Den kalde krigen - årsaker

[heipadeg]

Den kalde krigen er definitivt over som epoke. Denne bipolaritet har nå blitt en unipolaritet(USA). Noe av etterdønningene av krigen kan sees i alle krigene på 1990-tallet. Den ekstreme spenningen virket som et slags lokk, dette kan sees i bla Balkan.

 

At USA stod igjen som den eneste supermakten og tok på egenhånd på seg rollen som demokrati og frihets beskytter. At denne frihets beskytter stort sett slår inn der USA har økonomiske interesser er litt forunderlig.

 

Men USA mot Iran vil jeg ikke se på som en konsekvens av den kalde krigen. Det som der i mot kan skje er at vi får disse skarpe frontene igjen hvis land som Nord-Korea og Iran(som kan med vestlige øyne bli sett på som litt ustablie) får tak i atom/hydrogenbomber. Men det vil nok aldri bli i nærheten av samme skala som under den kalde krigen.

 

Kina vil jeg heller ikke se på som et resultat av den kalde krigen. Den hyperkapitalismen vi ser i dag ser vi starten på i 1978, da de bestemmer seg for modernisere økonomien. Kina mener fortsatt at Taiwan er lovlig deres, noe særlig mer enn det vet jeg om situasjonen om Taiwan. Men at den kan tilspisse seg er nok meget mulig. (men tror ikke det er noe viktig å nevne i en presentasjon)

Takk for svar. Kunne du klargjort litt om dette med USA sin godkjennelse fra sikkerhetsrådet og Sovjets boikott?

Endret 24. mars 2010 av heipadeg

[Me sjøl]

Greia med boikotten var at den ikke-kommunistiske, mer vestlig-vennlige regjeringen i Kina ble kastet under den kinesiske borgerkrigen. Den ikke-kommunistiske regjeringen satt igjen med kontroll over Taiwan, mens kommunistene kontrollerte hele fastlandet, altså størstedelen av landområdene og folkemassen i Kina. Kina hadde fast plass i FNs sikkerhetsråd, men, siden den kommunistiske regjeringen ikke ble sett på som legitim (og dessuten ikke var spesielt vennlig innstilt mot vesten), fikk Taiwan forvalte Kinas vetorett. Altså fikk folkerepublikken Kina, styrt av kommunistene, ikke noe sete i sikkerhetsrådet. I solidaritet med sine ideologiske feller valgte Sovjetunionen å protestere ved å ikke møte opp i sikkerhetsrådet. Hadde de gjort det, ville de antagelig ha lagt ned veto mot Koreakrigen, siden det var USA som pushet denne og ville gå inn for å støtte den ikke-kommunistiske siden. Men det gjorde de altså ikke, og FNs sikkerhetsråd fikk faktisk gjennom et vedtak. Dette at den ene eller den andre siden la ned veto for å hindre at sikkerhetsrådet vedtok noe som kunne gi fordel til den andre siden, gjorde at FN var ganske handlingslammet når det gjelder krig & fred under hele den kalde krigen.

[Solidsturla]

Vet ikke noe særlig mer om akkurat det enn jeg har sagt før.

 

I sikkerhetsrådet så har de faste medlemmene veto.

Når Sovjet boikottet så var det ingen av de andre maktene(Storbritannia, Frankriket) som var på Sovjet sin side og villige til å legge ned sin veto mot Amerikansk militær innblanding.

 

Sovjet boikettet da, som sagt, fordi det fortsatt var den hvite, vestlige vennlige, regjeringen som var representert i sikkerhetsrådet, selv om Mao og den kinesiske revolusjonen var over 1928(eller noe der omkring).

 

Mao og den kinesiske revolusjonen var som kjent da en kommunistisk revolusjon og da grovt sett på Sovjet sin side. Jeg sier grovt sett fordi de på ingen måte var beste venner og det er vanskelig å snakke om en samlet kommunstisk blokk.

