Hvordan bryte ut av selvpåført isolasjon?

[Gjest Festegjest]

Hei folkens!

 

Har sett litt på lignende postinger, men har ikke funnet noen som er helt identisk med meg selv, så jeg ønsker litt råd. Skal ikke utlevere hele livshistorien min, men jeg er en 19 år gammel gutt som har overprestert gjennom hele barndommen på skolen og slikt fram til 2. klasse videregende hvor jeg begynte å få mer og mer fravær. Jeg hadde plutselig liten motivasjon til å drive med skolearbeid. Det er som en stor selvmotsigelse - jeg elsker kunnskap og å lære, men er lei og irritert av læreprosessen. Man kan vel kanskje kalle meg lat selv om jeg ikke liker tenke på meg selv som det.

 

Uansett, etter at kompiser har reist ut til militær og annet har jeg vært igjen og hatt friår med deltidsjobber. Jeg har gradvist kuttet ut kontakt med andre personer og hobbyer. Akkurat nå er jeg arbeidsledig og har ikke kontakt med andre enn familie. Det er ikke slik at jeg ikke greier å prate med andre eller ha det ok på en fest, men jeg føler meg bare ikke motivert til å prate med andre. Jeg ser at dette har startet en svært negativ trend der jeg plutselig har startet med å aktivt unngå kontakt med folk jeg kjenner. Jeg får så en redsel for å få høre fra de jeg har skuffet med mitt fravær. Jeg unngår å se på eposten min, jeg unngår å ta telefonen. Nå har jeg ikke telefonen på og ser aldri på e-mailen min. Dette startet for et par måneder siden. Jeg vet at dette ikke er sunt, da dette skaper frykt i meg. Jeg føler meg ikke ensom, men jeg hater denne frykten for kontakt med andre. Tiden min bruker jeg på ulike former for eskapisme som internett, tv, spill, bøker etc. Problemet mitt er vel at når jeg møter virkeligheten, føler jeg ubehag og når jeg flykter har jeg det ganske bra. Jeg ønsker vel bare føle meg bra om virkeligheten.

 

Her er noen av forslagene jeg har sett gitt til andre i lignende situasjon og mitt svar til dem slik at de ikke bli gjentatt her:

 

"Gå ut og tren/finn hobby/gjør noe annet en data": Det blir bare slik at jeg ikke gidder gjøre faste aktiviteter utenfor huset. Jeg kan for eksempel begynne å trene i to uker, men så bare ikke huske å gjøre det noen dager for så bare gi det hele opp. Jeg tror at jeg må finne grunnen til at jeg mister hobbyer og aktiviteter for å finne ut hvordan jeg skaffer nye.

 

"Bare gå ut og møt folk": Nye personer kjeder meg vanligvis etter en stund. Det kan hende jeg ikke har møtt riktige folk - derfor bør jeg gå mer ut. Det kan stemme det, men hvor skal jeg finne disse? Og hvordan vil det hjelpe meg i å ikke frykte mine gamle venner?

 

"Ta deg sammen, slå på mobilen og prat med folk igjen": Dette er vel det jeg oftest sier til meg selv. Jeg har gjort dette en par ganger før, aldri etter et så langt fravær, men det er vanskelig hver gang og jeg ender opp på samme sted etterhvert - isolasjon. Jeg tror det er tid for å finne roten i problemet og rive den opp. Fjerne sykdommen, ikke behandle symptomene for si det slik.

 

"Reis vekk, begynn på ny": Dette høres svært fristende ut, men det spiller på at jeg ønsker flykte fra situasjonen, noe jeg tror er negativt. Vil problemene mine ikke bare dukke opp på nytt på en annen plass, uten min familie å falle tilbake på?

 

Dette er vel mitt problem. Trenger konstruktive innspill.

[Thlom]

Vurder å begynne å studere. Kanskje har du rett og slett vokst fra miljøet du har vokst opp med og trenger nye impulser.

[Tom&Jerry]

Altså alle disse liksom-forslagene du kommer med i slutten av posten din, de vil ikke hjelpe deg en dritt dersom du ikke er motivert til å gjøre det.

Dersom du leser over det du har skrevet et par ganger, så vil du selv se det at du er ekstremt negativt innstilt. Du er innstilt på at ingenting hjelper deg selv. Vel, dersom tankegangen din er slik så blir det slik også.

 

Det er ingen som kan komme her med noen supertriks på hvordan du kan komme ut av den isolasjonen du selv har satt deg i. Det er du som må bestemme dine egne handlinger og hvordan du velger å takle ulike situasjoner. Du har nevnt det meste du kan gjøre på slutten av posten din.

