Refleksjon: Hvor ble det av lidenskapen?

[tormoddf]

Var spillene bedre før, eller har Tormod en personlig krise?

 

Les mer

[Gjest Slettet+513]

Personlig synes jeg at spill med mye ødeleggbare omgivelser gir mye moro og ikke bare oppdrag etter oppdrag. Slash slash atter slash

 

Men ett spill jeg virkelig likte er den første Red Alert. Det skulle ha kommet en ny versjon av den med enda mørkere omgivelser.

Endret 9. mars 2010 av Slettet+513

[MiSP]

Kjenner meg dessverre igjen i det du skriver, og jeg er bare 22. Jeg tror det for min del har å gjøre med at det er vanskelig å henge med på alt jeg har lyst til å spille, og derfor blir det bare til at jeg haster gjennom de fleste spillene (jeg har et travelt liv utenom også).

[bevertann]

Må si meg helt enig her! Jeg tror nyere spillprodusenter lokker stort med fancy grafikk og dyr produksjon, mens det ikke nødvendigvis er det som gjør et spill bra. Faktisk synes jeg akkurat det samme om filmen Avatar: Fantastisk teknologi og visuell presentasjon, men selve innholdet? Meh...

 

Jeg har også funnet meg selv gå tilbake til eldre spill når jeg har kjedet meg, så du er enten ikke alene i dine synspunkt, ellers er det flere av oss som har personlig krise

[Lock-Aze]

Samme her, leter ofte opp gamle settlers spill, starcraft, starcraft brood wars etc. istedenfor å lete opp de aller nyeste og "råeste" titlene.

[Ziltoid]

Jeg er veldig glad i spill selv, men noen ganger kan jeg ikke annet enn å tro at bransjen vil gå på en ny smell på linje med det store spillkræsjet på 80-tallet. Problemet er at bransjen har jobbet seg opp i en uendelig sirkel der kostnader for å lage et spill bare stiger og stiger, mens demografien til disse spillene er konstant som igjen gjør at ingen tør å prøve noe nytt og originalt. Det høres kansje litt fanboyaktig ut, men noen ganger tror jeg Nintendo er de eneste som skjønner hvordan markedet fungerer.

[tEAm_hAnsEn]

Husker da jeg war 4-5 år og satt og spilte Raymen 1 og need for speed hot pursuit 1. d var ekte spill glede. no føles d ut som jeg bare sløser masse tid. skulle jerne spilt NFS hot pursuit 1 igjen, klarte aldri spille. den domme tingen med gamle spill var at ofte så gikk d ikke an å lagre men morro var d. sku ønske eg fikk The Elder Scrolls Daggerfall eller Arena til å funke på dataen min, har prøvd alt

[iron_knuckle]

For meg så virker det som bransjen blir mindre nytenkende og skal tyne så mye de klarer ut av ett produkt som selger bra. De titlene jeg husker best er de som var skikkelige nyskapende. Feks Doom, dune 2, diablo, zelda, rome: total war (fikk ikke med meg shogun) og ikke minst civilization. Det er sikkert mange flere og men det var de som sitter dypest inne.

 

Den eneste som har tenkt nytt i det de siste årene etter min mening er nintendo. Ett unntak ifra dette er kanskje guitar hero men kan jo knapt kalles ett spill.

Endret 9. mars 2010 av iron_knuckle

[Error]

Dette er vel det alle "gamlinger" føler så vidt jeg har fått med meg. Selv er jeg kun 16, og jeg føler det absolutt ikke som deg.

 

Et eksempel du nevner som en av dine store inspirasjonskilder er Diablo II. Sett deg ned og tenk litt over Diablo. Hva er det som gjør det spillet bedre enn dagens lisensbaserte spill? (for å sette det litt på spissen)

 

I Diablo løp du rundt i kjedelige omgivelser, og trykket på et veldig fåtall knapper. I tillegg var historien ikke akkurat spennende, oppdragene var få, karakterene hadde lite personlighet og alt i alt løper du egentlig bare rundt og samler på utstyr. Hele spillet dreier seg faktisk om dette. Drep fiende level 1, få en litt oppgradet dings. Du er nå sterk nok til å drepe neste fiende. Du fikk nå en litt oppgradert dings. Du er nå sterk nok til å drepe neste fiende, og sånn holdt det på.

