Nytt Demokratisk System

[Tokra]

Hei.

Etter de siste valgene har jeg og flere sett hvor dårlig og urettferdig demokratiet i Norge er. Derfor har jeg tenkt litt på hvordan ett bedre system ville være. Så her er hvordan jeg ville hatt det.

 

Problemer med dagens system:

- Stemmer er ikke likeverdige. Velgere fra distrikt-Norge er mer verdt enn dem fra sentrale områder. Dette var blant annet medvirkende til de rød-grønne vant valget med mindretall i stemmer, men flertall i mandater.

- Det norske valgssystemet er egentlig ganske kjedelig, og mange bryr seg lite om hvordan samfunnet styres.

- De folkevalgte er mer opptatte av å være partilojale enn å være lojale mot de velgerne som har valgt dem til stortinget.

- Listeordningene for partiene gjør at enkelte kandidater kan vandre enkelt til stortinget uten å virkelig inviduelt kjempe for plassen sin.

- Små partier har for mye makt på stortinget. Partier som har ned mot 5 % av Norges velgere bak seg kan ha mer makt enn partier med 49 % av velgerne bak seg.

- Mellom valgene bryr partiene seg mindre om hva folket mener. Meningen til flertallet blir jevnlig oversett.

 

Mitt tankeeksperiment for et nytt demokratisk system

- Norge deles opp i 169 "valgdistrikt". I den grad det er mulig skal alle valgdistrikt være av omtrentlig lik størrelse i forhold til antall stemmeberetigede. Hvert valgdistrikt må henge sammen geografisk.

- Hvert valgdistrikt skal velge EN person til Stortinget. Valget foregår over to valgomganger. Valgt kandidat må ha rent flertall for å få stortingsplassen.

- I første valgomgang vil alle godkjente norske partier(under dagens regler) kunne stille med EN kandidat i hvert valgdistrikt. Også partiløse kandidater som samler x-antall underskrifter kan også stille til valg. I andre omgang vil bare de to kandidatene med flest stemmer i første valgomgang stille. På denne måten vil hver kandidat som får stortingsplass ha blitt valgt av flertallet.

- Vinner av valget blir valgt til å få stortingsplass i 4 år. Halvparten av valgdistriktene har valg om gangen sånt at det er nytt valg hvert 2. år.

- Enkelte av valgdistriktene vil bli markert som distriktområder. Disse reperesentantene vil få dobbelstemme i alle saker som gjelder landbruk og fiske. Under alle andre saker inkludert valg av regjering vil disse ha vanlig stemme. Slik sikrer en demokrati samtidig som distriktene ikke føler seg overkjørt.

 

Hva vil et slik system føre til?

- Et slik valgssytem mener jeg vil gjøre politikk mer spennende for velgerne som antagelig øker valgdeltakelsen. Stortingskandidatene vil bli mer lojale mot sine velgere siden de er mer direkte ansvarlige når de har blitt direkte valgt fra sitt valgdistrikt. Stortinget vil i all hovedsak bestå av de store partiene. Jevnlige valg hvert 2. år fører også til at Stortinget bryr seg mer om folket mening.

 

 

 

 

 

Jeg håper med dette å skape en diskusjon om valgssystemet vårt. Hvordan syns du det bør fungere?

Endret 24. februar 2010 av Kjstokka

[Olaaaaa]

Jeg ser mange hull og problemer med dette.

 

-Hva skjer hvis noen distrikter aldri oppnår rent flertall? (Scenario: Tre jevnstore grupperinger der den minste alltid vil stemme blankt for å hindre flertall)

-Valg hvert 2. år vil føre til regjeringsskifter i verste fall like ofte, og vil fjerne all fokus på prosjekter med lenger varighet enn ca ett år.

-Hvordan skal kandidater fra partiene matches med valgdistrikter? Kan partiene velge, eller er det folkeregistrert adresse? (Scenario: Partiene bestemmer hvem de helst vil ha inn på tinget og setter dem i distrikter der de har størst mulighet for å vinne. Velgere har ingen påvirkning på hvilke personer de har mest lyst til å få inn.)

