psykisk syk / dårlig parforhold

[jeanettehey]

Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen i situasjonen jeg beskriver nå.

 

Dere må gjerne si at jeg må være både dum, og svak. Jeg har levd i et forhold, som var av og på, men vi bodde sammen under pausene i mange år. Vi har bodd sammen i 14 år, og kranglet hele tiden nesten. Jeg er nok svak som har funnet meg i å leve et slikt liv, og er svært stresset og nedpsyket nå. Veldig svak, og sliten. Har begynt å se etter leilighet, men har ikke funnet en ennå. Håper jeg kommer meg ut snart herfra. Orker ikke dette mer. Noen som har vært igjennom et slikt type forhold som jeg har hatt?

[KattaErDau]

Kjenner meg igjen her. Hadde kjæreste i noen år, og det var krangling stort sett hver dag. Uansett om vi var på samme sted eller ikke. Ikke for å spy galle over X'en med jeg startet nesten aldrig en krangel. Minste lille feil av meg, og helvetet var løs. Vi bodde ca 30 mil unna hverandre så det var mest i helger og ferier vi møttes. Da vi var på samme sted, så skulle hun være med meg overalt. Det var ikke engang aktuelt at jeg dro til butikken uten henne. Sinnsykt kontrollbehov og redd for at jeg var sammen med noen andre.

Dersom jeg ringte henne, eller hun ringte meg...Hvis jeg sa at jeg hadde vært ett sted, f.eks tatt en pils sammen med gutta så ble det sirkus! Turte nesten ikke engang si til henne at jeg gikk ut av huset. Var vi i samme leilighet og jeg sa at jeg skulle ut en tur og hun ikke trengte å være med så ble hun sinna og var bombesikker på at jeg var ute med noen andre. Og ellers, minste lille filleting jeg gjorde galt ble det helvete på jord av.

 

Ble også psykiskt nedbrutt, svak og deprimert av all kranglinga og kontrollbehovet. Hadde det så alldeles ikke bra i det forholdet. Kjenner meg igjen i det du skriver her.

 

Noen dager etter at hun dro hjem sist gang så ringt jeg henne og sa at det var nok best at vi gjorde slutt. Hadde hatt lyst til å si dette i ca 2 års tid, men jeg turte ikke...Da jeg endelig greide å si det så var hun enig. Vips, forholdet var over og ut.

Kan ikke beskrive med ord så deilig den følelsen var! Endelig er jeg en fri mann som ikke blir overvåket for hvert skritt jeg måtte ta, og nå lever jeg ett utmerket godt normalt liv igjen.

 

Mitt tips til deg er å si det rett ut, at forholdet ikke funker og det beste er at det blir slutt mellom dere.

 

Lykke til!

 

Mvh - KattaErDau

Endret 24. februar 2010 av KattaErDau

[Gjest heidi]

Jeg må si at jeg kjenner meg igjen der. Har akkurat kommet ut av et forhold selv, der kjæresten ble sint for den minste ting, og kunne innimellom være voldelig.

Det som er annerledes for meg, er at jeg kan ikke se for meg et liv uten han.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å komme meg videre, uansett hvor destruktivt forholdet er. Men du må bare komme deg ut. Har du noen å bo hos til du finner deg en leilighet?

Du burde kanskje oppsøke psykolog også, for å prøve å takle de vonde følelsene, spesielt etter at du har kommet deg ut. Det er viktig at du ikke bare faller helt i bakken og føler deg jævlig.

[Tjorven #138]

Å bli en fange av operant betinging er ikke et så ukjent fenomen.

Har vært oppe i det selv, dåg med en litt annen vinkling, men løsningen er den samme.

 

Finn ut hva du egentlig vil med livet ditt og gjør det!