Kjærester i 3 år. Bråslutt, hjelp?

[Gjest Gjest]

Hei!

 

I går gjorde drømmejenta mi det slutt mellom oss etter å ha vært sammen i 3 år. De siste månedene har ikke vært helt ålreit mellom oss, og jeg trodde vi kunne fikse det, men hun orket ikke mer. Vi har vært gjennom så utrolig mye krevende og vanskelige ting sammen, vi har alltid stått sammen og støttet hverandre gjennom veldig, veldig mye vondt. Og vi er så utrolig like på stort sett alle områder og vi passer hverandre helt perfekt, men nå gikk det for lang tid.

 

Nå er det slutt og jeg sitter igjen her i en form for sjokktilstand. Hva i alle dager skal jeg gjøre? Hvem skal jeg lene meg på? Jeg er helt knust, jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal foreta meg.

Greia er at vi begge to ønsker å fortsette å være venner. For vi har et så tett og sterkt bånd og så mye historie (langt mer enn de fleste andre) sammen. Jeg ønsker jo så klart å få fortsette å være med denne jenta for alt det er verdt, men hun har jo mistet lysten på meg som kjæreste. vi har snakket sammen over to dager nå og kommet frem til at vi ikke er klare for å bryte kontakten med hverandre. Jeg har lest på nettet over måte å takle dette på og jeg vet at andre har vært gjennom det før meg, men situasjonen her er litt annerledes. Vi KAN faktisk ikke bryte kontakten av mange grunner, men vi er nødt til å holde kontakten sammen. Og jeg må bare klare å innse og kommer over knekken hvor jeg savner henne som kjæreste, savne å holde hånda og ha en å støtte meg på.

Vi har bestemt oss for å prøve å snakke litt sammen på telefonen nå de første ukene for å snakke og løsne opp i ting. Vi går på skole begge to så jeg blir nødt til å se henne hver dag, men jeg skjønner jo at jeg ikke kan være sammen med henne. Vi skal i første omgang sette oss ned alene en gang i uka for å kunne snakke om det som trengs og hilse og si hade til hverandre.

 

Men er det noen som har noe gode forslag til hvordan jeg fortere skal klare å bare komme over henne som kjæreste? Det gjør så fryktelig vondt og jeg gråter veldig i perioder. Og det var ingen av oss som ønsket å gjøre dette, men det måtte til. Noen som kan fortelle meg noe som helst annet enn at jeg må komme meg ut, være med venner, trene og alt det? For uansett hva jeg gjør, så får jeg ikke tankene over på noe annet. Jeg vil bli distrahert og tenke på noe annet! For jeg fungerer ikke hjemme eller på skolen slik som det er nå. Jeg savner ho helt forferdelig, og det kom så brått at jeg ikke en gang fikk sjansen til å prøve å rette opp i ting. Og nå sitter jeg igjen alene og føler meg veldig ensom for jeg har faktisk ingen å prate med dette om bortsett fra henne.

 

Vet ikke hva jeg prøver å oppnå her, men noen som kan komme med noen gode råd? Jeg aner ikke hvordan jeg skal angripe situasjonen. Jeg vil bare bli kvitt alt det vonde for jeg får ikke sove, spise eller konsentrert meg.

[mortenmm]

Det gjør virkelig vondt å lese om dette, for jeg prøver også å komme over drømmedama. Vi var sammen i 2 år, var bestevenner og snakket om alt. Jeg vet også at uansett hva du gjør i hverdagen, så er det noe som minner deg om henne. Jeg begynner å bli bedre nå, takket være gode venner. Noe av det viktigste er å holde seg opptatt, og ha noe å gjøre som får dagene til å gå.

 

Det hjelper mye å snakke ut om alle følelsene med hverandre. Men det som har hjulpet meg aller mest, er å snakke ut om alt og grine fra seg til en venn som støtter deg (her fant jeg fort ut at gutter var dårlige på å prate om følelser, så jeg snakket ut om alt med en jente som faktisk skjønte hva jeg gikk gjennom og ville høre på sutringen min). Bare få ut alt av følelser. Det verste er å holde de for seg selv og la de hope seg opp inni deg.