-Om kandidater er bundet av folkeregistrert adresse, tror du ikke det ville blitt litt drøyt om tre av partilederene må sloss om den samme plassen? Noen velgere blir jo da tydelig "viktigere" enn andre med tanke på å få inn toppkandidatene.

-Alle partier er kanskje ikke interessert i å stille lister i alle distrikter. Kystpartiet for eksempel har nok ikke velgere/representanter som bor i alle landets hjørner. Hvorfor kan man ikke bare stille i noen distrikter?

-Hva skjer med de små partiene, de som ikke kan få rent flertall i noen distrikter, og som tidligere har fått mange representanter gjennom utgjevningsmandat?

[Tokra]

Jeg ser mange hull og problemer med dette.

 

-Hva skjer hvis noen distrikter aldri oppnår rent flertall? (Scenario: Tre jevnstore grupperinger der den minste alltid vil stemme blankt for å hindre flertall)

-Valg hvert 2. år vil føre til regjeringsskifter i verste fall like ofte, og vil fjerne all fokus på prosjekter med lenger varighet enn ca ett år.

-Hvordan skal kandidater fra partiene matches med valgdistrikter? Kan partiene velge, eller er det folkeregistrert adresse? (Scenario: Partiene bestemmer hvem de helst vil ha inn på tinget og setter dem i distrikter der de har størst mulighet for å vinne. Velgere har ingen påvirkning på hvilke personer de har mest lyst til å få inn.)

-Om kandidater er bundet av folkeregistrert adresse, tror du ikke det ville blitt litt drøyt om tre av partilederene må sloss om den samme plassen? Noen velgere blir jo da tydelig "viktigere" enn andre med tanke på å få inn toppkandidatene.

-Alle partier er kanskje ikke interessert i å stille lister i alle distrikter. Kystpartiet for eksempel har nok ikke velgere/representanter som bor i alle landets hjørner. Hvorfor kan man ikke bare stille i noen distrikter?

-Hva skjer med de små partiene, de som ikke kan få rent flertall i noen distrikter, og som tidligere har fått mange representanter gjennom utgjevningsmandat?

 

 

Gode spørsmål.

 

1. Beste løsninger mener jeg er å ikke tilate blanke stemmer i andre valgomgang. Enkelt og greit. Velgerne må velge mellom kandidat 1 og kandidat 2.

2. Du har korrekt i at det kan føre til hyppige regjeringskifter. Men hovedgrunnen til at regjeringen velges ut er da fordi de ikke gjør som folket vil. Følger regjeringen folkets vilje vil regjeringskifte skje skjeldnere.

3. Partiene velger en kandidat i hvert distrikt. Kandidaten trenger ikke ha bosted i distriktet, men partiet bør se fordelen av å ha lokale kandidater etter som dem vil sanke flere stemmer. Samme gjelder parti-løse kandidater, men x-antall signaturer skaffes blant innbyggere i distriktet. Ønsker folket å ha en person som ikke stiller i valgdistriktet bør denne personen stille som partiløs kandidat.

4. Siden jeg ikke ønsker at kandidatene skal være bundet til folkeregistrert adresse kan partiene selv plassere sine ledere hvor de ønsker. Men selv for partiledere bør veien til stortinget være vanskelig i et slik system. Systemet fokuserer mer på person/sak enn parti som gjør at partiledere blir satt mer til siden.

5. Alle partier kan stille en kandidat i hvert valgdistrikt. Men det er ingen tvang å stille kandidat. Enkelte partier vil kanskje se fordelen av å fokusere på få enkelte valgdistrikt for å kanskje skaffe en kandidat.

6. Er en ikke et parti i stand til å skaffe seg minst 1 av 169 mandater så synes jeg egentlig ikke at de fortjener å sitte på stortinget. Er en et lite parti bør en kanskje fokusere på bare et par valgdistrikt. Små partier som bruker MYE ressurser på få distrikt har antagelig økt sjanse for å bli valgt.

 

Takk for innspillene.

 

Hvordan syns du et demokratisk system bør fungere? Fornøyd med dagens system? Noe du ville sett var annerledes?

[T.F.T]

Jeg skrev et avisinnlegg (med de begrensninger det medfører) om valgordningen etter stortingsvalget i fjor.

