Hvem er de normale?

[Gjest medlem-82119]

Før jeg starter diskusjonen så vil jeg understreke at jeg har all mulig respekt for de ulike lidelser folk har, uansett om det er psykisk eller fysisk.

Dette er derfor på ingen måte noe forsøk på å hverken latterliggjøre eller stemple folk på noen som helst måte.

Håper andre også unngår å stemple andre.

 

Saken er at jeg ser at naboer, familie, venner etc som i tunge perioder i livet oppsøker f.eks en psykolog for å prate litt "alltid" kommer ut med minst en diagnose.

Jeg har selv lest masse bøker skrevet av folk som har ulike diagnoser, og når de beskriver sine problemer så kjenner jeg meg igjen i det aller meste.

Jeg tenker da at hvis jeg hadde oppsøkt en psykolog som en slags test, så er jeg overbevist om at jeg ville kommet ut igjen med minst en diagnose, sannsynligvis flere.

Samtidig så ser jeg jo at "alle andre" har det på samme måte.

Hver dag så jobber jeg med folk som sier og gjør akkurat det samme som andre vi kjenner ender opp på en eller annen psykiatrisk avdeling.

Vi har også en omgangskrets av tilsynelatende oppegående mennesker som enten får hjelp av en bærepose eller tre med artige piller i morsomme farger, de selvmedisinerer seg med alkohol og stoff, tar livet sitt (innimellom i kombinasjon med å ha tatt livet av kone og barn først), eller de selvskader seg, utvikler ulike spiseproblemer osv osv.

Jeg husker også tilbake hvor det ble utviklet en selvtest for å sjekke om man hadde Alzheimer, som resulterte i at absolutt alle som tok testen fikk resultat om at de hadde den.

Jeg lurer også på det at når man før hadde problemer så fikk man høre at man skulle skjerpe seg og at man ikke hadde det verre enn andre.

Idag har jeg inntrykk av at man har så mange diagnoser og tilstander å velge mellom at man uten problem kan putte minst en diagnose på hvem som helst.

Det går selvsagt ikke på at jeg synes at alle er svake og gir opp for lett eller at jeg ikke er enig i diagnoseringen, men jeg tenker jo på om det til slutt egentlig finnes noen normale folk igjen der ute og hva som til slutt definerer det som er å være normal.

Nå ble jo f.eks S/M og BDSM avskrevet som en sykdom, så man friskmeldte vel der endel mennesker.

 

http://www.revisef65.org/venus.html

 

Ifølge denne så var 22% psykisk syke ettter de gamle reglene bare på denne ene saken.

 

En annen side er at f.eks Schizofreni, som rammer 1%:

 

http://www.farmatid.no/id/3251.0

 

1% av norges befolkning på 4,8 millioner tilsier 48000 mennesker.

 

Bipolær 1, ca. 1% (48000)

Bipolær 2, ca. 5% (240000)

 

Så hvis man slår sammen dette så oppdaget man følgende:

S/M (nå ikke lenger en sykdom): 22%

Schizofreni: 1%

Bipolær 1: 1%

Bipolær 2: 5%

 

Bare ved å plukke ut 4 av svært mange lidelser så hadde man inntil nylig diagnosert nesten 30% av oss som psykisk syke.

Jeg tviler ikek at hvis vi graver videre og setter opp alle lidelsene vil ende opp med 100% psykiske syke.

 

Så, kan noen som helst regne seg som normale og heter det ikke at det beste tegnet på at man er normal er at man stiller seg spørsmålet om man er normal?

 

Oppi dette tar jeg ikke med kromosonfeilene, genfeilene, og alle de andre feilene som skaper ulike psykiske og fysiske tilstander, som stadig flere rundt oss får.

 

Jeg synes også at flere og flere blir psykisk syke.

Jeg har ofte lurt på om samfunnet utvikler seg til å gjøre folk mer og mer psykisk syke.

Økt krav til effektivitet og innsats på jobben, mindre lov til å være syk, økte prestasjonskrav i hjemmet både i forhold til kone og barn, økte statuskrav og levestandarder, og et generelt hardere samfunn med større kamp om jobbene og flere som henger seg på for å skvise ut den siste rest av livsvilje.

Man er på jobb 12-14 timer i døgnet, så er det hjem og klippe plen og måke snø, pusse opp noen rom, og male hus, lage mat og få bilen på versted, hjelpe ungene med lekser og sørge for rent og helt tøy, delta i dugnader og hjelpe venner med flytting osv. Når man stuper i seng så hiver man innpå 3-4 viagra for å gi kona det hun forventer og litt til, før man hiver innpå noen sovepiller for å få utnyttet de resterende 2-3 timer med søvn maksimalt.

Så står man opp, piller for å våkne, piller mot kolesterol, piller mot stress, lykkepiller for å sikre smil om munnen og så venter en ny dag i retsen av våre liv.

