De som har eller har hatt noen i nærmeste familie i fengsel

[Rottenspacehead]

Jeg har lyst til å fortelle dere alle noe her

 

Jeg har som 15-20 åring vært veldig aktiv i det kriminelle miljø og dette skal jeg da fortelle dere litt om hvordan det egentlig er

 

som 15 åring begynte jeg å røyke hasj og det gikk 3 uker så hadde jeg prøvd ecstacy, og da med alt i mellom de tingane. Jeg gikk veldig mye på medikamenter og røykte mye hasj, vi fikk inn 2 kilo hasj og 2000 tablette i måneden og hadde det dritmorro, stjal mopeder, gjorde innbrudd og gjorde masse rart. Vi ble tatt for noe av det og jeg var ganske ærlig i avhør og lignende men røpet ingen kamerater eller noe. Jeg ble tatt for 15 ting utav mange hundre ting. I denne tiden var jeg i barnevernet på fosterhjem. Da jeg ble 18 skreiv jeg meg ut av barnevernet og flyttet, jeg roet meg ned med piller og gikk mer på kun røyking, men da begynte jeg heller på speed og alkohol. vi drakk hver dag og stjal vanvittig mye fra butikker og lignende, jeg hadde min bror og kamerater på langvarig besøk og vi hadde det i grunnen dritmorro. det skjedde vanvittig mye fælt som jeg ikke kommer til å si her men det er en ting som jeg angrer på i livet gjennom alt dette her.

En dag beskylte min bror meg for å stjele 0.2gram hasj av han og det blåste til en svær krangel, jeg fant fram et barometer og slo han ned til slutt, traff uheldigvis bakhodet og han ble fraktet til sykehus.

Han anmeldte meg som legembeskadeligse.

Først da når denne saken kom havnet jeg i rette for første gang. alt det andre jeg hadde blitt tatt for var bare et avhør og ei natt i glattcella så var det ut og på an igjen. I retten fikk jeg det fra Legembeskadeligse til legemsfornermelse fordi han provoserte det fram. Jeg fikk 45 dager hvorav 30 dager av de var ubetinget fengsel mens det resterende 15 dagene på prøvetid på 2 år. Jeg sonte 30 dager og røykte hasj og hadde det dritmorro der inne au, blei kjent med nye folk og traff igjen gamle bekjente. Det var selvfølgelig en stokker for meg og jeg ville ikke inn igjen etter det.

Så etter jeg satt inne tok jeg turen til min daværende kjæreste og vi slo opp og jeg flyttet avgårde. etter det jobbet jeg litt på fiskemottak i noen få måneder. I denne tiden så traff jeg ei veldig pen og grei jente gjennom internett som bodde veldig langt vekke. Jeg tok flyturen bort dit og vi traff tonen og ble ordentlige sammen. Vi har nå ei datter sammen og er nå gifte og jeg har sluttet med alt som heter rus. jeg var på fylla i går og det er nå 1.5 år siden jeg har vært full. Vi har etablert oss bra og jeg studerer 3D Design.

 

Det jeg vil fram med denne fortellingen er det at av alle de tingene jeg gjorde så ble jeg tatt for bare noen veldig få av de. Av de jeg ble tatt for så fikk jeg en veldig liten dom, Dommen føltes ikke ut som dom da det er akkurat som en camp leir å være i fengsel.

 

Lønner det seg å være kriminell? ja hvis du har IQ nok til å gjøre det ordentlig og slike ting, hvis du har ordentlige venner rundt deg som gjør dette sammen med deg og ikke noe tull langs veien.

 

Hvorfor har jeg da kuttet ut alt?

fordi nå har jeg ansvar med unge og kone slik at nå kan jeg ikke bare gjøre som jeg vil lengre. Jeg har vokst opp og jeg har hatt en vanvittig morro ungedomstid, det er en vanvittig bra erfaring å ta med seg pga ungen slik at jeg vet ting og vet nøyaktig hvordan dattera mi ser ut HVIS ho skulle komme hjem rusa en dag for eksempel. alt jeg har opplevd hjelper meg bare til å være obs på ting nå i senere tid.

 

Ville jeg gjort alt dette igjen?

Absolutt, hvis jeg hadde vært like gammel som da og ikke hadde noe å ha ansvar over så med glede.

 

Når jeg så denne tråden her så tenkte jeg: å herregud.

så derfor tenkte jeg skulle fortelle dere litt fra en som har sotte i dette som dere tar så tungt og gjerne vise litt at det er ikke ille. de som holder på med det holder på med det fordi det er gøy, det er 50x mer penger enn vanlig jobb i det, det er verdt det fordi man får ikke så strenge dommer og man kan gjøre ting selv om man sitter inne.

