Vitenskap vs gud

[gerrardo]

Jeg vil nå stille noen spørsmål, så jeg kanskje kan skjønne litt mer.

Her sitter jeg, snart 20 år gammel, har et hode som ikke klarer å kvitte seg med tanken om en gud. Jeg prøver, men det fører da til at jeg får sterk angst.

 

- Hvordan ble denne kloden til?

 

- Hvordan ble menneske til?

 

- Hva er utenfor kloden, verdensrommet? Slutter det noen plass?

 

- Gud, kan det virkelig finnes en?

 

- Når vi dør, hva skjer etter det?

[TMB]

- Hvordan ble denne kloden til?

Det er ingen som vet det, men det har vel noe å gjøre med atomiske reaksjoner og sånt. (Big Bang )

 

- Hvordan ble menneske til?

Vi utviklet oss gradvis fra andre livsformer.

 

- Hva er utenfor kloden, verdensrommet? Slutter det noen plass?

Det er det ingen som vet, det er ihvertfall helt sjukt stort. Men det er jo nødt til å ende et sted.

 

- Gud, kan det virkelig finnes en?

Det er vel opp til enhver person hva man mener om det, men selv etter å ha lest "The Lost Symbol" av Dan Brown så heller jeg mer mot det at mennesket selv er "Gud".

 

- Når vi dør, hva skjer etter det?

Nok en gang, ingen som vet dette, men antakelig ingenting. Livet er over, enkelt og greit.

Endret 20. mars 2010 av Subject Delta

[Realist]

Jeg vil nå stille noen spørsmål, så jeg kanskje kan skjønne litt mer.

Her sitter jeg, snart 20 år gammel, har et hode som ikke klarer å kvitte seg med tanken om en gud. Jeg prøver, men det fører da til at jeg får sterk angst.

 

- Hvordan ble denne kloden til?

 

- Hvordan ble menneske til?

 

- Hva er utenfor kloden, verdensrommet? Slutter det noen plass?

 

- Gud, kan det virkelig finnes en?

 

- Når vi dør, hva skjer etter det?

 

Spørsmålet du stiller er det beste spørsmålet en kan stille i dag.

 

Jeg har ikke tid til å svare med en lang "filosofisk" utredning, men håper du finner nytte i følgende svar:

 

Det er absolutt ingen bevis for at Gud, jesus og hele den pakka, finnes. Og dersom Gud finnes skjult for oss, f.eks. utenfor universet, så er det i så tilfelle umulig for oss å finne bevis for at så er tilfellet.

 

Derfor er det eneste logiske og riktige å ikke tro på at en Gud, Jesus, Allah eller Muhammed, finnes. Det som er virkeligheten er at det er Universet som er alt, som jorda og vi dyr og mennesker er skapt av ! Det er det som er selve sannheten, alt annet er eventyr, tull og vas, rent faktisk.

 

Du er fri !

 

Derfor kan du ta deg den frihet som er din og kun din

til å velge hva du selv føler samsvarer best med dine egne tanker og følelser.

 

Du er helt ekstremt fantastisk og herlig på absolutt alle måter !

Du har i deg selv et ekstremt potensial rent faktisk

til å forstå alt, ja faktisk alt

til å klare og mestre alt

for alt er mulig for deg

Det er det som er selve sannheten !

 

Ikke tro en tøddel på hva andre har sagt, skrevet og sier !

Still deg kritisk til alt rundt deg for ofte er det rundt deg ikke slik som først sagt og antatt.

Fordi det bor en kraft av intelligens og sanser i deg som er i stand til å avsløre alle bedrag rundt deg.

Kjære trådstarter, du kan med glede stole på deg selv og gi balla i dine foreldre og de lokale prester og andre autoriteter !!

 

Ha et fantastisk liv videre

[Naranek]

Her sitter jeg, snart 20 år gammel, har et hode som ikke klarer å kvitte seg med tanken om en gud. Jeg prøver, men det fører da til at jeg får sterk angst.

Det er dessverre tungt å gå mot strømmen når det gjelder egne følelser, uansett hvor irrasjonelle man ser at de er. Følelsene dine vil neppe forsvinne med det første, selv om du får aldri så gode svar på spørsmålene dine.