 

 

Urimelig valgordning

Et mye brukt slagord blant politikere er likeverd. Alle partiene hevder å være for likeverd. Dette blir en sannhet med modifikasjoner når vi ser på valgordningen.

 

1. En stemme i Finnmark teller langt mer enn en stemme i Oslo eller Tønsberg. Dette strider mot to intuitivt gode prinsipper: Likhet for loven og stemmelikhet; èn mann, èn stemme. Hvorfor er det slik at geografisk tilhørighet (arealstørrelsen på fylket) skal avgjøre hvor mye en stemme skal telle, og ikke inntekt? Et argument brukt for å forsvare dagens ordning er at det skal hindre små fylker i å bli overkjørt. Vel, siden flertallet av Norges befolkning IKKE er styrtrike og dermed har økonomiske incentiver for å "ta" de rike, bør vel med samme logikken de rike få ekstra stemmeinnflytelse for å hindre nettopp dette?

 

2. En stemme på et lite parti teller mye mindre enn en stemme på de store partiene (her definert som alle over sperregrensen). De store partiene bruker sperregrensen på fire prosent for å holde de små partiene unna Stortinget ved å stjele mandatene deres og gi dem til seg selv. Sagt på en annen måte: De tar fra de som har lite og gir mer til dem som har mest fra før. Hva er resultatet? VG formulerer det slik: ”De borgerlige fikk flest stemmer - tapte valget” (Nettavis 15.09).

 

Det faller på sin egen urimelighet at et parti skal kunne få 4-5 ekstra Stortingsmandater ved å få 4000 ekstra stemmer på landsbasis, og dermed kare seg over sperregrensen på 4,0%. (Bernt Aardal i DN 19.09) Hadde Norge vært èn valgkrets og sperregrensen ble fjernet, ville trolig Venstre hatt 7 stortingsmandater i stedet for 2, Rødt 2, Pensjonistpartiet ett og Miljøpartiet De Grønne ett. Det heter seg at vi i et levende demokrati inkluderer og slipper til alle minoriteter. Dette er de store partiene selvsagt for i partitaler, i arbeidslivet og i offentlige etater, men ikke i organet som styrer landet! En minoritet trenger ikke være en etnisk minoritet, det kan gjerne være en politisk en også. I Norge slipper vi ikke disse til. Det er fristende å si at politikerne bevilger seg selv makt (indirekte), og resultatet er at vi får en regjering med flertall på Stortinget, uten flertall i befolkningen. Dette kan selvsagt slå ut alle veier, og like udemokratisk vil det være. Sperregrensen hindrer også nye partier å vokse frem, ettersom et parti som ikke er på Stortinget vil få mindre pressedekning enn et som er det.

 

Den tvilsomme maktfordelingen kommer også tydelig frem om vi ser på inntektene til partiene. I 2008 fikk de politiske partiene 340 millioner kroner (!) i støtte. Husk at dette er skattepenger tatt fra deg og meg. Disse midlene brukes bla. til å drive en effektiv valgkamp. Så enten du vil stemme eller ei, støtte partienes valgkamp SKAL du. "Alle skal med" på å fremme agendaen til dem som legger premissene. Og det er selvsagt de største partiene som får mest penger, noe som er med på opprettholde ubalansen. Èn ting er å bruke skattepenger på goder for befolkningen, noe annet blir det når du bevilger dem til DEG SELV.

Endret 24. februar 2010 av T.F.T

[Olaaaaa]

Jeg ser mange hull og problemer med dette.

 

-Hva skjer hvis noen distrikter aldri oppnår rent flertall? (Scenario: Tre jevnstore grupperinger der den minste alltid vil stemme blankt for å hindre flertall)

-Valg hvert 2. år vil føre til regjeringsskifter i verste fall like ofte, og vil fjerne all fokus på prosjekter med lenger varighet enn ca ett år.

-Hvordan skal kandidater fra partiene matches med valgdistrikter? Kan partiene velge, eller er det folkeregistrert adresse? (Scenario: Partiene bestemmer hvem de helst vil ha inn på tinget og setter dem i distrikter der de har størst mulighet for å vinne. Velgere har ingen påvirkning på hvilke personer de har mest lyst til å få inn.)