Selv om det er vanskelig, så må du finne tilbake til gledene i livet. Du hadde jo et fint liv før hun kom inn i bildet? Du må finne tilbake til de tingene du liker. Vær deg selv!

Ikke sitt å se på bilder av dere i timesvis, det hjelper ingenting! Stol på meg, jeg har vært der! Og Facebook gjør ikke akkurat ting lettere på den fronten...

Det verste med så lange forhold er at man er så integrert i hverandres liv.

 

Du må ha tro på at det er en mening med dette. Hvis dette er damen du skal dele livet med, så finner dere tilbake til hverandre. Gjør dere ikke det, så møter du en ny fantastisk jente som du vil tilbringe resten av livet med. Du må tro på at alt har en mening.

Hold hodet hevet og se fremover!

 

Vet det var mye av det du ikke ville høre, men etter min erfarng er det kun det som hjelper.

Jeg vet at alt ser mørkt ut og at du ikke kunne tenkt deg noen annen dame, at livet ser meningsløst ut, Og at det føles som om hjertet er hakket opp i 1000 biter som aldri vil bli satt sammen igjen. Det er lys i tunnelen, men beklageligvis er tid det eneste som kan gjøre det bedre.

Hold ut!

Endret 11. mars 2010 av mortenmm

[Gjest Gjest]

Takk for svar, godt å lese om andre som er gjennom det samme. Akkurat det med å finne en annen dame bryr jeg meg overhodet ikke om. Det er ikke første prioritet nå. Men hvis jeg skulle tenkt på det, så kommer jeg uansett frem til at hun skiller seg ut fra alle de andre jentene. Hun er ikke den som drar ut på byen og fester og drikker slik at jeg må sitte hjemme og bekymre meg, ingen av oss er noe glad i det. Vi er begge svært trofaste til hverandre, for ingen har noen gang kommet i veien for oss. Det er der jeg sliter nå, for jeg tenker tilbake nå og det faen ta sant som du sier at du innser ikke hva du hadde før du har mistet det. Jeg kunne gjort mer, jeg kunne gjort mer for å få det til. Det du sier med at gutter er dårlige til å snakke har jeg også tenkt over og jeg har prøvd å komme på noen jenter jeg kan snakke med, men vi har stort sett felles venner og hverken jeg eller hennes venninner vil at jeg skal grine med de. Ja, det hadde vært flott å hatt ei jente å gråte og snakke med, men jeg har ingen.

 

Det jeg må klare å få til nå er å fortsatt kunne snakke med ho og vi må fortsatt kunne støtte hverandre, samtidig som jeg klarer å komme over den verste sorgen. Ja, klart det er vanskeligere, men sånn må det bli. Og jeg vet også at hun vil når det er bra, problemet er at det er litt mye for ho nå, ho orker ikke mer krangling og at vi ikke skal ha det bra. Og ho er redd for å prøve og at det skal bli slik igjen. Jeg på min side vil fortsatt ikke gi opp håpet og jeg vil så godt jeg kan fortelle ho og vise ho at vi kan klare det, at jeg skal behandle ho som den prinsessa ho fortjener å bli behandlet som dersom ho ville etter tid kunne gi det en sjanse til. Og jeg er en person som aldri har snakket med noen om følelsene mine bortsett fra ho, for jeg har ikke trengt å si at jeg trenger å prate, ho har skjønt det.

Nå sitter jeg og tenker på alle de små tingene som jeg har tatt for gitt men som nå ville fått meg gjennom dagen og betydd så mye. Som f.eks når hun ringer på morgenen og får meg opp av senga og sender meg en nattamelding, holde meg i hånda, kysse meg, gi meg en klem, sitte på fanget mitt, ligge i senga og ikke minst sexen og. Jeg sitter for meg selv og ramser opp en liste så lang at jeg blir helt knust og jeg ser ikke hvordan jeg skal klare dagen uten alle disse små tingene som betyr så mye. Jeg skriver dette også for å bare få det ned, men jeg setter veldig pris på innspill og erfaringer

[RyanGiggs11]

Hei kompis. Ble slutt mellom meg og dama for et par måneder siden, etter 2 år der vi har flyttet sammen, flyttet til utlandet sammen ooosv. Begge var hverandres første kjærlighet og det, før hun plutselig fant ut at vi var forskjellige ut fra ingenting. I motsetning til din situasjon, så ville hun selv ikke prate om det, og når vi pratet om det så var det liksom kun for min skyld noe som førte til at det føltes veldig påtrengt.