 

Jeg kan vel si så mye som at det er du som taper på dette her, og det er du klar over selv også. Det er bra du innser at du faktisk ikke kan forsette slik. Du kan jo forsette, men hvor vil du ende opp sosialt da tror du? Generelt er du ute å leker på utrygg is. Ikke la en snøball av isolasjon begynne å rulle. Til slutt sitter du igjen der med sosial angst og kanskje du til og med ender opp som en enstøing. En ingen gidder å ringe, for de vet du ikke tar telefonen eller gidder å møte opp uansett. Det er grenser for hvor mange ganger folk gidder å ta kontakt før de bare gir opp. Du er ikke så unik for noen at de ikke kan finne noen andre å "leke" med. Vil gå så langt som å si at ingen mennesker er fulstendig uerstattelige i en sosial sammenheng. Sagte men sikkert vil du glemmes og bare bli han stusselige sære som aldri tar telefonen eller noe.

 

Er noen folk jeg kjenner som har blitt sånn også. Jeg føler ikke noe sympati for dem, for de velger det helt selv. Tar ikke telefonen, sier de skal komme men kommer ikke. Det tar faktisk ikke lange tiden før folk ikke gidder å inkludere deg i noe som helst lenger - akkurat slik jeg har begynt å gjøre med de som ikke gidder å ha kontakt med folk.

 

Du må rett og slett begynne å se deg selv i speilet og tenke "Jeg er en bra fyr som liker å omgåes mennesker" Drit i at det er ubehaglig å henge med folk eller ta telefonen. Bare gjør det!

Etterhvert smelter snøballen og du overanalyserer ikke et dilemma om du skal ta telefonen eller ikke. Slik det er nå så virker det som du analyserer alt og surrer det hele vekk i masse tanker om at du er i isolasjon og alt mulig, sier til deg selv at du ikke kan gjøre sånn og sånn for å få kontakt med folk. Bare slutt med det tullet, for som jeg sa så vil ingen her kommer med en spesiell oppskrift som funker for deg

 

Uansett - lykke til!

Endret 4. mars 2010 av Mantoius

[Gjest Festegjest]

Takk for kjappe svar!

 

Thlom: Skal søke på studier til neste år uansett. =)

 

Mantoius: Du har rett i mye. Kanskje jeg er for negativ og overanalyserende. Dette sier jeg også til meg selv, så oppdager jeg at det i seg selv er en analyse. Jeg hadde ikke dette problemet i denne grad før. Det må være en grunn til det og en konkret løsning. Løsningene jeg nevner fungerer vel kanskje, og "bare gjør det" virker så åpenbart, selv for meg. Likevel, så har det bare ikke fungert. Jeg tar i og holder et sosialt liv gående i en måned eller mer, så dypper jeg inn i isolasjon et par uker, så tar jeg i igjen. Slik hopper jeg inn og ut. Jeg er lei av det. Jeg innser også at jeg velger isolasjon fordi det er det enkleste, ikke fordi at det er det som gir meg nødvendigvis mer glede, kun minst slit. Jeg ønsker å være i en konstant kontakt med omverdenen. Det føles som om jeg hører mange gode råd, er helt enig, men gjennomfører aldri. Det er mitt valg, mitt ansvar. Jeg vil ikke unngå det, men det skjer.

 

Nå ser jeg at jeg begynner på en gammel tanke-loop, så jeg avslutter innlegget der. ("Bare gjør det"-"Men jeg kan ikke"-"Du bestemmer over deg selv"-"Ja, men jeg klarer det ikke" osv.)

 

Btw: høres bare så crazy ut når jeg prater anonymt:P

[Smurstafa]

Dette har kun med innstillingen din å gjøre. De tipsene du selv har skrevet på slutten av din førstepost funker! Men du må tvinge deg selv til å gjøre det. Du har ikke lyst, men du må.

 

Det finnes ingen magisk pille som fjerner akkurat den angsten du sitter med, og du må rett og slett hoppe i det, ta sjangsen og "bare gjøre det" som er blitt nevnt her et par ganger.

 

Det er kun du som kan endre på dette, og det er det flotte med hele greia her. Det er kun deg selv du har å svare til. Du har 100% kontroll over hva som skjer, og hvordan det skal skje.

Du må først finne grunnen til frykten din. Hva er det du frykter skal skje? Hva er det absolutt værste som kan skje hvis du tar deg selv i nakkeskinnet og kaster deg selv ut i verden igjen?

 

Det ER vanskeligere å opprettholde sosiale kontakter etter videregående, og det krever mer jobb. Man er ikke sammen med venner 6-7 timer daglig på skolen lenger. Man må faktisk jobbe for å få vennskap til å fungere.

Det kommer til å være perioder der du ikke snakker med enkelte personer i månedsvis, men de har det på akkurat samme måten og det er enklere enn du tror å starte opp kontakten igjen.