 

Jeg tror egentlig det hele har noe med instilling å gjøre. Før var du, som du selv sier, ukritisk. Du kunne mest sannsynlig spille alle verdens drittspill uten at det gjorde deg noe spesielt, du hadde det bare gøy!

 

Hvis man går ut i fra at du er litt sånn som du beskriver deg selv mellom linjene ser du alt i et hyperkritisk lys, og hvis ikke spillet er helt ekstremt nyskapende, så er det ikke godt nok, noe som fører til at du gjesper deg gjennom det.

 

Hva slags syn er dette? Hvor kjedelige er ikke all verdens teaterstykker, alle de tusenvis av filmene som har blitt laget opp gjennom årene, hver bidige av de milliarder av bøker som har blitt skrevet og hver eneste lille flik av de kreative produktene vi mennesker er i stand til å lage?

Hvorfor synes du at det er sånn at når et spill ligner litt på et middelmådig spill du spilte i barndommen, så er det ikke bra, når en fantasybok som er myntet på eventyr som har vært formidlet i tusenvis av år er fantastisk?

 

Som sagt så tror jeg at det har noe med instilling og forventninger å gjøre. Du forventer at det umulige skal skje, og hvis det ikke skjer, blir du skuffet.

Vel, personlig tror jeg mer på "fun-factor". Sett deg ned med et spill og spill igjennom det, uten å hele tiden tenke "Dette har jeg sett før, denne musikken passet ikke akkurat 100% inn her, denne historiedelen var litt cheesy". Ha det gøy istedenfor! Utnytt spill på den måten de skal utnyttes på, sleng deg ned i sofaen og ha det gøy uten å tenke på alle mulige rare ting en spillanmelder kan tenke på, og hvis du ikke klarer det så tror jeg at det som gjør spill til en hobby faktisk ikke interesserer deg lenger, nemlig det å få glede ut av et kulturprodukt!

[Zappy]

Her er det nok en god dose nostalgi inni bildet. Baldur's Gate er desidert en av mine favoritt spill, men jeg synes å huske at jeg ikke var like oppslukt i det som jeg er i mange av dagens spill som baserer seg på gameplay fremfor story. Jeg synes gameplay generelt er blitt mye mye bedre enn det var før. Samme med lyd og bilde så klart. Og at det kommer utrolig få story baserte spill (offline spill altså) til PC er åpenbart pga. pirat kopiering. Men geniale spill lages fremdeles. Bare en uke igjen til God of War III nå. Etter å sett de 3 første timene på kino så tror jeg det fint kan overgå det meste annet av spill på toplisten min.

 

At spill er anderledes nå er det ingen tvil om, men jeg lever ingen nød. Langt derifra.

[Gjest Slettet-77do0b]

I bunn og grunn tror jeg egentlig det faller tilbake til at vi ønsker å være yngre og oppleve spillmagien på samme måte som før. Tviler på at 10-12-åringer føler det på samme måte som oss som er dobbelt så gamle.

[Deadringer]

Jeg mener også at spillbarheten på spill gjennomsnittlig var bedre før, men jeg synes det kommer endel gode spill nå også. Fallout 3 og begge Mass Effect-spillene er gode eksempler.

[Dotten]

I virkelig gamle dager ble vel spill laget for et mer "elitistisk" publikum, folk med høyere utdanning ettersom pc ikke var noe hvermansen eide. Jane Jensen (Gabriel-knight forfatter) uttalte vel dette for noen år siden, til sterk kritikk. I dag lager man spill for 15-åringer med IQ lavere enn fartsgrensen på E39 ettersom pc er allemannseie.

