Refleksjon: Hvor ble det av lidenskapen?

[tEAm_hAnsEn]

synes spill skulle ha vært vanskeligere, en 6 åring kunne sikker ha klart MW2. men på grunn av blod og gørr så e d 18+. nån spill lar dem deg ikke tenke en gang. på TES 2 DaggerFall så må man tenke seg om et par gång, der e d minst en million plaser man kan fare till. TES 3 Morrowind e åsså et bra spill, der vise ikke spille på karte kor du må gå. men på TES 4 Oblivion så har dem vist deg alt på karte, kor du finner den peronen du leter etter og kor han/hun er i rommet, ikke noesærlig utfordrene.

[SVD]

De beste spillene jeg liker er alle nyere i forhold til det 70tallsoppleget noen nevner, Spill som Half-Life, Half-Life 2, Hidden & Dangerous 2, Oblivion, Empire Total War og Civ4 er de jeg sitter igjen med som jeg kan spille om og om igjen.

[tommyb]

Tormod...

 

Det er ingen kjærlighet som er helt som den første. Når du nå ikke lenger er jomfru, men en playa, er det desverre ingen vei tilbake. Det er ikke en personlig krise som sådan... Du er bare utp...spilt.

 

Du har spilt bilspill, flyspill, båtspill, ovenfra og innenfra, 2D og 3D, vakre omgivelser og skitne omgivelser. Det finnes bare så mange måter å grafisk framstille opplevelsen av å ligge med sniper-rifler før det begynner å minne deg om et bra spill du likte en gang. Kanskje du vil en gang i framtiden si ting som "Mye det samme som Diablo, bare at du må bruke hele kroppen" eller "...bringer nye dimensjoner til en allerede genialt spillserie", men det går liksom ikke an å oppfinne Championship Sprint en gang til, Baldurs Gate II imponerte ikke like mye som originalen, og mellom Civilization IV og I ligger bra mye av forskjellen rett og slett i antall pixler. 3D-motoren i Civilization er i min mening meningsløs...

 

Det er rett og slett mange flere av de mulige "markedene/sjangerene" i spillverden som nå allerede har suksessrike produkter i seg nå i forhold til for ti år siden. Spill deles opp i sjangre og det opprettes sjelden nye sjangre. Med mer konkurranse og penger i markedet blir det vanskeligere å være "original", rett og slett fordi noen allerede har betalt noen for å være det. Det er etterhvert ganske mange som har forsøkt å komme opp med noe nytt innenfor de eksisterende hardwarebegrensningene.

 

De siste revolusjonene var kanskje overgangen fra 2D til 3D motorer, bevegelsessensorer (Wii) og de neste er kanskje relatert til 3D skjermer eller bevegelsessensorer II (Natal). Hardware. Jeg tror at det er langt flere områder som ligger uutforsket på hardwarefronten enn innenfor rene spillsjangere.

 

Før kunne man følge den hardwarebarrierene og faktisk føle at flere pixler, sterkere motorer kunne tilføre nye dimensjoner i eksisterende konsepter. Men idéen fra Pitfall blir ikke noe nytt av å legge til alt dette.

 

Det er ikke dermed sagt at jeg tror at alle gode idéer allerede er gjennomført. Ting som at dataspillet sender deg en IM eller ringer deg for å gi deg informasjon er mulig innenfor dagens softwareløsninger og gjennomførbart innenfor tekniske begrensninger. Kanskje vi da kan snakke om lidenskap, dersom den virtuelle kjæresten din i et dataspill ringer deg klokka halv tre om natta og hikster etter hjelp?

Endret 10. mars 2010 av tommyb

[ATWindsor]

Det er mange kule gamle spill, men jeg er ikke enig med artikkelforfatteren, det er bare å innse det, vi har blitt eldre, vi bruker ikke like mye tid på spill, og brenner ikke like hardt for de. Det er tusenvis av middelmådige spill og værre fra gmale dager også, men man husker kanskje et dusin fra hvert år, kremen av kremen. Uendelig mange gamle spill var kopier av hverandre, og spill fra før amigaens tid er det knapt verd å spille i dag. Det er et ungt medium, så på sett og vis er det mer av det samme i dag, da det er vanskeligere å være orginal jo flere titler som har vært gitt ut før, men det er allikevel mange gode spill. Kanskje det beste året jeg kan huske på spillfronten var 2007, et relativt nylig år.