-Om kandidater er bundet av folkeregistrert adresse, tror du ikke det ville blitt litt drøyt om tre av partilederene må sloss om den samme plassen? Noen velgere blir jo da tydelig "viktigere" enn andre med tanke på å få inn toppkandidatene.

-Alle partier er kanskje ikke interessert i å stille lister i alle distrikter. Kystpartiet for eksempel har nok ikke velgere/representanter som bor i alle landets hjørner. Hvorfor kan man ikke bare stille i noen distrikter?

-Hva skjer med de små partiene, de som ikke kan få rent flertall i noen distrikter, og som tidligere har fått mange representanter gjennom utgjevningsmandat?

 

 

Gode spørsmål.

 

1. Beste løsninger mener jeg er å ikke tilate blanke stemmer i andre valgomgang. Enkelt og greit. Velgerne må velge mellom kandidat 1 og kandidat 2.

2. Du har korrekt i at det kan føre til hyppige regjeringskifter. Men hovedgrunnen til at regjeringen velges ut er da fordi de ikke gjør som folket vil. Følger regjeringen folkets vilje vil regjeringskifte skje skjeldnere.

3. Partiene velger en kandidat i hvert distrikt. Kandidaten trenger ikke ha bosted i distriktet, men partiet bør se fordelen av å ha lokale kandidater etter som dem vil sanke flere stemmer. Samme gjelder parti-løse kandidater, men x-antall signaturer skaffes blant innbyggere i distriktet. Ønsker folket å ha en person som ikke stiller i valgdistriktet bør denne personen stille som partiløs kandidat.

4. Siden jeg ikke ønsker at kandidatene skal være bundet til folkeregistrert adresse kan partiene selv plassere sine ledere hvor de ønsker. Men selv for partiledere bør veien til stortinget være vanskelig i et slik system. Systemet fokuserer mer på person/sak enn parti som gjør at partiledere blir satt mer til siden.

5. Alle partier kan stille en kandidat i hvert valgdistrikt. Men det er ingen tvang å stille kandidat. Enkelte partier vil kanskje se fordelen av å fokusere på få enkelte valgdistrikt for å kanskje skaffe en kandidat.

6. Er en ikke et parti i stand til å skaffe seg minst 1 av 169 mandater så synes jeg egentlig ikke at de fortjener å sitte på stortinget. Er en et lite parti bør en kanskje fokusere på bare et par valgdistrikt. Små partier som bruker MYE ressurser på få distrikt har antagelig økt sjanse for å bli valgt.

 

Takk for innspillene.

 

Hvordan syns du et demokratisk system bør fungere? Fornøyd med dagens system? Noe du ville sett var annerledes?

1: Det å tvinge folk til å måtte velge mellom to kandidater, ingen blanke stemmer, begynner å ligne på et diktatur (enten er du med oss, ellers er du, gud hjelpe deg, mot oss).

2: Mer sannsynlig vil populismen vokse enda sterkere, både fordi kortsiktige løsninger vil bli det mest virkningsfulle, i tillegg vil antakelig valgdeltakelsen gå ned fordi folk er lei av å stemme. Ekstremister og populister får råde.

3-4: Styrene i partiene vil her satse på å få sine ledere inn på tinget, mer enn at kandidater fra de områdene partiet står sterkt vil komme inn. Man må stemme på person for å få stemt på parti, istedenfor dagens ordning der man stemmer på parti for å få inn person. I tillegg kan folk rotte seg sammen for å "ta" en person, ser for eksempel for meg at mange kan slå seg sammen og stemme fram en klovn for å få vedkommende til å ta plassen til Siv Jensen/Jens Stoltenberg/Dagfinn Høybråten/andre fremstående politikere, for å få disse ut av tinget. Fine antidemokratiske tendenser. Bevisst sabotasje kommer til å bli utbredt.

5: Misforsod deg visst. Trodde alle måtte stille i alle kretser.

6: Her motsier du deg selv. Du sier jo i starten at det er et problem at man ikke trenger å ha et flertall av stemmene for å ha et flertall av mandatene. et parti kan ha inntil 49% av alle stemmene i landet, uten å få en eneste representant på tinget, med ditt system. Rettferdig? På samme måte kan man få et flertall på tinget med så lite som 26% av stemmene.

