv om du bare har sett hvite svaner betyr ikke det at det ikke finnes svarte svaner.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Inductive_reasoning

[dag1234]

Riktig trening, riktig kosthold og riktig søvn kurerer depresjon.

 

Det er ingen ting som tyder på at dette er tilstrekkelig for å kurere vanskelige depressive tilstander. Det har TS, og han har prøvd mye og har ikke blitt god nok.

 

Milde depresjoner skal behandles med samtaleterapi, og moderate depresjoner skal behandles med samtaleterapi og medikament, mens alvorlige depresjoner skal medikamneter være hovedbestanddelen i behandlingen.

 

Moderat trening og tilstrekkelig søvn, samt riktig kosthold har god effekt på en rekke helseplager, ikke bare depresjoner. Men det er riktig at det anbefales for depresjon, men aldri som eneste behandling.

 

Hilsen

Dag

[Isbilen]

Helsevesenet skal i utgagnspunktet behandle depresjon som alle andre sykdommer, noe som vil si at hvis depresjonen fører til "varig nedsatt livskvalitet" har du krav på snarlig hjelp. I praksis er mentale lidelser underprioritert så til de grader at man bør ha konkrete selvmordsplaner å legge frem for fastlegen før det begynner å skje noe.

Med andre ord: Skal du komme noen vei med henvisningene dine nytter det i hvert fall ikke å bagatellisere (som vi menn ofte gjør). Fastlegen har ikke mer å gå på enn du gir ham, og kan ikke dikte opp ting for å få henvisningen prioritert selv om han selv synes du trenger behandling.

Endret 24. oktober 2010 av Isbilen

[Gjest frustrert]

Hva skal man gjøre når man ikke får hjelp?

 

Fastlegen min tar meg ikke seriøst, og er en arrogant drittsekk.

Psykologspesialisten jeg gikk til gav meg opp og kallte meg for et håpløst tilfelle.

Nevrologen som skulle hjelpe meg med hodepinen jeg har oppå alt det andre (smerter, mangel på glede.) avfeide det hele som stressrelatert, enda jeg ikke stresser i det heletatt.

Psykiateren på legevakten som tok imot meg etter å ha blitt hentet av politiet ved byens bro skulle hjelpe. Men ingenting skjedde.

 

Jeg kommer ingen vei slik det er i dag. Jeg har ikke overskudd nok til å orke å sloss mot systemet. Hva faen skal jeg gjøre?

 

I tilleg har jeg "malt meg inn i et hjørne" når det gjelder utdanning. Har kommet inn på en høyskole som i utgangspunktet skulle være plankekjøring for meg med mine intelektuelle og praktiske ferdigheter, men sliter såpass med motivasjonen at jeg egentlig bare vil slutte og isolere meg helt. Selv om å fullføre utdanningen er den eneste rasjonelle måten å komme dit jeg vil; et hus ute i ødemarken der jeg virkelig får være i fred.

 

Jeg har lyst til å skyte noen. Jeg har lyst til å manipulere og irritere vettet av folk. Jeg begynner rett og slett å gi faen. Jeg er sur og bitter. Hva faen skal jeg gjøre?

[dag1234]

Hva skal man gjøre når man ikke får hjelp?

 

Fastlegen min tar meg ikke seriøst, og er en arrogant drittsekk.

Psykologspesialisten jeg gikk til gav meg opp og kallte meg for et håpløst tilfelle.

Nevrologen som skulle hjelpe meg med hodepinen jeg har oppå alt det andre (smerter, mangel på glede.) avfeide det hele som stressrelatert, enda jeg ikke stresser i det heletatt.

Psykiateren på legevakten som tok imot meg etter å ha blitt hentet av politiet ved byens bro skulle hjelpe. Men ingenting skjedde.

 

Jeg kommer ingen vei slik det er i dag. Jeg har ikke overskudd nok til å orke å sloss mot systemet. Hva faen skal jeg gjøre?

 

I tilleg har jeg "malt meg inn i et hjørne" når det gjelder utdanning. Har kommet inn på en høyskole som i utgangspunktet skulle være plankekjøring for meg med mine intelektuelle og praktiske ferdigheter, men sliter såpass med motivasjonen at jeg egentlig bare vil slutte og isolere meg helt. Selv om å fullføre utdanningen er den eneste rasjonelle måten å komme dit jeg vil; et hus ute i ødemarken der jeg virkelig får være i fred.

