Dritt lei alt

[Gjest hater livet.....]

Hei, jeg er rimelig deppa for tiden og skal fortelle dere alt, men det kan bli litt langt.

 

Jeg er rett og slett deppa og hater livet mitt for tiden. Dagene mine består av å komme hjem fra skolen, spille data, spille ps3 og spille litt på gitaren. Jeg er dritt lei. Jeg har ikke noe å gjøre og har dårlig selvtillit. Skal fortelle alt fra starten av.

 

Helt siden jeg var født har foreldrene mine bodd på forskjellige steder og jeg har vært hos pappa i helgene, da bodde jeg i en by med et flott nabolag og jeg trivdes i barnehagen. Broren min som er 10 år eldre enn meg bodde også sammen med meg og mamma. Da jeg var 5 år gammel giftet foreldrene mine seg, og vi flytet til barndomsplassen til pappa i Oslo. Der begynte jeg på skole og fikk mange venner. Etter 1 år ca ville broren min flytte tilbake til hjembyen hvor ham hadde vokst opp og jeg hadde bodd for det meste. Denne byen var ikke så langt i fra, men moren min ville også flytte tilbake så hun kunne være sammen med sønnen sin, men pappa ville bo i Oslo. Dette førte til skillsmisse, og mamma flytet inn hos en venninde i en bygd ikke så langt fra hjemmbyen. Jeg ville jo egentlig være hos mamma så jeg flyttet også til henne. I den bygda trivdes jeg veldig hang ikke så mye med venner på fritiden, men jeg trivdes. Så etter en stund måtte vil flytte derfra, så vi flyttet til hjembyen vår 30 min unna og bodde der. Da jeg begynte på skole der likte jeg meg ikke. Hadde ingen venner å være med på fritiden og den var nesten ikke noen jevnaldrene like ved. Etter vært ble jeg også mobbet så vi flyttet tilbake til bygda. Mamma jobbet ikke da pga en skade og hadde derfor ikke så mye penger. Hun besluttet av vi skulle kjøpe oss en hytte i bygda og bo der. Dette gikk fint, vi fikk innlagt vann og etter en god stund varmtvann, en ting vi ikke fikk var ongelig dass, men dette gikk fint helt til jeg begynte på ungdomsskolen.

 

Etter vært fikk også mamma en kjæreste, han var fra Polen og jobbet her i Norge, ettervært flyttet han også inn til oss, jeg synes han var snill og han var kjempe hyggelig. Men han hadde masse problemer hjemme i Polen med skillsmisser og sånne ting og mamma måtte hjelpe til med dette. Etter hvert begynte de å krangle masse, vær dag og høylytt. Noen ganger ble jeg litt redd. Hvordan tror dere det er for en 3-4 klassing å høre sin mor og ''stefar'' som jeg kaller han krange og krangle? Det er helt jævlig. En gang så jeg faktisk han slå henne. Dette var da vi besøkte familien hans i Polen og han var litt berusa.

 

Rett etter at jeg begynte i 8 klasse giftet de seg, etter dette begynte stefaren min og oppføre seg som en idiot, min teori er at han føler seg tryggere nå.

 

Etter en stund ble ting bedre, men som sagt så var jeg veldig flau over å bo i en hytte. Jeg fortalete dette til mamma som også var lei av og bo i skauen på denne måten. Moren og stefaren min hadde jo giftet seg så de kjøpte et rekkehus 5 min fra ungdomskolen min, nå trengte jeg ikke å ta buss lenger. Det var herlig jeg fikk et stort fint rom og alt var perfekt.

 

Så var det problemet med selvtilliten min, jeg er veldig tynn og undervektig, jeg har utstående ører jeg hadde/har også noe som heter fuglebryst, dette betyr at brystet stikke utover, det er noe man blir født med og det er lite synelig helt til puberteten, da går det mer utover. Dette har vært helt jævlig, det og ha svømming eller gå i bar overkropp er helt jævlig. i høst fikk jeg endelig tilbud om opprasjon og brystet mitt ble helt normalt. Selvtilliten min var på topp og jeg følte meg så bra, så et par måneder senere begynte det å gå litt utover igjen. Legene ville ikke gjøre noe med dette fåreløbig og jeg skal til kontrol i slutten av Mars. Det er selvfølgelig MYE bedre, men det å våkne etter en opprasjon og se at det er helt perfekt og så blir det dårligere igjen, er helt jævlig.