 

Det å ha noen i familien eller seg selv som har sotte inne er absolutt ikke noe gøy i den forstand, men det er heller ikke noe i nærheten av som å miste noen i familien (far død for eksempel) det er ingen krise og det er ikke vondt i den forstand.

 

PS: jeg har aldri prøvd heroin... det er stor forskjell på heroin junkie eller en pille dealer eller kriminelle i den forstand...

 

Peace Out

 

Tror det hadde vært bedre hvis du ikke hadde sagt noe. Ikke rart verden er som den er. ..

[HenrikHenrik]

jeg var selv en fengselsfugl da jeg var yngre, har sittet inne for mange grove saker og har brukt en god del av ungdomsårene mine bak murene, og selv den dag i dag, 4 år etter at jeg slapp ut etter siste dom så sliter jeg forsatt, jeg har så utrolig mye anger over hva jeg har påført min familie og nærmeste, min far holdt på å stryke med grunnet hjerteinfarkt flere ganger iløpet av de årene jeg var på kjøret og selv om jeg har tatt meg sammen og lever et nøkternt liv i dag har jeg forsatt mye å bevise..

Men til dere som har deres nærmeste bak murene vær der for dem, vis at dere er lei dere og sliter, men også at dere bryr dere,mennesker er mennesker fordi vi ikke er perfekte og alle kan gjøre feil og alle fortjener en ny sjanse

[KinderLinda Returns]

k

Endret 29. juni 2013 av KinderLinda

[Sabell]

Legger ved sang i stedet

 

Liker best å komme videre og la det vonde være bak

 

Og det ble mye shitt å grave i..

 

Blir deprimert av det og det er ingen vits

Mister energi også.

 

Må finne på andre ting. fikk en skikkelig nedtur her. Ikke morro i det hele tatt, men min egen feil.

Endret 20. mars 2014 av Sabell

[Sabell]

Måtte ta bort hva jeg skrev her. Følte det var mest riktig.

Endret 20. mars 2014 av Sabell

[hotmama87]

Min mann skal inn i fengsel nå. Kva han har gjort er ikkje så farleg. Det er noko eg tenkjer på. Det kom så plutseleg. Så om dette er noko eg vil fortsette å vere sammen med, er spørsmålet eg stiller meg sjølv no. Eg er ikkje typen til å gi opp, han fortjener jo ein sjangse. Eit slikt sjokk gjer noko med deg.

[husmora76]

Hei! Denne historien var gripande, men særs skummel og lese. Ville du verkeleg valt å gjere dette igjen? Denne typen innlegg skremmer meg, for korleis kan du velge å gå gjennom dette livet, for så å skrive at du ville gjort det igjen? Som litt eldre, klarar eg verkeleg ikkje å vikle hjerna mi rundt dette.... Hadde dette våre min unge, veit eg verkeleg ikkje kva eg skulle gjort ........

På den andre sida er det super at du er ute av miljøet, det som bekymrar meg er at det ikkje virkar som du har tatt skikkleg lærdom av dette..... Men bra jobba og lykke til vidare i livet. Alt godt til deg og dine!

[husmora76]

Min mann skal inn i fengsel nå. Kva han har gjort er ikkje så farleg. Det er noko eg tenkjer på. Det kom så plutseleg. Så om dette er noko eg vil fortsette å vere sammen med, er spørsmålet eg stiller meg sjølv no. Eg er ikkje typen til å gi opp, han fortjener jo ein sjangse. Eit slikt sjokk gjer noko med deg.

Trist og høyre.... du kan ta til tanke på kva han har gjort og ta det derifrå. Sjå korleis det er når han kjem ut. Kjærleiken overvinn alt!! Klem og varme tankar til deg kjære

[hotmama87]

 

Min mann skal inn i fengsel nå. Kva han har gjort er ikkje så farleg. Det er noko eg tenkjer på. Det kom så plutseleg. Så om dette er noko eg vil fortsette å vere sammen med, er spørsmålet eg stiller meg sjølv no. Eg er ikkje typen til å gi opp, han fortjener jo ein sjangse. Eit slikt sjokk gjer noko med deg.