 

Leste litt igjennom det jeg har skrevet før og sier at det er veldig mange rare setninger, men håper at det er forståelig.

[heipadeg]

Vet ikke noe særlig mer om akkurat det enn jeg har sagt før.

 

I sikkerhetsrådet så har de faste medlemmene veto.

Når Sovjet boikottet så var det ingen av de andre maktene(Storbritannia, Frankriket) som var på Sovjet sin side og villige til å legge ned sin veto mot Amerikansk militær innblanding.

 

Sovjet boikettet da, som sagt, fordi det fortsatt var den hvite, vestlige vennlige, regjeringen som var representert i sikkerhetsrådet, selv om Mao og den kinesiske revolusjonen var over 1928(eller noe der omkring).

 

Mao og den kinesiske revolusjonen var som kjent da en kommunistisk revolusjon og da grovt sett på Sovjet sin side. Jeg sier grovt sett fordi de på ingen måte var beste venner og det er vanskelig å snakke om en samlet kommunstisk blokk.

 

Leste litt igjennom det jeg har skrevet før og sier at det er veldig mange rare setninger, men håper at det er forståelig.

Kunne du forklart litt mer angående etableringen av de to tyske statene i 1949 og hvordan det påvirket dette forholdet?

Takk for veldig gode svar.

Endret 24. mars 2010 av heipadeg

[Solidsturla]

Tyskland kan på mange måter sees som en metafor for hele krigen.

 

Tyskland ble delt i 4 soner etter krigens slutt, Frankrike, Storbritannia, USA og Sovjet.

Er en liten stund slo de vestlige maktene seg sammen til Vest-Tyskland.

 

Striden startet med hva man ønsket å gjøre med Tyskland(styresett, krigsgjeld ol). Sovjetunion som hadde mistet mye ønsket å svekke Tyskland og få så mye penger og ressurers som mulig(kan trekkes paraleller til versailles traktaten). De demonterte hele fabrikker og fraktet dem til Sovjetunionen. Etter hvert ble dette dempet og de krevde bare deler av produksjonen. Øst-Tyskland ble helt dominert av de Sovjet vennlige/styrte regjeringen og sosialistiske reformer. Selv om Sovjetunionen hadde lovet et demokratisk valg, så ble dette aldri en realitet, som vest maketene nesten hadde regnet med. Og jernteppet begynte å legge seg over Øst-Europa.

 

Vesten på sin side(spesielt da USA) ønsket å bygge opp Tyskland(Frankriket ønsket først å slette Tyskland fra kartet, men føyde seg fort med de andre vestlige maktene) med erfaringer fra fortiden(versailles). Som jeg sa tidligere så kan det godt hende at USA ønsket å bygge opp Tyskland for det lønte seg enormt for dem å ha en økonomisk sterkt Europa som de kunne drive handel med.

 

Denne fronten mellom de forskjellige polene(USA vs Sovjet) begynte å bli klarere ved at de begynte med forskjellige reformer i hver sin side som representerte sin side. Og etter blokaden av Berlin så var delingen klar.

[nybb]

Kommunisme er et viktig stikkord

 

Men det er vel allerede nevnt

[heipadeg]

Den kalde krigen er definitivt over som epoke. Denne bipolaritet har nå blitt en unipolaritet(USA). Noe av etterdønningene av krigen kan sees i alle krigene på 1990-tallet. Den ekstreme spenningen virket som et slags lokk, dette kan sees i bla Balkan.

 

At USA stod igjen som den eneste supermakten og tok på egenhånd på seg rollen som demokrati og frihets beskytter. At denne frihets beskytter stort sett slår inn der USA har økonomiske interesser er litt forunderlig.

 

Men USA mot Iran vil jeg ikke se på som en konsekvens av den kalde krigen. Det som der i mot kan skje er at vi får disse skarpe frontene igjen hvis land som Nord-Korea og Iran(som kan med vestlige øyne bli sett på som litt ustablie) får tak i atom/hydrogenbomber. Men det vil nok aldri bli i nærheten av samme skala som under den kalde krigen.