 

Er en verden hvor alle har diagnoser elelr venter på å få en en naturlig konsekvens av det livet man presses inn i, eller skyldes det en medisinsk utvikling hvor man har kunnskaper om å plassere folk i stadig mer presise båser psykisk sett og stadig finner opp piller for å dempe lidelser?

 

Hva vil det si at man er normal i dagens samfunn, og betyr ikke at man er normal at man ennå ikke har testet seg til en diagnose?

[Malvado]

Tja, du stiller et spennende spørsmål, hvem er "normal"?

 

Jeg vil selv påstå at en varierende sinntilstand, dvs å være humørsyk, litt nedenfor , oppstemt, positiv , glad er alle forskjellige fasetter av perioder man går igjennom , men at det er kun når man er syk at denne sinnstemmningen ikke forandrer seg nevneverdig.

 

Jeg har selv vært deppa, lykkelig , utslitt , utbrent , full av energi, og sikkert mye annet som kan klassifiseres hos en psykolog, men måten jeg har ordnet opp i dette har vært dialog med partner, familie og venner / bekjente.

 

Om Normalen er et neutralt menneske som ikke har svingninger i sinnstemmningen vet jeg i alle fall at jeg ikke er "normal" men det bryr jeg meg ikke akkurat så veldig mye om, nettop fordi jeg betrakter meg selv som Normal.

 

Det er kansje når man føler at ting ikke endrer seg og at man feks føler seg nedtrykkt uansett hva man gjør at alarmklokkene bør ringe, dette gjelder jo også personer rundt deg, så kjenner du noen som sover bort dagene så kan det jo være at man har litt problemer.

[Pus_1808]

Bipolar, ikke bipolær;)

[Gjest medlem-82119]

Sorry,tastefeil...

[Pus_1808]

tastefeil 4 ganger på det samme ordet?

[TheWankership]

Jeg er helt enig i at vi i dag har sykt mye å velege mellom og at alle soim går til psykolog og snakker sant går ut med minst en diagnose. Jeg hadde sikkert blitt lagt inn med en gang hvis jeg hadde gått dit selv om jeg lever et normalt liv.

[Mr_Tiger]

tastefeil 4 ganger på det samme ordet?  

 

 

Himmel og hav, er det mulig.

Endret 5. mars 2010 av cmf_Tiger

[Gjest medlem-82119]

Bipolær hørtes riktig ut når jeg skrev det selv om jeg hadde minst ti sider oppe med bipolar.

Skrev det feil fordi jeg ikke leste gjennom det jeg skrev og fordi det hørtes riktig ut.

 

Jeg synes det er fasinerende å f.eks lese bøker skrevet av folk med ulike diagnoser, og når de beskriver hvordan de har det er det akkurat slik jeg har det også men jeg har aldri testet meg og heller aldri fått noen diagnose.

Det er bare det at jeg føler at jeg minst hadde fått en diagnose hvis jeg hadde sjekket meg.

Leser en bok av ei dame som har bipolar 2 diagnose nå, og det er jo som om jeg skulle skrevet den selv.

Hun spør retorisk om det er hun som ikke har skjønt noe alle andre har skjønt, eller om det er alle andre som ikke har skjønt det hun har skjønt siden hun er som hun er.

Det var en interressant betraktning synes jeg.

En annen ting er at jeg føler det skal svært lite til for å bli stemplet som unormal og syk.

Tenker da på at hvis alle er syke, hvem er da malen man sammenligner mot?

 

Som nevnt så lurer jeg også på hvorfor psykiske lidelser ser ut til å øke og hvorfor enkelte fylker har flere psykisk syke enn andre.

Skyldes det kun at man i gamle dager fikk beskjed om å skjerpe seg og at det dermed skulle mer til for å få en diagnose, eller er det at man idag har mer kunnskap til å stille diagnoser på små avvik.

Er det økt stress og mas i samfunnet som gjør det, endret kosthold, et mer forvirrende nyhetsbilde når man ikke lenger har USA vs sovjetunionen å forholde seg til, og en generell oppløsing av faste holdepunkter.

Er det rett eller galt å piratkopiere, krigen mot terror, gaza, bør man vaksinere seg, gjorde bush en god jobb, for eller mot hijab osv.

Ser jo at jeg selv ikke lenger forholder meg til absolutte grenser mot rett og galt lenger, men at alt er nyansert og relativisert.

Holocaust? Kommunismen og sosialismen drepte flere.

Lære om holocaust? Slutt. Bosnia og midtøsten er mer relevant.

Junkfood? Sukker er også farlig.

Klimakrise? Betyr bare at jeg slipper å måke oppkjørselen om noen år.

Osv

 

Er slike relativiseringer og synsinger som går igjen med på å fjerne de faste holdepunktene i livet og dermed forårsake at man utvikler ulike diagnoser?

[Melkekartong]

En del momenter, tok meg ikke tid til å skrive så alt fløt inn i hverandre, men poengene kommer jo frem.

 

Ikke minst er dagens samfunn med internett, medier, etc lagt opp til at verden er enormt stor. Det blir mer og mer tydelig at du/jeg er én av 6,800,000,000 mennesker. Dvs at ens egen eksistens i seg selv ikke spiller noen betydelig stor rolle.