 

Men nå, når jeg sitter her 2 måneder etterpå så innser jeg hvor utrolig godt det er å være singel igjen. Når jeg var i situasjonen, så klarte jeg ikke å se hvordan jeg skulle komme meg hel ut av det. Nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne være så sveiseblind i 2 år.. Forhold kan man ta seg av når man blir eldre, nå er tiden for å nyte livet!! Jeg digger singellivet, uavhengigheten og muligheten til å planlegge ting uten å tenke på en partner.

 

Uansett hvor tåpelig det høres ut, så fokuser på deg selv, ha det morsomt, dra til syden! Bare lev livet, du lever tross alt bare en gang, så start nå.

[Gjest Gjest]

Hei! Takk for at du deler dette, hjelper av en eller annen grunn å vite at andre også har det vondt.

 

Men kan du fortelle meg hvordan du kommer over sorgen? Vi er vel forskjellige, for 2 måneder hørtes for meg i mitt tilfelle veldig lite ut. Jeg tror ikke jeg klarer å komme over dette to små måneder. Og det frustrerer meg, for ALT jeg gjør er noe som minner meg om henne. Vi har alltid gjort alltid sammen, det har alltid vært enten begge eller ingen.

 

Du sier du nyter singellivet og skjønner ikke hvordan du kunne vært sveiseblind. Men jeg er typen som liker å slå meg til ro og ha det fint med det jeg har. Jeg føler overhodet ikke noe behov for å være singel, jeg vil ha en jeg alltid kan komme hjem - uansett, en som alltid er der og kan holde hånda mi, en jeg kan få trøste og en som sovner i fanget mitt på kvelden. Jeg vet at jeg kommer til å slite til helga når jeg må stå opp og innse at jeg ligger alene i senga. Off, det er så vondt. Jeg skal slå noe etterpå, ta med meg øks i skogen og skrike og få ut litt frustrasjon.

 

Nok en gang, takk for at dere tar dere tid til å lese

[mortenmm]

Jeg så heller ikke hvor viktig det var for meg at hun gjorde slike små ting i hverdagen, det var det som gjorde at det var verdt å stå opp om morningen. Jeg ser nå at de kranglene vi hadde om små ting egentlig ikke betydde en dritt.

Jeg er i militæret, og det betydde så sinnsykt mye å vite at jeg hadde en hjemme som ventet på meg og tok imot meg når jeg kom hjem, en som savnet meg og som prøvde å få tiden til å gå frem til jeg kom hjem neste gang. Jeg er også typen som liker trygghet og å alltid ha en du kan gå til som støtter deg i alt. På dette tidspunktet kunne det heller ikke falle meg inn å se på en annen dame en gang. Senest i natt drømte jeg om henne og lå kun og tenkte på hvilken idiot jeg er som kunne la denne damen gå.

 

Det eneste jeg og du ikke må gjøre er å mase på dem. Er de uten oss en god stund innser de kanskje hvor mye de også var avhengig av oss. Jeg har prøvd å vise at jeg vil behandle henne som en prinsesse og gjort alle mulige romantiske ting, men det eneste hun svarer er at hun trenger tid. Det eneste som holder meg gående er troen på at det er en mening med dette. Finner vi tilbake til hverandre, ja så kommer iallefall jeg til å sette mer pris på de små tingene, og være mer bevisst på å si hvor mye hun betyr for meg.

 

Uansett om det ordner seg for oss med damene eller ikke, så har vi iallefall lært en saftig lærepenge, og etter dette tror jeg verken du eller jeg noensinne kommer til å ta sånne ting for gitt.

 

Det hjelper iallefall sinnsykt å få ut alt, selv om det er her på forumet eller til venner.

