Gå til innhold

Mitt liv er bare rot - NAV, oppsigelse og utdanning


Anbefalte innlegg

I det hele og det store, jeg trenger litt ekspertise innen dette feltet.

 

Jeg er i skrivende stund 19 år gammel, og jeg har total panikk, for jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

 

For å skjønne hva jeg spør om, så må dere få vite litt om livet mitt så langt.

Jeg er ingen skriver, så jeg beklager hvis dette kan virke usammenhengende.

 

For 2 1/2 år siden da jeg gikk ut av ungdomsskolen, så bestemte jeg meg for å ta et friår.

Jeg var kraftig skolelei, og ville rett og slett slappe av/kule den en stund.

Etter noen måneder, så bestemte jeg meg for å hive meg i jobbsøking, siden utgiftene ikke sto helt i stil med inntektene.

Jeg fikk en veldig godt betalt jobb (i mine øyne) til å være 17 år gammel, så en stund levde jeg i ren luksus med piker, vin og sang (pornoblader, tobakk og iTunes).

Jeg fikk også det infallet at jeg rett og slett ikke trengte skole mer, for hallo?, jeg tjener jo ganske greit nå, og i fremtiden kommer jeg til å tjene mer.

Så jeg dreit ganske tynt i hele skolen.

 

Nå, 2 1/2 år senere, så angrer jeg som en hund på dette.

Jeg har både hatt/har kraftige depresjoner på grunn av dette valget, men jeg har også sakte men sikkert utviklet et veldig dårlig forhold til sjefen min.

I tillegg så har jeg null sosialt liv her nede (Ski, Akershus), så livet mitt dreier rundt tanken "sove, jobbe, spise, sove"

 

Dette er jeg kraftig lei av.

 

Jeg har bestemt meg for å si opp jobben min, flytte oppover til Harstad, ta utdanningen min der, få tilbake det sosiale livet mitt og generelt kanskje få tilbake livsgleden min.

 

Hvorfor Harstad?

Jo, det er fordi jeg har vokst opp der, jeg har hele min sosiale sirkel der.

Og ærlig talt så synes jeg Oslo/Akershus/Østlandet er noe forbanna stress.

 

Hele problemet med dette er såklart det økonomiske.

Jeg har tenkt til å melde meg inn hos NAV, ordne dagpenger og suchalikes.

Men det er der hele røkla begynner.

 

Vil jeg, i det hele og det store, ha krav på dagpenger når jeg selv setter meg i en situasjon som dette? vil den norske stat betale for dette privilegiet?

 

Sjansen for at jeg kommer inn på skole i Harstad er relative. siden jeg ikke har hatt bostedsaddresse der fra første januar i år.

Men til alt hell så vil jeg ha krav på skoleplass til neste år, da hvis jeg bor der fra første januar.

 

Og det er hele historien min.

 

Hva tror dere?

 

 

Og for å koke alt sammen ned til en liste:

Steg 1 Si opp jobben

Steg 2 Melde meg som arbeidsledig hos NAV

Steg 3 Motta dagpenger etter de 8 ukene i karantene

Steg 4 flytte oppover når økonomien tillater det.

Steg 5 Profitt

 

I tillegg så må jeg også være bosatt i Troms før den første juni hvis jeg skal ha noen sjans for å komme inn i det hele tatt.

 

 

Så, kjør debatt

Endret av Geremino
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Får du sparken, eller at jobben må si deg opp pga en eller annen ting så slipper du 8 uker venteperiode. Trenger ikke nødvendigvis gjøre noe riv ruskende galt på jobben, bare snakk med sjefen din.

 

Du får ikke dagpenger mens du studerer, men det vet du sikkert.

Lenke til kommentar

Forstår godt hvordan det er å spise, jobbe, sove, jobbe, spise osv. Drev på slik i nærmere ett år etter at jeg var ferdig med fagbrevet. På lik linje med deg tjente jeg godt etter å ha tatt fagbrev, men etter hvert fikk jeg lyst å gjøre andre ting. Desverre hadde jeg ikke studiekompetanse, noe som resulterer i at dette må oppnås gjennom nettstudie, kombinert med heltidsjobb. Tror det skal gå fint om man tar litt og litt. :)

 

Nå er jeg 23 år gammel, og jeg bodde i Harstad i 21 år. Ikke akkurat en kjempeby dersom man ønsker masse jobb. Kan godt hende at vi kjenner mange av de samme folkene i byen. ;)

Lenke til kommentar

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen her. Etter ungdomskolen så begynte jeg på videregående (logisk nok), gikk der i 6 mnd, men var skolelei så jeg droppet ut og tok et fri"år". Jeg har alltid slitt med å finne ut hva jeg vil jobbe med, så jeg har vært innom det meste av yrker. (Nevner ikke alle her)

 

Men etter å ha tatt fri en "periode" så kom jeg inn på Multimedida-design på NorOff Instituttet. Dette fullførte jeg, men etter en lang periode med stress, lange dager og enda mer stress, så møtte jeg veggen. Jeg var usikker på om jeg hadde valgt riktig, og det viser seg nå at jeg kunne spart meg for det. Det ser bra ut på CVen men det kostet meg 100.000kr.

 

Nå følte jeg at jeg var tilbake igjen til start. Fortsatt uten jobb, så jeg begynte å skaffe meg kontakter i næringslivet. Jeg kom meg opp til direktørnivået i et gigantisk norsk firma, som gjorde at jeg fikk jobb der. Der trivdes jeg selvfølgelig ikke, så jeg sluttet etter en periode.