 

Dessuten er det blitt mer normalt å bli ateist. Mennesker tror på guder ol fordi de er redde for den ene tingen i livet de ikke kan forhindre, døden. Med dét lagt til grunn, er det eneste formålet med livet da å spre genene sine videre, for om du har levd et godt eller dårlig liv spiller ingen rolle når du ligger der i kista. Da ligger du der, alt av minner etc opphører.

 

Det er kanskje ikke mangel på holdepunkter men pr i dag må mediene virkelig levere for å overleve. Det er en beintøff konkurranse og vi er et kunnskapshungrig folk. Mens avisene kanskje tidligere i tidene solgte med reportasjer ol, selger dagens aviser med sensasjoner. Store overskrifter, kriser, katastrofer, etc blir blåst opp og gir verden et dystert bilde.

 

Jeg tror at radiostråling har en del å si på menneskets allmenntilstand. Det er ikke vitenskapelig bevist, men det må være en grunn til at det er så pokkers deilig å komme "på fjellet" hvor du såvidt ikke har dekning på mobilen din. Mulig disse er med på å påvirke psyken? Mulig kunstige tilsetningsstoffer? Gener?

[Emancipate]

Jeg har selv lest masse bøker skrevet av folk som har ulike diagnoser, og når de beskriver sine problemer så kjenner jeg meg igjen i det aller meste.

 

Diagnoser settes av spesialister nettopp fordi en som ikke er spesialist vil kjenne seg igjen i nesten alt.

[kaolla89]

nei det er ikke lett å si. anbefaler deg å lese boka 'veronica vil dø' av paulo coello (eller noe? husker ikke hvordan navnet hans staves i farta).. der tar han for seg hva er det som er normal og hva er det som er unormalt.. og det har mye med psykiske lidelser å gjøre.

I den boka var det også noen som var innlagt som egentlig ikke var syke, de bare lata som, fordi de følte seg mer hjemme i den 'syke' verden. De syns det var utrygt utenfor veggene til asylet.

 

Noen ganger er det vel trygt å ha en diagnose å lene seg på, selv om man er helt koko eller egentlig ganske så normal, bare litt sliten.. Jeg kjnner folk som har blitt diagnosert og innlagt, som får hjelp til absolutt alt etter at de er blitt skrevet ut, selv om de helt fint kunne klart det selv, om de ja, faktisk hadde skjerpa seg!

 

Jeg var også med ei veninna på legevakta, og var medpå samtalen veninna mi hadde med legen. Greit nok, veninna mi satt der som den luxus-emoen og sa hun hata livet og alt sånn.. (jeg vet hun ikke var seriøs) Det gikk 5 minutter, og veninna mi ble sendt til Psykiatrisk avdeling... Som endte med at hun var der en natt også fikk hun dra hjem..

 

Tror det er mye surr sånn sett.

Det er vel normalt å være litt deppa til tider, og selv har jeg litt angst, men egentlig så er vel ikke angst en diagnose for meg, det er mer en følelse... Og bare jeg tvinger meg selv litt så overvinner jeg det. Jeg har vært hos psykolog før, sånn 2 ganger eller noe, men det var liksom ikke min greie... selv om det var veldig hyggelig hehe.

 

såjeg tror det er normalt å ha litt depresjoner, angst og ting og tang, men jeg tror de fleste klarer seg uten en diagnose. vi er jo blitt så bortskjemte her, at får vi en Nokia telefon til jul blir vi så deprimerte og klikker helt fordi vi egentlig ville ha en sony erricson...

[Isbilen]

Vi opplever stor frihet og liten risiko for å dø. Samtidig stiller samfunnet strengere og strengere krav vi forholder oss "fritt" til - er det rart man blir forvirret? Før i tiden måtte man en hel masse, mens man i dag ikke er nødt til noe særlig, likevel finnes det ikke mange "riktige" valg.

 

En normal person er heterofil, gift, utdannet, har omtrent to unger, jobber 37,5 timer i uka, "eier" egen bolig (les: banken eier ham) og en bil eller to, og så videre. I utgangspunktet er det ikke noe problem at man ikke kjenner seg igjen i en eller flere av disse beskrivelsene.

 

Normalen blir først et problem når det styres etter den. Jo mer staten tror den vet, jo smalere blir den gylne middelvei ved at det blir mindre legitimt å falle utenfor. Grensene legges opp av "eksperter" myndighetene selv utdanner og deretter spør om råd. Systemet innbiller seg at det har full kontroll ved å fange opp outsiderne under påskudd av å dekke deres grunnbehov (tapere har bare grunnbehov ). En hel haug med folk som fra naturens side er fullstendig i stand til å klare seg utmerket, blir handikappede når mulighetene innskrenkes og kravene skjerpes.

 

Jeg vet ikke om man egentlig burde operere med normaler særlig smalere enn at "et menneske bør ha puls og åndedrett".