Til dere som vurderer utroskap

[Gjest Anonymmann]

Sååå.. Tenker jeg skriver dette anonymt, for jeg ønsker ikke å såre den andre parten som kan lese dette. Vi har kommet oss gjennom harde tider sammen og er i dag utrolig lykkelige - samtidig ligger det det den dag i dag noe i meg som jeg føler for å dele med dere.

 

 

For en del år siden var jeg og min samboer inne i en svært tung periode.

Vi kranglet ikke, vi var utrolig gode venner, men vi glemte å være kjærester.

Det seksuelle dabbet kraftig av - ikke fordi vi ikke hadde lyst på sex, men fordi mangel på kommunikasjon gjorde at vi trodde den andre ikke var så spesielt interessert lenger.

 

Merkelig hvordan en ting som å ikke prate sammen om vanskelige ting kan medføre så store konsekvenser..

 

Jeg fant i allefall ut at hun hadde vært utro mot meg med en annen - samtidig som hun hadde holdt mange "varme tråder" med andre. Ikke for å være ond eller såre meg, men fordi hun hadde et stort behov for å få bekreftelse på sin kvinnlighet og seksualitet.

 

Dette er nok lett for andre å dømme, men situasjonen den perioden var ikke enkel for meg heller - og jeg forsår tankegangen og følelsen av å "visne". Det kunne nok tilogmed vært meg som gjorde det - om situasjonen hadde strekt ut i tid.

 

Den dagen jeg fant ut hva som skjedde, falt jeg fullstendig ut.

Som mann og som kjæreste følte jeg meg rundlurt, ydmyket - rett og slett pisset på.

Jeg har opplevd mye vondt i livet, mistet mange nære, men dette tror jeg faktisk toppet det meste; å innse at man har blitt så til de grader ført bak lyset - at partneren har levd et slikt dobbelliv.. Jeg unner faktisk ingen å oppleve dette.

 

Den umiddelbare smerten er en ting - alle tankene i ettertid er en annen. Man mister selvtilliten, begynner å tvile på seg selv. Det tok faktisk lang tid før jeg klarte å stå med rak rygg i speilet og være stolt av meg selv som mann.

 

Denne tråden handler ikke om å få deres råd - vi klarte nemlig å komme oss gjennom krisen gjennom samtaler. Å innse at mye av ulykken skyltes mangel på komunikasjon og misforståelser var en skikkelig øyeåpner, og vi lærte MYE.

 

I dag er vi gift, ekstremt lykkelige og sannsynligvis et eksempel på et nærmest perfekt par. Jeg stoler 100 % på henne, og vet at noe slikt aldri ville gjentatt seg.

 

Det jeg dog håper, er at andre leser dette og tenker seg om.

Er du i et skrantene forhold?

Tenker du kanskje på å bryte ut, men tørr ikke ta steget?

Er du på grensen til å la deg friste av andre?

 

Tenk i såfall på den andre parten.. Om dere fortsatt er sammen, hater du han/henne nok ikke.

Kanskje endatil er du glad i han/henne - selv om forelskelsen er borte?

Da bør du i det minste vise en såpass porsjon med empati og respekt at du enten:

a) Avslutter forholdet

b) Setter deg ned med partneren din - og er ærlig. Si at du føler at forholdet er på vei i grøfta og er usikker på hvorvidt det er liv laga. Spør om dette er gjensidig, og se om det er interesse og vilje til å jobbe med det.

 

Ikke gå bak den andres rygg uten å ha tenkt gjennom dette, for du ender opp med å såre noen på en forferdelig måte - og muligens skape dype sår i en person du nok tros alt er glad i.

[panzerwolf]

Vil bare si at jeg synes dette var bra skrevet

[InToRv]

Eller du kan jobbe prevantivt med dette fra dag 1 i et "forhold" eller gjerne før, ved å ikke knytte deg for mye til denne personen, og lære først som sist; du kan kun stole på deg selv.

[Smurstafa]

Dette er et kjempeeksempel på at utroskap kan faktisk tilgis, og at man kan komme sterkere ut av det i andre enden. At ting ikke trenger å være over hvis det skjer en gang.. Skjer det flere ganger derimot er det en helt annen ting, men også en helt annen diskusjon.

 

Veldig bra skrevet.

[toth]

Eller du kan jobbe prevantivt med dette fra dag 1 i et "forhold" eller gjerne før, ved å ikke knytte deg for mye til denne personen, og lære først som sist; du kan kun stole på deg selv.

Eller man kan faktisk ha et positivt og optimistisk syn, og ha en mye bedre hverdag.

[InToRv]

Eller du kan jobbe prevantivt med dette fra dag 1 i et "forhold" eller gjerne før, ved å ikke knytte deg for mye til denne personen, og lære først som sist; du kan kun stole på deg selv.

Eller man kan faktisk ha et positivt og optimistisk syn, og ha en mye bedre hverdag.