 

Ikke noe galt i anti-elitisme, snarere tvert imot. Det er ikke bra om spill utelukkende holder et nivå som gjør at store deler av befolkningen faller utenom.

 

Her er det virkelig store investeringer og da blir forretningsmodellen og risikoen viktige faktorer som gjør at spill basert kun på lidenskap nok ikke er noe man finner så alt for mye av.

 

Det blir som med HBO og hvorfor de lager så uendelig mye bedre TV-serier enn alle andre. Det er bedre, grunnet publikum det retter seg mot, men langt fra like innbringende som noe altetende.

 

Jeg fant spill mer kreativt og intellektuelt stimulerende før, men samtidig er jeg ikke rette person å måle nivået på dagens spill - til det spiller jeg for lite. Samt at det kan jo være jeg er dum som et brød uten selvinnsikt til å se det. Når jeg først spiller, drar jeg heller frem gamle Sierra-klassikere fremfor eyecandy-racet som startet med 3D-grafikken. Men jeg tror det meste har med nostalgi. Om 10 år skriver dagens 15-åringer om hvor mye bedre spillene var i 2010.

 

Rent personlig mistet det hele litt piffen når spillhyllene ble fylt opp av spill dophuene som trodde det var smart å sniffe tørket blanco elsket, mens spill for dem som ikke letet etter any-key på tastaturet ble mindre av. Men det var jo 90-tallet, nå virker det jo som en overflod av spill for alle typer mennesker, enten man er arrogant og ufordragelig elitist, eller en enkel sjel med enkle behov der man irriterer seg over denne General Failure-personen som på merkelig vis popper opp beskjeder om i tide og utide. For å sette ting bittelitt på spissen.

 

Rent personlig er jeg vel for konservativ og gammeldags, jeg har fortsatt traumer etter at Sierra gikk over til pek-og-klikk så jeg trenger vel definitivt å bevege meg videre

[Poor Leno]

For en alrite og reflektert artikkel!

 

Jeg vender alltid tilbake til de første Monkey Island-spillene, Grim Fandango, Heroes 3 (dog får 5'eren mest oppmerksomhet for tiden), Transport Tycoon, Super Mario 3, NBA Slam etc.

 

Det er faktisk et fåtall av spill som greier å holde på meg nok til at jeg får runnet det.

 

Det er selvsagt noen. Hvis du ikke har spilt "Machinarium", så er det virkelig verdt et forsøk!

[stekre]

Som flere her sier så har vel nostalgi mye med det å gjøre, ca rundt tiden du nevner var da jeg syntes spillene begynte å bli for like og kjedelige I tillegg gledet man seg kanskje mer over å få et spill når man var mindre enn man gjør når man har blitt eldre.

 

Men en ting som jeg ikke synes noen får til i dag er å skape stemning i spillene. Husker første gang jeg fyrte opp Monkey Island, det var nesten så man kunne kjenne lukten av skitne pirater og grog Den litt mørke stemnigen fra Monkey Island og Full Throttle har jeg ikke sett på leeeenge. I dag blir det litt for tegneserieaktig og 3D modelering gjør at mye ser likt ut.

[Malvado]

Føler meg litt sånn jeg, men så er jeg også 10 år eldre enn Tormod.

 

Problemet jeg personlig har, er at jeg har enorme forventinger til et hvert nytt spill jeg kjøper, det er nesten sånn at man forventer at spillindustrien skal greie å lage neste rollespill mesterverk som kan ta over for eksempel Baldurs Gate og vi greier da ikke å nyte spill som ikke lever opp til forventningene, selv om disse er gode spill.

 

For meg så dreier feks rollespill om knallharde kamper hvor man må bruke både kløkt og rå muskelkraft , tilpasset enhver situasjon. Å ha størst muskler eller det kraftigste sverdet var aldri en garanti for å vinne en kamp om man bare kastet seg ut i det hele uten å vurdere situasjonen , spillserier som for eksempel : Might and Magic, Bards Tale 1,2,3 , Dark Heart of Uukrull ,Eye of the beholder er gode eksempler på slike spill hvor man må tenke på flere nivåer.

