Refleksjon: Hvor ble det av lidenskapen?

[NisseN2k]

Meget god artikkel. Kjenner meg igjen i mange av punktene.

 

Jeg husker godt de store opplevelsene jeg som barn opplevde da jeg spilte igjennom Zelda - A link to the past. Kun etpar ganger i min gaming "karriere" har jeg hatt samme følelse. Sist gang var da jeg tok ned Ragnaros i wow for første gang. Et underholdningsøyeblikk som overgår all annen underholdning med skyhøye kneløft.

 

Igår kjøpte jeg Space Quest 6 fra GoG. Et spill jeg kun har positive minner fra. Likevel er det minnene som er best. Spillet er på langt nær så morsomt og bra som det jeg husket.

 

Jeg håper ved hver nye stortittel at jeg opplever samme underholdningskvalitete men har innfunnet meg med at det går svært mange år i mellom slike kvalitetesspill.

[Bytex]

Ting blir aldri så bra andre eller tredje gang som de var første gang man opplevde dem. Sånn er det bare.

 

Sex er vel det eneste unntaket.

Endret 11. mars 2010 av Bytex

[Locrin]

Jeg spiller fortsatt gjennom KOTOR fra tid til annen. For meg er det fortsatt bedre enn alle andre rpg spill jeg har prøvd.

[Phido78]

Nostalgitripper gjelder nok ikke bare spill rett og slett fordi oss oldiser liker å tro at alt var så meget bedre før.

Ta for eksempel c64 spillet Bruce Lee... sterke farger og kung fu!! hva mer kan en egentlig ønske seg?

Jeg hadde tårer i øynene da jeg fikk tak i dette spillet til c64-emulatoren men måtte dog konstatere at jeg heller fikk la spillet ligge i fortiden da det ikke underholdt meg på lik linje som da jeg var liten tass med ny c64.

 

Jeg tror nok heller at vi blir eldre og mer kresne på hva vi lar oss underholde av. Når følte du sist trangen til å leke med plastsoldatene og gjenskape første, andre og tredje verdenskrig med vennene dine på lekeplassen? Eller når dro du frem transformerslekene, M.A.S.K dukkene, Darth Vader action-figuren, Garfield-spillet og virkelig følte at dette er morro gitt?

 

Vi blir nok rett og slett kjedeligere med årene sett med barnslige øyne.

[Bytex]

Nja, er vel heller det at nostalgi virker best som minner. Når vi prøver å gjenskape nostalgien feiler vi alltid fordi vi sammenligner med nåtidens grafikk og spillbarhet. Selv om vi insisterer på at vi ikke gjør det, gjør vi det ubevisst. Mens når spillene var nye på C64 i 1984, fantes ikke noe bedre å sammenligne imot, så det ble en helt NY opplevelse.

 

"Men jeg digger jo å spille Monkey Island 2 pånytt en gang i året"..javel, men det er mere fordi få spill siden har overgått MI2 sin morsomme historiefortelling, så det er fortsett best i sin genre.

 

 

Folk nå tenker sikkert "Hvordan kunne en maskin med så dårlig grafikk som Atari 2600 selge millioner og ha mange tusen spill lagd til den?"

 

Det er fordi den var blant de aller første på slutten av 70-tallet. Da var bare det å bevege noe på TV-skjermen nok til å underholde folk i timesvis.

Endret 14. mars 2010 av Bytex

[oslo72]

God historie er viktig i film.

Historie i et spill betyr ikke noe for meg, da er det mye viktigere å fokusere på spillbarheten/kontrollene/prestasjon/varigheten etter min mening.

Har du aldri spilt et spill med en virkelig god historie (FF7, BG ect)? Det minner meg om venner som sier de ikke liker bøker, fordi de aldri har lest en god bok.

Folk spiller spill på ulikt grunnlag, og jeg aksepterer at mange føler at grafikken er noe av det som gjør et spill "bra" og blir fascinert av dette. Gameplay er ihvertfall for meg mye viktigere enn eye-candy.

 

En annen ting er HVORFOR jeg spiller. Jeg spiller ikke for å leve meg inn i en annen verden - jeg spiller for å underholdes - og gjerne for å nå så høy highscore som mulig.

 

Å være en liten gnom på 1400-tallet som går rundt for å samle magiske lamper for å kunne kaste ennå kraftigere spells eller andre mindre snåle oppgaver gir meg svært lite... Derimot aksepterer jeg de som synes dette er spennende og som klarer å leve seg inn i det.

 

Ja, jeg provoserer mange nå - men jeg har forståelse for ulik smak - og krever det samme tilbake

[henningms]

Tja, man levde seg gjerne mye mer inn i spillene når man var yngre enn det man gjør i dag, og derfor vil det nok føles som om de gamle spillene var bedre enn de vi får slengt etter oss nå. Hvis du spiller noen av de gamle spillene du var så fasinert over før iigjen i dag så kan du nok sitte igjen med en litt ubehagelig følelse av at dette er ikke helt som jeg husket det.

 

Derimot, noen av de gamle spillene er av ypperste kvalitet og det vil du nok merke når du spiller de igjen. Jeg kan alltids fyre i gang Nintendo 64 med Zelda 64 eller sette inn Final Fantasy 7-9 å føle meg som en del av den verdenen utviklerne har prøvd å skape. Jeg tenker ofte på og savner den følelsen jeg fikk når Nintendo 64 Goldeneye bundlen kom i posten, eller når jeg fikk Zelda 64 i strømpen på julaften å spilte det i timesvis før alt det andre hendte.