 

 

Det høres ikke så dumt ut. Men hva med tiden etter? Dette handler ikke om å ha et positivt syn på personen eller ikke, det handler om å begrense hvor mye følelser du vil investere for å så bare bli revet ned igjen.

[toth]

Eller du kan jobbe prevantivt med dette fra dag 1 i et "forhold" eller gjerne før, ved å ikke knytte deg for mye til denne personen, og lære først som sist; du kan kun stole på deg selv.

Eller man kan faktisk ha et positivt og optimistisk syn, og ha en mye bedre hverdag.

 

 

Det høres ikke så dumt ut. Men hva med tiden etter? Dette handler ikke om å ha et positivt syn på personen eller ikke, det handler om å begrense hvor mye følelser du vil investere for å så bare bli revet ned igjen.

Meh. Å begrense følelsesinvesteringen er kjedelig og halvt. Hopp i med begge ben og armer sier nå jeg. Man får et par kraftig brente barn, men gud så deilig når det klaffer. Absolutt verdt det potensielle brannsåret.

[InToRv]

Meh. Å begrense følelsesinvesteringen er kjedelig og halvt. Hopp i med begge ben og armer sier nå jeg. Man får et par kraftig brente barn, men gud så deilig når det klaffer. Absolutt verdt det potensielle brannsåret.

 

Tror jeg vet hvem du er, så må nesten gi deg litt "cred" På den andre siden, det å la følelsene sine ta overhånd er for meg helt absurd, been there, done that, never to be done again.

[toth]

Vet ikke om noen forumbrukere jeg kjenner personlig, så creden er muligens ufortjent

 

Er ikke snakk om å la følelsene ta overhånd, er bare snakk om å slippe til alle følelsene som kommer naturlig, og la dem leve. Selvfølgelig gjelder ikke dette hver tilfeldige fling, men forholdene/personene man virkelig vil satse på. Jeg vil skryte på meg å være litt av en menneskekjenner, kanskje er det derfor jeg ikke har brent meg på tillitsspørsmål. De seriøse forholdene jeg har hatt og har, går jeg inn i med 110% av hele meg. For meg som er såpass gammel at useriøse småforhold er uaktuelt, ser jeg det som eneste og ønskelige opsjon om det skal fungere.

Skal man leve sammen hele eller større deler av livet, har man ikke nubbesjans med halvhjertet innsats. "Better to have loved and lost .." osv.

[Gjest mann]

Jeg var i omtrent samme situasjon, selv om ingen av oss gikk så langt at vi var utro (hun sier ihvertfall at hun ikke var det, og jeg heller mot å tro på henne). Spenningen i forholdet var borte, og sexlivet var ikke-eksisterende. Vi hadde, på samme måte som dere, store kommunikasjonsproblemer. Selv om hverdagslivet var svært godt, snakket vi sjeldnere og sjeldnere om forholdet vårt og hvilke problemer, ønsker og drømmer vi hadde.

 

Etter en ganske så bra ferie i fjor, valgte samboeren min å avslutte forholdet svært brått (på dagen). Vi hadde da vært ilag i over 10 år, og vært samboere i over 6. Hun hadde over flere mnd. gått rundt og vurdert hva hun skulle gjøre, uten å ta dette opp med meg. Hun hadde gått rundt og bearbeidet dette i flere mnd allerede, så da bruddet først kom, var hun klar. Jeg visste ingenting om dette, og bruddet kom som et sjokk på meg. Jeg tok det svært dårlig, og var veldig langt nede, så langt nede at jeg ikke helt visste om jeg ville fortsette. Heldigvis slo jeg fra meg det raskt.

 

I mnd. etter var jeg veldig bitter. Både på x-en min som ikke stolte nok på meg etter 10 år til å fortelle meg hva hun følte, og på meg selv, som hadde latt forholdet forfalle. Det er lett å være etterpåklok, men sjansen for at ting hadde vært anderledes derom vi hadde gjort som dere og fått snakket ut om ting, er jo tilstede. Jeg er veldig lei meg for at vi ikke klarte det, for dette var jo dama jeg ville bli gammel med (ja, jeg vet det er en klisje, men det er/var ihvertfall det jeg følte).

 

Nå, over et halvt år etter bruddet, er jeg fortsatt langt fra å være den megselv. Jeg har en svært god familie som støtter opp om meg, gode arbeidskolleger og en arbeidsplass jeg trives svært godt på. Allikevel er det mange ensomme stunder, der tankene konstant snurrer rundt alt jeg kunne ha gjort anderledes.

 

En historie som din, som jo i utgangspunktet er langt verre enn min (selv om din endte godt og min dårlig), viser at det ER mulig å jobbe seg ut av en vanskelig situasjon. Jeg håper den kan være med på å gi andre som meg et kraftig spark bak og få de til å innse hva de kan miste dersom de ikke anstrenger seg littegrann om forholdet sitt.