Hva skjedde med livet mitt?

[greygenic]

Her satt jeg og såg på en usedvanlig dårlig film, da det slår meg: Hva faen er det jeg egentlig gjør?

 

Jeg fyller nå til høsten 24 år, og jeg er akkurat der jeg aldri hadde trodd eller tenkt jeg noengang kunne være: Ingensteds.

 

Som barn og som en ungdom har man alltid store forventninger til det å bli voksen, til det å få sitt eget liv, og til det å få gjøre som man vil. Man har så mange søte drømmer om hva man skal bli, og hva man skal gjøre. Og så kommer endelig den etterlengtede "dagen". Og om man er heldig har man det kanskje bra i et par år, helt til man er blitt mett på det voksenlivet har av fristelser.

 

For da letter plutselig sløret og man innser hvor naiv man har vært. Og man kan nå se at det faktisk er 'ingenting' der, og det man trodde betydde noe; det ser man nå rett igjennom og for det det egentlig er: distraksjoner, til og med selv om man ikke engang vet hva det er man skal fokusere på.

 

...

 

Som barn blir man alltid fortalt hvor dum man er, og at man ikke vil forstå før man blir voksen. Og man begynner derfor raskt å tro at alle de voksne, og generelt de som er eldre virkelig må være jævlig smarte - de er jo voksne og/eller eldre, og derfor forstår de-, og kan 'alt'.

 

Det hele begynte ihvertfall for meg ganske tidlig: Før jeg fikk lov til å begynne i barnehagen, var dette alt jeg ønsket meg i denne verdenen. Og når man så begynner i barnehagen, og det har gått ett år begynner man så å se veldig opp til de man før gikk sammen med, men som plutselig har begynt i 1. klasse på skolen. Og disse begynner man så å forgude, for det er en veldig storhet ved det hele; det å gå på en sånn skole-sak, titte i helmagiske bøker, og det å få lekser!

 

Men når man så selv får begynt på skolen, da er det eneste man kan tenke på å få begynne i neste-, og neste klasse. Og stadig klør det i hele kroppen etter å stadig få bli noe mer, og få lære noe nytt - hemmelig - og kjempespennende. Man er selvsagt også litt redd for det ukjente, og for at man ikke skal klare det, spesielt når man har fått titte i mattebøker der man ikke forstår et pip.

 

Men, likevel arbeider man for harde livet, både når man er på skolen og ellers når man har fri. Der man regner og regner som om livet stod på spill, man legger så sin sjel i "lykkeskrift"-boka til hånda streiker, og så leser man raskt igjennom det som står i de forskjellige lærebøkene. Og sånn fortsetter det, dag inn og dag ut, år etter år, igjen og igjen, der man stadig må vente og vente på at noe mer endelig skal skje.

 

Størst overgang var det fra nok fra barnehage til barneskolen, og fra barneskolen til ungdomsskolen.

 

Jeg trodde lenge at man som voksen ville dele en allvitenhet, og at ingenting ville være uklart, og at livet skulle være perfekt, der jeg kunne gjøre som jeg ville, og bestemme alt. Etterhvert slapp selvsagt denne "de eldre vet best"-holdningen, men likevel ventet jeg på "det gode og opplyste liv".

 

Alt jeg derimot ser ut til å ha fått er et innblikk i hvor super-fucked - og uten mening alt egentlig er. Og hvor klumsete og dumme folk flest egentlig er, og med en totalt fraværende dømmekraft. Det er som om folk flest prøver så godt de kan å oppføre seg om komplette idioter.

 

Jeg forstår meg virkelig ikke på folk lengre, og for hver gang jeg prøver å forestille meg noe fra andres synsvinkel blir jeg bare så utrolig forvirret. Det hele er faktisk nå så fremmed, at om noen hadde fortalt meg at jeg var et romvesen, da hadde jeg straks trodd på vedkommende..

 

Og dette blir bare verre og verre, jeg skjønner rett og slett ingenting lengre..., og jeg føler meg bare dummere og dummere, og rarere og rarere for hver uke som går.

 

Mon tro om jeg ikke bør bli en mer aktiv student igjen, jeg tror ihvertfall at jeg bør begynne å lese mer skjønnlitteratur igjen for å holde hodet mer opptatt.

 

Noen andre som har det slik?

 

Jerry: - What did you wanna be?

Elaine: - I don't remember , but it certainly wasn't this.