 

Kina vil jeg heller ikke se på som et resultat av den kalde krigen. Den hyperkapitalismen vi ser i dag ser vi starten på i 1978, da de bestemmer seg for modernisere økonomien. Kina mener fortsatt at Taiwan er lovlig deres, noe særlig mer enn det vet jeg om situasjonen om Taiwan. Men at den kan tilspisse seg er nok meget mulig. (men tror ikke det er noe viktig å nevne i en presentasjon)

Kan du utdype kort angående etterdønningene på 90-tallet?

Endret 24. mars 2010 av heipadeg

[Solidsturla]

Hvis du ser på balkan så brøyt det jo ut borger krig. Srebrenica er det største massemordet siden 2VK. Grunnen til dette er at de kommunistiske regimene ikke falt fra hverandre og de kraftige etniske hatene som har så alt for lenge hvert i den regionen blusset opp igjen. Opprørene under den kalde krigen ble slått ned med en jern hånd.

 

Ellers så er den største forskjellen at det kun er en supermakt igjen.

 

Og selvfølgelig Berlinmurens fall og Tyskland blir enenhetlig stat igjen. Berlinmurens fall er noe som marker slutten på krigen mer enn etterdønningene

[Solidsturla]

regner med at jeg har skrevet hele det foredraget ditt snart

[heipadeg]

regner med at jeg har skrevet hele det foredraget ditt snart

Hehe, alle spørsmålene gjelder ikke foredraget. Ble bare veldig interessert i å vite mer, ettersom svarene dine var veldig gode.

[Solidsturla]

Så bra Får håpe du tar historie til neste år da

[hernil]

Jeg har flettet inn innlegg fra to andre tråder som omhandler det samme. Ingen vits å opprette nye tråder for noe såpass likt når man allerede har diskusjoner gående om emnet

 

Tilbakemeldinger tas på PM og ikke i tråden

[sosialliberal]

Hvis du ser på balkan så brøyt det jo ut borger krig. Srebrenica er det største massemordet siden 2VK. Grunnen til dette er at de kommunistiske regimene ikke falt fra hverandre og de kraftige etniske hatene som har så alt for lenge hvert i den regionen blusset opp igjen. Opprørene under den kalde krigen ble slått ned med en jern hånd.

 

Ellers så er den største forskjellen at det kun er en supermakt igjen.

 

Og selvfølgelig Berlinmurens fall og Tyskland blir enenhetlig stat igjen. Berlinmurens fall er noe som marker slutten på krigen mer enn etterdønningene

 

Til tross for at du har svart bra og utfyllende gjennom hele tråden (noen små feil i forhold til enkelte begivenheter som jeg ikke skal plukke på), så må jeg korrigere deg i forhold til dette, uten at du tar for personlig.

 

Den første feilen jeg finner i forhold til din konklusjon i dette tilfelle, og for øvrig gjelder ikke dette bare deg men mange andre som har uttalt seg om det tidligere Jugoslavia, er at du fremhever gammelt etnisk hat. Nå er jeg litt usikker hva du mener med gammelt, men etniske motsetninger i det tidligere Jugoslavia er faktisk et moderne problem. Dvs. de oppsto ikke før på slutten av 1800-tallet, og ikke som mange tror for tusen år siden. Før på slutten av 1800-tallet levde de forskjellige etniske grupper i det tidligere Jugoslavia forholdsvis fredlig med hverandre. De få konflikter som oppsto var basert på den føydale strukturen, dvs. konfliktene foregikk oppover i systemet, og ikke på tvers av etniske grupper. Forøvrig var dette et velkjent føydalt problem som gjaldt hele Europa, der bønder gjorde opprør mot godseiere, godseiere mot lorder og fyrster, og fyrster mot monarkiet. De fleste store konflikter i området av det tidligere Jugoslavia sto eksterne makter bak, slik som: Bysants, Venezia, Ungarn, Habsburg, ottomanene, Østerrike-Ungarn, Tyskland osv.