 

Mennesket er et flokkdyr, og historisk sett har overlevelsessjansen vår vært mye bedre når vi ikke går imot flokken. Religionsfølelsen har vi sannsynligvis fordi det er en veldig god måte å holde en gruppe samlet. Når du så benekter religionen betyr det at du går imot gruppen, og det prøver kroppen din å stoppe deg fra å gjøre.

 

Dette er den logiske forklaringen. Dessverre er det nokså begrenset hvor mye følelser og instinkter hører på den logiske delen av hjernen. Jeg har vært igjennom det samme selv, og det tok ganske lang tid før jeg kunne tenke at "det er ingenting som tyder på at det finnes en gud" uten å bli nervøs. Over tid har imidlertid også følelsene i meg vent seg til at det er slik virkeligheten er. Dersom du trenger å engasjere deg i noe som gir en gruppefølelse kan det kanskje være en ide å se på Humanetisk forbund.

[gerrardo]

takk for svar!

Men har seg sånn at jeg sliter med litt angst.

Og har de tankene om gud i hodet heletiden som tar bort mye av det, og når jeg da prøver å tenke at gud er bare tull, så får jeg sterkere angst!

Det er slitsomt : (

[Knife]

Det er ikke gud som skapte menneske, men menneske som skapte gud.

[Pels]

Jeg vil nå stille noen spørsmål, så jeg kanskje kan skjønne litt mer.

Her sitter jeg, snart 20 år gammel, har et hode som ikke klarer å kvitte seg med tanken om en gud. Jeg prøver, men det fører da til at jeg får sterk angst.

 

- Hvordan ble denne kloden til?

Kort forklart. Solsystemet ble dannet for ca. 4,6 milliarder år siden i en gassky etter at en stor stjerne eksploderte. Massen tiltrekker hverandre pga. gravitasjonskrefter og elektriske ladninger. Klompene blir større og større og tilslutt samler seg 99% av all massen i midten som blir til solen vår. Resten blir til de 8 planetene (+ pluto og litt annet) vi ser i dag.

Jorden vår ble dannet da to planeter kolliderte i hverandre. Disse var på samme størrelse som jorden og mars. Kollisjonen resulterte til vår jord og måne.

[a-z]

Hei, jeg er også snart 20 år. Her er mitt syn på saken:

 

- Denne kloden ble til som en del av skapelsesprosessen av dette solsystemet.

 

- Mennesket er et resultat av milliarder av år med evolusjon.

 

- Rommet utenfor jorden består av et vakum, med noen stjerner, planeter, steinobjekter, gasskyer, galakser, svarte hull osv. Hva som eksisterer utenfor universets grense (dersom det har en), er uvisst.

 

- Tviler meget sterkt, sannheten er nok snarere det motsatte: Gud er skapt av mennesket. Og det er ikke bare én Gud, bare de største religionene har til sammen flere titalls guder, deretter kommer alle de små, lokale religionene. Jeg anser dette som et bevis på at Gud er menneskets kreasjon.

 

- Det er hardt å svelge, men jeg tror alt bare rett og slett bare slutter. Det blir som å sovne: tenk tilbake til da du la deg til å sove i går, husker du det nøyaktige tidspunktet for når du sovnet? Jeg har selv vært i mang en narkoser, og tro meg: uansett hvor mye jeg prøvde, helt bevisst flere ganger, å "legge merke til" når jeg sovnet, så var det rett og slett klin umulig å huske det når jeg våknet opp. Jeg tror det er noe liknende som skjer når man dør, man legger rett og slett ikke merke til det. Bevisstheten opphører. Deretter er det slutt.

[Qtecman]

Jeg tror det er noe liknende som skjer når man dør, man legger rett og slett ikke merke til det. Bevisstheten opphører. Deretter er det slutt.

 

Dette er min plan oxå. Jeg er heldig som eksisterer og skal få med meg så mye informasjon som mulig før jeg blir "starstuff" igjen...

(sitat Carl Sagan)

[Splitter]

Når vi først nevner Carl Sagan, passer det vel bra å vise denne videosnutten i denne tråden.