[cuadro]

Å, du er jo et offer for dette

 

Det er kanskje mulig å si at vi har opplevd noe likt, vi alle har vel det, selv om det har vært svært forskjellig. Én ting som kan være verdt å lære, er kanskje ikke at det er slik du beskriver; det er ikke slik at du stadig har lett etter et 'noe', for så å lære at det ikke er der og deretter føle deg nedfor. Nei, vanskelig nok så er det motsatt - det er oftere at man er nedfor og finner grunner til dette, enn at det er av grunner man beskriver at man er nedfor.

[toro6]

Alt jeg derimot ser ut til å ha fått er et innblikk i hvor super-fucked - og uten mening alt egentlig er. Og hvor klumsete og dumme folk flest egentlig er, og med en totalt fraværende dømmekraft. Det er som om folk flest prøver så godt de kan å oppføre seg om komplette idioter.

 

Ja.. Gratulerer, du har funnet det ut.

 

Nå mangler du bare noe å fylle livet ditt med, så har du ikke tid eller interesse av å tenke mer på dette.

 

Mange danner familie. Prøv å filosofere når du har huslån og skrikerunger..

[messo]

Det alle voksne vet, er at de aldri kommer til å vite alt. Denne "voksen-åpenbaringen" går barna, i sin naive og lykkelige uvitenhet, rundt å gleder seg til å en dag å oppleve.

 

Samtidig; det er faktisk befriende å innse at man som voksen aldri kan forstå, vite eller oppdage alt. Det betyr at man fortsatt har noe å lære, at man kan endre seg og at livet ikke trenger å stagnere. Forutsetningen at man er bevisst på sin egen tilkortkommenhet og begrensningen, og at man ikke ser på dette som en forbannelse, men en velsignelse.

 

For min del har det ført til en mer åpen holdning til livet, og til mennesker jeg møter. Man får tilbake noe av den barnlige og oppriktige nysgjerrigheten rett og slett. Hvis man tenker om seg selv at "jeg vet alt" (...eller ihvertfall det jeg trenger å vite), så går man verden i møte med en lukket holdning som egentlig bare gjør enn selv fattigere.

 

Selv om det kanskje ikke føles sånn i øyeblikket, så er det en fin ting å oppdage at man som voksen ikke har en slags "arvet" allvitenhet. Utfordringen er å ikke la seg deprimere av at man ikke kan vite alt, at ting ikke er så rett frem som man først hadde trodd. Da er det bedre å finne frem eventyrlysten, la seg fascinere av alt det vi ikke vet – og minne seg selv på at det fortsatt er et uendelig hav av kunnskap som bare venter på å bli oppdaget.

 

Se mulighetene, istedenfor å la deg lamme av begrensningene som medfølger en ikke-allviten tilværelse

[Stjernestøv]

Du kan kanskje bruke tiden din til folkeopplysning siden du mener så mange rundt deg er super-kørka i hodet? Det må jo være den ultimate livsoppgaven for deg?

[greygenic]

Startinnlegget mitt ble kanskje noe mer grav alvorlig og konsentrert enn jeg hadde tenkt; noe som er fort gjort når man skal oppsummere mye i kun ett innlegg.

 

Ja, angående det å fylle livet med noe, der står jeg visst foreløpig bom fast. Det finnes uansett langt verre ting enn et huslån og skrikerunger.

 

Til messo: Du har såklart rett, men det er nok lettere sagt enn gjort å endre seg, når man alltid har stilt høye forventninger til seg selv, og dermed til alle andre, og man har hatt en plan man har fulgt innbitt.

 

Folkeopplysning ja.., det anbefales ikke, folk liker sjelden å få høre hvor store høl i huet de virkelig har. Selv om de så måtte representere den ene hullete argumentrekken, etter den andre. Det er best å holde snavla.

 

Nå skal jeg forøvrig feire tilværelsen med Japp, Pepsi Max, og Super Mario All-Stars + Super Mario World via SNES på datamaskinen.

[toro6]

Det finnes uansett langt verre ting enn et huslån og skrikerunger.

 

Det gir opplevelsen av mer mening tror jeg.

 

Lider litt av det samme selv.. Men å lete etter mening nytter ikke.

Mange vet hva de vil, og er klar til å jobbe for det. Jeg misunner de litt.

[NavStar22]

Hei Greygenic, Tror jeg vet hvordan det føles!

Det som hjelper meg er å lese Bibelen! Hvis du finner Gud vil du få håp, trygghet og mening med livet! I tillegg til svar på spørsmålene som driver oss.