 

Etter dette så var jeg innom Navs nettside og så at det var en ledig stilling som salgskonsulent rett nedi veien, så jeg gikk ned der uten CV og sa at jeg var interessert i stillingen. Den fikk jeg på dagen.

 

Lønnen var veldig grei men igjen så trivdes jeg ikke. Så etter en stund så sluttet jeg.

 

Igjen, etter en liten periode traff jeg på en kompis, og han jobbet som journalist i et nyetablert nettmagasin, så jeg spurte rett ut om han kunne skaffe meg jobb som journalist/skribent der, og etter en ukes tid så var jobben min. Det er denne jobben jeg har hatt lengst til nå, og det ser igjen, veldig bra ut på CVen. Til slutt ble det bare rot og amper stemning, så det endte opp med at jeg sluttet.

 

Neste steg var å utnytte journalist/skribent-kunnskapene mine så jeg kom i kontakt med et amerikansk firma som trengte å få oversatt et iPhone-program til svensk. Dette fullførte jeg og fikk en stor sum for den jobben. Videre klarte jeg å knytte kontakter med nye mennesker over atlanteren.

 

Nå er jeg i oppstartsfasen av en egen bedrift som er innen internasjonalt salg, og det går fremover. Jeg ser lyst på fremtiden.

 

Men for å komme til poenget, så er mulighetene mange. Jeg har ingen spesiell utdanning å vise til, men jeg kommer meg fram. Med eller uten hjelp. Det er ingen grunn til panikk. Jeg er 23 idag, og var selv i din situasjon når jeg var 19. :)

Endret av Steffen Moss
Lenke til kommentar

Mitt tips til deg:

Begynn på skolen igjen! :)

 

Jeg har vært omtrent på samme sted som deg i livet. Jeg begynte på skole, og har ikke angret et sekund på det. Økonomien min er rett og slett rævva for tiden, men jeg vet at med utdanning kan den bare bli bedre :)

 

Uansett hva du velger å gjøre, vil jeg ønske deg lykke til i livet :)

Lenke til kommentar

Hei Geronimo.

 

Jeg tenkte det samme som deg da jeg i ung alder hadde en ok IT- jobb med grei betaling. Jeg er nå 33 år og har fremdeles ingen utdannelse utenom privat IT- skole. Saken er at jeg ikke lenger jobber med IT og har etterhvert nå somlet meg til å søke på ny utdannelse innen helse.

 

Poenget mitt er at du absolutt bør ta utdannelse, men ikke få panikk, du er tross alt ung enda. Med utdannelse får du flere muligheter, større innflytelse og ikke minst bedre selvfølelse.

 

Har du vurdert å reise bort for å se verden i noen måneder eller et år? Det vil du ha enormt mye igjen for og det vil kunne hjelpe deg å finne ut nettopp hva det er DU brenner for. Hva er ditt indre ønske og meningen for ditt liv? Eventuelt reise bort ifm utdannelse. Er det en ting som kan hjelpe å endre oss til det positive som mennesker så er det å reise. Se andre kulturer (ikke sveiseblind på chartertur altså) og kom tilbake som et rikere menneske.

 

Selv om jeg tar utdannelse innen helse snart så er ikke dette på grunn av pengene, men på grunn av en sterk interesse for mennesker og hvordan vi fungerer. Jeg jobber i tillegg hjemmefra med noe som heter affiliate markedsføring på internett. Jeg blir ikke rik av dette foreløpig men tjener bra. Jeg har en blogg som beskriver litt om hva det går ut på. Sjekk gjerne ut og ta kontakt med meg om du har spørsmål. PS: Dette er ikke ment som en ren reklame for min blogg, jeg hjelper deg gjerne hundre prosent gratis om det er noe jeg kan gjøre.

 

Lykke til videre med livet og dine valg!

Lenke til kommentar

Du kan ta ett år i utlandet og gå på skole. Nytt land, ny kultur og nye folk. Da er det stor sjanse for at du "finner deg selv". Selv flytter jeg til Cannes (Sør-Frankrike) om noen måneder. Ikke for å gå på skole, men for å utvide "horisonten" min og møte ny kultur og folk. Mange av mine venner har også gått ett år på skole i USA og Australia og de kommer faktisk hjem som "nye" personer.

 

Dette er jo noe å vurdere? Kanskje du finner ut av hva du vil drive med om du ikke sitter hjemme?

Lenke til kommentar

Du kan ta ett år i utlandet og gå på skole. Nytt land, ny kultur og nye folk. Da er det stor sjanse for at du "finner deg selv". Selv flytter jeg til Cannes (Sør-Frankrike) om noen måneder. Ikke for å gå på skole, men for å utvide "horisonten" min og møte ny kultur og folk. Mange av mine venner har også gått ett år på skole i USA og Australia og de kommer faktisk hjem som "nye" personer.

 

Dette er jo noe å vurdere? Kanskje du finner ut av hva du vil drive med om du ikke sitter hjemme?

 

 

Godt sagt. Husk jo lengre du blir værende i trygge omgivelser i Norge, jo mer preget blir du av det. Og jo tyngre kan det bli å få gjort endringer i livet. Kom deg ut i verden, du kommer ikke til å angre. Ikke gjør som meg som satt hjemme aaaltfor lenge før jeg "våknet" :)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...