[RyanGiggs11]

Hei! Takk for at du deler dette, hjelper av en eller annen grunn å vite at andre også har det vondt.

 

Men kan du fortelle meg hvordan du kommer over sorgen? Vi er vel forskjellige, for 2 måneder hørtes for meg i mitt tilfelle veldig lite ut. Jeg tror ikke jeg klarer å komme over dette to små måneder. Og det frustrerer meg, for ALT jeg gjør er noe som minner meg om henne. Vi har alltid gjort alltid sammen, det har alltid vært enten begge eller ingen.

 

Du sier du nyter singellivet og skjønner ikke hvordan du kunne vært sveiseblind. Men jeg er typen som liker å slå meg til ro og ha det fint med det jeg har. Jeg føler overhodet ikke noe behov for å være singel, jeg vil ha en jeg alltid kan komme hjem - uansett, en som alltid er der og kan holde hånda mi, en jeg kan få trøste og en som sovner i fanget mitt på kvelden. Jeg vet at jeg kommer til å slite til helga når jeg må stå opp og innse at jeg ligger alene i senga. Off, det er så vondt. Jeg skal slå noe etterpå, ta med meg øks i skogen og skrike og få ut litt frustrasjon.

 

Nok en gang, takk for at dere tar dere tid til å lese

 

Personen du beskriver er veldig lik meg. Jeg er en som ønsker å ha et stabilt liv, med kjæreste, og det er alltid det jeg har villet ha. Da det ble slutt trodde jeg aldri i verden at det kun skulle gå to måneder, men etter å ha lest diverse råd her inne fra andres erfaringer så åpnet det øynene mine litt. Jo fortere du kommer deg ut av de vanlige rutinene som innebar kontakt med henne, jo bedre. Få deg et par gode kompiser, refresh et gammelt vennskap, ha spillkvelder, filmkvelder osv. Mennesker er vaneskapninger, og når noe skjer som bryter disse vanene (spesielt noe så drastisk som et brudd) så reagerer mange med redsel, sorg og ingen aning på hvordan de skal leve livet sitt. Jeg lover deg, om du prøver alt du kan for å komme deg litt på avstand fra henne, prat med nye jenter (trenger ikke være at du skal gå noen vei med dem, men bare for å se at det kan finnes andre interessante jenter for deg), få deg en ny hobby eller dyrk en tidligere hobby, uansett.

 

Men ikke tolk meg feil heller, en sorgperiode trenger alle. Sørg bare for at du ikke lar den gå deg til hodet, og at den varer for lenge. Som jeg skrev sist, du har bare et liv og det er altfor kort til å bruke flere måneder på å komme over ei av 3 milliarder jenter. Du ser utallige eksempler på brudd der du hører personer sier at de ikke klarer å leve uten dem og alt det der, men uttrykket tiden leger alle sår er der for en grunn. Det gjelder bare å gi deg selv den rette behandlingen for å gjøre tiden så kort som mulig..

 

Forresten, om du har noen spørsmål som du vil ta privat, så bare send en PM eller spør her. Jeg svarer så fort jeg kan

[Gjest Gjest]

