Redd for egen psykisk helse

[Gjest Gjest]

Hei, jeg er utrolig redd for min egen psykiske helse, men jeg tror jeg illusjonerer for meg selv at jeg ikke har noen problemer.

 

Jeg er 17 år, BUP har vært blandet in i min oppvekst pga at jeg er diagnosert med Aspergers, men de har aldri mistenkt at jeg lider av depresjon eller har noen problemer forutenom problemer relatert til Aspergers Syndrom (Liker ikke store folkemengder, konsentrasjons vansker, etc), ellers er jeg ikke noe påvirket av Asperger, så det er en forholdsvis svak diagnose.

 

Jeg ser på meg selv som et veldig smart individ, har veldig stor forståelse evne og er veldig interessert i hvordan mennesker tenker, jeg tar ting som kommer fort veldig dårlig (6 i Engelsk, men strøkk på eksamen) samt at jeg liker å ha full kontroll over ting.

 

Men jeg begynner og tro at de følelsene jeg har fornektet og undretrykkt under oppveksten begynner å komme til overflaten, jeg bruker timer på og sovne, når jeg endelig sovner er søvnen veldig urolig og jeg våkner neste dag lite utvilt.

 

Det er spesielt de siste 3 månedene, hvor stadig vekk tanker om selvmord og selv skading dukker opp, samt at jeg ofte tenker på og skade andre for å oppnå en bedre sinstilstand av grunner jeg ikke forstår.

 

Som sakt ser jeg på meg selv som smart, så jeg driver ikke med selvskading siden jeg ikke ønsker og bli merket for livet av det, jeg er livredd for og skade noen, siden jeg har gjort det i sinne før, selv om jeg aboslutt ikke ønsker det. Jeg ønsker ikke og la sinnet gå utover mitt eget møblemang siden jeg ikke synes dette ville tjene noen hensikt og bare vil ødelgge for min egen del, Jeg ønsker heller ikke og gjøre materiallskade på andres eiendom.

 

Trening, boksing, svømming, spill.. jeg har prøvd alt for og gi det et utløp, ingenting hjelper!

 

Før så skjedde dette kansje 1 gang i måneden, og jeg kunne enkelt undertrykke det, men nå dukker disse tankene opp konstant i min hverdag, og når jeg endelig kan slappe av om kvelden kan jeg ikke tenke på noe annet.

 

Jeg har store planer for livet, men jeg vet ikke hva alle disse følelsene betyr .. jeg er veldig redd for at jeg skal ta mitt eget liv en kveld, noe som jeg alt for mange ganger har vurdet.

 

 

Men jeg har rett og slett ikke ønsket å prate med noen om det, jeg betviler sterkt at noen kan "Hjelpe" meg, jeg vet ikke en gang om jeg trenger hjelp!

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, vis jeg trodde på sjeler ville jeg forstilt meg at dette er hvordan det ville føltes vis den ble revet fra hverandre.. Jeg lider..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal oppnå med og skrive dette her, jeg håper vel egentlig at noen kan hjelpe meg, jeg bare må la dette få et utløp, ihvertfall for en natt så jeg kan sove.

[Abnormaxie]

Du bør oppsøke hjelp. Dersom du allerede har hatt kontakt med BUP, og de vet diagnosen din o.l., burde det ikke være noe problem.

Snakk eventuellt med foreldrene dine, fortell dem hvordan du har det, og at du ønsker hjelp.

Man bør ikke gå rundt med selvmordstanker.

 

Du sier at du er smart, men ellers? Har du dårlig selvbilde?

Dette er også ting du eventuellt bør tenke på.

 

Dersom du imidlertid ikke har lyst å oppsøke hjelp, kan en god begynnelse være å gå til legen og skaffe sovepiller.

[-Léon-]

Ikke vær i tvil om de kan eller ikke kan hjelpe deg med hvordan du har det.

Jeg vil tro at de kan gjøre mye for deg, psykolog eller medisiner. Er hvertfall verd å prøve ut siden du sier du går rundt med selvmordstanker.

 

Ville gjort som malnor og snakket med foreldra eller fastlege (om du har det).

 

Ikke vent hvertfall, det at du helst bare vil skyve det bort er vel letter sagt enn gjort.

Lykke til.

[Gjest Slettet-oVjeg2q2Tk]

Så lenge du selv er redd for å ta livet av deg selv, så kommer du ikke til å gjøre det. Det er DU som styrer!

[Gjest Gjest]

Trådstarter her.

 

Jeg vet ikke hvorfor alle disse tankene plager meg slik, og jeg har ikke en fjern annelse hvorfor jeg aboslutt ikke ønsker og fortelle NOEN om det - spesielt ikke mine foreldre.

Jeg antar at jeg ikke vil ha det "På meg" vis jeg skulle komme over det, jeg er godt vant til og takle ting selv, men dette er rett og slett skummelt..

 

Jeg har utrolig lyst til og bli ta hånd om av barnevernet i stedet for å bo hos mine foreldre, jeg gjør livet deres surt og har noen få ganger rett og slett slått til personer i famlien.

Men for at dette skal skje må man som oftes gjøre noe drastisk, hvor mange gang har jeg ikke tenkt på hvordan jeg kan påføre så store skader at dette vil skje, materiellt eller på andre.

 

Jeg vil ikke si at selv bildet mitt er dårlig, men de 2 enste grunnene til at jeg ikke har tatt livet av meg selv er at jeg vil med stor sannsynlighet bli funnet av et familie medlem.

Personlig ville jeg ønsket og druknet til havs, slik at jeg trolig aldri ble funnet, men det virker som en langsom og grusom måte å dø på.. samt at jeg faktisk må komme meg selv noen sjømil fra kysten for og faktisk kunne gjøre det.

