Hva betyr asosial ?

[Gjest anoonym124444]

Hei. Vennene mine kaller meg asosial. Hva betyr det ?

[Svenni212000]

adj. asosial ( a1) [ˈɑːsusɪɑːl] som mangler evne el. lyst til å delta i det sosiale

 

asosial, en som ikke kan el. vil innordne seg i samfunnet; samfunnsfiendtlig.

 

 

Endret 14. mars 2010 av Svenni212000

[*F*]

det motsatte av sosial.

[Gjest anoonym124444]

Takk. Men hva betyr usosial da ?

[b-real]

Takk. Men hva betyr usosial da ?

 

usosial

1som ikke tjener fellesskapet en u- tankegang

2uomgjengelig, uselskapelig

Endret 14. mars 2010 av b-real

[KapteinKnut]

ikke fra ordbok: å være a-sosial betyr at du liker å være for deg selv og ikke er med å gjør ting sammen med venner. sosial er det motsatte

[Gjest anoonym124444]

Rart de kaller meg det da, fordi jeg alltid er med på og finne på sprell. Er omtrent aldri alene.

[WarpX]

Kan være greit å være asosial. Du er ikke med i den store "ja nå skal vi ha det kjempegøy, dere"-gjengen. Du også blir mindre påvirket av andres meninger og fordommer.

[Gjest anoonym124444]

Hva er det som er så greit med og ikke være med i den gjengen ? Gi meg en grunn.

[*F*]

mindre påvirkning og press

[SHHHKSHHHK]

*slett*

Endret 22. mars 2011 av Dermuszdel

[xdxdxd_hola_amigo]

at jeg ikke har drukket nok

[Gunfreak]

Jeg har asosial, men liker å være med VENNER, og da menner jeg venner, ikke bekjente eller venner av bekjente, jeg er veldig konfortable med vennene mine, men ser aldri grunnen til å henge i store grupper med folk jeg bare kjenner litt.

 

Jeg har kanskje 5-6 gode venner jeg liker å være med, alle andre bekjente jeg kanskje kan navnet på osv, er jeg ikke så interisert i.

[uthufhtrhyhfg]

Asosial og Usosial er to forskjellige ting.

 

Asosiale mangler evnen til å være sosial, Usosiale mangler viljen til å være sosial.

[Dark Fire]

Asosial skal vel teknisk sett stå for Anti-Sosial eller Anti-Social, noe som karakteriseres som en personlighetsforstyrrelse ifølge Psykologien.

 

Jeg stiller meg vel litt bak Mikey ovenfor, men er litt usikker på om det er helt rett.

Jeg er usosial i de fleste sammenhenger, helst fordi man som kjent blir utbrent om man er sosial ovenfor mennesker som ikke forstår deg. Man vil da bare bruke opp energien sin på å leke en person man ikke er, og da mere sannsynslig få bekreftelse for den falske personligheten og ikke en selv, noe som videre kan evt fremkalle personlighetsforstyrrelser o.l

[Gjest Abraham]

Viss du har en personlighetsforstyrelse, hvordan blir du kvitt den?

[Dark Fire]

Viss du har en personlighetsforstyrelse, hvordan blir du kvitt den?

Google: http://google.com/search?q=curing+personality+disorder

Artikkel: http://www.merck.com/mmhe/sec07/ch105/ch105a.html

 

Treatment

 

Relief of anxiety, depression, and other distressing symptoms (if present) is the first goal. Drug therapy can help. Drugs such as selective serotonin reuptake inhibitors (SSRIs) can help both depression and impulsivity. Anticonvulsant drugs can help reduce impulsive, angry outbursts. Other drugs such as risperidone Some Trade Names

RISPERDAL

have been helpful with both depression and feelings of depersonalization in people with borderline personality. Reducing environmental stress can also quickly relieve symptoms.

 

However, drug therapy does not generally affect the personality traits themselves. Because these traits take many years to develop, treatment of the maladaptive traits may take many years as well. No short-term treatment can cure a personality disorder, although some changes may be accomplished faster than others. Behavioral changes can occur within a year; interpersonal changes take longer. For example, for people with a dependent personality, a behavioral change might be to stop stating that they cannot make decisions; the interpersonal change might be to interact with coworkers or family members in such a way that they actually seek out or at least accept some decision-making responsibilities.