 

Det andre momentet som jeg stiller meg kritisk til er at du betrakter krigen på Balkan som etterdønning av kaldkrigen. Jeg vil ikke definere det slikt. Jugoslavia var under hele kaldkrigen nøytralt land, Tito sa ”nei” til Stalin og Kreml i 1948. Dermed tilhørte ikke Jugoslavia verken Warszawa- pakten eller NATO. Tvert i mot, de var den største pådriver for ligaen til de nøytrale landene i verden. Kaldkrigen hadde dermed lite eller ingenting å si for Jugoslavia, til tross for at vi snakker om et kommunistisk regime. Det at Tito sa ”nei” til Stalin var for øvrig alvorlig hendelse fordi for første gang fremsto ikke Sovjet som leder for alle kommunistiske land i verden. Dette var til stor irritasjon for Stalin. Det er først og fremst demokratiseringsprosessen som hadde frigjort gammel nasjonalisme i Jugoslavia, samt et sett med politiske ledere som hadde kun subjektive preferanser. Krigen hadde skjedd uavhengig om kaldkrigen var over eller ikke, og den vanskelige økonomiske situasjonen som Jugoslavia befant seg i på 80-tallet hadde styrtet det kommunistiske regimet, uavhengig hvordan det hadde gått med Sovjet og kaldkrigen generelt. I tillegg var ikke regimet i Jugoslavia ren kommunisme i den format slik som Sovjet fremsto. Flere variabler, som jeg ikke skal gå nærmere inn på, tyder på at regimet var mer sosialistisk enn kommunistisk i tradisjonell forstand - med Sovjet som forbildet.

Endret 26. mars 2010 av statsviter

[Solidsturla]

Jeg får bare legge meg flat. Du har helt rett om Jugoslavia.

Men også under Tito ble de konfliktene mellom de forskjellige folkene undertrykt. Men den skal da selvfølgelig ikke sees med Øst-Vest øyne.

 

Men jeg vil påstå at konfliktene oppstod før 1800-tallet.

[sosialliberal]

Jeg får bare legge meg flat. Du har helt rett om Jugoslavia.

Men også under Tito ble de konfliktene mellom de forskjellige folkene undertrykt. Men den skal da selvfølgelig ikke sees med Øst-Vest øyne.

 

Men jeg vil påstå at konfliktene oppstod før 1800-tallet.

 

Jeg skulle ønske å kunne gi deg rett på det siste, men jeg kan dessverre ikke. Det er nettopp en slik tilnærming som har resultert til feiltolkning av konflikten i Jugoslavia, og dermed feil fredspolitikk fra internasjonale aktører. Både David Owen, Thorvald Stoltenberg og Cyrus Vance tok feil i sin tolkning av konflikten, og dermed klarte ikke å stoppe den forferdelige krigen som utviklet seg på Balkan.

 

Grunnen til hvorfor de fleste tror at etniske motsetninger var tusen år gamle, er fordi de ikke studerte historien nøye nok til å innse at konfliktene i området var stormaktskonfliktene, og ikke intern- etniske konflikter. Her finner vi konflikten mellom Bysants og Roma, Ungarn og Bysants, Habsburg og ottomanene osv. Vi snakker om store imperier som hadde krigsteater på Balkan. Til tross for at folket i området måtte velge side i disse stormaktskonfliktene så gjorde de det på bakgrunn av økonomiske interesser, og ikke på bakgrunn av etnisitet. Disse etniske motsetninger oppsto ikke før Det ottomanske riket var i ferd med å kollapse, dvs. på slutten av 1800-tallet, og det oppstår et maktvakuum i området. Det er da vi får de første aktører som ønsker å fylle dette vakuumet ved å spille på etnisitet, noe folket på Balkan kjøpte for en god fisk både da og 100 år senere. Vi får da første og andre Balkan- krigene, som i sin realitet var egentlig Serbias ekspanderings politikk. Etnisitet var bare et politisk middel for å få støtte blant befolkningen, til tross for at majoriteten av befolkningen hadde andre preferanser i utgangspunktet. Dette gjelder også for utviklingen på slutten av 1980-tallet.