 

Selv om Baldurs gate for eksempel ikke var kongen på "gåter" som måtte løses for å komme deg videre, hadde spillet gode utfordringer som kunne løses på mange måter, den så og si legendariske Firkrag Questen i 2eren lever som et godt eksempel på hvordan et oppdrag kan legges fram for spilleren med flere løsninger.

 

Nyere spill lemper ofte på med gode dialoger, knallgod grafikk, blodig kamper men desverre så ser man ofte at man i iveren over å lage et spill som passer for "alle" lager en smørje som er alt for simplifisert og som skuffer de som allerede har spillt en del spill.

 

Det er også langt mer tydelig at vi ser en stadig "simplifisering" i både design og måten spillene er beregnet å spilles på med tanke på at spillene nå stadig ofte markedsføres for spillkonsoler og ikke pc gamere med tastatur og mus, og sånn sett er det også tatt med begrensningene til disse konsollene.

 

Sånn sett så har jeg blitt såpass lei av å skuffes at jeg rett og slett har kastet bort forventningene mine og tar heller spillene for det di er, et midlertidlig underholdningsprodukt inntill man forhåpentligvis en dag blir overrasket av et mesterverk som man husker di neste 10 årene.

[efikkan]

Når et spill ikke gir skikkelig spilleopplevelse så har utviklerne mislykkes. Mange spill mangler i dag spilleglede, eller er rett og slett for ensformige. God grafikk kan være være en del av dette, men det trenger absolutt ikke være det.

 

For en del år tilbake var det langt mer mangfald og variasjon i spillene, i dag er det et fåtall som skiller seg fra massen, og noen av disse skiller seg kanskje litt for mye ut også.

 

Men det er absolutt ingenting i veien for å lage gode spill med små budsjetter i små firma/grupper. Det finnes mange gode eksempler på at dette kan være et levebrød. Independent Games Festival har stadig større deltakelse og digital distribusjon gjør at små aktører kan få solgt produktene sine mye lettere. I disse tider der store spillselskaper med enorme prosjekter sliter så tror jeg at vi etter hvert vil se en større andel minde selskaper som står for mange gode spill.

 

Forøvrig, jeg spiller fremdeles mye mer gamle spill enn nye.

[Bytex]

Nostalgi funker sjelden når man prøver spillet pånytt etter 15 år. Da ser man gjennom sømmene man ikke så når man var 13 år gammel og kunne spille River Raid (fly et lite fly oppover en elv og skyte små båter i det uendelige) i timevis. Nå blir jeg drittlei etter 5 minutter.

 

Det samme skjer med nesten samtlige C64-spill jeg tester på emulator. Er lei etter 5 minutter ingame nå selv i de beste spillene jeg brukte dagesvis på å grinde meg gjennom.

 

Men en viktig ting er at spillene på 70 og 80-tallet gjerne ble laget av 1-2 personer, og de kondenserte så mye spillbarhet som mulig inn i hvert spill uten å plages med perfekt grafikk eller lyd i millionklassen. Bare se på hvor godt Nintendo sine Game&Watch spill solgte, enda de knapt var animerte.

Endret 10. mars 2010 av Bytex

[LibFri]

Strålende artikkel!

 

Sier meg enig i mye av det som sies ovenfor; nostalgien som herjer.

 

Satt meg ned med might and magic VI the mandate of heaven forleden. Dette var rett etter å ha fullført Fallout 3. Og om jeg blir tvingt til å sammenligne de to så syns jeg faktisk at MM VI var det som ga meg mest glede. Det samme gjorde jeg med Daggerfall og Oblivion. Holder en knapp på at det er den sta, gamle nostalgikeren i meg som sier at ''alt var bedre før'', selv om det rent objektivt sett ikke er det.

[anotherzen]

"Hvor ble det av lidenskapen?"

 

you got older.