 

Although treatments differ according to the type of personality disorder, some general principles apply to all treatments. Because people with a personality disorder usually do not see a problem with their own behavior, they must be confronted with the harmful consequences of their maladaptive thoughts and behaviors. Thus, a therapist needs to repeatedly point out the undesirable consequences of their thought and behavior patterns. Sometimes the therapist finds it necessary to set limits on behavior (for example, people might be told that they cannot raise their voice in anger). The involvement of family members is helpful and often essential because they can act in ways that either reinforce or diminish the problematic behavior or thoughts. Group and family therapy, group living in designated residential settings, and participation in therapeutic social clubs or self-help groups can all be valuable in helping to change socially undesirable behaviors.

 

Because personality disorders are particularly difficult to treat, choosing a therapist with experience, enthusiasm, and an understanding of the person's areas of emotional sensitivity and usual ways of coping is important. Kindness and direction alone do not change personality disorders. Psychotherapy is the cornerstone of most treatments and usually must continue for more than a year to change a person's maladaptive behavior or interpersonal patterns.

 

In the context of an intimate, cooperative doctor-patient relationship, people can begin to understand the sources of their distress and recognize their maladaptive behavior. Psychotherapy can help them more clearly recognize the attitudes and behaviors that lead to interpersonal problems, such as dependency, distrust, arrogance, and manipulativeness.

 

For maladaptive behaviors, such as recklessness, social isolation, lack of assertiveness, or temper outbursts, group therapy and behavior modification, sometimes within a day hospital or residential setting, are effective. These behaviors can be changed in months. Participation in self-help groups or family therapy can also help change maladaptive behaviors. Dialectical behavioral therapy is effective for borderline personality disorder. This therapy involves weekly individual psychotherapy and group therapy as well as telephone contact with therapists between scheduled sessions. It aims to help people understand their behaviors and teach them problem solving and adaptive behaviors. Psychodynamic therapy is also effective for people with borderline or avoidant personality disorder. These therapies help people with a personality disorder think about the effects their behaviors have on others. For some people with personality disorders, primarily those that involve maladaptive attitudes, expectations, and beliefs (such as narcissistic or obsessive-compulsive personality), psychoanalysis (see Overview of Mental Health Care: Psychotherapy) is recommended and is usually continued for at least 3 years.

 

Last full review/revision May 2006 by John G. Gunderson, MD

 

 

Jeg er altså ingen psykolog, men selv-erklært filosof (u/ spesiell studie-bakgrunn)

Endret 18. mars 2010 av Dark Fire

[Gjest slask1337]

Bedre å holde seg nykter , ved å være A/Usosial

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Rart de kaller meg det da, fordi jeg alltid er med på og finne på sprell. Er omtrent aldri alene.

 

Hele, vår verden er så fordomsfull, tror ikke de kan kalle deg Asosial. Dersom du er som meg, som ikke er så utrolig sosial, som ikke fungerer slik, så er det noe annet.

 

Og det er ikke noe galt i å være Asosial, enkelte er bare det, de ble født slik.

 

Oi, dette var en gammel tråd btw..

Endret 14. januar 2013 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Rescue me]

Asosial skal vel teknisk sett stå for Anti-Sosial eller Anti-Social, noe som karakteriseres som en personlighetsforstyrrelse ifølge Psykologien.

 

Jeg stiller meg vel litt bak Mikey ovenfor, men er litt usikker på om det er helt rett.

Jeg er usosial i de fleste sammenhenger, helst fordi man som kjent blir utbrent om man er sosial ovenfor mennesker som ikke forstår deg. Man vil da bare bruke opp energien sin på å leke en person man ikke er, og da mere sannsynslig få bekreftelse for den falske personligheten og ikke en selv, noe som videre kan evt fremkalle personlighetsforstyrrelser o.l

Hva om man ikke prøver å være en annen person for å tilfredsstille andre? Jeg prøver alltids å "være meg selv" (utrolig oppbrukt, men jeg prøver heller ikke å være noen, et paradoks ), om folk ikke liker meg så synd for dem.