Demokrati på prøve og konflikten mellom norsk skole og liberale oppdragelsesverdier

[seasons]

Tilgangen til informasjon og medias rolle i dagens samfunn gjør at det ikke lenger lønner seg å tenke langsiktig og helhetlig i norsk politikk. Å ta seg bra ut på tv og i debatter er viktigere enn å fremme gode, bærekraftige forslag innad i partiet og på stortinget.

 

Vår frihet til å stemme, og ikke minst de utallige meningsmålingene som blir utført, gjør politikere til "velgerkapitalister", eller konkurenter, der det å sanke nye stemmer og velgere er i forsetet, noe som går på bekostning av løfter, ideologi eller politisk standpunkt.

 

På samme tid har en forandring skjedd med tanke på barn og barneoppdragelse. Barn skal ikke lenger betingelsesløst oppdras under streng lydighet og foreldrenes vilje, disse verdiene er i stedet blitt byttet ut med dialog og forhandling. Dette er i seg selv verdier som går godt i tråd med vårt liberale menneskesyn og ikke minst menneskerettighetene. En institusjon som derimot lider under dette skiftet er den tradisjonelle norske skolen, som ikke har forandret seg i takt med oppdragelsesverdiene.

 

Vi hører stadig om at norske barn blir mer ulydige, lærere som ikke har kontroll over bråkete unger, og at dette igjen senker livskvaliteten for lærere og for barn. Å kreve strengere oppdragelse tror jeg ikke vil nytte i denne sammenhengen, da barn over alt i dette informasjonssamfunnet blir matet med vestens grunnleggende ideer om menneskerettigheter og frihet. "Hvorfor gjelder ikke det samme for meg?" vil de da kanskje spørre seg.

 

Jeg har for øyeblikket ikke noe godt svar på hva som kan gjøres for å sørge for at norsk skole skal spille mer i takt med barns moderne oppdragelse, men det er viktig å ta tak i dette, da mange barn dropper ut av skolen tidlig på grunn av stigmatisering og liten forståelse, samtidig som lærere sykemelder seg på grunn av støy og utbrenthet.