 

AtW

[Bytex]

Litt sant i det, jeg har testet så og si ALLE mine favoritt C64-spill pånytt med emulatorer, og de har aldri fenget meg som de gjorde før. Muligens fordi det er "fake", men likevel.

[Goldshoten]

Det høres kansje litt fanboyaktig ut, men noen ganger tror jeg Nintendo er de eneste som skjønner hvordan markedet fungerer.

 

Nei, faktisk ikke. Høres ikke fanboy-aktig ut i det hele tatt, selv om også dette gjelder for de.

 

Problemet er kanskje at det lages så mange spill i dag. Spillbransjen har blitt en enorm industri, og det blir slengt ut spill fra både her og der i hytt og pine. Vinnerne baserer seg nesten utelukkende på markedsføring, som gjør at de største selskapene får den største brukermassen. Konkurransen er stor, og det burde jo føre til bedre kvalitet, men nei. Det fører til kvantitet, ikke nødvendigvis kvalitet. Enda til tross for at kostnadene for å produsere et spill har blitt skyhøye.

 

Men det er jo faktisk en del nye spill som er virkelig gode også. Jeg syns ikke det ser helt mørkt ut, og jeg mener heller ikke at lidenskapen er helt borte. Ihvertfall ikke for alle utgivere. Så det fins unntak. Opp til flere faktisk.

 

Framtiden ser dog kanskje ikke så mørk ut allikevel. Det virker som at gode historier og karakterutvikling er veldig i siget for tiden.

[Bytex]

Spillbransjen var mye "værre" på 70 og 80-tallet, f.eks. førte den massive mengden dårlige eller halvdårlige spill til Atari 2600 til hele konsollmarkedets storkræsj i 1984. Det ble bare spydd ut drit i alle retninger og folk kjøpte det fordi de digget konsollen så mye. Til slutt stolte ikke folk på utviklerne mere og sluttet å kjøpe spill og konsoller, og ville ha datamaskiner istedet.

 

Helt til Nintendo ekploderte på markedet med NES og Super Mario Bros, da kom de gamle tilbake igjen og ville være med på moroa igjen.

Endret 11. mars 2010 av Bytex

[oslo72]

Spillbransjen var mye "værre" på 70 og 80-tallet, f.eks. førte den massive mengden dårlige eller halvdårlige spill til Atari 2600 til hele konsollmarkedets storkræsj i 1984. Det ble bare spydd ut drit i alle retninger og folk kjøpte det fordi de digget konsollen så mye. Til slutt stolte ikke folk på utviklerne mere og sluttet å kjøpe spill og konsoller, og ville ha datamaskiner istedet.

 

Helt til Nintendo ekploderte på markedet med NES og Super Mario Bros, da kom de gamle tilbake igjen og ville være med på moroa igjen.

Du glemmer vel litt CBM64/Amiga/ZX Spectrum oppi det hele?

Greit - det var kanskje ikke definert som "konsoll", men det er ganske mange spill som ble sluppet i tidsrommet mellom Atari 2600 og NES.

Personlig hadde jeg vel rundt 8-10000 spill til Commodore64/Amiga, og det er klart at mellom så mange titler å velge mellom så dukker det alltid opp noen gullkorn.

Likevel synes jeg fremdeles Winter Games til CBM64 er bedre enn Vancouver 2010. Det er merkelig at man med 1 million ganger flere pixler og 3D likevel ikke klarer å fokusere på spillbarheten.

[ATWindsor]

Det høres kansje litt fanboyaktig ut, men noen ganger tror jeg Nintendo er de eneste som skjønner hvordan markedet fungerer.

 

Nei, faktisk ikke. Høres ikke fanboy-aktig ut i det hele tatt, selv om også dette gjelder for de.