 

Det er kun deg selv og din innstilling til saken som ødelegger for deg nå. Du har klart å overtale deg selv til at bare-gjør-det-systemet ikke fungerer for deg, og at du er fortapt hvis det ikke finnes noen annen løsning.

Men det er faktisk så enkelt. Bare gjør det! Tving deg selv! Uansett hvor mye viljen stritter i mot.

Du vil ikke angre.

 

Lykke til!

[aritalo]

Flytt! Kom deg vekk ett år, dra på folkehøyskole eller whatever. Du trenger ett miljøskifte. I tilegg kan jeg anbefale The Power of Now og andre selvhjelpsbøker som vil kurere din egen negative tankegang.

[Helpsomer]

Change.

 

Gjør noe du ikke hadde trodd du skulle klare. Prate med ei søt ei på busstoppet. Ta et språkkurs og reis på ferie dit. Ta fram gitaren. Syng. Lag en spennende matrett, inviter hvem som helst over og del ei flaske vin. Dette er bare noen kjappe eksempler, har du noe kult du en gang ville gjøre, men aldri gjorde. DO IT! Gjør et eller annet som gir deg inspirasjon og tro på deg selv, selv om det virker som noe du ikke vil klare. Så kan du om du virkelig vil!

 

Du vil ikke være alene resten av livet. _Det_ scenarioet er noe du burde frykte!

[Dark Fire]

Change.

 

Gjør noe du ikke hadde trodd du skulle klare. Prate med ei søt ei på busstoppet. Ta et språkkurs og reis på ferie dit. Ta fram gitaren. Syng. Lag en spennende matrett, inviter hvem som helst over og del ei flaske vin. Dette er bare noen kjappe eksempler, har du noe kult du en gang ville gjøre, men aldri gjorde. DO IT! Gjør et eller annet som gir deg inspirasjon og tro på deg selv, selv om det virker som noe du ikke vil klare. Så kan du om du virkelig vil!

 

Du vil ikke være alene resten av livet. _Det_ scenarioet er noe du burde frykte!

Ikke for å ødelegge alle de gode punktene du har, men dette er jo tross alt en veldig forenklet versjon av hvordan ting egentlig fungerer.

Når man først ser/kan veien til "det man alltid har hatt lyst til å gjøre" og tilgjengeligheten er der, så er denne tanken opplysende og kul! Men så er det nå en del mennesker som allerede vet om dette, men det hjelper ikke så veldig mye uansett. For det er ikke litt å gjennomføre i praksis.

Man kan, og jeg har selv, psykoanalysert meg selv med konklusjon at "jeg bare er feig" når jeg tenker i baner som å "sikre sin fremtid" eller at "det sikre alternativ" kan være bedre. At jeg sitter her foran pcen og prøver å finne ut av ting, istedenfor å dra ut og "bo på gata" som en lasaron: "Into the Wild"-mentalitet. Greia er vel først og fremst at her i Norge vil jeg slite meg gjennom en vinter, om i det hele tatt overleve. Jeg tror også jeg lettere kan bli deprimert der ute. Det er mange fine mennesker, men det er så veldig slitsomt òg, for de fleste mennesker er lukket. De vil kanskje komme med noen søte kommentarer som viser noen av sine positive sider, men så er det så veeeldig mye dritt òg. Nok dritt til at det burde være forstålig at man foretrekker å ikke bare "hoppe ut i alt" ihvertfall.

 

- 18år gammel isolert gutt.

En del mere isolert enn trådstarter

[Helpsomer]

Vel, å bo på gata... Du tar dette til et annet nivå. Jeg mente småting, men småting som er litt groundbreaking samtidig.

 

Og såklart, du har jo svaret selv, når du sier at du vil bli deprimert av det? Hvorfor gjøre det da?

[Dark Fire]

Vel, å bo på gata... Du tar dette til et annet nivå. Jeg mente småting, men småting som er litt groundbreaking samtidig.

 

Og såklart, du har jo svaret selv, når du sier at du vil bli deprimert av det? Hvorfor gjøre det da?

Right, right. Jeg er kanskje ikke under den samme kategorien som trådstarter. Jeg syntes bare det som ble skrevet virket noenlunde oppegående, og så noe likheter.

Mitt tilfelle ihvertfall da, virker ikke til å ha et åpenbart svar, så jeg søker gode råd, noe som er en kjensgjerning å være sjeldne, ettersom det ikke bare er 'å løse' sånn helt uten videre.

Heldigvis har jeg det bra nok til at jeg kan fortsette slikt som dette videre i flere år, men det er jo ikke akkurat optimalt, og jeg føler at potensialet mitt blir sløst bort.. Men men, shit au

 

Sorry OT