Endret 13. mars 2010 av jkrist

[greygenic]

Hei Greygenic, Tror jeg vet hvordan det føles!

Det som hjelper meg er å lese Bibelen! Hvis du finner Gud vil du få håp, trygghet og mening med livet! I tillegg til svar på spørsmålene som driver oss.

 

Det der kan du spare deg for, jeg ligger i helt feil ende av skalaen for å tro på noe sånt vås.

[TechTiger]

Min mening med livet er å forsøke å forbedre og bidra i samfunnet. Dessverre er den verden vi lever i idag altfor fokusert på materielle og monetære goder til at dette kan gjøres særlig effektivt. Har dog en forhåpning om å bidra med ett eller annet tilskudd til vitenskapen.

 

Det er fortsatt mange brikker igjen av puslespillet før vi kan dra menneskeheten opp av søla og gjøre faktiske fremskritt som en art. En av hovedbrikkene er komme over barnestadiet og ikke lite på at vår "far" skal løse alle våre problemer.

[cuadro]

Sier du nå at det finnes fremskritt?

[TechTiger]

Sier du nå at det finnes fremskritt?

 

Selvsagt, men den kommer mer som skyttergravskrigføring under 1. verdenskrig enn blitzkrieg under 2. verdenskrig. Og alle må dra i samme retning...

Endret 14. mars 2010 av TechTiger

[ompopo]

Om du har tid kunne du ha sjekket ut "Jim Rohn - The day that turns your life around" (CD-samling) og høre på hva han har å si Det gir i alle fall meg en litt lysere tilværelse på dagen å høre på ham for det er mye spennende han sier. Du finner den på nettet slik jeg gjorde.

 

Såklart så forutsetter det at du gir ham en sjanse og ikke slår av etter 10 minutter

 

Eventuelt får du bare gjøre noe annet og få opp humøret litt Anbefaler å bake en banankake, det får alltid meg til å føle meg bedre og da ser jeg som regel verden med andre øyne også. Har du ikke oppskrift til banankake kan du får på PM av meg

[cuadro]

Jeg er av den formening at det ikke finnes fremskritt. Dette må settes i sammenheng; og 'fremskritt' må helt klart appelere til folket. Det er for meg ingen endring som er 'bedre', bare annerledes.

[toro6]

Progress is not intelligently planned..

[TechTiger]

Ok, en manns forbedring er en annen manns forverring. Men vi kan alle være enig i at å bli kvitt ting som krig, sult og fattigdom ikke gjør verden dårligere. Jeg synes egentlig wikipedia forklarer fremskritt greit:

 

# Progress (history), the idea that the world can become increasingly better in terms of science, technology, modernization, liberty, democracy, quality of life, etc.

 

* Social progress, the idea that societies can or do improve in terms of their social, political, and economic structures.

* Scientific progress, the idea that science increases its problem solving ability through the application of some scientific method.

* Philosophical progress, the idea that philosophy has solved or at least can solve some of the questions it studies.

 

Hovedproblemer ligger uansett i at alle må dra i samme retning.

Endret 14. mars 2010 av TechTiger

[aritalo]

Lev i nuet, ikke planlegg alt fra a-å. Ikke drøm deg bort i hjernen din, lev NÅ. Ikke ønsk deg til ett annet sted enn der du er nå, if anything kan du gjøre en forskjell nå. Gå ut og opplev verden.

 

Progress is not intelligently planned..

 

 

Dette summerer også opp det jeg snakker om; du planlegger ikke - nå skal jeg gjøre X og Y slik at jeg føler lykke når jeg oppnår Z. Det er ikke sånn det funker.

Endret 14. mars 2010 av aritalo

[TechTiger]

Men hvis du er lykkelig når du gjør X og Y, og dette til slutt fører til Z, med eller uten planlegging?

[cuadro]

Slutt på krig, sult og fattigdom - og kanskje i dette alle andre årsaker for massedød - ja, det er helt klart en forbedring. Vel, foruten en enorm overpopulasjon, som slår tilbake på leveforholdene; det er jo et umulig krav. Nei, fjerner vi sult og krig, vil vi oppleve en enda større fattigdom.

 

For meg er det ingen plass for forbedring, bare i et lite avgrenset tilfelle der man bevisst velger å ikke se på alle reelle utfall

[TechTiger]

Så du mener verden vil forbli som den er nå?

Endret 15. mars 2010 av TechTiger