 

Jeg har lyst til å skyte noen. Jeg har lyst til å manipulere og irritere vettet av folk. Jeg begynner rett og slett å gi faen. Jeg er sur og bitter. Hva faen skal jeg gjøre?

 

Hei

Det var voldsomt som det har sviktet i oppfølgingen av helseplagene dine. Men ta heller og start en egen tråd, og ikke rapp gaffeltruck sin. Han har nok problem, og det blir så vanskelig å diskutere to personer i samme tråd. Ok?

 

Dag

[Gjest frustrert]

Hei

Det var voldsomt som det har sviktet i oppfølgingen av helseplagene dine. Men ta heller og start en egen tråd, og ikke rapp gaffeltruck sin. Han har nok problem, og det blir så vanskelig å diskutere to personer i samme tråd. Ok?

 

Dag

Ny tråd opprettet her: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1270031

 

Ja, ser problemet med å diskutere to personer i samme tråd. Samtidig så er problemene såpass relatert at jeg på denne måten antageligvis vil få flere gode svar fortere. (Ja, jeg er litt kynisk.)

[Gjest Gaffeltruck]

Etter to timer sa psykologen at det ikke ville hjelpe og komme dit og snakke om det. Jeg er målløs.

[Gjest frustrert]

Hva skal man egentlig gjøre når man opplever akkurat det der?

 

I mitt tilfelle så gikk det vel 4-5-6 timer før psykologen gav meg opp.

 

Men skal det egentlig kunne skje?

[dag1234]

Etter to timer sa psykologen at det ikke ville hjelpe og komme dit og snakke om det. Jeg er målløs.

 

Hei igjen

Fikk du ingen forklaring?

 

Dag

[Gjest Gaffeltruck]

Etter to timer sa psykologen at det ikke ville hjelpe og komme dit og snakke om det. Jeg er målløs.

 

Hei igjen

Fikk du ingen forklaring?

 

Dag

Jo, jeg hadde allerede så mange gode "mestringsteknikker", eller hva det nå var. Men det gir jo ingen mening. Det at jeg har tilegnet meg alle de anbefalte mestringsteknikkene, og likevel ikke blir bedre er jo selve grunnen til at jeg søkte hjelp i utgangspunktet!

[dag1234]

Etter to timer sa psykologen at det ikke ville hjelpe og komme dit og snakke om det. Jeg er målløs.

 

Hei igjen

Fikk du ingen forklaring?

 

Dag

Jo, jeg hadde allerede så mange gode "mestringsteknikker", eller hva det nå var. Men det gir jo ingen mening. Det at jeg har tilegnet meg alle de anbefalte mestringsteknikkene, og likevel ikke blir bedre er jo selve grunnen til at jeg søkte hjelp i utgangspunktet!

 

Sa psykologen ingen ting om andre diagnoser, eller annen behandling du kunne prøve i stedet? Det virker så random.

 

Dag

[Gjest Gaffeltruck]

Etter to timer sa psykologen at det ikke ville hjelpe og komme dit og snakke om det. Jeg er målløs.

 

Hei igjen

Fikk du ingen forklaring?

 

Dag

Jo, jeg hadde allerede så mange gode "mestringsteknikker", eller hva det nå var. Men det gir jo ingen mening. Det at jeg har tilegnet meg alle de anbefalte mestringsteknikkene, og likevel ikke blir bedre er jo selve grunnen til at jeg søkte hjelp i utgangspunktet!

 

Sa psykologen ingen ting om andre diagnoser, eller annen behandling du kunne prøve i stedet? Det virker så random.

 

Dag

Jeg må presisere at jeg skulle komme tilbake om en tid. Jeg lurer litt på om de tok meg inn før behandlingsfristen for ikke å bryte fristen, og så har satt meg på vent etter at de har vurdert det til ikke å være akutt. For sånn jeg ser det finnes det ingen grunn til at jeg plutselig skulle bli bedre om jeg blir satt på vent. Jeg har jo allerede ventet på å komme inn.

 

Hva mener du med "andre diagnoser"? Hun har ikke nevnt noen diagnoser i det hele tatt.

 

Det virker så random.

Ja, jeg ble helt sjokkert. En psykolog som ikke har tro på samtaleterapi, liksom. Det er som prest som ikke tror på Gud.

 

Jeg har også fra en "sikker kilde" at jeg er "typen" til å ha nytte av samtaleterapi, så jeg skjønner ingen ting.