 

[k-mouse]

Jeg vil nå stille noen spørsmål, så jeg kanskje kan skjønne litt mer.

Her sitter jeg, snart 20 år gammel, har et hode som ikke klarer å kvitte seg med tanken om en gud. Jeg prøver, men det fører da til at jeg får sterk angst.

 

- Hvordan ble denne kloden til?

 

- Hvordan ble menneske til?

 

- Hva er utenfor kloden, verdensrommet? Slutter det noen plass?

 

- Gud, kan det virkelig finnes en?

Pangstarten på livet skjeddet i det øyeblikket et molekyl klarte å få muligheten til å kopiere seg selv. Senere muterte, vokste, og forbedret dette molekylet seg ved at de eksemplarene som kopierte seg med mest suksess ga arven sin videre til neste generasjon. Slik fortsetter evolusjonen fram til i dag, selvsagt med stadig mer avanserte livsformer. Det som for meg framstår som mest sprøtt er at gjennom disse stadig mer avanserte molekylene og sammensetningene av dem, så får vi plutselig en bevissthet. Plutselig bare eksisterer vi. Naturvitenskapen har vi et ganske godt bilde på, selv om vi kanskje ikke kjenner til nøyaktig hvilke kjemiske løsninger som skapte livet og så videre. Men det med bevissthet er like forunderlig i dag som siden mennesket først begynte å fundere på det. Kanskje enda mer forunderlig siden vi forstår så mye annet. Hvordan kan elektriske bindinger i hjernen vår skape en eksistens? Kan vi klare å gjøre en datamaskin bevisst på samme måte? Og hva er det som avgjør at akkurat du oppstår i din kropp til dette tidspunktet?

 

Typisk at man bare ender opp med flere spørsmål når man prøver å besvare noen

 

Foreløpig kan ikke vitenskapen gi svar på hva som skjedde (hvis noe i det hele tatt skjedde) før Big Bang. Men den sier ikke så mye om hva som ikke skjedde heller, så man kan jo spekulere inntil man får bedre svar. Kanskje går universet i en evig syklus av Big Crunch (sammentrekning av alt stoffet i universet til ett punkt) med et påfølgende Big Bang. Kanskje den mekanismen skjer på samme måte som et svart hull fordamper når den tiltrekker antimaterie (hvis jeg har forstått Stephen Hawking riktig). Slik at all materien og antimaterien nærmer seg hverandre under et Big Crunch og ved et kritisk punkt utløser kollisjonene mellom materie og antimaterie nok energi til å starte Big Bang på nytt. Nå spekulerer jeg VILT, så ikke ta dette som noe annet enn ren synsing.

Eller kanskje oppstod bare universet en gang og det vil til evig tid fortsette å ekspandere slik at avstandene blir større, stjernene brenner opp og universet blir et kaldt og ulevelig sted.

 

- Når vi dør, hva skjer etter det?

Tenk på alle de milliardene av år som gikk før du startet å eksistere. Det var bare et glimt for deg, og ikke hadde vi ubehag iløpet av den tiden heller. Det er ingen grunn til å tro at det skal være noe verre etter at man dør.

 

Det å ha angst for døden er egentlig veldig ulogisk. Når man opphører å eksistere så vet man jo ikke at man ikke lever, og så lenge man lever og kan tenke er man ikke død, så da er det ikke noe poeng lenger å bekymre seg over døden. Tiden vil fly forbi som i glimtet før du eksisterte, men uten at du er klar over det, og uten at du vet du går glipp av noe.

 

Tenk også på hvor kjedelig livet måtte ha blitt hvis du kunne leve evig. Når du har klart å svare på alle spørsmålene du stiller her, og alt annet du lurer på. Da er det jo ikke noe å strekke seg etter lenger, og man vil miste nysgjerrigheten vi har til alt vi ser rundt oss. Til slutt går livsgleden ut av deg.

 

Når vi først nevner Carl Sagan, passer det vel bra å vise denne videosnutten i denne tråden.

 

Carl Sagan Tror ikke noen kan beskrive hvor fantastisk universet og livet er bedre enn ham. Det som er helt sikkert er at man ikke trenger noen gud for å kunne skildre tilværelsen og få en veldig god følelse inni seg.