 

Problemet er kanskje at det lages så mange spill i dag. Spillbransjen har blitt en enorm industri, og det blir slengt ut spill fra både her og der i hytt og pine. Vinnerne baserer seg nesten utelukkende på markedsføring, som gjør at de største selskapene får den største brukermassen. Konkurransen er stor, og det burde jo føre til bedre kvalitet, men nei. Det fører til kvantitet, ikke nødvendigvis kvalitet. Enda til tross for at kostnadene for å produsere et spill har blitt skyhøye.

 

Men det er jo faktisk en del nye spill som er virkelig gode også. Jeg syns ikke det ser helt mørkt ut, og jeg mener heller ikke at lidenskapen er helt borte. Ihvertfall ikke for alle utgivere. Så det fins unntak. Opp til flere faktisk.

 

Framtiden ser dog kanskje ikke så mørk ut allikevel. Det virker som at gode historier og karakterutvikling er veldig i siget for tiden.

 

Hvorfor er det et veldig stort problem at det lages mange spill? Man må jo ikke spille alle, de beste spillene i dag er veldig gode, og i tilegg har det blitt stadig mer populært med små indiespill, der ksotnadene for produksjon er små. Gode historier har aldri vært i siget i spill, det er ensten ingen spill som har en god historie, det er bare det at man legger lista så sinnsykt lavt at alt mulig møl regnes som en god historie.

 

AtW

[oslo72]

God historie er viktig i film.

Historie i et spill betyr ikke noe for meg, da er det mye viktigere å fokusere på spillbarheten/kontrollene/prestasjon/varigheten etter min mening.

[Dellers]

Jeg er ihvertfall dypt uenig. Syns det har kommet mye bra de seinere åra, og bare i år kommer det 5-6 spill jeg tror kommer til å havne høyt på min liste over gode spill. At god grafikk medfører et dårlig og kjedelig spill er bare tull slik jeg ser det. Utviklinga går videre, grafikken vil bli bedre med tida. Om noen tror at det er samme person som står for det grafiske og gameplay/story, tar de nok feil. Hvordan spillet ser ut har ingen innvirkning på den som skriver handlinga vil jeg tro.

For min del syns jeg generelt at spill bare blir bedre og bedre på alle måter, og har favoritter både fra i år og tilbake til 2002. Ingen titler har klart å slå Mafia enda, men det skyldes ikke at grafikken er for god, men at Mafia var veldig bra IMO. Jeg syns dessuten Crysis var underholdende så det dundra, så det er nok mer personlig smak enn dårlig gameplay som gjør at man ikke liker dette spillet. Man vil alltid ha noe å skylde på, men det er ens eget hode som er skyld i hva man liker og ikke...

[haakern]

Da føler en seg gammel gitt, når en leser denne diskusjonen...

Husker ennå da jeg fyrte opp dette spillet da det kom ut:

http://www.classicgamesarcade.com/game/21663/JetPac-Spectrum-Game.html

 

1983, på en knøttliten "hjemmepc" med gummitaster og 16kb minne... det var tider det!

 

Spill var best på 80-tallet! Og et av de absolutt beste var automatspillet Battlezone! (http://en.wikipedia.org/wiki/Battlezone_(1980_video_game))

Gikk mange kronestykker med der gitt!! :!:

[magnemoe]

Du er vanskeligere å undrholde, både diabelo2 og heros of might and magic 3 har store svakheter, har spilt dem selv og husker ting som iriterte meg, en som ikke har spit dem før men prøver dem i dag ville trolig gitt dem en dårlig score siden nyere spill løser problemene bedre.

 

Lurer virkelig på hvilke svakheter det er du tenker på.

 

Kanskje noen ser på mangelen til å respecce i D2 som en svakhet, men dette er jo noe av det som gjør spillet bra.

 

Hvilke nyere spill sammenligner du med btw? Det eksisterer en brukbar Diablo klone og jeg kjenner faktisk ikke til noen gode Heroes 3 kloner. Men jeg kjenner til 2 dårlige Heroes oppfølgere som begge feilet hardt.