Dere sier mye bra begge to. Og det er tydelig at jeg ikke er alene om det jeg føler.<div>Og for å prøve å se det på en positiv side så vil man jo senere klare å sette mer pris på ting som disse små hverdagslige tingene. I dag har jeg vært med kamerater, jeg har egentlig bare lyst til å deppe og prate med ho. For jeg har muligheten til å prate med ho, jeg må bare ta meg selv i nakken og bestemme på morgenen hvor mye jeg føler det er greit å snakke med ho i dag, og ta dette hver dag. Men som sagt, var med gutta i dag, jeg tenker fortsatt ikke på annet enn henne og hvert eneste sekund går til å savne henne intenst og at magen vrir seg i smerte. Jeg skal også ut med gutta i morgen kveld, en av mine nærmeste kamerater skulle ordne en liten guttekveld sa han. Og det er klart jeg setter pris på dette, selv om jeg fortsatt bare har lyst til å ligge under dyna og gjemme meg. Jeg går også og gruer meg til mandagen hvor jeg må se henne igjen. Hele uka for så vidt. Men hva syns dere om bilder og filmer på PC'en? Jeg har jo mange gigabyte med bilder og filmer av oss og jeg føler meg ikke klar for å slette dette enda. Jeg tviholder på disse og jeg kan se på de og gråte til de. Jeg har tatt ned alle bilder av oss på veggen, bamser ho har gitt meg og alt annet som minner meg om ho har jeg snudd på hodet og lagt i hjørnet av rommet. Slik at jeg heller kan ta de frem innimellom i steden for å gå å se på de hele tiden. Men syns dere jeg bør slette mye av de på datan? Det er så mange gode minner og jeg vil gjerne beholde disse. Jeg har såklart ikke bakgrunn og slikt av oss, men jeg kan ta frem og se på de dersom jeg føler for å trenge det.</div><div><br></div><div>Ellers kan jeg meddele dere at jeg har fått snakket med ei av de felles venninnene vi har. Jeg satt i stad og tenkte over at jeg må faktisk ha en jente å dele ting med. Det funker ikke med bare gutta. Og jeg kom på en som jeg kunne tenke meg å snakke med for hun er en jente med mange gode kvaliteter og er i stand til å vise omsorg som jeg føler at jeg trenger sårt nå. I og med at (eks)dama har såpass mange venninner, samtidig som hun gjerne vil at jeg også skal klare dette og ha noen å snakke med, så spurte jeg om hun syns det var greit. Så dama sendte denne jenta ei melding og sa at hun ville gjerne at hun kunne snakke litt med meg og kanskje gjøre ting litt lettere for meg. Jeg har pratet litt med ho på melding nå og jeg håper det kan lette litt på ting for meg. Og da blir mandagen kanskje lettere om jeg kan få en klem og en "hvordan går det med deg", og kanskje sette seg med meg når hun ser at jeg sliter med at dama bare går rett forbi meg. Jeg håper virkelig å få litt omsorg fra denne jenta. Og det håper jeg også vil kunne hjelpe meg et stykke på veien. Det var litt gode nyheter oppi alt det fæle</div>

[RyanGiggs11]

Godt å høre at du har gode kompiser rundt deg! Og at eksen din faktisk viser såpass omsorg og får en jente til å prate med deg, for det fikk jeg også er utav følelsesmessig. Men om du har en ordentlig guttegutt som kompis, så er det ofte greit å høre det litt strengt, for du skal komme ut av det som en mann, og ikke som en såret gutt.

 

Personlig slettet jeg alt av bilder og filmer som var av kjærestesorten. Det anbefaler jeg deg også å gjøre, for det kommer absolutt ingenting godt utav det uansett hvordan du vender og vrir på det. Du må bare innse at det er over, og uansett hvor bra dere hadde det, så kommer du garantert til å finne noe bedre i fremtiden!

 

Fortsett å kom deg ut med kom deg ut med kompiser, etterhvert vil du tenke mindre og mindre på henne, og klare å ha det ordentlig morsomt igjen, tro meg.

[Gjest Gjest]

Jeg skal ta dag for dag, og i dag skal jeg ikke snakke mer enn hva som er absolutt nødvendig med henne. Jeg skal prøve å holde meg opptatt.

Si meg, er det vanlig å føle seg fysisk utmattet? Jeg har faktisk ikke krefter i kroppen og blir sliten av å gå opp en trapp og må sette meg ned for musklene mine er tømt for krefter. Er dette vanlig?

 

Uansett i dag skal jeg enten prøve å trene sammen med denne andre jenta, se på noen kamerater spille fotballkamp med henne eller et eller annet hvis det passer slik for henne. Så skal jeg være med gutta i kveld, men jeg har bestemt meg for å holde meg unna alkoholen. Selv om det hadde vært fristende å drikke seg drita og glemme alt en liten stund, så er jeg fullt klar over at det kommer ingenting ut av det og straffer bare meg selv til syvende og sist.

 

Har noen av dere noen forslag til gode "deppe-filmer" og musikk? Jeg tror aldri jeg har grått av en film før, bortsett fra første gang jeg så E.T når jeg var en del mindre. Men jeg har lyst til å få ut litt følelser for jeg vet av erfaring at jeg fort kan finne på å låse meg og stenge alt inne. Og jeg klarer ikke da å få det ut så det kan gå og gnage LENGE etterpå.