 

Hvis du leser historiebøker angående temaet så kommer du til å innse at denne etniske motsetningen ikke var en del av konfliktmønstret frem til den nevnte perioden på slutten av 1800-tallet. Og til tross for at kommunist- regimet var flink til å holde etniske motsetninger i sjakk, så hadde majoriteten av folket jugoslaviske preferanser istedenfor etniske preferanser i perioden. Dette gjenspeiles i at så mange erklærte seg ”jugoslaver” under folketellingen på 1980-tallet. Folk levde i fred i Jugoslavia under Tito først og fremst fordi under Tito var den økonomiske situasjonen tilfredsstillende, og ikke fordi regimet av så forferdelig undertrykkende. Det er først når levestandarden faller merkbart og arbeidsledigheten stiger at folk ble mer mottakelig for politisk propaganda som fremhevet etniske motsetninger. Det er disse variabler fredsdiplomater for det tidligere Jugoslavia ikke klarte å fange. De trodde at løpet var kjørt, men innså ikke at majoriteten av folket tidlig på 90-tallet fremdeles ønsket å leve sammen. Hadde de støttet reformene til Ante Markovic så kunne faktisk Jugoslavia bestå, men de konsentrerte seg først og fremst om de politiske variablene. De økonomiske variablene måtte være på plass før de politiske kunne ordnes. I tillegg var de ikke flinke nok til å innrømme og peke ut hvilken part som var skyldig i denne elendigheten som oppsto i det tidligere Jugoslavia på 90-tallet. I dag er det ikke tvil hvem som var den mest aggressive parten under konflikten, og hvilken part fortjente mer ”pisk” enn ”gulrot”.

Endret 26. mars 2010 av statsviter

[Solidsturla]

Jeg mente ikke flere tusen år gamle. Jeg er 90% sikker på at hvis man sjekker gener så er det det samme folkeslaget. Men man begynte å se litt stygt på hverandre etter feks de som konverterte til islam ble bedre behandlet under det osmanskeriket. Og dette har eskalert.

 

"Etter Titos død i 1980 økte de etniske spenningene innenfor Jugoslavias grenser. Problemene mellom republikkene kom fram til overflaten etter å ha blitt undertrykt av Tito i mange år."

Fra wikipedia(jada jeg vet det)

 

Men vi kan heller ta det i en annen tråd

 

Begge er hvert fall enige om at det ikke er en av etterdønningene til den kalde krigen.

Endret 26. mars 2010 av Solidsturla

[sosialliberal]

Jeg mente ikke flere tusen år gamle. Jeg er 90% sikker på at hvis man sjekker gener så er det det samme folkeslaget.

 

Faktisk ikke. Nå må ikke du falle i samme fella som Thorvald Stoltenberg som dummet seg ut ved et møte i Røde Kors når har i 1995 (par måned før Srebrenica skjedde) sa: ”de er alle serbere”. Dette er i stor grad serbisk-nasjonalistisk argument og påstand som skulle rettferdiggjøre serbiske erobringer.

 

Det spekuleres sterkt at de forskjellige sørslaver har forskjellig opphav. Blant annet spekuleres det at dagens kroater kom fra området nord for Iran på 700-tallet under den store folkevandringen. Serbere derimot stammer fra en klan eller stamme fra Karpater, mens vi fremdeles ikke vet hvor det ble av det opprinelige folket som bodde i området – nemlig illyrer.

 

 

Men man begynte å se litt stygt på hverandre etter feks de som konverterte til islam ble bedre behandlet under det osmanskeriket.