 

Giftsprøyte ville passet meg perfekt, liten tid til og tenke, du er ikke alene, ingen smerter, raskt. Men for dette måte jeg VIRKELIG ha drept mange personer i en amerikansk stat som har dette som dødstraff..

 

Vær gang en person kommer nær meg, dytter jeg de bort, brutalt.

Jeg skulle ønske at jeg ble plasser på en barneværnst Institusjonen, hvor jeg kunne vært ifred... uten folk som bryr seg, uten folk jeg kan såre, uten foreldre som vil hjelpe ..

[Gjest Gjest]

Så lenge du selv er redd for å ta livet av deg selv, så kommer du ikke til å gjøre det. Det er DU som styrer!

 

Jeg vil heller skutt meg selv på åpen gate en og få vite at jeg måtte leve med disse tankene resten av livet mitt... før eller senere gjør jeg det vis de forsetter, alle har en smertegrense, både psykisk og fysisk.

[Gjest maximus]

Så lenge du selv er redd for å ta livet av deg selv, så kommer du ikke til å gjøre det. Det er DU som styrer!

 

Jeg vil heller skutt meg selv på åpen gate en og få vite at jeg måtte leve med disse tankene resten av livet mitt... før eller senere gjør jeg det vis de forsetter, alle har en smertegrense, både psykisk og fysisk.

Det er helt normalt å få depresjoner og andre plager for en med Asperger, kontakt din fastlege og du vil få det bedre! Selvmord er ingen løsning.

[Gjest Gjest]

Så lenge du selv er redd for å ta livet av deg selv, så kommer du ikke til å gjøre det. Det er DU som styrer!

 

Jeg vil heller skutt meg selv på åpen gate en og få vite at jeg måtte leve med disse tankene resten av livet mitt... før eller senere gjør jeg det vis de forsetter, alle har en smertegrense, både psykisk og fysisk.

Det er helt normalt å få depresjoner og andre plager for en med Asperger, kontakt din fastlege og du vil få det bedre! Selvmord er ingen løsning.

 

Det var jeg faktisk ikke klar over.

 

Skal tenke på og kontakte fastlegen, men kan dessvere ikke fortelle henne at jeg har selvmords tanker siden de kan bryte taushetsplikten da.

Men er usikker på hvor langt jeg kommer med mild depresjon..

 

Vis jeg nå velger og kontakte fastlegen, hva vil skje?

Medisin, Psykolog, Spesialist, Barneværnet?

What so ever ..

Vis jeg nå skulle fortelle henne HELE min situasjon, noe som antageligvis ville sørget for at jeg ikke fikk forlate legesenteret før foreldrene mine hadde hørt at jeg ut av det blå ønsket og ta selvmord. (Det er nøyaktig hva jeg ikke ønsker at skal hende forresten, vil ihvertfall ikke ønsket og møtt mine foreldre på en goood stund vis de fikk vite at jeg tenkte på det)

 

Noen som kan underholde meg med et hendelse forløp?

Hva slags "hjelp" jeg kunne forventet ..

[Abnormaxie]

Du vil sannsynligvis bli videresent til en psykolog. Og i og med at du er over 16 år, har du rett til ikke å fortelle foreldrene dine om legebesøket.

[DuTTZi]

Hvis du blir vurdert som suicidal (selvmordsfare) vil du få en meget rask og effektiv start på et behandlingsopplegg. Selvmordsfare + ung alder = umiddelbart tilbud.

 

Hvis du derimot ikke blir vurdert som det (eks: fordi du holder tilbake informasjon) så vil det som oftest ta lenger tid å komme i behandling (du prioriteres lavere).

 

Jeg vil oppfordre deg til å være ærlig i samtalen med fastlegen, dette vil gi deg et raskere og bedre behandlingsforløp!

[Gjest maximus]

Så lenge du selv er redd for å ta livet av deg selv, så kommer du ikke til å gjøre det. Det er DU som styrer!

 

Jeg vil heller skutt meg selv på åpen gate en og få vite at jeg måtte leve med disse tankene resten av livet mitt... før eller senere gjør jeg det vis de forsetter, alle har en smertegrense, både psykisk og fysisk.

Det er helt normalt å få depresjoner og andre plager for en med Asperger, kontakt din fastlege og du vil få det bedre! Selvmord er ingen løsning.

 

Det var jeg faktisk ikke klar over.

 

Skal tenke på og kontakte fastlegen, men kan dessvere ikke fortelle henne at jeg har selvmords tanker siden de kan bryte taushetsplikten da.

Men er usikker på hvor langt jeg kommer med mild depresjon..

 

Vis jeg nå velger og kontakte fastlegen, hva vil skje?

Medisin, Psykolog, Spesialist, Barneværnet?

What so ever ..

Vis jeg nå skulle fortelle henne HELE min situasjon, noe som antageligvis ville sørget for at jeg ikke fikk forlate legesenteret før foreldrene mine hadde hørt at jeg ut av det blå ønsket og ta selvmord. (Det er nøyaktig hva jeg ikke ønsker at skal hende forresten, vil ihvertfall ikke ønsket og møtt mine foreldre på en goood stund vis de fikk vite at jeg tenkte på det)

 

Noen som kan underholde meg med et hendelse forløp?

Hva slags "hjelp" jeg kunne forventet ..

Jeg har erfaring med hva som skjer når man oppsøker hjelp, hvis du ønsker kontakt meg på mail/msn [email protected]

 

Kort sagt så avhenger det av legen din, men det er stor forskjell på selvmordstanker og på selvmordsplaner. Du vil mest sannsynelig bli henvist til BUP og derfra vil du få en behandler. Det kan være psykolog, sosionom, psykiater osv.