 

For all del, man kan godt se om dagens ordning er den beste eller om det går an å gjøre noe bedre. Men det bør nok gjøres litt mindre polarisert enn det du skisserer.

[PelsJakob]

Det å tvinge folk til å måtte velge mellom to kandidater, ingen blanke stemmer, begynner å ligne på et diktatur (enten er du med oss, ellers er du, gud hjelpe deg, mot oss).

Dette er en merkelig tolkning. Det er her tross alt snakk om to valgomganger, der de to som får flest stemmer i første omgang kjemper om flest stemmer i andre omgang. Slik luker man ut kandidater som en stor andel av folket ikke ønsker. Dette er et system som blant annet brukes ved franske presidentvalg.

 

Da Jacques Chirac ble valgt til sin andre presidentperiode, var dette i stor grad fordi Jean-Marie Le Pen kom til andre valgomgang foran den sosialistiske kandidaten, og dermed stemte sosialistiske velgere på Chirac i andre omgang. Å gjøre det på denne måten, sikrer at man får en kandidat som store deler av folket kan stå bak, selv om det ikke nødvendigvis er førstevalget deres. Med bare én valgomgang, ville Le Pen kunnet få langt større innflytelse, trass i at en forholdsvis liten andel av folket ønsket det.

 

Personlig mener jeg imidlertid at slike ordninger har lite for seg ved valg til nasjonalforsamling. Ved stortingsvalg er det ideene og de politiske sakene som bør være det avgjørende, ikke personene. Alle som stiller til valg for et parti, må gjennom en intern prosess i partiet for å komme med på listen, og forsvarer sitt kandidatur på den måten. Det er dermed overflødig å gjøre stortingsvalget til et personvalg.

 

Jeg ser for meg et langt enklere system enn både ditt og det eksisterende: Hele landet er ett valgdistrikt, og hvert parti stiller én liste for hele landet. Ingen utjevningsmandater eller sperregrense, og mandatene fordeles utelukkende etter prosentvis oppslutning. På den måten kan partiene også prioritere kandidater på tvers av fylker, og dermed unngå situasjoner der partilederen faller ut av Stortinget fordi han stilte i feil fylke. Dette fremstår for meg som det enkleste, mest rettferdige og mest oversiktlige systemet.

[Pivotal]

jeg er enig i at man burde jobbe mot "en person - en stemme", men ellers er jeg rimelig uenig. Mange partier skaper mangfold og jeg tror at en løsning som er foreslått her vil føre til større grad av flertallsdiktatur. Du kan ha et parti som i samtlige valgkretser har 40% av stemmene med andre valgomgang. De får INGEN makt på stortinget. Mens et parti som vinner i noen de mange distriktskretser får masse makt på stortinget.

 

Dette minner i prinsipp en del på hvordan Storbrittania fungerer hvor vinneren "tar alt". Slike systemet mener jeg er udemokratiske og fratar en del folk muligheten til å påvirke.

 

Om vi beholder det systemet vi har nå men fjerner sperregrensen og gjør at fylkene er noe nærmere i forholdet mellom folk/representanter så tror jeg det hadde vært en stor tjeneste til demokratiet.

[Olaaaaa]

Det å tvinge folk til å måtte velge mellom to kandidater, ingen blanke stemmer, begynner å ligne på et diktatur (enten er du med oss, ellers er du, gud hjelpe deg, mot oss).

Dette er en merkelig tolkning. Det er her tross alt snakk om to valgomganger, der de to som får flest stemmer i første omgang kjemper om flest stemmer i andre omgang. Slik luker man ut kandidater som en stor andel av folket ikke ønsker. Dette er et system som blant annet brukes ved franske presidentvalg.

Blanke stemmer bør etter min mening være et gyldig alternativ ved alle valg. Og da mener jeg ikke at sofastemmere skal telles som blanke stemmer, her snakker jeg om stemmer som er blanke av den grunn at stemmeren mener at ingen av kandidatene er gode nok. Det å ha valg mellom to kandidater er nok lettere om man har en stor befolkning enn i mindre valgkretser, fordi det blir vanskelig for ekstremister å massemobilisere for sin kandidat. Er forøvrig ingen fan, ihvertfall når det gjelder politikk, å måtte velge mellom to kandidater. Parlamentarismen er et bedre system for å få fram nyanser og både små og store saker.