Alle spill untat minispill som tetris eller kabal har svakheter. Husker ikke D2 og HM&M3 godt nok men begge var avanserte spill med masse funksjoner. Jo mer avansert det er jo mer egenskaper men vanligvis også mer svakheter. Svakheter kan være ting som AI blemmer, balangse problemer, vansklighets grad: eksempel for hart i starten og lett på slutten, bugs og interface problemer. Mange av disse svakhetene er omdiskuterte og noen kan gjøre spillet mer morsomt som exploits i morrowind.

lager du en oppfølger vil du prøve å rette opp svakheter same legge inn nye funksjoner som er etterspurt. Her er det lett å gjøre feil, du har også problemet at om du har spilt et spill så lenge du er kjempelei så må oppfølgeren være forsjellig nok fra orginalen at det ikke blir mer av det same mens det beholder esensen.

[Zappy]

God historie er viktig i film.

Historie i et spill betyr ikke noe for meg, da er det mye viktigere å fokusere på spillbarheten/kontrollene/prestasjon/varigheten etter min mening.

Har du aldri spilt et spill med en virkelig god historie (FF7, BG ect)? Det minner meg om venner som sier de ikke liker bøker, fordi de aldri har lest en god bok.

[Bytex]

Nei jeg glemte ikke C64, MSX og de andre, men de teller som datamaskiner ikke spillkonsoller, og var siktet inn mot et helt annet prismarked. 2600 og Intellivision og disse var rene konsoller som kun tok cartridges.

Endret 11. mars 2010 av Bytex

[ATWindsor]

God historie er viktig i film.

Historie i et spill betyr ikke noe for meg, da er det mye viktigere å fokusere på spillbarheten/kontrollene/prestasjon/varigheten etter min mening.

Har du aldri spilt et spill med en virkelig god historie (FF7, BG ect)? Det minner meg om venner som sier de ikke liker bøker, fordi de aldri har lest en god bok.

 

FF7 har ikke noen virkelig god historie, og det er det få av spillene med rykte på seg for gode historier som har, MGS-serien feks, folk legger lista lavere på spill.

 

AtW

[Dotten]

Spill uten god historie blir kjedelig. Det finnes heldigvis nok å ta av der, helt fra starten av. Var ikke så mye annet å lene seg tilbake til den gang man hadde tekstbaserte spill, eller spillene bestod i mennesker som var satt sammen av 3-4 firkanter

 

I dag kan spill, som film, karre seg til effektgalskapen og andre måter å tilfredsstille fremfor følelsen av å oppleve en himmelsk fortelling. Det er opp til hver og en sine preferanser.

 

Tror jeg selv er ganske allsidig der, men det er en grunn til at spill som Gabriel Knight huskes godt, eller hvordan man i Mafia, Space Quest, Police Quest og Quest For Glory fikk meg til virkelig å bry meg om karakteren.

 

Samtidig skal jeg ikke klage på den fantastiske tilstedeværelsen jeg følte i Resident Evil 4 på wii'en, selv om historien ikke var helt optimus

[Bytex]

Men spillene du nevner er gode 10-15 år etter at den første bølgen med konsollspill kom på slutten av 70-tallet. Da var stort sett konseptene dødsenkle, enten prøve å bringe populære arcade-spill som pacman og asteroids og defender inn i stua til folk, eller orginalspill som besto av "Du er spiderman. Klatre opp en bygning og disarmer bomba. Repeat x 1000". Eller River Raid. "Du er et lite jetfly. Fly oppover elva og skyt skip og helikoptre. Uendelig eller til du dør 3 ganger."

 

"Du er Pitfall harry. Utforsk gigantiske underjordiske dungeons, unngå LIVSFARLIGE skorpioner og flaggermus (bestående av 3 pixler)! Samle millioner av gullpenger/gule firkanter"

 

Likevel regnes dette som tv-spillets gullalder fordi det var slik fantastisk sult i markedet etter mere mere mere.

 

Nintendo var egentlig et selskap som lagde leker allerede på 1960-tallet. De hadde en stor suksess med en "extendable arm" som en ingeniør lagde mens han kjedet seg på kontoret.

Men de kom egentlig ikke inn på spillmarkedet før ingeniøren Gunpei så en businessmann som kjedet seg på t-banen som fiklet med lommekalkulatoren sin. Da tenkte han at man kunne lage håndholdte LCD-spill, basert på teknologi som allerede fantes i hopevis og billig. Dermed dukket Game&Watch-spillene opp som solgte utallige millioner.