Jeg er klar over at jeg ikke skal deppe lenge, men om kveldene når jeg kommer hjem og blir sittende alene, når det plutselig ikke er noen andre der, så kunne jeg tenke meg å få ut litt. For nå blir jeg bare gående og holde gråten inne hele dagen.

[Gjest Gjest]

Eventuelt om dere har noe veldig aggressiv musikk, eksplosiv musikk man får lyst til å slå av.

Jeg er glad i Melodic death metal fra før av og soilwork, system of a Down, in flames osv er band jeg hører myye på. Jeg er veldig glad i musikk og hører stort sett på musikk hele dagen, og jeg sovner til musikk.

Men når jeg skal trene og etterhvert prøve å fokusere på det negative ved dama så trenger jeg noe jeg blir sint av. Noe med skikkelig trøkk som rett og slett er eksplosivt. Ikke Rap og hipp-hop, for all del. Ikke foreslå Eminem og 50 Cent, vær så snill.

 

Takk for hjelpen, gutta

[RyanGiggs11]

Jeg skal ta dag for dag, og i dag skal jeg ikke snakke mer enn hva som er absolutt nødvendig med henne. Jeg skal prøve å holde meg opptatt.

Si meg, er det vanlig å føle seg fysisk utmattet? Jeg har faktisk ikke krefter i kroppen og blir sliten av å gå opp en trapp og må sette meg ned for musklene mine er tømt for krefter. Er dette vanlig?

 

Uansett i dag skal jeg enten prøve å trene sammen med denne andre jenta, se på noen kamerater spille fotballkamp med henne eller et eller annet hvis det passer slik for henne. Så skal jeg være med gutta i kveld, men jeg har bestemt meg for å holde meg unna alkoholen. Selv om det hadde vært fristende å drikke seg drita og glemme alt en liten stund, så er jeg fullt klar over at det kommer ingenting ut av det og straffer bare meg selv til syvende og sist.

 

Har noen av dere noen forslag til gode "deppe-filmer" og musikk? Jeg tror aldri jeg har grått av en film før, bortsett fra første gang jeg så E.T når jeg var en del mindre. Men jeg har lyst til å få ut litt følelser for jeg vet av erfaring at jeg fort kan finne på å låse meg og stenge alt inne. Og jeg klarer ikke da å få det ut så det kan gå og gnage LENGE etterpå.

Jeg er klar over at jeg ikke skal deppe lenge, men om kveldene når jeg kommer hjem og blir sittende alene, når det plutselig ikke er noen andre der, så kunne jeg tenke meg å få ut litt. For nå blir jeg bare gående og holde gråten inne hele dagen.

 

Da vi var i startfasen av bruddet var jeg og sliten fysisk, manglet matlyst osv. Alt var bare meningsløst, så det er vel ikke veldig uvanlig nei. Det høres ut som en god plan! Men at det kommer ingenting godt ut av å ta seg ei fyllekule kommer helt an på hvilken type person du er, jeg personlig synes det var godt å ta et par ordentlige fester for å få det ut av systemet en periode.

 

Den første deppefilmen som slår meg inn er vel PS. I love you. Ellers ser jeg ikke så mye på den type film, men går jo an å fyre opp en tråd i filmforumet.

 

Kan nok ikke hjelpe deg med aggressiv musikk heller, men det finnes det vel nok av folk som kan.

[ViktorBravo]

Skal du har noe aggresiv musikk, så foreslår jeg Slayer, Amon Amarth, Ensiferum, Anthrax, Pantera etc.

 

Litt spesiell smak kanskje, men det hjelper meg.

[mortenmm]

Jeg var også helt utmattet etter bruddet, alt var et ork og det eneste jeg ville var bare å begrave meg i dynen i dagesvis. Heldigvis fikk vennene mine meg på bedre tanker!

 

Sangene til Chris Daughtry var god hjelp når jeg var på det verste, mye meningsfulle tekster:)