 

Jeg krysset av max på selvmordstanker på et skjema, men hun spurte meg ikke om det i det hele tatt. Er det egentlig forsvarlig?

Jeg tenker på selvmord mange ganger daglig, noen ganger i timevis i strekk. Jeg har vurdert et utall metoder ut i fra tilgjengelighet, effektivitet og komfort. Og jeg vil virkelig dø. Hvis jeg fikk valget mellom et hvilket som helst liv (inkludert psykisk og fysisk helse, materielle goder, relasjoner, osv..) og å dø smertefritt her og nå ved å trykke på en knapp vil jeg trykke på knappen. Og hvis ingenting skjer kommer til å trykk igjen og igjen og holde den inne og hamre på den.

[dag1234]

Etter to timer sa psykologen at det ikke ville hjelpe og komme dit og snakke om det. Jeg er målløs.

 

Hei igjen

Fikk du ingen forklaring?

 

Dag

Jo, jeg hadde allerede så mange gode "mestringsteknikker", eller hva det nå var. Men det gir jo ingen mening. Det at jeg har tilegnet meg alle de anbefalte mestringsteknikkene, og likevel ikke blir bedre er jo selve grunnen til at jeg søkte hjelp i utgangspunktet!

 

Sa psykologen ingen ting om andre diagnoser, eller annen behandling du kunne prøve i stedet? Det virker så random.

 

Dag

Jeg må presisere at jeg skulle komme tilbake om en tid. Jeg lurer litt på om de tok meg inn før behandlingsfristen for ikke å bryte fristen, og så har satt meg på vent etter at de har vurdert det til ikke å være akutt. For sånn jeg ser det finnes det ingen grunn til at jeg plutselig skulle bli bedre om jeg blir satt på vent. Jeg har jo allerede ventet på å komme inn.

 

Hva mener du med "andre diagnoser"? Hun har ikke nevnt noen diagnoser i det hele tatt.

 

Det virker så random.

Ja, jeg ble helt sjokkert. En psykolog som ikke har tro på samtaleterapi, liksom. Det er som prest som ikke tror på Gud.

 

Jeg har også fra en "sikker kilde" at jeg er "typen" til å ha nytte av samtaleterapi, så jeg skjønner ingen ting.

 

Jeg krysset av max på selvmordstanker på et skjema, men hun spurte meg ikke om det i det hele tatt. Er det egentlig forsvarlig?

Jeg tenker på selvmord mange ganger daglig, noen ganger i timevis i strekk. Jeg har vurdert et utall metoder ut i fra tilgjengelighet, effektivitet og komfort. Og jeg vil virkelig dø. Hvis jeg fikk valget mellom et hvilket som helst liv (inkludert psykisk og fysisk helse, materielle goder, relasjoner, osv..) og å dø smertefritt her og nå ved å trykke på en knapp vil jeg trykke på knappen. Og hvis ingenting skjer kommer til å trykk igjen og igjen og holde den inne og hamre på den.

 

Du har iallefall bevart noe galgenhumor.

 

Med andre diagnoser, så tenkte jeg på om det kunne ha blitt avdekket noe som pekte mot at du ikke ville ha nytte av psykologsamtaler.

 

Det kan være at der du var gjør de sånn at de først kaller pasienten inn til noen vurderinger, og så utfra det settes du på ny venteliste. Det gjøres noen steder. Jeg synes en slik praksis er uheldig.

 

Det er ikke god helsehjelp at du må gå med sterke selvmordstanker uten å få hjelp. Ønsker du heller å finne noen privatpraktiserende, kan jeg sende deg en PM om godkjente terapeuter i kognitiv eller psykodynamisk terapi der du bor.

 

Dag

[Kaarerekanraadi]

Frisk luft og morsjon. Jobbe hardt og spise sunt.

 

Det er klart det blir vanskelig om man er arbeidsledig, men.

 

 

Men psykolog blir man neppe bedre av. De skriver bare fjas i spaltene i mediene.

 

 

 

 

 

Når det gjelder piller og pille-trilling, så må jeg bare si at det er ganske tåpelig. Hvorfor skulle et kjemisk stoff virke mot noe så komplisert som psykiske problemer? Det er som en mindre skadelig form for alkohol kan det virke som. Man bedøves på fast basis.

Endret 3. desember 2010 av Kaarerekanraadi