Trist og høyre.... du kan ta til tanke på kva han har gjort og ta det derifrå. Sjå korleis det er når han kjem ut. Kjærleiken overvinn alt!! Klem og varme tankar til deg kjære

Tusentakk for fine tankar Det er jo sant at kjærleiken vinn over alt. Men når han skal vere inne så lenge som han skal, så veit eg ikkje om eg orkar å sitte heime å tenkje på dette. Ungane våre kjem til å spørr etter pappaen sin. kva skal eg seie til dei? Det er ikkje noko kjempe dumt han har gjort. spørsmålet er jo berre om eg vil ha ein sånn mann rund barna mine.

[husmora76]

 

 

Min mann skal inn i fengsel nå. Kva han har gjort er ikkje så farleg. Det er noko eg tenkjer på. Det kom så plutseleg. Så om dette er noko eg vil fortsette å vere sammen med, er spørsmålet eg stiller meg sjølv no. Eg er ikkje typen til å gi opp, han fortjener jo ein sjangse. Eit slikt sjokk gjer noko med deg.

Trist og høyre.... du kan ta til tanke på kva han har gjort og ta det derifrå. Sjå korleis det er når han kjem ut. Kjærleiken overvinn alt!! Klem og varme tankar til deg kjære

Tusentakk for fine tankar Det er jo sant at kjærleiken vinn over alt. Men når han skal vere inne så lenge som han skal, så veit eg ikkje om eg orkar å sitte heime å tenkje på dette. Ungane våre kjem til å spørr etter pappaen sin. kva skal eg seie til dei? Det er ikkje noko kjempe dumt han har gjort. spørsmålet er jo berre om eg vil ha ein sånn mann rund barna mine.

Om det ikkje er så gale og han er villig til å endre seg, så trur eg dette skal gå fint tenk positivt kjære deg ungane forstår, om dei spør så må du fortelje sanninga.. sjølv om dei er små, så forstår dei meir enn du trur

[-submariner-]

Blir direkte skremt over å se på vedkommende som ikke angrer på noe som helst. Får ikke håpe det er mange som sitter igjen med slike tanker etter å ha påført de pårørende så mye bekymring og søvnløse netter.

 

For min egen del var det min bror som påførte oss mye skuffelse, bekymring og frustrasjon. Han er 4 år eldre enn meg og begynte å eksperimentere med hasj på ungdomsskolen etter at han og noen andre mistet en kamerat i en drukningsulykke. I og med at vi bodde nærmest var det hos oss det ble varslet. Det må ha vært tidlig 90-tall, så mobiltelefon var ikke vanlig enda. Tror jeg var 8-9 år og husker enda panikken i han da han kom inn og skrek at de ikke fant kameraten.

 

At han holdt på å ruse seg var i grunnen slik det bare var, på tross av at foreldrene mine gjorde det de kunne, og det plaget meg i grunnen ikke før misbruket eskalerte. Det var noen hendelser i løpet av årene som kanskje ikke var dagligdagse hos alle andre, men det opplevdes ikke som dramatisk. Ikke før hasjen ble byttet med piller. Det var da jeg på en måte innså at dette gikk feil vei. Hasj var liksom den ufarlige tingen som egentlig aldri utgjorde noen trussel, og det tok nok noen år å innrømme for meg selv at dette var mer alvorlig enn som så.

 

Pillemisbruket ble ikke synlig før han flyttet ut hjemmefra. Jeg hadde god kontakt med han og var endel på besøk, men det var en del opplevelser i forbindelse med disse tingene som ødela mye av ungdomstiden. En bilulykke hvor han fikk brist i ryggraden satt virkelig fart i pillemisbruket.

 

Pillene gjorde at ting gikk i nedoverbakke i ett helvetes tempo. Plutselig var han i varetekt noen måneder pga en serie innbrudd. Det kom, som alltid, som ett sjokk og det jeg husker som det verste var skuffelsen hos min far. Tiden han satt inne var preget av mye usikkerhet i forhold til evt dom, og hvor lenge han ble værende der. Etterhvert ble det jo dagligdags at han var totalt pillefjern, men det er noen ting som stikker seg ut: Noe av det jeg husker best var en dag han var invitert hjem på middag. Han var totalt fjern når han dukket opp en time for seint, men meg og min far valgte å ikke kommentere noe. Plutselig presterer han å vippe tallerkenen rett ned fra bordet, akkurat som en 2 -åring. Det var helt jævlig å se hvor apatisk man kan bli. Alt han sa var "oi" og begynte å fomle med å ta den opp igjen.