 

Nope. Det ottomanske riket var på ingen måte verre enn andre imperier i perioden når det gjelder religion toleranse, eller andre rettigheter. Det var fullt mulig for tilhørere av andre religioner å praktisere sin religion, tjene seg rike, være godeiere osv. Slik sett var forholdene for muslimer i Spania mye verre ved tanken på den spanske inkvisisjon. Det ble gitt også en god del autonomi til mange deler av området, der i blant til Serbia (sprski pasaluk). Det tilhørere av andre religioner ikke fikk var muligheten til å gjøre militær karriere hvis du ikke var muslim. Derfor søkte mange kroater seg i militære hos Habsburg. Det var ikke før på 1800-tallet at ottomanene innfører noen restriksjoner i forhold til rettspraksis som ga en del fordeler til muslimer.

 

 

"Etter Titos død i 1980 økte de etniske spenningene innenfor Jugoslavias grenser. Problemene mellom republikkene kom fram til overflaten etter å ha blitt undertrykt av Tito i mange år."

 

Synd å si det, men dette er bare tull. Riktig nok var systemet veldig sentralisert og brukte kontroversielle midler i etterkant av andre verdenskrig og frem til konstitusjons endringer tidlig på 60-tallet. Men det henger sammen med den anspente forholdet til Sovjet, der enkelte ble beskyldt for å være stalinister og dermed fengslet. Etter konstitusjons endringer i 1974 fikk de forskjellige republikker mer autonomi, og landet desentralisertes betraktelig. Noen politiske aktører som spredde gammel nasjonalisme ble riktig nok fengslet, der i blant Franjo Tudman som senere skulle bli den første kroatiske president, men noen omfattende fengsling i stor skala var det ikke. Folk levde i fred og ro, samt hadde høy levestandard.

 

 

Begge er hvert fall enige om at det ikke er en av etterdønningene til den kalde krigen.

 

Riktig

Endret 26. mars 2010 av statsviter

[Solidsturla]

Fint hvis du har noe kilder på det ... Fordi det du sier er noe helt annet enn det jeg har lært

[sosialliberal]

Fint hvis du har noe kilder på det ... Fordi det du sier er noe helt annet enn det jeg har lært

 

 

Mønnesland, Svein: Før Jugoslavia og etter, Sypress forlag, 2006 (5. utgave)

- Serbere og kroater – et problemfylt samliv, Nordisk østforum nr.3, Oslo 1991

 

Mazowiecki, Tadeusz: Situation of human rights in the territory of the former Yugoslavia : fifth periodic report on the situation of human rights in the territory of the former Yugoslavia, United Nations, Economic and Social Council, [New York], 1993 (sider 36 bl.)

 

Cohen, Lenard J.: Broken bonds : Yugoslavia's disintegration and Balkan politics in transition, Westview Press, Boulder, Colo, 1995 (ISBN: 0-8133-2477-7, h.) (sider 386)

 

Ramet, Sabrina Petra: Balkan babel : the disintegration of Yugoslavia from the death of Tito to the war for Kosovo, Westview Press, Boulder, Colo, 1999 (sider 374)

 

Biermann, Wolfgang og Vadset, Martin: Peacekeeping principles in a civil war-like conflict : windows of opportunity and realistic options in former Yugoslavia 1991-1993-1995, NUPI, Oslo, 1996 (sider 57)

 

Jeremić, Emil: Are comprehensive sanctions just? : just war principles and comprehensive economic santions : the case of FR Yugoslavia, Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet, Oslo, 1998 (sider 118)

 

Kuzmanić, Tonči og Truger, Arno: Yugoslavia war, Austrian Study Centre for Peace and Conflict Resolution Schlaining : Peace Institute Ljubljana, Ljubljana, 1992 (sider 181)

 

Campbell, David: National Deconstruction: Violence, Identity and Justice in Bosnia, Minneapolis, University of Minnesota Press, 1998

 

Silber, Laura & Little, Allan, The Death of Yugoslavia, London, Penguin/BBC Books, 1995

 

Steven L. Burg/Paul S. Shoup (2000), The War in Bosnia-Herzegovina. Ethnic Conflict and International Intervention, New York

 

Susan L. Woodword (1995), Balkan Tragedy: Chaos and Disolution after the Cold War, Washington D.C. (556 s.)