 

"Watch"-delen var egentlig bare en digital klokke. Men ungene ville jo ha det også. Så man fikk både et kult spill OG en digitalklokke i ett. G&W spillene hadde stort sett bare 2-3 mekanikker, ikke forskjellige levels engang. Men solgte som hakka møkk likevel. LCD teknologien tillot ikke fancy ting som scrolling (det ble bare blurry)

Endret 11. mars 2010 av Bytex

[Goldshoten]

Det høres kansje litt fanboyaktig ut, men noen ganger tror jeg Nintendo er de eneste som skjønner hvordan markedet fungerer.

 

Nei, faktisk ikke. Høres ikke fanboy-aktig ut i det hele tatt, selv om også dette gjelder for de.

 

Problemet er kanskje at det lages så mange spill i dag. Spillbransjen har blitt en enorm industri, og det blir slengt ut spill fra både her og der i hytt og pine. Vinnerne baserer seg nesten utelukkende på markedsføring, som gjør at de største selskapene får den største brukermassen. Konkurransen er stor, og det burde jo føre til bedre kvalitet, men nei. Det fører til kvantitet, ikke nødvendigvis kvalitet. Enda til tross for at kostnadene for å produsere et spill har blitt skyhøye.

 

Men det er jo faktisk en del nye spill som er virkelig gode også. Jeg syns ikke det ser helt mørkt ut, og jeg mener heller ikke at lidenskapen er helt borte. Ihvertfall ikke for alle utgivere. Så det fins unntak. Opp til flere faktisk.

 

Framtiden ser dog kanskje ikke så mørk ut allikevel. Det virker som at gode historier og karakterutvikling er veldig i siget for tiden.

 

Hvorfor er det et veldig stort problem at det lages mange spill? Man må jo ikke spille alle, de beste spillene i dag er veldig gode, og i tilegg har det blitt stadig mer populært med små indiespill, der ksotnadene for produksjon er små. Gode historier har aldri vært i siget i spill, det er ensten ingen spill som har en god historie, det er bare det at man legger lista så sinnsykt lavt at alt mulig møl regnes som en god historie.

 

AtW

 

Det er ikke noe stort problem. Men kvantitet framfor kvalitet kan være en uheldig konsekvens av det, var poenget mitt. Du ser det blant flere selskaper, hvor spill har blitt spyttet ut med små mellomrom for å få melket en serie. Men her er det både og, og i den siste tiden virker det som at dette har gått litt bort igjen, da utviklere bruker lang tid på spill i serier, men også enkeltspill.

 

Det er veldig mange gode spill. Mange flere gode spill som blir laget i dag enn før, og det fantes enorme mengder med drittspill før. Noen hadde jo sin sjarm, men mye var rett og slett dritt. Nintendo skal ha mye av skylden for å ha snudd dette, mener jeg. De har vært fantastiske.

 

I de siste årene har det kommet flere og flere spill som har prøvd å satse mer på en god historie og karakterutvikling, og spesielt den siste tiden med nestegenerasjonskonsollene har vært spennende sånn sett. De er i fåtall enda, men det virker som at det blir mer og mer fokus på dette. Kan jo ta feil, tho.

 

Spillene har også forandret seg. Gamle spill har en egen spesiell sjarm, mens moderne spill har en litt annen sjarm. Begge deler er derimot bra.

[Morfeo]

Jeg er også blant dem som syntes spill var generelt mye bedre før, og jeg tror at det har mye med at spill i gamle dager rett og slett ble laget for et annet publikum. På starten av nittitallet kom spill som Monkey Island, Sierras Quest-serier, Civilization, Populous, Syndicate osv, spill som alle var ganske avanserte og åpenbart laget for et mye mer intelektuelt publikum enn de som i dag spiller Modern Warfare.

 

I dag er det egentlig bare Nintendo som klarer å lage spill jeg blir virkelig overrasket over, de bruker riktignok mye de samme gamle karakterene i spillene sine, men de fleste spillene deres føles genuint nye når man spiller de, og ikke som den jevne blockbuster, som noe jeg har spilt tusen ganger før.