 

Ett lite år senere kom jeg hjem når min far var bortreist og der satt min bror i stua og så på tv. Jeg kjente at jeg lyste opp over at jeg endelig traff han igjen etter en lengre periode uten å snakke med han. Det føles helt merkelig, men på tross av all denne dritten over flere år så jeg opp til han. Glede ble dessverre kortvarig når jeg fant ut hvor rusa han var. Det hjalp selvsagt heller ikke at han plutselig pekte en maskinpistol i trynet på meg. Om den var ladd eller ikke vet jeg ikke den dag i dag, men jeg er ganske sikker på at den var det i og med at han har fortalt at han prøveskjøt den ved flere anledninger. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var særlig høy i hatten i den situasjonen der, selv om jeg gjorde det jeg kunne for å ikke vise det til han. I ettertid er det ikke tvil om at det er en situasjon en 16-17 åring ikke skal måtte oppleve.

 

Det gikk etterhvert litt opp og ned helt til jeg plutselig ble oppringt av en av hans kamerater som fortalte at han satt i varetekt igjen. Man har alltid ett desperat håp om at de man kjenner blir frikjent og at det går greit, men denne gangen fikk jeg beskjed om at det ble langvarig. Han hadde bokstavelig noen kilo hasj og en del kokain i hendene når politiet kom inn. Jeg var den heldige som måtte ta turen hjem og slippe nyheten til min far. Det er vel cirka den verste kvelden i mitt liv. Det å møte skuffelsen hos min far. Være den som måtte komme med de dårlige nyhetene.

 

Følelsen som uansett er den aller verste i alt dette her er den man får når man går gjennom porten i ett fengsel for å gå på besøk til en man er glad i. Det er en følelse jeg kun unner ett fåtall mindre likte personer. Det er rett og slett jævlig. Følelsen av maktesløshet, skuffelse, sinne, desperasjon - samtidig som man er glad i personen der inne. Man kan heller ikke nekte på at det ligger mye skam i det å ha en nær i fengsel. Spesielt når dommen blir av den lengre sorten.

 

Etterpå kommer selvsagt tankene om gjeld og hva det innebærer, enten i form av avstraffelse eller i form av risikoen for nye lovbrudd og påfølgende dommer.

 

Ungdomstiden min var dessverre preget av mye bekymring og mange søvnløse netter. Det hjalp selvsagt heller ikke at jeg ikke pratet med noen om det. Heldigvis skjerpet han seg når han kom ut etter den lange dommen og har holdt seg på matta de siste 7 årene. Han var en av de som heldigvis ble voksen av å bli far når han satt inne.

 

Konklusjonen er vel at alt i alt har det gått bra, noe som ikke var like selvsagt på det verste. En slik situasjon sliter mer hos de pårørende enn hva mange tror!

[AnonymDiskusjon]

Faren min satt i fengsel det meste av barndommen min (èn lang dom, stor narkotikasmuglingssak). Det var ikke spesielt kult at eneste gangen du så han var når moren din tok deg og søsteren din med for å besøke han i fengsel, eller at han kom i bursdagsselskapene dine med to politimenn. Han slapp ut når jeg var ca 13/14, døde når jeg var 17 i en ulykke. Tror faktisk ingen av vennene mine vet at han satt i fengsel og det vanskelige forholdet jeg har hatt til ham. Det er liksom ikke lett å snakke om, og ser ingen "grunn" til det nå som han er død uansett. Men det er fremdeles kjipt å tenke på

Anonymous poster hash: 93e4f...56e

[AnonymDiskusjon]

Sitter selv i fengsel eller rettere sagt, så har jeg mistet personvernet. Det er helt grusomt. Har mistet alt jeg eier og har. Skjønner at det er vanskelig for mange av dere, men det er håp. Kristne folk svindler på en verre måte enn kriminelle.

Anonymous poster hash: 36b4b...063

[anon12234]

 

Sitter selv i fengsel eller rettere sagt, så har jeg mistet personvernet. Det er helt grusomt. Har mistet alt jeg eier og har. Skjønner at det er vanskelig for mange av dere, men det er håp. Kristne folk svindler på en verre måte enn kriminelle.

 

Anonymous poster hash: 36b4b...063

 

huff ja, religion livnærer seg på nedbrutte mennesker. Skammelig, grøss

[L/\R~]

<3 Til alle sammen

[AnonymDiskusjon]

Jeg har sitti inne to ganger. Jeg skal ikke kjøre den lange leksa om hvor kjedelig og tidvist ustabilt det kan være å bo på rom med tre andre damer, det regner jeg med alle som tilhører denne tråden har spisskompetanse i.