[Simon Aldra]

Jeg er en tilhenger av et system der en har bedre representasjon i forhold til det folkevalgte mandatet, men samtidig er vi velsignet med et mindre problematisk system enn det britiske, der man kjenner eksempler på partier som har fått 18-19 % av stemmene og fikk 2-3 % av representasjonen i underhuset.

 

That said, småpartiene er mer demokratiske. De kan gi et mer ustabilt politisk system (man kan f.eks. se på de baltiske statene i mellomkrigstiden, som om jeg husker rett hadde latterlig lav sperregrense), men mer demokratisk er det definitivt.

 

Det man glemmer når man snakker om at et parti med 5 % av stemmene har mer makt enn et parti med 49 % av stemmene er at det ikke er de fem prosentene som avgjør makten, men det kombinerte antallet mandater fra flere partier. Om en samling partier har 51 % ser jeg faktisk ikke hvorfor et parti med 49 % av stemmene skal har makt enn blokken med 51 % av stemmene.

 

[Alastor]

Off topic er fjernet fra tråden.

[T.F.T]

That said, småpartiene er mer demokratiske. De kan gi et mer ustabilt politisk system (man kan f.eks. se på de baltiske statene i mellomkrigstiden, som om jeg husker rett hadde latterlig lav sperregrense), men mer demokratisk er det definitivt.

Ustabilt hvordan?

[Simon Aldra]

Parlamentarisk ustabilitet kan forklares på mange måter, men en svak utøvende makt er et symptom, et annet er at det er vanskelig å skape en styringsdyktig parlamentarisk majoritet. Når en har mange mindre partier sier det seg selv at det er større statistisk fare/mulighet for å få en svært ustabil majoritet, eller ingen i det hele tatt.

 

Om dette i seg selv er negativt er selvfølgelig åpent for diskusjon, det skal jeg ikke konkludere rundt, men det er åpenbart at et tradisjonelt topartisystem som det britiske (der frontene de siste hundre årene har vært mellom de toriene og Labour, etter de liberales undergang, nylig med økt representasjon for et tredje parti, Liberal-Demokratene, som de facto gjør Storbritannia til et trepartisystem i dag) gir mer styringsdyktige regjeringer. Når man velger mellom to partier vil en av blokkene få et flertall å styre etter, og dermed får man økt stabilitet.

 

Men det betyr ikke nødvendigvis at dette er mer demokratisk, det bør være nok å nevne liberal-demokratene som har hatt svært dårlig representasjon for stemmetallene, dersom man ser statistikken her, vil det fremgå at liberaldemokratene ved valget i 2005 fikk 22,1 % av stemmene, men bare har 9,6 % av representasjonen i underhuset. I 1983 fikk forgjengeren deres 25.4% av det folkelige mandatet, men bare 3,5 % av representasjonen i underhuset.

 

Det vi kan konkludere med er at enkeltmannskretser i liten grad vil føre til bedre representasjon, om noe forteller historien oss at slike valgordninger fremfor alt annet favoriserer større partier.

 

For å forklare hvor lite representativ enkeltkretser kan være bør en se på det amerikanske presidentvalget i 1984, der Ronald Reagan vant 49 av 50 stater med 58,8 % av stemmene.

 

Dette betyr at 58,8 % av stemmene i praksis ga Reagan 98 % av electoral votes (525 til Reagan, 13 til Mondale).

 

Nå skal det sies at Reagan selvfølgelig vant valget, det er ikke det jeg vil frem til, det jeg prøver å påpeke er at når 58,8 % av stemmene kan gi et valresultat som tilsvarer 98 % av stemmene er det et tegn på at systemet er litt merkelig satt opp, og ikke nødvendigvis er særlig representativt.

 

Om man vil ha bedre representasjon er det en svært dårlig ide å ha en høyere sperregrense, om man ønsker stabilitet foran demokratisk representasjon er det en god ide.