 

Så var det faren min da. Han er jeg hos i helgene og vi er alltid hos dama hans i Oslo som har en sønn som er 2 år yngre enn meg. Men problemet er at han bare spiller tv spill så vi sitter bare inne. Faren min driver et firma som er på randen av konkurs så han bruker nesten ikke noe penger på meg. Han ligger til og med etter med barnebidra, men moren og faren min har en personlig avtale når det gjelder det så det går greit, men vi gjør aldri noe når vi er sammen.

 

Når det gjelder fritida så sitter jeg bare inne å spiller cod, ser på tv eller spiller gitar. Jeg tør nesten ikke å spørre venner om å finne på noe fordi jeg er redd for å få avslag. Jeg har venner jeg henger med på skolen, men jeg henger aldri med de på fritida lenger.

 

Moren og stefaren min er lite sporty, mamma jobber ikke å er bare inne å gjør husarbeid og ser på tv. Stefaren min er sykemeldt for tiden. Jeg kunne egentlig tenkt meg å gjøre noe med familien litt oftere. Ikke bare sitte inn å se på tv. Vær gang jeg nevner at jeg f.eks at jeg har lyst til å trene på treningstudio, får jeg bare ''vi får se da vettu'' av mamma og pappa virker ikke noe interrissert mest sansynelig fordi det KOSTER penger.

 

Jeg er så dritt lei denne familien bare sitte inne å se på tv, krangle om idiotisk ting. Det er som regel stefaren min som starter fordi han er en jævlig idiot, og det er alltid mamma som vinner fordi hun eier litt fornuft.

 

Noe som virkelig irriterer meg er de ''populereæ'' guttene på trinnet. De har bra utsendet, de er flinke i en sport, de er populære blant jentene, de har foreldre som bor sammen og alt er bra. De er flinke på skolen.

 

Så er jeg helt motsatt, ikke noe bra utsende, ikke god i noen sport, ikke populær, skilte foreldre med lav utdannelse.

 

Planen nå er som følger:

 

1.Når jeg blir 16, prøve å få startet å trene.

Satse på at det gir meg bedre selvtillit.

2. Satse på at jeg kommer inn på skolen jeg vil neste år. Kanskje det jeg trenger bare er en ny start, med nye skole og mange andre elever som jeg ikke kjenner.

 

Dette ble veldig mye skrivefeil og jeg sitter og gråter for meg selv her jeg sitter så jeg orker ikke å rette.

[pululf]

Blir jo helt deppa av å lese slikt selv...

 

HAr lav selvtillit selv, og er som du sier, redd for å få avslag hvis jeg spør om å finne på noe. Så der kan jeg ikke gi noen tips...

 

Men jeg vil bare si at å begynne på videregående virkelig er som en ny start. Mobbing blir en "thing of the past", og folk oppfører seg generelt mer voksent enn på ungdomsskolen. Finns selvfølgelig noen drittsekker, men dem får man bare leve med.

[AvidGamer]

Den delen med "Spille så spille litt til", forteller nesten alt.

 

Har en kamerat som er det samme, og dette er et voksende trend bland unge idag.

 

Meld deg inn i noe aktivt. Et klubb eller noe. Trening er greit, så lenge det ikke er et slike "solo" trening som helsestudio osv. Du trenger noe som er lag fokusert.

 

Kan være sikkelig bra for deg.

[Crazy_Man]

Pell deg ut og begynn å trene så fort som mulig, er ikke noe vits i å vente

[-Just-Me-]

Jeg føler med deg trådstarter, du er sikkert en hyggelig fyr

Jeg tror jeg ville søkt på jobb, og hvis du får den kan du spare penger til å trene og diverse. Da blir du kjent med nye mennesker og bare vær hyggelig mot dem så er dem hyggelige mot deg med mindre de er den drittsekktypen.

 

Jeg trener styrke selv, men kan ikke si jeg har blitt direkte "kjent" med mange, men har kommet i snakk med en del morsomme fyrer og det bygger jo litt på det sosiale liv

Til forskjell fra deg har jeg ikke de samme kompleksene, selv om vi har hatt våre problemer opp gjennom med dårlig råd og far som slo og drakk, men det er over nå

 

Lykke til videre

Endret 28. februar 2010 av Kjetil_91