 

Det spillet jeg spiller mest som jeg aldri går lei er Counter-Strike. Det har jeg spilt i alle år, litt her og der men det er et sånt spill som jeg kan raskt fyre i gang å spille en time eller to å så legge det fra meg igjen. Har kjøpt meg Bad Company 2 og synes det er et flott spill men jeg sliter med å henge litt med selv om jeg er blant de som dreper mest (men også blir drept mest hehe). Grafikken er blitt såpass god at det blir litt vanskelig (for meg) å spotte fiender i tide, med all røyken og trærne osv.

[Purplehaze]

Tidvis spiller jeg for å leve meg inn i en annen verden, og for å være annerledes og fæl kan jeg si at det er lettere og mere interessant med dagens spill á-la ME, DA:O, Oblivion etc. Det er bra historie, det er tale, og ikke minst skjønner jeg alt som skjer

 

Det var morro med Zelda på NES i sin tid, og jeg følte meg revet med. Men til tider var det mere å fly rundt og samle på hjerter og dill, enn egentlig å forstå alt som skjedde. Jeg var 6-7 år gammel, og engelskkunnskapene var ikke i nærheten av hva "kidsa" har i dag. Da var det NRK1 og STV1/2 som regjerte, og der var faktisk det meste på norsk eller svensk. Engelsk lærte man i 3. klasse (eller igjennom dataspill etter beste evne). Internett fantes ikke, og jeg har aldri følt meg så gammel som når jeg skrev de setningene der.

 

Det finnes spill i dag (de siste årene) med mere dybde enn noen sinne før. Mange gamle spill var bra fordi de var best der og da. Nå har det gått litt tid, og alternativene har forandret seg. Kudos til de som laget timesvis med underholdning på 16 kilobytes, men det finnes tilsvarende folk i dag som har bøttevis med gigabytes å boltre seg på. Innimellom blir det veldig, veldig bra. En bra historie i dag, kan fortelles på en måte som er overlegent alt som har vært tidligere. Bra grafikk og musikk gjør ikke nødvendigvis et spill bra, men et bra spill med bra grafikk og lyd kan bli skikkelig bra.

 

Jeg kosa meg meg spill da, og jeg koser meg med spill nå, men spillene var faktisk ikke bedre før. Perspektivet kan dog ha forandret seg litt.

[SVD]

Tidvis spiller jeg for å leve meg inn i en annen verden, og for å være annerledes og fæl kan jeg si at det er lettere og mere interessant med dagens spill á-la ME, DA:O, Oblivion etc. Det er bra historie, det er tale, og ikke minst skjønner jeg alt som skjer

 

Er fullstendig enig her! Oblivion var for meg enkelt å leve meg inn i, men når jeg prøvde Morrovind etterpå var det meget vanskelig, selve gjøremålene og historiemåten var meget like, men Morrovind manglet feks. tale og brukbare omgivelser når det gjelder grafikk, noe som gjør det vanskeligere å leve seg inn i.

 

Samme gjelder HL1 vs. HL2, HL1 er en ganske tom verden i forhold til HL2, selv om HL1 er en av de mest geniale spillene som noen gang er laget så når det ikke opp til knærne på de fleste av dagens spill, rett og slett på grunn av at eldre spill ikke har nokk innhold, ikke når det gjeler historie (ligger noenundlig på samme nivå som nå) men feks. et rom i HL1 er bare en firkantet boks (strekker det litt) mens et rom i HL2 har ting du kan plukke opp og så høy oppløsning at du faktisk kan lese avisoverskrifter på avisene på bakken, du kan ikke drømme om det i HL1. dette gjør verdenen mye lettere å leve seg inn i og dermed mye mer interessant å spille, for meg i alle fall.

Endret 15. mars 2010 av SVD

[Nimrad]

For dere som mener spill generelt sett var bedre før. Hvorfor er det kun dere som har sterke følelser knyttet til dem som liker dem?

[oslo72]

For dere som mener spill generelt sett var bedre før. Hvorfor er det kun dere som har sterke følelser knyttet til dem som liker dem?

Tja, antageligvis fordi vi vokste opp med en annen TYPE spill som gikk mer på fritidssyssel fremfor virkelighetsflukt. Dette var veldig lenge før internett, og det var ikke uvanlig at vi var 10-12 gutter i kjelleren hjemme og spilte WinterGames, IK+, OutRun og KickStart II på omgang, og førte opp scores i egne kladdebøker og konkurrerte som i en turnering.

Følelsen av å få 1 tiendedels sekund raskere tid en en kompis og det står 10 andre rundt og heier kan nok ikke sammenliknes med å se navnet sitt på 10.456 plass på en ladder på nett.

Å spille coop på nett mot vilt fremmede gir ikke MEG et snev av samme følelse som dette.

 

Jeg mener fortsatt at det første Command & Conquer hadde mye bedre spillbarhet fremfor Red Alert 3 og de andre etterfølgerne. Et spill som har utviklet seg til bedre er vel Civilization, men ikke hovedsaklig på grunn av grafikken.

 

Nok en gang påpeker jeg at dette er MINE EGNE meninger.

[Dotten]

 

Jeg tror nok heller at vi blir eldre og mer kresne på hva vi lar oss underholde av. Når følte du sist trangen til å leke med plastsoldatene og gjenskape første, andre og tredje verdenskrig med vennene dine på lekeplassen? Eller når dro du frem transformerslekene, M.A.S.K dukkene, Darth Vader action-figuren, Garfield-spillet og virkelig følte at dette er morro gitt?

 

Vi blir nok rett og slett kjedeligere med årene sett med barnslige øyne.

 

*rekke opp hånden*

 

I tillegg har jeg to unger, på 7 og 10, og med det den perfekte unnskyldning

 

 

Sierra-klassikerne er forøvrig en hit der i gården.