 

Noel Malcolm. Bosnia: A Short History. New York: New York University Press, 1994; 1996,

 

Holbrooke, Richard: To End A War, Random House Inc, 1999

Simms, Brendan: Unfinest Hour: Britain and the destruction of Bosnia, Allen Lane, London, 2001

 

Owen, David: Balkan Odyssey, Indigo, London, 1996

 

Sharp, Jane: Bankrupt in the Balkans: British policy in Bosnia, Institute for Public Policy Research, London, 1993

 

Oliver, Ian: War & peace in the Balkans : the diplomacy of conflict in the former Yugoslavia, I.B. Tauris ; In association with New European Publications, London, 2005

 

Danbolt, Marcus: Et rasjonelt krigsutbrudd? : en analyse av det slovenske bruddet med den jugoslaviske føderasjon, Oslo, 2005 (Masteroppgave)

 

Rieff, David: Sloughterhouse: Bosnia and the failure of the West, Vintage 1995

 

Warren Zimmermann: Orgins of Catastrophe, New York, 1994

 

Nilsen, Kjell Arild: Europas svik – et oppgjør med vestlig unnfallenhet I Bosnia, 1996

 

Sekelj, Laslo: Yugoslavia : the process of disintegration, Atlantic Research and Publications, Highland Lakes, 1993

 

Meier, Viktor: Yugoslavia: a history of its demise, Routledge, London, 1999

 

Ricciuti, Edward R.: War in Yugoslavia: the breakup of a nation, Millbrook Press, Brookfield, 1993

 

Denitch, Bogdan: Ethnic nationalis : the tragic death of Yugoslavia, University of Minnesota Press, Minneapolis, 1996

 

Gligorov, Vladimir: Why do countries break up? : the case of Yugoslavia, Uppsala, 1994

 

Judah, Tim: The Serbs: History, Myth and the destruction of Yugoslavia, Yale University Press, 2000

 

Allcock, John B.: Explaining Yugoslavia, London, 2000

 

Woodword, Susan L.: Balkan Tradegy: Chaos and Disolution after the Cold War, Washington D.C., 1995

 

Cviic, Christophe: An Awful Warning: the war in ex-Yugoslavia, Centre for Policy Studies, London, 1994

 

Blitz, Brad K.: War and change in the Balkans : nationalism, conflict and cooperation, Cambridge University Press, Cambridge, 2006

 

Ramet, Sabrina Petra: The three Yugoslavias : state-building and legitimation, 1918-2005, Woodrow Wilson Center Press, Washington D.C, 2006

 

 

 

plus forfattere fra området, slik som:

 

 

 

Semir Halilovic - "Drzavna Tajna (Statshemmelighet)"

 

Sefer Halilovic - "Lukava Strategija (Utspekulert Strategi)"

 

Muhamed Filipovic - "Bijo sam Alijin Diplomata (Jeg var Alijas diplomat)"

 

 

osv, osv...

 

 

Har lest antagelivis ca. 200 bøker, plus hundrevis antall artikkler, aviser, masteroppgaver osv i forhold til temaet. Det hadde tatt meg flere dager å nevne dem alle sammen. Ingenting av dette finner du på nette, du er nesten nødt til å lese faglitteratur. Det som flører på nette berør såvidt bare overflaten av temaet.

Endret 28. mars 2010 av statsviter

[Solidsturla]

Få se om jeg finner noe på biblioteket.

Men det er jo ikke den vanlige oppfatteningen du sier(ikke at det har noe å si).