Utforkjøringer & motbakker

[Gjest Sånnerlivet]

Hvorfor er det sånn at det å komme seg fra toppen til bunnen av en bakke kan gå på noen få sekunder, og så tar det 500 ganger så lang tid å komme tilbake til toppen igjen? Akkurat sånn er det det føles når man “går på en smell”, “går på veggen”, blir “utbrent” eller hva man nå enn velger å kalle det. Som kjent er jo utforkjøringen alltid mye morsommere enn motbakkene. Det er å klatre opp igjen er både slitsomt, krevende og krever styrke. Og når all styrke er som sugd ut av kroppen, ja da er det enda vanskeligere å komme seg på toppen igjen. Man må være var på veien og se seg for hvor man går. Et lite feiltråkk, en liten feilnavigering eller en liten distraksjon, og vips er man tilbake der man startet igjen.

 

Så gjelder det å velge sine dager, sin inspirasjon og sine relasjoner med omhu. Man må velge de som tåler sårbarheten og som lar den få love til å eksistere og som lar den få love til å få tid til å heles. Så kan man tenke; hvorfor skjer dette meg? Hvorfor skal ikke jeg takle hverdagen som alle andre? Det er jo ikke noe galt med meg? Det kommer råd fra alle kanter, prøv dette, jeg vet om en som kan hjelpe, har du testet dette, du bare må sjekke ut dette, jeg vet at dette funker, har du hørt om dette? Alle disse velmenende rådene! Ja, så prøver man ut alt dette, og når ingenting fungerer så blir man tilslutt drittlei alle disse rådene. Tilslutt er det bare å innse at styrken som skal til er styrken i deg selv. For selv om det føles som om styrken og energien er som blåst bort fra kroppen, så er det jo ikke er fysisk ting. Da hadde man vel faktisk fått øye på den bunten med styrke og energi i det den stakk. Nei du, den er der, den har bare gjemt seg eller ligger og sover et sted. Du må bare finne den igjen. Du må ransake kroppen fra topp til tå for å finne ut av hvor den har havnet. Og så, når du merker det første lille suget – ja da nærmer du deg. Og da må du ikke slippe taket! Litt etter litt vil du merke at du finner igjen det som du en gang mistet! Og mest sannsynlig vil du også finne noe mer. Du vil lære deg selv å kjenne og finne kjernen og essensen av deg selv. Du vil velge dine kilder og tydeliggjøre dine grenser og få en rettere rygg.

 

Så spør jeg: hvorfor skjedde dette med meg? Nå har jeg et slags svar; jeg er født med en fantastisk menneskekropp som tåler uendelig mye, men jeg er også født med en vilje som har evnen til å presse grensene. Presser jeg grensene til det ytterste opplever jeg masse på veien, men kroppen min vil bli fortere utslitt. Lar jeg kroppen min ligge i dvale og ikke få utfolde seg, ja så kanskje jeg får beholde den lenge, men den vil ikke gi meg noen glede. Så er det denne gyldne middelveien. Det er nettopp derfor kroppen sier fra når den den blir presset for langt. Slik får jeg en ny sjanse til å sette sammen bitene på nytt og skape en ny kjemi og ny energi. Dermed får jeg muligheten til å leve som best jeg kan for meg selv og for menneskene rundt meg. Begrepet perfekt burde egentlig ikke eksistere, det finnes så uendelig mange nivåer av perfeksjon og perfeksjon burde være individuelt og ikke sammenlignbart. Det burde heller hete “å være på sitt eget beste”!

 

http://densomikkehargjemtsegna.wordpress.com/