 

Men, ved siden av savnet og frihetsberøvelsen, så er det nok verst å tenke på de som sitter hjemme og føler seg maktesløse og bekymret. Når jeg satt inne unnlot jeg å fortelle om hendelser, for jeg visste at det kun kom til å føre med seg enda mer bekymringer for dem. Så sånn sett tror jeg det til tider kan være lettere å håndtere å sitte inne, enn å være pårørende. Pårørende har jo ingen kontroll eller viten om hva som skjer med den man er glad i. Som innsatt slipper man den frykten.

 

Og til dere pårørende, jeg vet selv hvor viktig de hjemme er for de innsatte. Viktigere enn noen gang! Mine beste stunder var når jeg satt i telefonen eller fikk besøk. Men, ikke glem dere selv! Det er ikke dere som har bedt om å havne i en sånn situasjon!

 

Anonymous poster hash: 25d6c...ff3

[Kikert]

Min bror satt inne. Når jeg ser hvordan han er nå etter han kom ut så skulle jeg ønske at han fortsatt var bak lås og slå.

[AnonymDiskusjon]

Var aldri en kriminell i den forstand at jeg stjal eller tok narkotika osv, samtidig som i mange øyne er jeg like ille som de.

 

Har alltid vært størst på skolene og begynte tidlig med steroider. Dette i en kombinasjon at jeg allerede var veldig sterk gjorde at jeg faktisk følte meg udødelig.

«Gjengen» jeg endte opp i derimot var de som grisebanket (nesten) livskiten ut av andre som drev på med hva vi så på som «kriminell» handling. Alt fra stjeling til deale dop til mindre barn.

 

Var vell godt over 1000 mennesker vi endte opp med å gjøre mest mulig skade på. I vår tankegang var dette rettferdighet ovenfor de som ble uskyldig herjet med eller utnyttet.

 

Vi ble ikke tatt før vi nesten drepte en vi så voldtok en jente under russetiden. Han sitter nå i rullestol og får mest sannsynlig aldri gå igjen eller prate.

 

Var absolutt ikke gøy i fengsel for samboeren min eller familien min sin del når de fikk vite hva jeg hadde holdt på med i 2-3 år

Angrer jeg? Jepp. Var nok for voldsom for mange, men til den dag idag prøver jeg fortsatt å rettferdiggjøre handlingene mine med å si at jeg ihvertfall har fjernet noen fra gatene

 

Har heldigvis lært av mine feil og jobber nå med rusavhengige for å gjøre opp for meg(føler jeg ihvertfall )

 

Anonymous poster hash: d3f58...86c

[Gjest 6ce47...f16]

Kom tilfeldigvis over denne tråden, og vill dele min fars triste historie.

Min far var hardtarbeidende, helt siden han var ungdom og sikkert liten gutt. Nordlending med bein i nesa, men sleit på skolen. Han snekkret store deler av livet, og det ble nok en del svart ila arbeidslivet.

Når han bygget sitt hus nummer to gikk han på en smell hvor han ikke var klar over at han skulle ha betalt moms og skatt av arbeidstimene på grunn at han var selvstendig næringsdrivende, eller noe slik.

Det endte med en stygg dom med ekstreme økonomiske utgifter(sju siffer...) samt fengsel.

Tiden er litt i ørska for meg, men tror han satt inne i 6 måneder. Han hadde det fint der inne, ble en type arbeidsleder da de snekkret daglig i fengselet og vi henta han flere ganger for permisjon på søndager osv. Men det var tøft for familien, og mye skam rundt dette.

Men det værste var at han fikk kreft tidlig etter å ha blitt løslatt, og fikk kort tid å leve. Og på grunn av de økonomiske konsekvensene var det bare gjeld i boet. Heldigvis har vi ungene alle grei økonomi så det er ikke noe problem sånn sett, men han følte nok ikke så bra med tanken om å legge igjen gjeld til familien etter ett helt liv i arbeid..

Dette er ganske bittert og jeg føler han fikk ett forferdelig urettferdig liv.

Ta vare på hverandre, livet snur fort.

Anonymous poster hash: 6ce47...f16

[JunkPotato]

Det er veldig vanlig for kriminelle å angre en kriminell handling etter den har skjedd, men det er skjeldent at de angrer den mens den skjer.

Hvis du spør kriminelle om de angret både mens de gjorde handlingen og i ettertid så vil alle sammen fortelle deg at de bare angret det etterpå, men ikke mens den skjedde.

Dvs, alle sammen vil si dette til deg, uten unntak.

Endret 5. februar 2023 av JunkPotato